Prop. 45 S (2012–2013)

Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 181/2012 av 28. september 2012 om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv (EU) nr. 83/2011 om forbrukerrettigheter (forbrukerrettighetsdirektivet)

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om innholdet i direktivet

Direktivets kapittel I inneholder definisjoner og bestemmelser om virkeområde og harmoniseringsgrad.

Direktivets kapittel II om informasjon til forbrukerne ved andre avtaler enn fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted har særlig betydning for forbrukerkjøpsloven og håndverkertjenesteloven, og vil i tillegg få innvirkning på andre tjenesteytelser som i dag er regulert av ulovfestede kontraktsrettslige regler. Kapitlet oppstiller krav til informasjon som skal gis forbrukeren før det inngås en salgs- eller tjenestekontrakt (artikkel 5).

Direktivets kapittel III om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted oppstiller informasjonskrav for fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (artikkel 6), og formelle krav til slike kontrakter (artiklene 7 og 8). Videre reguleres starttidspunktet for og lengden av angrefristen (artikkel 9). Kapitlet har også bestemmelser om fremgangsmåten for å benytte angreretten (artikkel 11), virkningen av at den benyttes (artikkel 12), hvilke forpliktelser som hviler på henholdsvis forbrukeren og selgeren i denne forbindelse (artiklene 13 og 14), forholdet til tilknyttede kontrakter når angreretten benyttes (artikkel 15), sanksjoner for selgers manglende opplysninger om angreretten (artikkel 10) og unntak fra angreretten (artikkel 16).

Direktivets kapittel IV omhandler andre forbrukerrettigheter: Artiklene 18 og 20 regulerer levering i forbrukerkjøp og risikoovergang når selger skal sende varen til forbrukeren. Det oppstilles et forbud mot å avkreve forbrukerne kostnader utover de faktiske kostnader ved bruk av ulike betalingsmidler (artikkel 19). Artikkel 21 bestemmer at dersom den næringsdrivende har en telefontjeneste for å kunne kontaktes i forbindelse med en inngått avtale, skal forbrukeren ikke betale mer enn grunntakst for samtalen. Artikkel 22 fastslår at den næringsdrivende skal få uttrykkelig samtykke fra forbrukeren før avtaleinngåelse for kostnader ut over betaling for hovedytelsen. Artikkel 27 fritar forbrukeren fra betalingsplikt ved uanmodet levering av varer og tjenester.