6 Organisering av registreringen

6.1 Valg av modell for organisering av registreringen

6.1.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Som omtalt i punkt 2.4 ble det holdt åpent i høringen hvilken av arbeidsgruppens to anbefalte modeller som skal legges til grunn ved innføring av en registreringsordning. Modellene ble i rapporten hhv. pkt 5.2 og 5.3 omtalt på følgende måte:

Registrering av gjeld som ledd i kredittopplysningsvirksomhet

«Et alternativ for registrering og bruk av gjeldsopplysninger i kredittvurdering er at kredittopplysningsbyråene gis hjemmel til å innhente opplysninger om gjeld for bruk i sin kredittopplysningsvirksomhet. Punkt 4.1 gir en beskrivelse av reguleringen av kredittopplysningsvirksomhet. Etter gjeldende rett har kredittopplysningsbyråene ikke hjemmel til å registrere opplysninger om gjeld.

Forslaget innebærer at det enkelte kredittopplysningsbyrået registrerer gjeldsopplysninger hos seg. Kredittopplysningsbyråene kan på denne måten tilby flere kredittopplysninger enn i dag, og kredittvurderingene vil dermed bygge på et bredere grunnlag. Ordningen kan begrenses til bestemte typer av gjeld ved at hjemmelen for registrering avgrenses til å gjelde usikret forbrukskreditt.

Etter denne modellen kan gjeldsregistrering skje uten at det må etableres egne registre. Den nærmere organiseringen av ordningen, for eksempel når det gjelder hvordan finansforetakene skal melde gjeldsopplysninger til kredittopplysningsbyråene og utlevering av opplysninger, kan i prinsippet løses i avtaleforholdet mellom finansforetakene, kredittopplysningsbyråene og de som etterspør kredittinformasjon, innenfor rammene av personopplysningsregelverket. Registrering av opplysninger om gjeld vil i utgangspunktet inngå i den ordinære kredittopplysningsvirksomheten, og være underlagt Datatilsynets kontroll på linje med øvrig kredittopplysningsvirksomhet.

Kredittopplysningsbyråene har spesialisert seg på innhenting, bearbeidelse og salg av informasjon om bedrifters og fysiske personers kredittverdighet. Alle personer som har skattbar inntekt er registrert hos kredittopplysningsbyråene.

Kredittopplysningsbyråene har erfaring med behandling av personopplysninger, og har infrastruktur og systemer for omfattende og sikker informasjonsflyt.

Etter arbeidsgruppens vurdering vil denne ordningen kunne gjennomføres uten større endringer i lovverket. Hjemmel til registrering av opplysninger om usikret forbrukskreditt kan fastsettes i personopplysningsforskriften kapittel 4. Videre vil det være nødvendig med en endring av reglene om finansforetaks taushetsplikt, slik at finansforetakene kan gi kredittopplysningsbyråene de aktuelle gjeldsopplysningene.

Arbeidsgruppen mener en utvidelse av kredittopplysningsbyråenes registrering av kredittopplysninger til også å omfatte enkelte gjeldsopplysninger, vil bidra til å oppfylle formålet om bedre kredittvurdering. Dette vil dermed også kunne bidra til å hindre at enkeltpersoner pådrar seg for mye gjeld.

Ordningen vil ikke ha økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige. Ordningen vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for finansnæringen, se nærmere kapittel 7.

Dersom det åpnes for at enkelte typer gjeldsopplysninger kan brukes i kredittopplysningsvirksomhet, vil det også være et alternativ at kredittopplysningsbyråene og/eller finansforetakene etablerer en felles database for registrering, lagring og eventuelt utlevering av opplysningene. Det er i Danmark åpnet for å etablere felles systemer for finansbransjen og kredittopplysningsbyrå for registrering og utlevering av gjeldsopplysninger til bruk i kredittopplysningsvirksomhet, jf. punkt 4.2.3. I Sverige er Upplysningscentralen opprettet i samarbeid mellom flere banker, jf. pkt. 4.2.1. Etter arbeidsgruppens vurdering kan også en løsning som bygger på en felles database i utgangspunktet gjennomføres ved at kredittopplysningsbyråene gis hjemmel til å registrere opplysninger om gjeld.»

Utvidelse av systemet for registrering av visse utleggstrekkforretninger i Løsøreregisteret

«Etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-20, 7-21 og 7-25 skal visse utleggsforretninger registreres i Løsøreregistret. Det gjelder henholdsvis

• Utleggspant som etter panteloven ikke skal tinglyses i et realregister

• Beslutning om utleggstrekk

• Utleggsforretninger som har som resultat «intet til utlegg»

Tinglysingsloven § 34 a gir regler om registreringen i Løsøreregisteret. § 34 a gir også hjemmel for utfyllende forskrifter. Forskrift 19. februar 2008 nr. 158 om utvidet registrering av utleggsforretninger i Løsøreregisteret gir nærmere regler om registreringen, gjenpart til skyldneren, sletting av registreringer mv. Forskriften er gitt med hjemmel i tinglysingsloven § 34 a. Ordningen med registrering av utleggstrekk ble etablert ved lov 17. juni 2005 nr. 89. Ordningen er satt i kraft for de alminnelige namsmenn og for de fleste særnamsmenn. Ordningen er ikke i kraft for Arbeids- og velferdsetatens Innkrevingssentral. Etter det arbeidsgruppen har fått opplyst, ligger det an til at det kan skje i løpet av 2012.

Formålet med ordningen er delt:

For det første skal registrering av utleggsforretninger hindre at det innledes nye utleggsforretninger mot en skyldner som ikke har formuesgoder det kan tas utlegg i. Dersom det er registrert at det nettopp har vært avholdt utleggsforretning med «intet til utlegg» er det unødvendig å innlede nye utleggsforretninger kort tid etter. Registreringen sparer dermed både kostnader og det bryet utleggsprosessen medfører for det offentlige og den private.

For det annet skal registreringen gjøre vurderingen av hva skyldneren har rett til å beholde som rimelig underhold til seg og husstanden enklere. En namsmann som vurderer å nedlegge utleggstrekk, skal kunne se hvilke andre utleggstrekk som allerede løper, slik at det kan gjøres en forsvarlig vurdering av hvor stor del av løpende inntekter mv. skyldneren må få beholde etter dekningsloven § 2-7 første ledd.

For det tredje legger ordningen til rette for at den som yter kreditt skal kunne få informasjon om kredittsøkers økonomiske situasjon. Her er registrerte utleggsforretninger en relevant opplysning. Har en kredittsøker registrert utleggsforretninger mot seg, taler det for at vedkommende ikke bør innvilges kreditt. Tinglysingsloven § 34 a tredje ledd gir nærmere regler om hvem som kan gis tilgang til opplysninger om utleggstrekk og beslutninger om intet til utlegg. På denne måten kan registreringen bidra til en fornuftig kredittvurdering og dermed hindre at personer som ikke klarer å betjene sin gjeld, tar opp nye lån.

Når det er gjennomført utleggsforretning blir opplysningene lagt inn i det felles saksbehandlingssystemet for namsmennene og Statens innkrevingssentral (SI). SI melder opplysningene videre til Løsøreregisteret, der de blir registrert. Det følger av tinglysingsloven § 34 a tredje ledd at advokater, finansforetak, inkassobyråer, kredittopplysningsbyråer, samt offentlige myndigheter med taushetsplikt etter forvaltningsloven eller annen lov kan få innsyn i de registrerte opplysningene om utleggstrekk og intet til utlegg i Løsøreregisteret. Andre må henvende seg til et kredittopplysningsbyrå for å få tilgang på disse opplysningene.

I 2011 ble det til sammen foretatt om lag 300 000 nyregistreringer av forretninger om utleggstrekk og «intet til utlegg» i Løsøreregisteret. I tillegg ble det mottatt om lag 400 000 endrings- og slettemeldinger knyttet til slike forretninger. De fleste av meldingene er mottatt elektronisk og behandlet helelektronisk av Løsøreregisteret. Det vil si at mottak, kontroll, registrering og videreformidling skjer elektronisk (ingen saksbehandling av fysiske personer).

Ordningen med registrering av visse utleggsforretninger i Løsøreregisteret kan bygges ut slik at også opplysninger om gjeld kan registreres i Løsøreregisteret. Utleggsregistreringsordningen og registrering av gjeldsopplysninger bygger delvis på det samme hensynet; at kredittvurderingen skal bli bedre, slik at det ikke gis kreditt til personer som ikke bør få det. Dette vil være en langt mer begrenset løsning enn det som ble vurdert i utredningen om Gjeldsregister i Norge, jf. kapittel 1.

Løsøreregisteret har etablert en løsning for at tinglysingsdata kan sendes inn gjennom formidlingstjenesten i Altinn. Altinn er etablert for at offentlige og private virksomheter kan formidle data seg i mellom. Banker og finansforetak kan i første omgang registrere salgspantmeldinger og melding om sletting av salgspant, leasing og factoringavtaler. Løsningen vil etter hvert også bli benyttet for andre frivillige tinglysingsforretninger.

Løsøreregisteret har en løsning for «e-dialog» med næringslivet og en løsning for videreformidling av opplysninger til kredittopplysningsbyråene. Løsøreregisteret håndterer sensitive personopplysninger og har etablert et system for utsending av gjenpartsbrev til den registrerte. Det er på denne måten etablert systemer hos Løsøreregisteret som er egnet for mottak og videreformidling av gjeldsopplysninger. Utviklingskostnadene for en løsning for registrering av gjeld vil i hovedsak være knyttet til nødvendige tilpasninger hos Løsøreregisteret og nødvendige investeringskostnader hos finansforetakene.

Løsøreregisteret har systemer for å kunne registrere lignende opplysninger som de som er registrert i Løsøreregisteret i dag. Hjemmel for registrering av opplysninger om gjeld i Løsøreregisteret kan etableres ved endringer i tinglysingsloven og i utleggsregistreringsforskriften.

Arbeidsgruppen mener en utvidelse av registrerte opplysninger i Løsøreregisteret til også å omfatte nærmere angitte gjeldsopplysninger kan bidra til å oppfylle formålet om bedre kredittvurdering og dermed å hindre at enkeltpersoner pådrar seg for mye gjeld.

Etter arbeidsgruppens syn bør imidlertid ordningen gjøres noe enklere enn ordningen med registrering av utleggstrekk. Det er SI som registrerer utleggsforretningene i Løsøreregisteret. Det kommer av at namsmennene og SI bruker det samme saksbehandlingssystemet, utleggsdatabasen. Ved registrering av gjeldsopplysninger vil ikke formidlingen skje gjennom namsmennenes saksbehandlingssystem, men vil bli formidlet fra finansforetakene. Arbeidsgruppen mener at gjeldsopplysninger under denne modellen kan registreres i Løsøreregisteret direkte.

Hvis det skal gås videre med denne modellen, vil det være behov for å vurdere nærmere hvordan systemet skal innrettes. De økonomiske og administrative konsekvensene av denne løsningen vil være mer omfattende for det offentlige enn den modellen der kredittopplysningsbyråene gis hjemmel til å registrere gjeldsopplysninger, jf. over i punkt 5.2. Det vises til drøftelsen i punkt 7. Dette må utredes nærmere i forbindelse med en eventuell lovendring.»

Arbeidsgruppens vurdering av de alternative modellene

Arbeidsgruppens vurdering av modellene fremgår av punkt 5.5 i rapporten, og lyder:

«Arbeidsgruppen vurderer begge hovedmodellene (registrering av gjeldsopplysninger i kredittopplysningsvirksomhet jf. punkt 5.2 og utvidelse av systemet for registrering av visse utleggstrekk i Løsøreregisteret jf. punkt 5.3) som gjennomførbare. Begge modeller har tekniske løsninger for mottak og utlevering av personopplysninger, og begge modellene kan innrettes slik at personvernhensyn kan ivaretas på en tilfredsstillende måte, jf. punkt 6.

Gruppens medlemmer er delt i synet på hvilken av de to modellene som vil være å foretrekke, og det gis derfor ingen samlet anbefaling av hvilken modell som anses å være best egnet [..].»

6.1.2 Høringsinstansenes syn

Det var i alt 34 instanser som uttalte seg om valg av modell. Et stort flertall foretrekker et offentlig drevet register etablert i Løsøreregisteret. Dette gjelder blant annet Namsfogden i Oslo, Juss-Buss, Forbrukerombudet, Finanstilsynet, Politidirektoratet, Gjeldsoffer-Alliansen, Forbrukerrådet, GE Money Bank, DNB Bank ASA, Norske kredittopplysningsbyråers forening og LO. Instansenes gjennomgående argumentasjon for en offentlig modell kan oppsummeres gjennom DNB Bank ASAs uttalelse, som sier at et offentlig register vil fremstå som mer nøytralt, kan ivareta personvernet på en god måte og vil oppnå større tillit enn et privat register. Videre sies det at erfaringene fra offentlige registre er gode, og at det er grunn til å anta at det samme vil gjelde et offentlig register for enkeltpersoners kreditt. Det legges også vekt på at Brønnøysundregistrene har kompetanse på og systemer for personregistre, som det kan bygges videre på ved opprettelse av et gjeldsregister. Politidirektoratet peker på at selv om en frivillig ordning i privat regi burde være i kredittyternes interesse, kan en slik modell føre til fremvekst av kredittytere som markedsfører seg med at de ikke sjekker og rapporterer gjeldsopplysninger.

De instanser som mener at en privat løsning er å foretrekke, er Justis- og beredskapsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Namsfogden i Stavanger, Rogaland politidistrikt, Sogn- og fjordane politidistrikt. Justis- og beredskapsdepartementet mener at det vil være mest hensiktsmessig at opplysningene lagres direkte hos kredittopplysningsbyråene, da det er liten grunn til at gjeldsopplysninger ikke skal hentes inn og lagres på samme måte som andre kredittopplysninger. Videre sier Justis- og beredskapsdepartementet at den private løsningen vil være langt billigere og mer kostnadsbesparende enn den offentlige modellen. Det pekes også på at det ved beregningen ikke er tatt hensyn til de totale kredittopplysningskostnadene. Nærings- og handelsdepartementet mener at bransjen selv er nærmest til å vurdere hvordan registreringen skal innrettes.

Nordax Finans AB, Troms politidistrikt, Finansieringsselskapenes forening, Romerike politidistrikt mener det ikke er avgjørende hvilken modell som velges.

6.1.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for at det etableres en offentlig registreringsløsning for gjeldsopplysninger i tilknytning til Løsøreregisteret.

I stor utstrekning vil de to alternative modellene (hhv. privat og offentlig modell) være like. Den praktiske betydningen av opplysningene i kredittopplysningssammenheng vil være den samme, og det vil ved begge alternativer være de samme opplysninger som registreres. Kravene til behandling og sikring av opplysningene etter personopplysningsregelverket vil komme til anvendelse, og det vil foreligge en plikt for gjenpart til den registrerte ved utlevering av opplysninger. Ved begge modeller vil det gjelde full innsynsrett i de registrerte opplysningene for den registrerte.

Flere av høringsinstansene synes likevel å være av den oppfatning at en offentlig løsning vil sikre opplysningene på en bedre måte enn registrering hos ulike private aktører. Departementet mener det er grunn til å legge vekt på dette. Tilliten til registerløsningen anses svært viktig, både blant de registrerte og blant de aktørene som skal avgi og bruke opplysningene.

For bransjen vil en privat modell kunne oppfattes som fordelaktig ved at bransjen selv styrer prosessen, kostnadene og innretningen av registeret. Opplysningene kan da registreres direkte hos kredittopplysningsbyråene. Dette kan bety en viss forenkling av registreringen, idet det vil være naturlig at opplysningene uansett modell lagres og distribueres av et kredittopplysningsbyrå. Dette må derfor antas å være en rimeligere løsning for kredittopplysningsbyråene. Finansforetakene som skal rapportere opplysningene, har imidlertid fremholdt at det vil være enklere å rapportere til et offentlig register. Også kredittopplysningsbyråene foretrekker en offentlig løsning med rapporteringsplikt. De mener dette vil være den mest effektive og komplette løsningen.

En løsning i privat regi vil ikke medføre utgifter for det offentlige. Departementet mener dette ikke kan tillegges avgjørende vekt. Det vises i denne sammenheng til drøftelsen i kapittel 7 når det gjelder vurderingen av kostnadsberegninger opp mot antatt samfunnsnytte av tiltaket. Videre legger departementet stor vekt på at en løsning i Løsøreregisteret gir forutsigbarhet for at et register faktisk blir etablert og på hvilket tidspunkt. Ved en offentlig løsning vil det også bli enklere å iverksette tilpasninger og videreutviklinger ut ifra et helhetlig samfunnsmessig perspektiv.

6.2 Hvilke gjeldsforpliktelser skal registreres?

6.2.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Utgangspunktet for departementets og arbeidsgruppens arbeid har vært å vurdere registrering av gjeldsopplysninger som kredittytere i dag ikke har tilgang til fra andre kilder, og da særlig opplysninger om kredittkort og forbrukslån.

I høringsnotatet ble det foreslått å definere de gjeldsforpliktelser som skal registreres som «enkeltpersoners kreditt som ikke er sikret ved registrert panterett».

Forslaget til definisjon er foreslått benyttet i tinglysningsloven ny § 34 b første ledd, sparebankloven ny § 21 a, forretningsbankloven ny § 18 a og finansieringsvirksomhetsloven ny § 3-14 b.

Det ble også foreslått at kreditt sikret ved kausjon skal omfattes av registreringen, da denne sikkerheten ikke fremgår av noe register.

I høringsnotatet vises det til at man ved enkeltpersoners kreditt mener all kreditt en person er ansvarlig for, også kreditt knyttet til enkeltpersonforetak.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene har uttalt seg om hvilke gjeldsforpliktelser som bør registreres. Mange mener at flere former for gjeld bør registreres i tillegg til det som følger av den foreslåtte definisjonen. DNB Bank ASA uttaler at studielån og skyldig skatt også bør med. Finans Norge mener at skattegjeld, ulike offentlige støttelån, pålagte lønnstrekk mv. bør registreres. Juss-Buss mener også at offentlig gjeld bør registreres, da de erfarer at deres klienter med gjeldsproblemer også skylder store beløp til det offentlige. Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet uttaler at registeret bør omfatte all gjeld som forbrukeren har tatt opp, herunder studiegjeld og gjeld sikret med pant i fast eiendom eller motorvogn. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Gjeldsoffer-Alliansen mener også at all gjeld bør registreres, herunder studiegjeld, straffegjeld, bidragsgjeld og skattegjeld, i tillegg til faktisk lånesaldo på pantesikret gjeld. GE Money Bank uttaler at salgspant i motorvogn bør registreres. Norske Kredittopplysningsbyråers Forening mener at registreringen også bør omfatte gjeld sikret med panterett. Politidirektoratet viser til at registeret vil være langt mer effektivt dersom det omfatter flere gjeldstyper. Jusshjelpai Nord-Norge påpeker at det er viktig at renter, omkostninger, salærer osv. også registreres, da dette ofte utgjør mer en selve hovedstolen.

Når det gjelder spørsmålet om kausjon, mener de aller fleste høringsinstansene at kreditt sikret ved kausjon også bør omfattes av registreringen. Finans Norge og DNB Bank ASA peker på at realkausjon bør holdes utenfor, da pantesikret kreditt ellers er unntatt. Finansieringsselskapenes Forening mener derimot at det ikke bør være avgjørende om det er realkausjon, og uttaler at «Det finnes dessuten mange former for kausjon av ulik kvalitet og det vil bare komplisere rapporteringen dersom den rapporteringspliktige må ta stilling til om kausjonen er av slik art at den skal påvirke rapporteringen av låneforpliktelsen.»

Flere høringsinstanser mener også at kausjonsansvaret bør registreres hos den som har kausjonert. Blant annet viser Namsfogden i Stavanger og Namsfogden i Trondheim til at opplysninger om kausjonsansvaret vil ha betydning for kredittvurderingen hos kausjonisten, og derfor bør registreres. Finans Norge mener også at det ville vært en fordel med registrering av kausjonsansvar, men peker også på at dette byr på utfordringer. Det vises til at «Samtidig er det slik at registrering av kausjonsforpliktelser/garantiansvar innebærer en betydelig systemutfordring, hvilket gjør dette kostnadskrevende. Vi er derfor av den oppfatning at dette ikke behøver å omfattes av rapporteringsplikten i første omgang, men at dette vurderes i den løpende evalueringen av om registeret virker etter sin hensikt.»

DNBBank ASA påpeker at kreditter til enkeltpersonforetak ikke bør med i registeret, da slike kreditter ytes som næringskreditter, og ikke følger reglene i finansavtaleloven kapittel 3 om kreditter til forbrukere. Finans Norge påpeker også dette, og viser til at finansavtaleloven § 2 gir hensiktsmessig avgrensning.

DNB Bank ASA mener også at finansieringsbevis, varekreditter, leieavtaler og leasingavtaler bør unntas.

6.2.3 Departementets vurdering

Departementet har kommet frem til at registreringen bør omfatte de gjeldsformene som ble foreslått i høringsbrevet. Departementet ser at det kunne vært nyttig med et mer omfattende register hvor all gjeld ble registrert, både alle låneavtaler man selv har inngått og gjeld som har oppstått som følge av mislighold av forpliktelser. Registeret skal imidlertid ikke erstatte andre kilder, men være et supplement til den informasjonen kredittyterne har i dag. Det foreslås derfor primært å registrere gjeldsforpliktelser som kredittyter ikke kan få informasjon om fra andre kilder.

Gjeldsforpliktelser som er sikret ved registrert panterett kan kredittyter få opplysninger om ved oppslag i Eiendomsregisteret og Løsøreregisteret. Oppdatert saldo på det lånet panteretten knytter seg til, fremgår ikke av registrene, men disse opplysningene kan kredittyter be låntaker om å fremskaffe.

Gjeld som følge av mislighold av forpliktelser, slik som skattegjeld eller annen inkassogjeld, vil etter hvert gi en betalingsanmerkning hos skyldneren. Dersom skyldneren har en betalingsanmerkning, vil dette i seg selv som regel hindre at en person får mer lån. Dette reduserer behovet for registrering av slik gjeld.

Når det gjelder studielån fra Statens lånekasse for utdanning, ser departementet at det kunne vært nyttig at også dette ble registrert i et gjeldsregister. Opplysninger om studielån fremkommer ikke av andre offentlige register. Hvilke kredittavtaler som skal registreres vil ha sammenheng med hvem som har rapporteringsplikt. I høringsnotatet ble det kun foreslått at private finansforetak skal ha rapporteringsplikt. Det vil si finansforetak som er omfattet av sparebankloven, forretningsbankloven og finansieringsvirksomhetsloven. Det er ikke utredet hvordan en rapporteringsplikt for aktuelle offentlige organer kan fungere. En rapporteringsplikt for Statens lånekasse for utdanning og andre lånebaserte støtteordninger uten sikkerhet i fast eiendom, foreslås derfor ikke i proposisjonen her.

Dersom flere personer er solidarisk ansvarlig for en kredittavtale, skal kreditten registreres fullt ut på alle de ansvarlige.

Departementet foreslår at kreditt som er sikret ved kausjon også registreres i et gjeldsregister. Ved kausjon er en tredjeperson medansvarlig for kredittforpliktelsen, men kreditten kan fortsatt inndrives hos lånetakeren på samme måte som om det ikke var kausjonert. Kreditt med kausjon kan derfor fortsatt ha stor betydning i vurderingen av en persons kredittevne.

Enkelte kausjonsavtaler er i tillegg sikret med pant i kausjonistens eiendom eller eiendeler. Kausjonsavtalen omtales da som realkausjon, og panteavtalen omtales som pant i fremmed gjeld. Slik kreditt vil ikke være omfattet av definisjonen som ble foreslått i høringsnotatet «enkeltpersoners kreditt som ikke er sikret ved registrert panterett», da kreditten vil være sikret i en registrert panterett på kausjonisten. Pant som er registrert på kausjonisten eller på kausjonistens eiendom vil ikke kredittyter kunne finne i registrene i de tilfeller kredittyter kun vet hvem lånetakeren er, og ikke har navnet til pantsetteren/kausjonisten. Behovet for registrering av kreditt med realkausjon, vil derfor være det samme som registrering av kreditt med andre former for kausjon. Departementet foreslår derfor at kreditt sikret gjennom realkausjon også registreres i et gjeldsregister, og definisjonen av hva som skal registreres foreslås på denne bakgrunn til «enkeltpersoners kreditt som ikke er sikret med registrert panterett i formuesgode som tilhører låntaker». Panterett i formuesgoder kan her både være panterett i fast eiendom eller borettslagsandel som registreres i Eiendomsregisteret eller for eksempel panterett i bil som registreres i Løsøreregisteret.

Flere høringsinstanser har påpekt at kausjonsansvaret også bør registreres hos den som har kausjonert. Departementet er enig i at kausjonsansvar kan ha betydning for kredittvurderingen, og at det derfor hadde vært en fordel om opplysningene var tilgjengelige for kredittyter. Finans Norge viser imidlertid til at registrering av kausjonsansvar kan by på systemutfordringer som kan være kostnadskrevende. I departementets høringsbrev ble det ikke foreslått å registrere kausjonsansvar, og departementet har etter en vurdering kommet frem til at det i denne omgang ikke foreslås å registrere kausjonsansvar.

Kreditt ytet med salgspant vil falle inn under den foreslåtte definisjonen av hvilke kreditter som skal registreres, så lenge det ikke er snakk om salgspant i bil, som registreres i Løsøreregisteret. Ettersom det kun er finansforetak som skal rapportere til registeret, vil salgspantavtaler ytet av selgere av varen etter panteloven § 3-14 bokstav a, falle utenfor. Dersom et finansforetak har gitt et lån med salgspant etter panteloven § 3-14 bokstav b, skal imidlertid dette registreres.

Det er i høringsrunden stilt spørsmål ved om finansieringsbevis, varekreditter, leieavtaler og leasingavtaler skal registreres. Et finansieringsbevis kan ikke anses som en kreditt så lenge det ikke er inngått en endelig kredittavtale mellom kredittyter og låntageren. Det foreslås derfor ikke å registrere finansieringsbevis. Varekreditt som ytes av leverandører i forbindelse med levering av varer, vil ikke være omfattet av rapporteringsplikten ettersom kreditten ikke er ytet av et finansforetak. Hvis finansforetak yter kreditt som omtales som varekreditt, vil dette som utgangspunkt være omfattet av registreringsplikten, men ikke dersom kreditten er sikret med pant i varelager. Varelagerpant registreres i Løsøreregistret, og kreditten vil da være sikret med en registrert panterett. Enkelte leieavtaler og leasingavtaler kan ha flere fellestrekk med salgspantavtaler, dersom den som leaser eller leier har rett til å overta tingen etter en viss tid. Enkelte leasing- og faktoringavtaler er derfor omfattet av finansavtalelovens regler om kredittavtaler, jf. finansavtaleloven § 44 7. ledd. Ved leie og leasing foreligger det imidlertid ikke et lånebeløp underveis i leieforholdet som kan registreres i et register. Leieavtaler og leasingavtaler skal derfor ikke registreres, selv om månedlige forpliktelser til å betale leie kan ha betydning i en kredittvurdering.

Renter og omkostninger ved lånet vil hele tiden være omfattet av lånets saldo. Nærmere bestemmelser om rapportering av saldo på kreditt, vil bli fastsatt i forskrift.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at kreditt ytet til enkeltpersonforetak ikke bør registreres, da disse ytes som næringskreditt, og ikke er omfattet av de særskilte forbrukervernreglene i finansavtaleloven kapittel 3. Departementet mener imidlertid at det vil være behov for at slike kreditter registreres, ettersom innehaveren av enkeltpersonforetaket vil være personlig ansvarlig for gjelden. Kreditt ytet til enkeltpersonforetaket vil derfor ha betydning for kredittvurderingen, både hvis det skal vurderes om det skal gis mer kreditt til den registrerte som næringsdrivende eller til den registrerte som forbruker. Mange gjeldsordningssaker knytter seg til personer som har enkeltpersonforetak. Departementet anser det derfor som viktig at denne gruppen fanges opp i gjeldsregisteret på en mest mulig fullstendig måte. Det kan også innebære en viss omgåelsesfare hvis kreditt som ytes til enkeltpersonforetak ikke skal registreres, ettersom enkelte da bevisst kan søke om kreditt gjennom foretaket for å unngå registrering. Pant som skal registreres i Løsøreregisteret skal registreres på personnummer og ikke på foretaksnummer, når pantsetter er et enkeltpersonforetak. Departementet antar derfor at bankene også registrerer kredittavtaler på innehaverens personnummer i tillegg til foretaksnummer ved inngåelse av kredittavtaler med enkeltpersonforetak. Dette tilsier at det ikke vil være for krevende for finansforetakene å registrere kreditt gitt til enkeltpersonforetak i et gjeldsregister.

Hvorvidt det skal være en nedre beløpsgrense for den kreditt som skal registreres, og hvilke opplysninger som skal registreres på den enkelte kredittavtale, vil bli fastsatt i forskrift.

6.3 Plikt til å rapportere opplysninger til Løsøreregisteret

6.3.1 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at finansforetak som har konsesjon fra Finanstilsynet, skal ha en plikt til å rapportere inn kredittopplysninger ved en offentlig løsning. Det ble vist til at høy grad av rapportering er nødvendig for at registreringsordningen skal fungere etter formålet, og gi grunnlag for en god kredittvurdering ved nye kreditt- og låneopptak.

Det ble foreslått følgende endringer i sparebankloven, forretningsbankloven og finansieringsvirksomhetsloven:

«I lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker skal ny § 21 a lyde:

Banken plikter, uten hensyn til § 21, å rapportere til Løsøreregisteret om enkeltpersoners kreditt som ikke er sikret med registrert panterett. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om rapporteringsplikten.

I lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker skal ny § 18 a lyde:

Banken plikter, uten hensyn til § 18, å rapportere til Løsøreregisteret om enkeltpersoners kreditt som ikke er sikret med registrert panterett. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om rapporteringsplikten.

I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner skal ny § 3-14 b lyde:

§ 3-14 b Plikt til å rapportere om enkeltpersoners kreditt

Finansieringsforetak plikter, uten hensyn til § 3-14, å rapportere til Løsøreregisteret om enkeltpersoners kreditt som ikke er sikret med registrert panterett. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om rapporteringsplikten.»

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Innføring av en rapporteringsplikt ved etablering av et offentlig register har bred støtte hos høringsinstansene. DNB Bank ASA, Finans Norge, Finansieringsselskapenes Forening, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, GE Money Bank, Gjeldsoffer-Alliansen, Hordaland politidistrikt, Husbanken, Juss-Buss, Jusshjelpa i Nord-Norge, Namsfogden i Oslo, Namsfogden i Stavanger, Nordax Finans AB, Norske kredittopplysningsbyråers Forening, Spillavhengighet – Norge og SIFO har gitt uttrykk for at det er ønskelig med en rapporteringsplikt for kredittytere. Ingen høringsinstanser har uttalt seg negativ til en rapporteringsplikt.

Flere høringsinstanser mener også at utenlandske kredittytere, som tilbyr kreditt i Norge, bør pålegges rapporteringsplikt for at registeret skal fungere tilstrekkelig effektivt. Forbrukerombudet uttaler blant annet: «Jeg peker i den forbindelse på at også finansforetak som har konsesjon fra andre europeiske finanstilsynsmyndigheter lovlig kan opptre som kredittyter på det norske markedet, uten at de trenger konsesjon fra det norske Finanstilsynet. Blant annet viser jeg til Klarna AB som tilbyr kontokreditt/kjøp på avbetaling i en rekke norske nettbutikker. Klarna har konsesjon fra den svenske Finansinspektionen, og kan lovlig tilby kreditt i det norske markedet. Slik forslag om rapporteringsplikt er utformet, vil ikke Klarna og tilsvarende virksomheter som opptrer lovlig i det norske kredittmarkedet, ha plikt til å rapportere inn til gjeldsregisteret.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus foreslår at en plikt for utenlandske aktører kan etableres ved å legge inn «sanksjon for foretak som ikke registrerer fordringer i registeret, ved at de ikke kan begjære utlegg mot enkeltpersoner i Norge for disse krav.»

Flere høringsinstanser, blant annet DNB Bank ASA og Finans Norge har påpekt at rapporteringsplikten også bør omfatte offentlige instanser med usikrede krav mot enkeltpersoner.

Høringsinstansene har i tillegg hatt synspunkter knyttet til forhold ved en rapporteringsplikt som vil bli regulert i forskrift, blant annet hvilke opplysninger som skal rapporteres for hver enkelt kredittavtale, tidspunkt for rapportering, oppdateringsfrekvens og tiltak for å hindre dobbelt registrering når det er tatt utlegg i et krav som er registrert i gjeldsregisteret. Departementet redegjør ikke for høringsuttalelsene her, men vil ta innspillene i betraktning ved utforming av forskrift.

6.3.3 Departementets vurdering

Departementet har kommet frem til at det bør innføres en rapporteringsplikt for finansforetak. Høy grad av rapportering kan enklest oppnås gjennom en rapporteringsplikt. Innføring av en rapporteringsplikt har også bred støtte blant høringsinstansene.

Som redegjort for under pkt. 6.2.3 er det i denne omgang ikke aktuelt å innføre en rapporteringsplikt for offentlige kredittytere. Dette må eventuelt vurderes på et senere tidspunkt.

Departementet har gjennom høringsrunden blitt oppmerksom på at en stor andel av finansforetakene, som tilbyr kreditt til enkeltpersoner i Norge, ikke har konsesjon fra Finanstilsynet, men er filialer av utenlandske finansforetak med konsesjon fra sin hjemstat. Dette gjelder blant annet Danske Bank, GE Money Bank, Diners Club, Eurocard, Ikano bank, SEB Kort, Swedbank, Skandiabanken mfl. Disse finansforetakene har tillatelse fra Finanstilsynet etter finansieringsvirksomhetsloven § 3-4, men ikke konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven § 3-3. Filialer av utenlandske foretak er ikke underlagt tilsyn i Norge, men tilsyn i hjemstaten.

I høringsnotatet ble det foreslått at private finansforetak som har konsesjon fra Finanstilsynet, skal ha rapporteringsplikt. Kravet om konsesjon fra Finanstilsynet er imidlertid ikke tatt inn i forslaget til lovtekst. I forslag et til ny § 3-14 b i finansieringsvirksomhetsloven står det:

Finansieringsforetak plikter, uten hensyn til § 3-14, å rapportere til Løsøreregisteret om enkeltpersoners kreditt som ikke sikret ved registrert panterett. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler om rapporteringsplikten.

Etter finansieringsvirksomhetsloven § 3-4 andre ledd, vil en ny § 3-14 b også gjelde for filial av utenlandsk finansieringsforetak med tillatelse til å drive virksomhet i Norge.

Spørsmålet, som ikke ble drøftet i høringsnotatet, er imidlertid om forpliktelser etter EØS-avtalen hindrer Norge i å pålegge filialer av utenlandske foretak særlige nasjonale plikter. I direktiv 2006/48/EU art. 26 pkt. 1 står det:

Before the branch of a credit institution commences its activities the competent authorities of the host Member State shall, within two months of recieving the information referred to in Article 25, prepare for the supervision of the credit institution in accordance with Section 5 and if necessary indicate the conditions under which, in the interest of the general good, those activities shall be carried on in the host Member State.

Etter denne bestemmelsen kan altså medlemsstatene kreve at filialen følger særlige nasjonale lovregler begrunnet i allmenne hensyn. I NOU 2011: 8 Bind A s. 205 uttales følgende om når det kan gis særlige nasjonale regler:

«Nasjonale regler begrunnet i allmenne hensyn innebærer et unntak fra prinsippet om fri utveksling av varer og tjenester, og prinsippet skal derfor fortolkes restriktivt. EU Domstolen har oppstilt følgende kumulative vilkår for at en nasjonal regel skal oppfylle kravene til allmenne hensyn:

• reglene må ligge innenfor et område som ikke er blitt harmonisert,

• reglene må forfølge et formål av allmenn interesse,

• reglene må ikke være diskriminerende,

• reglene må ha virkninger som objektivt sett ivaretar de allmenne hensyn,

• reglene må stå i rimelig forhold til det tilsiktede formål, vurdert i forhold til prinsippet om fri tjenesteyting, og

• de allmenne hensynene må ikke være ivaretatt ved regler tjenesteyteren har i sin hjemstat.»

Departementet mener at vilkårene for å pålegge utenlandske filialer særlige nasjonale regler er oppfylt. Tiltaket må anses for å oppfylle kravet til allmenne hensyn (general good). En plikt til å rapportere opplysninger om enkeltpersoners kreditt ligger ikke innenfor et harmonisert område i EU-regelverket. Reglene har klart et formål av allmenn interesse ved å bidra til mer presise kredittvurderinger, og dermed redusere gjeldsproblemer som følge av for stor gjeldsbyrde. Virkningene av reglene må antas å ivareta allmenne hensyn. Det er viktig at reglene gjelder alle aktørene på markedet for å hindre diskriminering. Reglene vil i liten grad innebære en begrensning i muligheten til å tilby kreditt og hindrer derfor ikke fri tjenesteyting. Departementet mener derfor at tiltaket er rimelig i forhold til det tilsiktede formål. En rapporteringsplikt til Løsøreregisteret følger ikke av regler i andre stater.

Departementet mener det er svært viktig at alle som yter kreditt i Norge pålegges en rapporteringsplikt for at ordningen skal fungere etter formålet. Dette er også påpekt av flere høringsinstanser, blant annet Finanstilsynet.

Departementet har derfor kommet frem til at reglene også skal gjelde for utenlandsk filialer etter finansieringsvirksomhetsloven § 3-4.

Nærmere regler om hva som skal rapporteres og frekvens for innrapportering, vil bli gitt i forskrift. Departementet vil ved utforming av forskrift i tillegg til mottatte høringsuttalelser, også se hen til anbefalinger fra Løsøreregisteret og en referansegruppe fra finansforetakene og kredittopplysningsbyråene.

6.4 Tilgang til registrerte opplysninger

6.4.1 Gjeldende rett

Dersom opplysninger om gjeld skal registreres og gjøres til en del av kredittopplysningsvirksomheten, vil utgangspunktet være at adgangen til å utlevere opplysningene følger reglene i henholdsvis personopplysningsloven med forskrifter og i tinglysingsloven.

Etter gjeldende rett kan kredittopplysninger bare gis til den som har saklig behov for det, jf. personopplysningsforskriften § 4-3 første ledd. Det er tilstrekkelig at det som bestilleren opplyser som saklig behov, fremstår som en saklig grunn. Kravet om saklig behov praktiseres slik at den som er eller regner med å komme i en kreditorposisjon overfor den omspurte, anses å ha saklig behov for kredittopplysninger. Innhenting av kredittopplysninger er i dag først og fremst aktuelt ved søknad om lån og kreditter, men kan også forekomme i andre situasjoner, som for eksempel ved utleie av bolig, søknad om telefonabonnement og ved søknad om en stilling hvor søkerens økonomiske forhold kan ha betydning.

Når kredittopplysninger utleveres fra et kredittopplysningsbyrå, skal den omspurte ha gjenpart av de utleverte opplysningene, jf. personopplysningsforskriften § 4-4 første ledd. Formålet med gjenpart er å gi informasjon til den omspurte, og å hindre at det utleveres opplysninger til personer som ikke har et saklig behov for informasjonen.

For opplysninger registrert i Løsøreregisterets system for registrering av visse utleggsforretninger, gjelder følgende etter tinglysingsloven § 34 a: Opplysninger om utleggstrekk og beslutninger om intet til utlegg kan bare gis til advokater, finansforetak, inkassobyråer, kredittopplysningsbyråer, samt offentlige myndigheter med taushetsplikt etter forvaltningsloven eller annen lov. Opplysningene kan bare gis ut skriftlig. Det følger av utleggsregistreringsforskriften § 4 at den omspurte skal ha gjenpart med informasjon om innholdet av utleverte opplysninger, og om hvem de er levert til.

6.4.2 Departementets forslag i høringsnotatet

Departementet har vurdert om tilgangen til opplysninger i et gjeldsregister bør være snevrere enn det som i dag gjelder for kredittopplysninger. I høringsnotatet foreslo departementet tre alternative bestemmelser for hvem som skal ha tilgang til opplysningene i registeret:

Ny § 34 b annet ledd skal lyde:

Alternativ 1:

Opplysninger om kreditt etter første ledd kan bare gis til offentlige kredittytere og finansforetak hvor det skal foretas kredittvurdering i forbindelse med en konkret kredittsøknad, og til kredittopplysningsbyråer. Opplysningene kan bare gis ut skriftlig.

Alternativ 2:

Opplysninger om kreditt etter første ledd kan bare gis til den som har saklig behov for det, og til kredittopplysningsbyråer. Opplysningene kan bare gis ut skriftlig.

Alternativ 3:

Opplysninger om kreditt etter første ledd kan bare gis til advokater, finansforetak, inkassobyråer, kredittopplysningsbyråer, samt offentlige myndigheter med taushetsplikt etter forvaltningsloven eller annen lov. Opplysningene kan bare gis ut skriftlig.

I alternativ 1 foreslås det at tilgangen til opplysningene begrenses til kredittopplysningsbyråer, og til kredittytere i en kredittytingssituasjon. I høringsnotatet opplyses det om at det ved en slik løsning antagelig må kreves at kredittyter dokumenterer at det foreligger en konkret kredittsøknad. Det vises også til at dersom tilgangen begrenses til kredittytingssituasjoner, synes det nødvendig med en presisering av at tilgang til opplysningen omfatter både finansforetak og offentlige kredittytere. Det antas også at det offentliges tilgang ved en slik ordning bør begrenses til de situasjoner hvor det offentlige foretar en kredittvurdering av kredittsøkeren. Dersom søker har rett til kreditt basert på andre kriterier, vil det offentlige ikke ha behov for disse opplysningene, f.eks. ved søknad om utdanningsstøtte fra Lånekassen.

Ved alternativ 2 foreslås det at tilgangen skal være den samme som for øvrige kredittopplysninger, dvs. de som har et saklig behov, sml. personopplysningsforskriften § 4-3 første ledd, samt til kredittopplysningsbyråer.

Alternativ 3 bygger på tingslysningsloven § 34 a tredje ledd om tilgang til opplysninger om utlegg. Her er det angitt hvilke aktører som jevnt over vil ha et saklig behov for opplysningene.

Det er også foreslått tilsvarende endringer i personopplysningsforskriften når det gjelder utlevering av gjeldsopplysninger fra kredittopplysningsbyråene.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Alternativ 1 støttes i det vesentligste av Datatilsynet, DNB Bank ASA, Finans Norge, Finanstilsynet, Fornyings-, administrasjons – og kirkedepartementet, GE Money Bank, Hordaland politidistrikt, Juss-Buss, Jusshjelpa i Nord-Norge, LO, Namsfogden i Oslo, Namsfogden i Stavanger, Namsfogden i Trondheim, Spillavhengighet Norge og SIFO.

Datatilsynet viser til at alternativ 1 «innebærer at personvernhensyn ikke settes under et større press enn nødvendig og at det dessuten bidrar til forutberegnlighet for den enkelte, det vil nettopp være i forbindelse med søknader om ny eller utvidet kreditt det vil være grunn til å anta at opplysninger fra registeret vil bli innhentet».

DNB Bank ASA uttaler at det kan være behov for at alternativ 1 suppleres med andre grupper som har behov for slike opplysninger, «typisk inkassoselskaper og offentlige etater som arbeider med gjeldsordninger.» Namsfogden i Oslo mener at alminnelige namsmenn bør ha tilgang til opplysningene. Namsfogden i Stavanger viser også til at namsmennene kan ha behov for tilgang til registeret ved behandling av gjeldsordningssaker, men at slik tilgang kan hjemles i gjeldsordningsloven. Namsfogden i Trondheim uttaler på den annen side at de ikke har «behov for tilgang til opplysningene i utøvelsen av sin rolle som namsmann. For tvangsfullbyrdelse er ikke opplysningene nødvendige, og ved en gjeldsordningssøknad kan skyldner pålegges å skaffe utskrift selv.»

Alternativ 2 foretrekkes av Finansieringsselskapenes forening, Nordax Finans AB og Sogn og Fjordane politidistrikt. Det vises til at denne løsningen «er mest kjent og vil være enklest å implementere».

Husbanken foretrekker alternativ 1 eller 2, og presiserer viktigheten av at Husbanken gis tilgang til opplysningene. Det vises til at Husbanken vil ha stor nytte av å få opplyst hvor mye usikret gjeld en kredittsøker har, og at dette vil ha betydning for å vurdere om det skal gis en frarådning til kredittsøkeren.

Norske kredittopplysningsbyråers forening mener at bare kredittopplysningsbyråene og rapportørene skal kunne hente opplysninger direkte fra registeret. Når det gjelder kredittopplysningsbyråenes videreformidling av opplysningene, mener Norske kredittopplysningsbyråers forening at alternativ 2 gir den beste løsning, da det er lang tradisjon for å benytte saklighetskriteriet ved utlevering av kredittopplysninger.

Brønnøysundregistrene mener at det er mest hensiktsmessig at Løsøreregisteret kun avgir opplysninger til kredittopplysningsbyråene, og at det deretter er kredittopplysningsbyråenes ansvar å distribuere opplysningene videre til sluttbruker. Det påpekes at hvem kredittopplysningsbyråene avgir opplysninger til, bør reguleres av kredittopplysningsbyråenes avgivelseshjemler, og ikke i tinglysningsloven. Brønnøysundregistrene uttaler også at «Uavhengig av hvilket alternativ som velges, vil Brønnøysundregistrene utvikle en innsynstjeneste der hver enkelt kan få innsyn i hva som er registrert på eget fødselsnummer, jf. personopplysningsloven § 18.»

Forbrukerombudet mener at tilgangen til opplysningene bør begrenses ytterligere, slik at heller ikke kredittopplysningsbyråene får tilgang. Det vises til at kredittytere kan få opplysningene direkte fra gjeldsregisteret. Forbrukerombudet foreslår også at det bør «stilles krav om at forbrukeren i kredittsøknaden aktivt har huket av for at vedkommende er kjent med at finansforetaket vil innhente opplysninger fra gjeldsregisteret i forbindelse med søknaden.»

Forbrukerrådet mener at kredittsøkeren selv bør ha råderetten over tilgangen til informasjon i registeret. «Rent teknisk ser Forbrukerrådet for seg en opt-in løsning, hvor lånesøkeren gir tilgang til kredittytere til å gjøre oppslag.» Det vises til at dette vil være en videreføring av prinsippene som anvendes ved boliglånssøknader, hvor det er forbrukeren selv som skaffer til veie dokumentasjon. Forbrukerrådet påpeker også at det må forbys å lagre informasjon fra registeret i parallelle bedriftsinterne registre eller dele informasjonen med andre selskap som inngår i samme konsern. Gjeldsoffer-Alliansen viser til faren for misbruk av opplysinger, og foreslår derfor at det bare er lånesøkeren som kan få opplysninger fra registeret, evt. at lånesøkeren gir en fullmakt om adgang til registeret til kredittyter.

Gjeldsoffer-Alliansen og Juss-Buss forslår at det opprettes en mulighet til å legge inn en sperre på seg selv hvis man mistenker at man er utsatt for ID-tyveri.

Alternativ 3 støttes av Justis- og beredskapsdepartementet og Helgeland politidistrikt.

Flere høringsinstanser har også hatt synspunkter på spørsmålet om den registrerte bør få gjenpartsbrev hver gang det gjøres et oppslag i registeret. Spørsmålet om gjenpart til den registrerte vil bli nærmere regulert i forskrift, og departementet vil ta hensyn til synspunkter fra høringsinstansene ved utforming av eventuelle forskriftsendringer.

6.4.4 Departementets vurdering

Departementet har etter en nærmere vurdering kommet frem til at det foreslås at Løsøreregisteret kun skal avgi opplysninger til kredittopplysningsbyråer og til den registrerte selv. Finansforetak og offentlige kredittytere vil få tilgang til opplysningene gjennom kredittopplysningsbyråene. Den nærmere reguleringen av tilgangen til opplysningene gjennom kredittopplysningsbyråene vil skje i forskrift, men det opplyses om at departementet går inn for en løsning hvor kun finansforetak og offentlige kredittytere i en aktuell kredittvurderingssituasjon, skal ha tilgang. Dette vil bli nærmere regulert i personopplysningsforskriften, gitt med hjemmel i personopplysningsloven § 3 fjerde ledd.

Hensyn til personvernet tilsier at bare aktører som har formålstjenlig bruk for opplysningene gis tilgang. Formålet med registering av enkeltpersoners kreditt er å legge til rette for at det kan gjøres mer presise kredittvurderinger ved søknad om kreditt. Departementet har derfor kommet frem til at det er riktig å ikke inkludere aktørere som er nevnt i alternativ 2 og 3 i høringsnotatet.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at kredittopplysningsbyråene ikke bør få tilgang til opplysningene i Løsøreregisteret. Kredittopplysningsbyråene tilbyr imidlertid en tjeneste som effektiviserer kredittvurderingsarbeidet i finansforetakene. Departementet anser det derfor som viktig at kredittopplysningsbyråene får tilgang for at opplysningene faktisk skal bli brukt ved kredittvurdering. Kredittopplysningsbyråene har også betryggende systemer for å behandle opplysningene fra Løsøreregisteret.

Konsesjonssystemet for kredittopplysingsbyråer er ikke harmonisert på EU-nivå, og hvilke krav som stilles til databehandling i ulike land varierer. Utenlandske kredittopplysingsbyråer må ha konsesjon i Norge for å drive kredittopplysningsvirkomshet her. Departementet har kommet frem til at det bør presiseres at det kun er kredittopplysningsbyråer med konsesjon for behandling av personopplysninger i kredittopplysningsvirksomhet etter personopplysningsforskriften § 4-5, som skal ha tilgang til opplysningene. Dette vil avgrense mot utenlandske kredittopplysningsbyråer uten konsesjon i Norge.

Departementet har under tvil kommet frem til at det i denne omgang ikke skal legges til rette for at finansforetak og offentlige kredittytere skal ha direkte tilgang til opplysningene i Løsøreregisteret. Departementet har drøftet spørsmålet med flere representanter for finansforetakene. Det praktiske behovet for direkte tilgang til opplysningene i Løsøreregisteret ser ut til å være lite dersom tjenestene fra kredittopplysningsbyråene tilbys på tilnærmet samme vilkår som i dag. Løsøreregisteret har gitt uttrykk for at de ønsker en løsning hvor opplysninger kun avgis til kredittopplysningsbyråene, og til den registrerte selv. Det vises til at en slik løsning vil redusere kostnadene til etablering av systemet, både fordi Løsøreregisteret da ikke vil ha en gjenpartsplikt, og fordi løsningen teknisk sett blir enklere når færre aktører skal motta opplysninger.

Departementet ser imidlertid at tilgang kun for kredittopplysningsbyråene skaper en slags monopolsituasjon for kredittopplysningsbyråene. Det er i dag kun to byråer som tilbyr kredittopplysninger om enkeltpersoner, og svak konkurranse i markedet kan føre til høyere pris på opplysningene. Det kan også være aktører som ønsker å gjøre hele kredittvurderingen selv, uten å benytte et kredittopplysningsbyrå. Disse kan da ha et behov for å gjøre et direkteoppslag i registeret. Markedsituasjonen for kredittopplysningsbyråene kan også endre seg, slik at det kan bli større behov for en mulighet for å hente opplysninger fra Løsøreregisteret i fremtiden. På den annen side kan utviklingen også gå i retning av et mindre behov for adgang til direkteoppslag. Det er mulig at flere kredittopplysningsbyråer ønsker å etablere seg i Norge når informasjonstilgangen øker. Utviklingen fremover er vanskelig å forutse. Departementet vil følge situasjonen nøye fremover. Ved den valgte modellen vil det være en sikker gevinst, mens kostnadene ved en mulig monopolsituasjon er usikre. Departementet har kommet frem til at hensynet til en mulig usikker markedssituasjon ikke kan være avgjørende for å etablere en mer kostbar tilgangsløsning på det nåværende tidspunkt. Departementet legger derfor opp til at tilgangen heller kan utvides dersom det på et senere tidspunkt skulle vise seg å være et behov for dette.

Departementet har etter dette kommet frem til at forslaget til ny § 34 b annet ledd justeres noe i forhold til alternativene i høringsnotatet, og foreslår følgende ordlyd:

Opplysninger om kreditt etter første ledd kan bare gis til kredittopplysningsbyråer med konsesjon for å drive kredittopplysningsvirksomhet etter personopplysningsforskriften § 4-5. Opplysningene kan bare gis skriftlig.

Departementet ser ikke behov for at den registrerte skal samtykke før finansforetakene innhenter gjeldsopplysninger som er registrert i Løsøreregisteret, slik enkelte høringsinstanser har foreslått. Det vises her til drøftelsen i pkt. 5.3.2.

6.5 Konsultasjonsplikt

6.5.1 Gjeldende rett

Som beskrevet under pkt. 3.2 har finansavtaleloven § 46 b første og andre ledd regler om kredittyters plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at «før kredittavtale inngås, skal kredittyteren vurdere forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbruker og om nødvendig fra relevant database». I forarbeidene til bestemmelsen, jf. NOU 2009: 11 s 60 uttales det at det «antas at kredittgiveren i betydelig grad må kunne vurdere konkret om det er mest hensiktsmessig å innhente opplysninger fra forbrukeren eller databasen.» Det antas derfor ikke å foreligge noen ubetinget plikt for kredittyter til å foreta søk i slike databaser. Som nevnt i pkt. 3.2 har Bankklagenemnda antatt at det ved mindre kreditter er tilstrekkelig med en begrenset informasjonsinnhenting. Ved større kredittforespørsler må imidlertid utgangspunktet være at eksterne opplysningskilder må kontrolleres for at forbrukerens kredittverdighet skal anses for å være vurdert i henhold til finansavtaleloven § 46 b.

6.5.2 Departementet forslag i høringsnotatet

Departementet har ikke foreslått lovendringer vedrørende plikt for kredittyter til å konsultere registeret.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser, blant annet 800Gjeld, Sogn og Fjordane politidistrikt, Forbrukerombudet,Forbrukerrådet og SIFO, mener det bør være lovpålagt å benytte opplysningene i registeret ved kredittvurdering. Forbrukerombudet uttaler at det også bør «lovfestes en plikt for kredittyterne å bruke registeret i kredittvurderingen. Departementet bør etter min mening vurdere mulighetene for å knytte sivilrettslige konsekvenser til brudd på en eventuell plikt til å innhente opplysninger fra gjeldsregisteret.» Forbrukerrådet uttaler at «Oppslag i registeret bør være en nødvendig betingelse for å kunne påberope seg forsvarlig kredittvurdering. Selskap som avstår fra å bruke gjeldsregisteret, bør sanksjoneres.» Gjeldsoffer-Alliansen foreslår blant annet at det lovfestes «at unnlatelse av å undersøke kredittverdigheten hos kredittsøker, må medføre at kravet kan lempes etter Finansavtaleloven § 47.»

Finansieringsselskapenes forening har i sin høringsuttalelse bedt om at forholdet til finansavtaleloven § 46b og hva som ligger i uttrykket «relevant database», blir kommentert i forarbeidene.

Andre høringsinstanser blant annet Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Jusshjelpa i Nord-Norge viser til at frarådningsplikten blir mer effektiv ved etablering av et gjeldsregister. Jusshjelpa i Nord-Norge skriver følgende om sammenhengen mellom frarådningsplikten og et gjeldsregister:

«Et samlet register vil gi kredittilbydere et langt bedre grunnlag for kredittvurdering, men får også et bedre grunnlag for vurdering av frarådningsplikten etter finansavtaleloven § 47. Jusshjelpa er av den oppfatning at et slikt samlet register vil bidra til å effektivisere anvendelsen av finansavtaleloven § 47. Dette fordi bestemmelsen vil bli enklere å håndheve og anvende når det raskt kan etterprøves om finansinstitusjonene har sjekket registeret opp mot mulige kredittsøkere. Det vil også bli lettere å påberope seg frarådningsplikten når et register som dette vil danne et godt og solid faktisk grunnlag for å vurdere hvilke opplysninger som forelå på lånetidspunktet. Dersom finansinstitusjonen ikke har sjekket lånesøkerens eksisterende kredittforpliktelser, eller valgt å innvilge lån på tross av mye annen gjeld, vil dette forenkle påberopelsen av finansavtalel. § 47. Dette vil igjen kunne føre til at kredittytere i langt større grad enn i dag fraråder lånetakere fra å ta opp lån.»

6.5.4 Departementets vurdering

Departementet mener at det er avgjørende, for å oppnå den ønskede effekt, at gjeldsopplysningene blir benyttet i størst mulig grad ved kredittvurdering. Spørsmålet om å pålegge en konsultasjonsplikt har imidlertid ikke vært på høring. Etter en samlet vurdering har departementet kommet frem til at en slik plikt ikke foreslås nå. Dersom det viser seg at konsultasjonsgraden ikke blir så høy som ønsket, kan det eventuelt vurderes å innføre en plikt til konsultasjon på et senere tidspunkt. Det må i så fall vurderes om forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 nr. 1 gir adgang til dette.

Departementet antar at registeret vil bli benyttet ved de aller fleste kredittsøknader uten at det innføres en lovbestemt plikt til å konsultere registeret. Finansforetakene har i høringen gitt klart uttrykk for at de ønsker et gjeldsregister, fordi dette muliggjør bedre kredittvurderinger. Tap på utlån til personer som ikke har tilstrekkelig betalingsevne kan da i større grad unngås. Det vil også foreligge en større risiko for lemping av forbrukerens forpliktelse etter finansavtaleloven § 47 dersom et finansforetak ikke frarådet et lån som følge av at gjeldsregisteret ikke har vært sjekket. Finansforetakene vil derfor ha stor egeninteresse i å konsultere registeret. Som beskrevet i pkt. 3.2 ovenfor, er det også et spørsmål om hvorvidt det er gjort en forsvarlig kredittvurdering dersom det eksisterer et gjeldsregister, og dette ikke er sjekket.

Departementet anser det også som unaturlig om ikke-bruk av gjeldsregisteret skal utløse andre og eventuelt sterkere sanksjoner enn manglende kredittvurdering generelt sett. Det vil kunne være like kritikkverdig å overse sentrale inntektsopplysninger, betalingsanmerkninger mv., som å unnlate å sjekke gjeldsopplysninger. Dersom det skal vurderes en plikt til å sjekke gjeldsregisteret bør det derfor også vurderes hvilke andre kilder kredittyter skal være forpliktet til å konsultere.

6.6 Sletting av opplysninger

6.6.1 Departementets forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslår departementet at registrerte opplysninger skal slettes fra registrert når gjelden er innfridd. Det ble foreslått følgende bestemmelse i tingslysningsloven:

«Ny § 34 b tredje ledd skal lyde:

Registreringer av opplysninger om kreditt etter første ledd skal slettes når gjelden er innfridd. Departementet kan gi forskrift om det nærmere tidspunktet for slettingen.»

Departementet foreslo også forskriftsbestemmelser knyttet til sletting av saldoopplysninger i forbindelse med oppdatering av opplysningene, og foretakenes plikt til å rapportere om innfrielse og opphør av kredittforhold.

6.6.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstanser som har uttalt seg, stiller seg bak departementets forslag om sletting av opplysninger når gjelden er innfridd. Dette gjelder Datatilsynet, Jusshjelpa i Nord-Norge, DNB Bank ASA, Finans Norge, Forbrukerombudet og Juss-Buss. Datatilsynet uttaler at de er enig i departementets oppfatning om at registeret ikke skal inneholde opplysninger om gjeldshistorikk. Gjeldsoffer-Alliansen påpeker at det er «et absolutt krav at innfridd kreditt slettes omgående». Juss-Buss viser til at «Hensynet til lånetakerens mulighet til «ny start» bør her veie tungt».

Norske Kredittopplysningsbyråers Forening er uenig i at opplysninger om gjeld skal slettes når gjelden er innfridd og uttaler: «For det første vil det være behov for å beholde opplysninger om gjeld i en periode for analyseformål og videreutvikling av scorekort mv. Videre bør opplysninger være tilgjengelige over en periode for å kunne se om gjeldsbelastning har en stigende eller synkende tendens. Endelig vil videre oppbevaring av opplysningene i en periode ha betydning for å kunne gi tilstrekkelig utfyllende informasjon til den registrerte hvis denne begjærer innsyn,…»

Finansieringsselskapenes forening er enig i departementets vurderinger om sletting, men påpeker at «Det bør likevel vurderes om registeret bør lagre informasjonen, slik at det i spesielle situasjoner er mulig å rekonstruere registerets opplysninger i ettertid på bestemte historiske datoer. Dette kan være nyttig dersom det senere skulle oppstå en tvist om hva som rent faktisk var registrert på en aktuell kunde og som dokumentasjon på at pliktene etter finansavtaleloven § 47 er oppfylt eller ikke.» Forbrukerombudet påpeker samme problemstilling, og foreslår at dette eventuelt kan løses ved at kredittyter pålegges en lagringsplikt knyttet til opplysninger de har fått fra registeret. Forbrukerrådet uttaler på den annen side at «det må bli forbudt at informasjonen som hentes ut av kredittyterne lagres i parallelle bedriftsinterne registre for seinere bruk av selskapet. Dette både for å sikre at forbrukeren har det fulle eierskapet til data om seg selv og for å være trygg på at kredittvurderingene foretas på oppdatert informasjon.»

6.6.3 Departementets vurdering

Departementet går inn for at registrerte opplysninger skal slettes ved innfrielse, slik som det ble foreslått i høringsnotatet. Historiske gjeldsopplysninger kan være nyttig i kredittvurderingen, slik som Norske Kredittopplysningsbyråers Forening påpeker. Departementet har imidlertid kommet frem til at historiske opplysninger ikke er nødvendig for å gjøre en forsvarlig kredittvurdering. Et oppdatert bilde av lånesøkerens kredittforpliktelser vil gi god informasjon om gjeldssituasjonen. Departementet legger her vekt på at personvernhensyn tilsier at det ikke lagres mer informasjon enn det som er nødvendig. I tillegg er det viktig at låntakere har mulighet for en «ny start» slik som Juss-Buss trekker frem.

Departementet vil i forbindelse med forskriftsarbeidet ta stilling til om opplysningene i Løsøreregisteret skal slettes fullstendig, eller om opplysningene skal overføres til en historisk database. Opplysninger i Løsøreregisteret slettes ikke fysisk når de «slettes» etter tinglysingsloven § 34 a fjerde ledd, men overføres til en historisk base, jf. tinglysingsforskriften § 18. Etter bestemmelsens andre ledd «er opplysninger fra den historiske databasen ikke offentlig tilgjengelige. Registerføreren kan gjøre unntak for offentlige myndigheter som namsmenn, domstoler, politi og bostyrere, samt den opplysningene gjelder.» I Løsøreregisteret har man altså en mulighet til å gå tilbake å sjekke hva som tidligere har vært registrert.

Full sletting av opplysningene vil eventuelt innbære at man ikke vil kunne gå tilbake å finne ut hva som var registrert på en person på et gitt tidspunkt. Kredittopplysningsbyråene vil imidlertid ha en plikt til å overføre opplysningene til et historisk arkiv, jf. Datatilsynets konsesjonsbestemmelser for kredittopplysningsforetak pkt. 6.5. Opplysningene blir lagret uten at de kan benyttes i kredittvurdering.

Finansforetakene skal i henhold til personopplysningsloven §§ 28 og 11 slette opplysningene når formålet med den enkelte behandling er oppfylt. Opplysningene kan behandles lengre for andre lovlige formål, herunder for historiske og statistiske formål. Foretakene har derfor mulighet til å lagre dokumentasjon for hvilke opplysninger som ble lagt til grunn ved kredittvurderingen av lånesøkeren. Foretakene skal minimum årlig gjøre en vurdering av om behandlingsformålet fortsatt er til stede, jf. konsesjonsbestemmelsene pkt. 4.

Det er etablert en referansegruppe med representanter fra finansforetakene og kredittopplysningsbyråene som skal samarbeide med Løsøreregisteret om utforming av den tekniske løsningen. Referansegruppen vil blant annet se nærmere på problemstillinger knyttet til sletting av opplysningene. Departementet vil ta endelig stilling til hvordan sletting skal gjennomføres etter at Løsøreregisteret og referansegruppen har kommet med sin anbefaling.

6.7 Tilsyn

Med den løsningen for registrering av gjeld som foreslås i proposisjonen her, vil dagens regler om tilsyn med finansforetak og kredittopplysningsbyråene være tilstrekkelig. Det foreslås derfor ingen endringer i reglene om tilsyn.

Tilsyn med finansforetakenes rapporteringsplikt til Løsøreregisteret vil være en del av Finanstilsynets arbeidsoppgaver etter gjeldende regelverk. Det følger av finanstilsynsloven § 3 at «tilsynet skal se til at de institusjoner det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter.» Det foreslås en rapporteringsplikt for foretak som er omfattet av finansieringsvirksomhetsloven, sparebankloven og forretningsbankloven. Foretakene som pålegges rapporteringsplikt faller altså inn under de foretak som Finanstilsynet har tilsyn med i dag. Tilsynet med en rapporteringsplikt om enkeltpersoners kreditt til Løsøreregisteret vil dermed være en del av Finanstilsynets lovbestemte arbeidsoppgaver.

Utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge etter finansieringsvirksomhetsloven § 3-4 første ledd vil være underlagt tilsyn i sitt hjemland. Tilsynsarbeidet skjer imidlertid i nært samarbeid med Finanstilsynet i Norge. Det vises her til finansieringsvirksomhetsloven § 3-4 tredje ledd hvor det stilles krav om at det skal være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i finansinstitusjonens hjemland og Finanstilsynet, før den utenlandske finansinstitusjonen kan starte sin virksomhet i Norge gjennom filial.

Kredittopplysningsforetakenes bearbeidelse og formidling av opplysninger om enkeltpersoners kreditt, vil være omfattet av Datatilsynets tilsyn med kredittopplysningsforetakene.