Prop. 115 S (2010–2011)

Kommuneproposisjonen 2012

Til innholdsfortegnelse

1 Regjeringens politikk for kommunesektoren

1.1 Utfordringer, forventninger og resultater

For denne regjeringen er et av de fremste målene å ha en god og effektiv offentlig sektor. En sterk offentlig sektor og felles velferdsordninger er nødvendige forutsetninger for å sikre likeverdige tjenester til befolkningen. Økt velferd betyr bedre skoler, tilpassede pleie- og omsorgstjenester og helsetjenester, barnehageplass for alle og økt innsats innen miljø- og kultursektoren. For å kunne tilpasse politiske prioriteringer til innbyggernes preferanser er det nødvendig å desentralisere oppgaver til kommunene. I vårt samfunn er derfor ansvaret for å finne egnede løsninger på grunnleggende samfunnsoppgaver i stor grad lagt til kommunesektoren.

Men kommunene er mer enn leverandører av velferdstjenester. Kommunene er myndighetsforvaltere og lokalsamfunn med direkte folkevalgt representasjon. Et desentralisert styresett stimulerer til økt politisk debatt og deltakelse. Samtidig må kommunene være innovative og sikre samfunnsansvarlig drift tilpasset skiftende omgivelser. Innenfor det nasjonale regelverket må kommunene ha mulighet til å foreta nødvendige tilpasninger og prioriteringer, og finne lokale løsninger på utfordringer i nærmiljøet.

Kommunenes oppgavespekter gjenspeiles av at 1 av 5 sysselsatte i landet arbeider i kommunesektoren, og at kommunesektorens inntekter utgjør om lag 18 pst. av landets bruttonasjonalprodukt. Siden denne regjeringen overtok høsten 2005 er kommuneøkonomien betydelig styrket og kommunenes handlingsrom forbedret. Oppvekst-, kunnskaps- og omsorgstjenestene er bygget ut i høyt tempo, noe som illustreres ved at det siden 2005 er skapt nærmere 48 000 nye årsverk i kommunesektoren. Dette tilsvarer folketallet i en kommune på størrelse med Bodø.

På tross av forbedringene som er oppnådd de siste årene, er det fortsatt utfordringer. Fra og med 2012 utvides kommunenes ansvar i og med at samhandlingsreformen trer i kraft. Samtidig øker antallet av de yngste eldre kraftig, og veksten i antallet eldre vil fortsette i årene framover. I sum betyr dette at kravene til kommunene som velferdsleverandør øker. Gjennom å styrke kommuneøkonomien også i 2012, legger regjeringen forholdene til rette for en fortsatt utbygging av tjenestetilbudet. Økte ressurser er ikke nok. Kommunene må bidra gjennom å finne effektive og gjennomtenkte løsninger lokalt. Finansiell balanse og sunn økonomistyring er nødvendige, men ikke tilstrekkelige forutsetninger for å gi innbyggerne tjenester av høy kvalitet. Dimensjoneringen av barnehager, skoler og pleie- og omsorgstjenester avhenger av alderssammensetningen og folketallet. Kommunene må planlegge for framtidige endringer. Nye oppgaver, den teknologiske utviklingen og samfunnsutviklingen generelt med større grad av spesialisering og økte kvalitetskrav krever økt fokus på kompetanseoppbygging og arbeidsgiverrollen i kommunal sektor.

Kommunal- og regionaldepartementet vil legge fram en stortingsmelding om forholdet mellom stat og kommune. Et hovedtema i meldingen vil være utviklingen i statlig styring og prinsippene for statens styring av kommuner og fylkeskommuner. Både juridiske, økonomiske og pedagogiske virkemidler vil bli drøftet, og utviklingen i rapportering, tilsyn og kontroll vil bli vurdert. Kravene til kommunal egenkontroll (kontrollutvalg, revisjon og administrativ internkontroll) tas også opp i meldingen.

Økt velferd

Kommunesektoren har under denne regjeringen fått et betydelig økonomisk løft. Fra 2005 til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens inntekter 48,2 mrd. 2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst i perioden på 17 pst. Halvparten av veksten er frie inntekter. Inntektsveksten har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon, og satt dem i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.

Den sterke sysselsettingsveksten i perioden har gått hånd i hånd med et meget høyt investeringsnivå. I årene fra 2005 til 2010 har nivået på bruttoinvesteringene, målt som andel av sektorens inntekter, utgjort mellom 11 og 15 pst. Dette tilsvarer en årlig gjennomsnittlig reell vekst på 7,5 pst. I 2010 var de totale investeringene i kommunesektoren om lag 50 mrd. kroner, inklusive investeringer i den delen av riksveinettet som ble overført til fylkeskommunene gjennom forvaltningsreformen. Når en holder overtakelsen av ansvaret for øvrige riksveier utenom, anslås investeringsnivået i 2010 å ha holdt seg relativt uendret, men investeringene er fortsatt på et historisk høyt nivå.

Tall fra 2009 viser at barnehage- og undervisningssektorens andel av totale investeringer var nær 40 pst., mens helse- og sosialtjenestenes andel utgjorde i overkant av 12 pst. Nær 28 pst. av investeringene gikk til tekniske tjenester, mens det resterende gikk til kulturtjenester og idrettsformål, næringsformål og administrasjonstjenester.

Den sterke sysselsettings- og investeringsveksten har betydd en rask utbygging av de kommunale tjenestene. Barnehager har vært et satsingsområde for regjeringen i hele perioden, og målet om full barnehagedekning ut fra gjeldende regelverk er nådd. De fem siste årene har 53 500 flere barn fått barnehageplass, og i 2010 hadde nær 9 av 10 barn mellom 1-5 år plass i barnehage. Omfanget av pleie- og omsorgstjenester har også økt de siste årene, og siden 2005 har antallet avtalte årsverk i sektoren økt med nærmere 20 000. I 2010 viser foreløpige KOSTRA-tall en årsverksvekst på om lag 3 300, noe som er et godt bidrag til målene i Omsorgsplan 2015.

Innen skolesektoren er det foretatt kvalitative forbedringer de siste årene. Gjennomsnittlig gruppestørrelse, både på barnetrinnet og ungdomstrinnet er noe redusert, undervisningstimetallet på barnetrinnet er utvidet og det gis nå obligatorisk tilbud om leksehjelp for elever på 1.-4. årstrinn. Innen barnevernet har ressursinnsatsen økt i perioden, og fra 2009 til 2010 har det blitt drøyt 100 nye stillinger i det kommunale barnevernet.

Økonomisk situasjon i kommunene – fortsatt inntektsvekst

En stabil finansiell situasjon er en forutsetning for god kommunal tjenesteyting over tid. Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) bruker netto driftsresultat som hovedindikator på økonomisk balanse i kommunesektoren. Netto driftsresultat viser hvor mye kommunene sitter igjen med etter at driftsutgifter, renter og avdrag er betalt. Det er bred faglig enighet om at netto driftsresultat over tid bør ligge på om lag 3 pst. av driftsinntektene for kommunesektoren samlet sett. I perioden 2006-2010 har kommunesektoren langt på vei oppnådd dette. Det må understrekes at dette er et hovedbilde som dekker over variasjoner. Noen kommuner har fortsatt en krevende økonomisk situasjon og har behov for å bedre den økonomiske balansen.

Samlet for kommuner og fylkeskommuner utgjør driftsresultatet i 2010 ifølge de foreløpige regnskapstallene fra Statistisk sentralbyrå 3,2 pst. av inntektene. I 2010 har kommunene og fylkeskommunene hatt svært ulik utvikling i netto driftsresultat. For fylkeskommunene utenom Oslo økte netto driftsresultat fra 4,5 pst. i 2009 til 8,7 pst. i 2010. Det må tas hensyn til at fylkeskommunenes driftsresultater i stor grad er påvirket av forvaltningsreformen, som blant annet innebar at ansvaret for store deler av riksvegnettet er overført fra staten. Kompensasjonen for de nye oppgavene ble gitt i form av økt rammetilskudd, som inntektsføres i driftsregnskapet, men er i stor grad benyttet i investeringsregnskapet til økte investeringer. Det anslås at om lag 4/5 av økningen i netto driftsresultat i fylkeskommunene slik kan knyttes til forvaltningsreformen. Selv når en tar hensyn til effektene av forvaltningsreformen, har netto driftsresultat for fylkeskommunene blitt styrket fra 2009 til 2010.

I kommunene utenom Oslo var veksten i driftsutgifter noe lavere enn veksten i driftsinntekter i 2010, noe som bidro til en viss forbedring av brutto driftsresultat. På grunn av sterk reduksjon i finansinntekter ble netto driftsresultat likevel noe redusert, fra 2,7 pst. av inntektene i 2009 til 2,3 pst. i 2010. Netto driftsresultatet i Oslo ble 1,1 pst. i 2010.

For kommunesektoren som helhet ble netto driftsresultat i 2010 anslagsvis 2¾ pst., når det tas hensyn til virkningene av forvaltningsreformen.

Som en følge av den sterke veksten i kommunale investeringer de siste årene, har det blitt større oppmerksomhet om gjeldsøkningen i kommunesektoren. Hovedinntrykket er at kommunesektoren har håndtert den økte gjeldsbyrden på en god måte. Antallet kommuner i økonomisk ubalanse ligger på et historisk sett lavt nivå. I begynnelsen av mai 2011 var 50 kommuner oppført i ROBEK (Register om betinget godkjenning og kontroll). Ikke all gjeld belaster kommuneøkonomien. For eksempel dekker staten renteutgiftene på lån gjennom kompensasjonsordningene for skole og kirkebygg, mens renter og avdrag innen selvkostregulerte områder som vann, avløp og renovasjon blir dekket av gebyrene som innbyggerne betaler.

Samtidig er det viktig at kommunene i sine budsjetter og økonomiplaner vurderer størrelsen på låneopptak opp mot et forventet høyere rentenivå i årene framover. Behovet for en bedre kommunal infrastruktur må veies opp mot hensynet til økonomisk balanse på lengre sikt.

Regjeringen fortsetter styrkingen av kommuneøkonomien, og legger opp til vekst i samlede inntekter for kommunesektoren på mellom 5 og 6 mrd. kroner i 2012. Av veksten i samlede inntekter legges det opp til at mellom 3¾ og 4¼ mrd. kroner kommer som frie inntekter, og at fylkeskommunene får mellom ½ og ¾ mrd. kroner av dette. Av veksten til fylkeskommunene er 400 mill. kroner begrunnet i behovet for å styrke satsingen på drift og vedlikehold av det fylkeskommunale veinettet.

For 2012 anslås realveksten i frie inntekter til om lag 1½ pst., noe som legger forholdene til rette for at tjenestetilbudet kan bygges videre ut. For en nærmere gjennomgang av det økonomiske opplegget i 2012 vises det til kapittel 2.

1.2 Ansvarlige kommuner

Nærhet mellom innbyggere og tjenesteyter er en forutsetning for å gi gode velferdstjenester. Kunnskapen om innbyggernes behov og ønsker er størst på lokalt nivå, og kommunen og lokalpolitikerne har derfor de beste forutsetningene for å prioritere ressursene i samsvar med innbyggernes behov og de lokale forholdene.

Til tross for de siste års styrking av kommuneøkonomien vil mange kommuner fortsatt oppleve inntektsrammene som begrensede. For å sikre innbyggerne høy grad av velferd og fortsatt oppslutning om det kommunale selvstyret, må kommunesektoren yte tjenester av god kvalitet. Et viktig stikkord for kommunesektoren er derfor samfunnsansvarlig drift. Dette innebærer kompetent ledelse, effektiv drift, sunn økonomistyring og en god og helhetlig arbeidsgiverpolitikk.

Demografiske endringer og innbyggernes økte krav og forventninger til kvalitet gjør det krevende å tilpasse tjenestetilbudet til befolkningens behov. På flere områder opplever kommunesektoren også at det er utfordrende å rekruttere og beholde arbeidskraft. Et godt omdømme er en av forutsetningene for at kommunene vil lykkes. Utfordringene som kommunesektoren står overfor innebærer et kontinuerlig behov for omstilling og utvikling. Staten skal gi kommunesektoren gode og forutsigbare rammebetingelser, men fylkeskommuner og kommuner har selv et ansvar for driften. Ansvarlige kommuner må derfor tenke langsiktig og helhetlig i sitt utviklingsarbeid, både for å trygge en sunn økonomi over tid og sikre innbyggernes velferd. I arbeidsgiverrollen er det nødvendig at kommunene har en systematisk og langsiktig tilnærming til kompetanse og rekruttering. Dyktige og kompetente medarbeidere er kommunenes viktigste ressurs, og bidrar både til effektiv drift og høy kvalitet i tjenesteytingen.

Et redusert sykefravær er først og fremst viktig med tanke på de ansatte og kvaliteten i tjenestene. Men reduksjon av sykefravær er også et eksempel på tiltak som kan bidra til bedre ressursutnyttelse. Sykefraværet i norske kommuner varierer, men er samlet sett høyere enn i statlig og privat sektor. Regjeringen er opptatt av at kommunene arbeider aktivt med å redusere sykefraværet. Sykefraværet representerer store kostnader for kommunene både i form av kroner og i tapte dagsverk. Et lavt sykefravær og mindre ufrivillig deltid er i mange tilfeller en forutsetning for høy kvalitet i tjenesten, fordi tilstedeværelse sikrer stabilitet og kontinuitet i den daglige driften.

Saman om ein betre kommune

Regjeringen har inngått en samarbeidsavtale med KS og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden, Saman om ein betre kommune. Samarbeidet er en videreføring av intensjonene i Kvalitetskommuneprogrammet. Hovedtemaene for samarbeidet vil være sykefravær, kompetanse og rekruttering, heltid/deltid og omdømme. Programmet er planlagt å vare til 2015, med oppstart høsten 2011.

Saman om ein betre kommune skal støtte opp om det gode utviklingsarbeidet lokalt, og programmets hovedaktivitet vil bestå av lokale prosjekter. Det sentrale samarbeidet skal stimulere og bidra til å utvikle lokalt initierte prosjekter og tiltak. Det tas sikte på å velge ut et antall kommuner etter søknad. Disse kommunene vil få bistand til sitt arbeid med å redusere sykefraværet og det uønskede deltidsarbeidet, videreutvikle sitt arbeid med kompetanseutvikling og rekrutteringen og bedre sitt omdømme.

Deltakerkommunene skal selv velge innretningen og organiseringen av arbeidet i de lokale prosjektene. En forutsetning for å delta er at det er god lokal forankring, der folkevalgte, administrative ledere og medarbeidere/tillitsvalgte i alle arbeidstakerorganisasjonene lokalt er involvert i utformingen og rapporteringen fra prosjektet.

Miljø, klima og energi

Kravet om førstegenerasjons klima- og energiplanlegging trådte i kraft i 2010. Ifølge Enova har så å si alle kommuner i landet enten utarbeidet, eller gjort vedtak om å utarbeide, en klima- og energiplan. Nå må kommunene aktivt følge opp dette og ta steget fra planlegging til handling.

Kommunesektoren rår over et bredt spekter av juridiske, økonomiske og generelle sektorovergripende virkemidler som har innvirkning på miljø- og klimautfordringene. Lokal og regional planlegging legger rammer for kommunenes virksomhet på mange områder der det er miljøgevinster å hente; areal- og transportplanlegging, landbruksområdet og avfallshåndtering for å nevne noe. Andre virkemidler er å sette miljøkrav ved innkjøp og sørge for en ansvarlig forvaltning av den kommunale bygningsmassen. Kommunene har også gjennom informasjons- og holdningskampanjer muligheten til å påvirke lokalbefolkning og næringsliv og slik være en pådriver i klimaarbeidet.

Effektivitet

Senter for økonomisk forskning ved NTNU har på oppdrag fra departementet gjennomført et prosjekt om effektivitet i kommunene. Formålet med prosjektet er økt kunnskap om effektivitet og effektivitetsutvikling. Prosjektet skisserer antatt effektiviseringspotensial innen de mest sentrale velferdstjenestene i alle kommuner som har levert KOSTRA-statistikk i 2008 og 2009. Analysene tyder på stor variasjon i effektivitet kommunene imellom innen grunnskole-, barnehage- og pleie- og omsorgssektoren. Undersøkelser som tar utgangspunkt i «beste kommunal praksis» tar ikke høyde for alle forhold og ikke minst er de sårbare for datafeil. Selv om resultatene fra prosjektet vil måtte tolkes med forsiktighet vil de allikevel kunne gi en kommune en pekepinn på hvordan de driver sammenliknet med andre. Departementet tar derfor sikte på å foreta oppdaterte beregninger når endelige KOSTRA-tall for 2010 foreligger. Resultatene av prosjektet er omtalt i rapporten Effektivitet i kommunale tjenester1, som også er publisert på departementets nettside www.regjeringen.no/krd.

Kommunesektoren er en stor og viktig sektor. Både for kommunene, innbyggere, politikere, presse og allmennheten for øvrig er det derfor nødvendig at det finnes lett tilgjengelige oversikter over både hvilke inntekter sektoren har og hvilke tjenester de leverer til innbyggerne. Kommunal- og regionaldepartementet har derfor etablert egne nettsider som på en enkel måte viser nivået på tjenesteytingen (gjennom produksjonsindekser) og de frie inntektene for den enkelte kommune (www.regjeringen.no/krd).

1.3 Levende lokalsamfunn

Kommunestruktur

Regjeringen ønsker å ta hele landet i bruk, og innbyggerne skal ha en reell mulighet til å bosette seg der de ønsker. Dagens finmaskede kommunestruktur er et viktig virkemiddel for å opprettholde dagens bosettingsmønster. Nærheten mellom innbyggere og beslutningstakere som skapes lokalt bidrar til et godt tjenestetilbud. For å kunne tilpasse politiske prioriteringer til innbyggernes preferanser er desentralisering av oppgavene en forutsetning.

Det er et sentralt prinsipp for regjeringen at kommunesammenslåinger skal være basert på frivillighet. Utgangspunktet for endringer i kommunestrukturen må være at innbyggerne og lokalpolitikerne selv mener at sammenslåing vil bedre tjenestetilbudet og gjøre kommunen til et bedre sted å bo.

Våren 2010 økte støtten til kommuner som har vedtatt å slå seg sammen. Nå dekkes alle engangskostnadene som departementet vurderer som nødvendige for å få etablert en ny kommune. Tidligere har staten dekket mellom 40 og 60 pst. av slike ekstrakostnader. Departementet kan også gi støtte til utredning av konsekvenser av sammenslåing, samt støtte på inntil 100 000 kroner per kommune til informasjon og innbyggerhøringer før vedtak om sammenslåing.

Inndelingstilskuddet i inntektssystemet er en kompensasjonsordning til sammenslåtte kommuner for reduksjon i rammetilskuddet som følge av kommunesammenslåinger. Inndelingstilskuddet gis i dag totalt i 15 år, der de siste 5 årene er en nedtrapping. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår å utvide perioden for inndelingstilskudd til 20 år, der de siste 5 årene er en nedtrapping.

Det vil uavhengig av kommunestruktur være behov for interkommunalt samarbeid. Utfordringen for mange kommuner, både store og små, er å tiltrekke seg arbeidskraft med spisskompetanse på ulike fagområder. Interkommunalt samarbeid vil kunne gjøre dette enklere. Det er nå etablert et regelverk som gjør at kommunene kan samarbeide om alle typer oppgaver. Departementet er i ferd med å ferdigstille en veileder om interkommunalt samarbeid der hovedvekten er lagt på vertskommunemodellen og hvilke muligheter som ligger i den. Det tas videre sikte på å fremme en lovproposisjon om lovfesting av en samkommunemodell.

Kommunesektorens rolle som demokratisk arena og samfunnsutvikler

Gjennom lokaldemokratiet har innbyggerne en arena for meningsutveksling og debatt. At dagsorden lokalt i stor grad bestemmes av saker som berører folk i hverdagen skaper engasjement og bidrar til at innbyggerne tar ansvar for samfunnsutviklingen. I et slikt perspektiv blir lokaldemokratiet grunnsteinen i folkestyret, og en forutsetning for et godt nasjonalt folkestyre.

Det norske systemet bygger på rammestyring av kommunene. Kommunene har et ansvar for å utnytte det handlingsrommet som rammestyring gir, og legge til rette for lokaldemokratisk deltakelse og engasjement blant annet gjennom å synliggjøre lokalpolitiske saker. Det er behov for aktive lokalpolitikere som tar dette ansvaret, og tilrettelegger for aktiv debatt og tiltak som gjør at innbyggerne trekkes med før kommunen skal fatte viktige beslutninger for lokalsamfunnet. Lokaldemokrati må slik skapes ut fra ulike lokale forutsetninger. Både nærhet, innbyggernes engasjement og deltakelse, tillit og legitimitet til kommunen og de folkevalgte, politisk handlingsrom og reell påvirkningskraft er faktorer som spiller inn i en vurdering av hva som er godt lokaldemokrati.

Kommunene har en sentral rolle i å bidra til en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet, ved å arbeide aktivt for å utvikle lokalsamfunn som skaper identitet og gode levekår. Forskjellene mellom kommunene i Norge er store, ikke bare i størrelse og struktur, men også i forhold til de samfunnsutfordringene de møter. Forutsetningene for næringsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser varierer i ulike arbeidsmarkedsområder. Tilgang til naturressurser er eksempler på fortrinn i enkelte områder, både når det gjelder næringsvirksomhet og attraktive bo- og rekreasjonsområder.

I lokaldemokratimeldingen oppfordrer regjeringen kommunene, frivillige organisasjoner og næringslivet til å utnytte muligheten som ligger i samhandling med hverandre. På samme måte oppfordres det til å bruke kompetansen og samhandle med andre aktuelle aktører for å skape et nytt og spennende rom for en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet.

Stemmerett for 16-åringer

Det er flott om ungdom har et bredt samfunnsengasjement og utnytter egne politiske rettigheter. Aktiv ungdom utvikler et samfunnsansvar som de tar med seg videre i livet. Ungdommene som i dag har stemmerett bør bruke den og organisere seg politisk, delta i frivillig virksomhet eller på annen måte engasjere seg i samfunnsspørsmål.

Departementet gjennomfører et forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år ved kommunestyrevalget i 2011. Forsøket kan vise om tidlig stemmerett kan bidra til å få flere unge til å engasjere seg i lokalsamfunnet.

Forsøket gjennomføres i 20 kommuner og i Longyearbyen lokalstyre. Til sammen får ca. 9 300 ungdommer som fyller 16 eller 17 år i 2011 anledning til å stemme.

Innbyggerinitiativ

Ordningen med innbyggerinitiativ ble lovfestet i 2003, for å gi innbyggerne økte muligheter til å fremme og ivareta sine interesser i lokale saker overfor kommunen. Norsk institutt for by- og regionforskning har i samarbeid med Rokkansenteret gjennomført en evaluering av ordningen der det ble konkludert med at slik som ordningen nå er utformet fungerer den ikke etter intensjonene.

Departementet arbeider derfor med å videreutvikle ordningen. Mulige tiltak er å utvide mulighetene for å fremme elektronisk innbyggerinitiativ og å endre loven slik at det blir vanskeligere for administrasjonen å avvise saker.

Europarådets strategi for innovasjon og godt styresett (Good Governance)

Siden 2007 har departementet sammen med KS arbeidet aktivt for å iverksette Europarådets strategi for innovasjon og godt styresett i kommunene. Gjennom 12 prinsipper skal sentrale demokratiske verdier i kommunene sikres, samtidig som kommunene utvikler en forvaltning i tråd med samfunnsutviklingen og står for en effektiv bruk av fellesskapet ressurser. Norge har som pilotland deltatt i utviklingen av et verktøy for en europeisk sertifiseringsordning og et merke for godt styresett i kommuner. Ordningen innebærer at kommuner som ønsker å oppnå dette merket må gjennomgå en test utarbeidet av Europarådet tilpasset norske forhold, som viser at kravene som ligger i Europarådets 12 prinsipper er oppfylt. I løpet av 2011 og 2012 tas det sikte på at 20 kommuner skal gjennomføre testopplegget med sikte på å oppnå Europarådets merke for god styring.

E-valg

Den teknologiske utviklingen medfører nye muligheter, men også nye utfordringer ved gjennomføringen av valg. Ved lokalvalget i 2011 skal det gjennomføres forsøk med elektronisk stemmegivning i forhåndsstemmeperioden i 10 kommuner. Samtidig skal det anskaffes og prøves ut et fullstendig valgadministrativt datasystem i de samme forsøkskommunene. Bedre tilgjengelighet for flere velgergrupper til å stemme er en viktig grunn for å prøve ut elektronisk stemmegivning ved forsøket i 2011.

En nyutviklet teknisk løsning for elektronisk stemmegivning, gode sikkerhetsmekanismer og gode rutiner skal bidra til at velgerne kan avgi sin stemme trygt via Internett. Elektronisk stemmegivning vil kun være et supplement til det vanlige, papirbaserte valget. Velgerne i forsøkskommunene kan selv bestemme om de vil stemme elektronisk eller om de vil stemme med vanlig papirstemmeseddel. Det vil kun være mulig å stemme elektronisk ved forhåndsstemmegivningen, ikke på valgdagen(e). Kravet til hemmelig valg blir ivaretatt ved at velgere som stemmer elektronisk kan stemme flere ganger. Den siste elektroniske stemmen vil da være gjeldende. Det at stemmegivninger i valglokalet alltid vil overstyre stemmegivninger avgitt elektronisk, vil også bidra til å ivareta kravet om hemmelighold.

1.4 Samhandlingsreformen

Gjennom lokale initiativ og samarbeid har kommunene gjennom årene utviklet gode løsninger innen helse-, omsorgs- og sosialtjenestene. Regjeringen vil i samhandlingsreformen bygge videre på kommunens rolle som lokal utvikler og tilbyder av velferdstjenester.

Samhandlingsreformen iverksettes fra 1. januar 2012. Gjennom reformen vil regjeringen sikre en helse- og omsorgstjeneste som møter de framtidige demografiske utfordringene, endringer i sykdomsbildene og pasientens behov for koordinerte tjenester.

Fra og med 2012 innføres kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og kommunalt betalingsansvar for utskrivningsklare pasienter. Kommunal medfinansiering betyr at kommunene får et økonomisk medansvar for medisinsk behandling i spesialisthelsetjenesten. Når det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter i spesialisthelsetjenesten overføres til kommunene, får kommunene også en direkte betalingsplikt for pasienter som er utskrivningsklare, men som fortsatt får et tilbud i spesialisthelsetjenesten. Kommunene får slik et insentiv til å etablere et tilbud til denne pasientgruppen.

Begge endringene finansieres ved å overføre deler av statstilskuddene til de regionale helseforetakene til kommunene gjennom rammetilskuddet. I kapittel 10 legges det fram et forslag til en ny kostnadsnøkkel for kommunal medfinansiering og utskrivningsklare pasienter.

I Prop. 91 L (2010–2011) er det foreslått en plikt for kommunene til å etablere øyeblikkelig hjelp-døgnopphold. Det legges opp til en gradvis oppbygging av tilbudet i landets kommuner fram til 2016.

Regjeringen vil også innføre en plikt til å inngå samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak og en egen tvisteløsningsordning, for eventuelle uenigheter mellom partene.

Fotnoter

1.

Borge, L-E., I. Pettersen og P. Tovmo (2010). Effektivitet i kommunale tjenester. SØF-rapport nr. 02/11.

Til dokumentets forside