1 Proposisjonens bakgrunn og hovedinnhold
I de senere årene har spørsmålet om det bør åpnes adgang for rett til kontakt mellom barn og biologiske foreldre eller barn og biologisk slekt etter adopsjon (såkalt åpen adopsjon) vært drøftet i flere ulike sammenhenger. Spørsmålet har særlig vært diskutert i forhold til adopsjon av fosterbarn, jf. barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 § 4-20. I NOU 2000:12 Barnevernet i Norge, tilrådde utvalget blant annet i sin innstilling at spørsmålet om kontakt etter adopsjon ble vurdert nærmere. I Stortingsmelding nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet kom departementet til at det på dette tidspunktet ikke var grunnlag for å åpne for en endring som innebærer anledning til å fastsette en rett til kontakt for biologiske foreldre og barnet etter at adopsjonen er gjennomført. Departementet uttalte imidlertid at en ville følge utviklingen nøye når det gjelder disse spørsmålene og hele tiden vurdere om det er forhold som tilsier at det bør gjøres endringer i loven.
Flere fra ulike fagmiljø har i den senere tid signalisert en sterk bekymring for at adopsjon er et så lite benyttet tiltak i barnevernet. Flere har vært opptatt av spørsmålet om det bør innføres en adgang til rett til kontakt mellom biologiske foreldre og barnet i de tilfeller det er i barnets interesse med både adopsjon og fortsatt kontakt med biologiske foreldre. Høyesterett har også tidligere i to avgjørelser direkte oppfordret departementet til å utrede en slik mulighet nærmere.
Departementet har i Ot. prp. nr. 69 (2008-2009) Om lov om endringer i barnevernloven gått inn for en økt bruk av adopsjon etter barnevernloven § 4-20 som barneverntiltak og har i sammenheng med dette nå på nytt vurdert om det bør innføres en adgang til rett til kontakt mellom biologiske foreldre og/eller biologisk slekt og barnet etter adopsjon.
Departementet er kommet til at det bør åpnes for en rett til å ha en begrenset kontakt der forholdene ligger til rette for det. Dette vil være tilfeller der det er til barnets beste at det både gjennomføres en adopsjon og at det gis en rett til begrenset kontakt med biologiske foreldre. Formålet med en slik kontakt er å gi barnet anledning til å ha en viss kontakt med biologiske foreldre og dermed få kunnskap om sitt opphav, samtidig som barnet får den stabilitet, sikkerhet og varighet i omsorgssituasjonen som adopsjonen gir. Meningen er ikke å «uthule» eller på noen måte gjøre endringer i den tilknytningen som adopsjonsinstituttet gir barnet. Barnet gis derimot en mulighet til i et begrenset omfang å ha en kontakt med biologiske foreldre i tillegg.
Det er en forutsetning for å fastsette slik kontakt at forholdene ligger vel til rette for det, og departementet antar at det bare vil være aktuelt i et mindre antall saker. Det er således ikke meningen at kontakt etter adopsjon skal bli normalordningen ved en adopsjon etter § 4-20.
Departementet foreslår i proposisjonen at det innføres en ny bestemmelse i barnevernloven kapittel 4 som åpner for at fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker, når den treffer vedtak om tvangsadopsjon etter § 4-20, samtidig skal vurdere om det skal være kontakt i form av besøk mellom barnet og biologiske foreldre etter at adopsjonen er gjennomført. Departementet foreslår at adoptivsøkernes (fosterforeldrenes) samtykke skal være et vilkår for at fylkesnemnda skal kunne vurdere kontakt etter adopsjon og at barneverntjenesten gis en sentral rolle ved gjennomføringen av kontakten. Det foreslås at det bare skal være anledning til å kreve saken prøvet på nytt for fylkesnemnda dersom særlige grunner foreligger. Særlige grunner kan være at barnet motsetter seg videre kontakt eller at biologiske foreldre ikke følger opp den fastsatte kontakten. At biologiske foreldre ønsker mer kontakt, skal etter departementets vurdering ikke være en slik særlig grunn og biologiske foreldre gis derfor i forslaget ikke rett til å kreve ny prøving. Fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten, jf. barnevernloven § 7-24.
Proposisjonen inneholder videre ett kapittel om anerkjennelse av adopsjoner gjennomført i adoptivforeldrenes statsborgerland. Departementet har hatt flere klagesaker vedrørende anerkjennelse av adopsjoner gjennomført i statsborgerlandet av utenlandske statsborgere bosatt i Norge, uten at norske myndigheter har samtykket på forhånd. Etter dagens regler er slike adopsjoner direkte gyldige i Norge. Departementet mener at det er viktig å sikre at barn som skal vokse opp her i riket, adopteres av personer norske myndigheter har vurdert omsorgsevnen til og har gitt forhåndssamtykke til adopsjon. Et krav om forhåndssamtykke i alle saker der adoptivsøkerne er bosatt i Norge, også de som har utenlandsk statsborgerskap og som vil adoptere i sitt statsborgerland, vil være et viktig bidrag til å sikre barnet en trygg oppvekst. Departementet mener derfor det er behov for en innstramming i anerkjennelsesreglene med hensyn til statsborgerskap.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at adopsjonsloven § 19 første ledd første setning endres. Adopsjoner gjennomført i adoptivforeldrenes statsborgerland uten norsk forhåndssamtykke, skal ikke lenger være automatisk gyldige i Norge, dersom adoptivforeldrene var bosatt her i landet da adopsjonen ble gjennomført. Utenlandske statsborgere bosatt i Norge vil da, som alle norske statsborgere bosatt i Norge, måtte søke om forhåndsamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter og underlegges en vurdering av om de er egnet til å adoptere. Dersom en utenlandsk statsborger, til tross for et slikt krav, gjennomfører en gyldig adopsjon i sitt statsborgerland uten at norske myndigheter har vært inne i saken på forhånd, vil de måtte søke norske adopsjonsmyndigheter om anerkjennelse etter den skjønnsmessige adgangen i adopsjonsloven § 19 tredje ledd.