5 Forslag til endringer i adopsjonsloven om anerkjennelse av adopsjoner på grunnlag av statsborgerskap
5.1 Gjeldende rett
Etter adopsjonsloven § 16 e må den som er bosatt i Norge ikke adoptere barn fra fremmed stat uten forhåndssamtykke fra myndighetene. Det følger av bestemmelsen at kommunen skal utrede søkerne og gi tilråding før forhåndsamtykke gis. Forhåndssamtykke til adopsjon etter adopsjonsloven § 16 e gis bare når det kan antas at adopsjonen blir til gagn for barnet, jf. adopsjonsloven § 2. Det følger av adopsjonsloven § 22 at når samtykke er gitt i medhold av § 16 e, gjelder den utenlandske adopsjonen her i riket. Det går videre fram av adopsjonsloven § 22 at departementet kan bestemme at den skal ha samme rettsvirkning som en norsk adopsjon.
Adopsjonsloven § 19 første ledd første setning omhandler automatisk anerkjennelse av gjennomførte adopsjoner i utlandet. Bestemmelsen lyder:
«En adopsjon som er gitt og er gyldig i fremmed stat (utenlandsk adopsjon), gjelder her i riket, såframt adoptanten(e) da adopsjonen ble gitt hadde sin bopel i eller var statsborger(e) av den fremmede stat hvor adopsjonen er gitt.»
Ut fra ordlyden i § 19 første ledd synes det klart at tilknytning i form av at adoptanten er statsborger i adopsjonsstaten er et selvstendig og tilstrekkelig vilkår for at en gyldig gjennomført adopsjon i statsborgerlandet skal gjelde her i riket, selv om vedkommende er bosatt her i landet. Paragraf 16 e krever på sin side forhåndssamtykke ved utenlandsadopsjon for alle adoptanter bosatt i Norge.
En adopsjon som i dag etter § 19 første ledd gjelder direkte her i riket, kan etter § 20 settes til side dersom dette vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre public). Det skal imidlertid mye til før det kan sies at en adopsjon vil virke støtende på norsk rettsorden. I forarbeidene nevnes som eksempel rene pro forma adopsjoner hvor det ikke er meningen å skape noe virkelig familieforhold mellom adoptantene og barnet.
Adopsjonsloven § 19 tredje ledd annen setning omhandler en skjønnsmessig adgang for departementet til å anerkjenne utenlandske adopsjoner. Bestemmelsen lyder:
«Departementet kan anerkjenne en utenlandsk adopsjon som ikke omfattes av første ledd.»
Av adopsjonsloven § 21 går fram:
«Når en utenlandsk adopsjon gjelder her i riket, skal adoptivbarnet med hensyn til vergemål, foreldreansvar og underholdsplikt anses som adoptanten(e)s eget barn.
Om rett til arv på grunn av utenlandsk adopsjon gjelder den lov som ellers får anvendelse for retten til arv etter avdøde (arvestatuttet), uten hensyn til etter hvilket lands rett avgjørelsen om adopsjon er truffet.»
Haagkonvensjonen 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner (Haagkonvensjonen), som trådte i kraft for Norge 1. januar 1998, har som overordnede formål å sikre at internasjonale adopsjoner skjer i betryggende former til barnets beste, å forhindre internasjonal barnebortføring, samt å sikre at adopsjoner foretatt i samsvar med konvensjonen anerkjennes av medlemsstatene, jf. artikkel 1 og artikkel 23. I tråd med rekommandasjoner fra Haagkonferansen for internasjonal privatrett, anvender Norge konvensjonens bestemmelser så langt som mulig også overfor land som ikke har sluttet seg til den.
Konvensjonen legger opp til at ansvaret for internasjonale adopsjoner skal deles mellom opprinnelseslandet og mottakerlandet. Landet barnet kommer fra har ansvaret for at nødvendig samtykke er gitt av rette personer og myndigheter. Mottakerlandet er ansvarlig for at adoptivsøkerne kan godkjennes som adoptivforeldre, og at de har fått tilfredsstillende rådgivning. Konvensjonen inneholder flere bestemmelser som framhever betydningen av at mottakerlandet gjør nødvendige undersøkelser av adoptantene før utenlandsadopsjon foretas. Konvensjonens artikkel 5 lyder:
«Innenfor rammen av denne konvensjon skal en adopsjon bare finne sted dersom vedkommende myndigheter i mottakerstaten:
har funnet at adoptivsøkerne oppfyller vilkårene og er egnet til å adoptere,
har forsikret seg om at adoptivsøkerne har fått eventuell nødvendig rådgivning, og
har slått fast at barnet har fått eller vil få tillatelse til å flytte til og bo fast i mottakerstaten.»
Artikkel 14 bestemmer videre at:
«Personer som har bosted i en kontraherende stat og som ønsker å adoptere et barn med bosted i en annen kontraherende stat, skal inngi søknad til sentralmyndigheten i den stat hvor de har sitt bosted.»
Haagkonvensjonen inneholder også regler om anerkjennelse av adopsjoner gitt i andre traktatstater. Hovedregelen framgår av artikkel 23 hvor det følger at når «the competent authority» har attestert at adopsjonen er foretatt i samsvar med konvensjonen, skal den anerkjennes i de andre traktatstater.
For nordiske adopsjoner regulerer Den nordiske ekteskapskonvensjonen av 6. februar 1931 juridiksjonsspørsmålet. Dersom en nordisk statsborger som også har bopel i en nordisk stat, vil adoptere en nordisk statsborger, gis adopsjonen i den stat søkeren har bopel, jf. artikkel 11. Etter artikkel 22 skal slike avgjørelser anerkjennes automatisk i de øvrige konvensjonsstater.
Når det gjelder andre land i Norden viser departementet til at Sverige har krav om forhåndssamtykke for personer bosatt i Sverige, men også her er det regler om anerkjennelse av en adopsjon gjennomført i adoptantens statsborgerland, jf. den svenske sosialtjenesteloven (2001:453) § 12 og loven om internasjonale rettsforhold vedrørende adopsjon (1971:796) § 3. Danmark har ingen særlige regler om anerkjennelse på grunn av statsborgerskap. Se den danske adopsjonsloven § 28.
5.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette
Departementet viste i høringsnotatet 16. april 2009 om endringer i adopsjonsloven og barnevernloven til at det i den senere tid er behandlet enkelte saker hvor forholdet mellom adopsjonsloven § 16 e om krav til forhåndssamtykke fra adopsjonsmyndighetene ved adopsjon fra fremmed stat og § 19 første ledd første setning om automatisk anerkjennelse i Norge av adopsjon foretatt i adoptantens statsborgerland, har stått sentralt.
Problemstillingen har typisk kommet opp i tilfeller der en utenlandsk statsborger som er bosatt i Norge gjennomfører en gyldig adopsjon i sitt statsborgerland uten at norske myndigheter er involvert. Etter adopsjonsloven § 19 første ledd gjelder da denne adopsjonen direkte i Norge. Adopsjonsloven § 16 e slår på sin side fast at den som er bosatt i Norge ikke må adoptere barn fra utlandet uten forhåndssamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter. Departementet viste i høringsnotatet til at loven ikke sier noe direkte om forholdet mellom disse to bestemmelsene.
Departementet pekte videre på at forarbeidene til dagens § 19 og § 16 e heller ikke drøfter entydig forholdet mellom de to bestemmelsene.
Departementet pekte videre på at anerkjennelse på bakgrunn av statsborgerskap også ble vurdert i forbindelse med ratifikasjonen av Haagkonvensjonen.
I høringsnotatet om ratifikasjonen av konvensjonen uttalte departementet at det ikke vil være naturlig å ha videre og mer liberale anerkjennelsesregler (både domisil og statsborgerskap) i forhold til land som ikke har tiltrådt konvensjonen, enn i forhold til konvensjonsstater. Departementet forslo derfor å endre adopsjonsloven § 19 første ledd slik at det ikke lengre skulle være adgang til å anerkjenne en adopsjon gitt i søkernes statsborgerland. Dommerforeningen var imidlertid skeptisk til endringsforslaget, og ga i sin høringsuttalelse utrykk for at «...en begrensning av de anerkjennelsesgrunnlag man har i gjeldende lov bør imidlertid overveies nærmere, bl.a. ut fra konvensjonens målsetting om å unngå «haltende rettsforhold». Etter konvensjonen er det ikke noe til hinder for at medlemslandene i sin interne rett har mer vidtgående anerkjennelsesregler enn konvensjonen.» Departementet konkluderte etter dette i St. prp. nr. 77 (1995-1996) Om samtykke til ratifikasjon av konvensjon av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner med at spørsmålet om lovendring burde stilles i bero og eventuelt tas opp til vurdering i en annen sammenheng. Det ble i denne forbindelse vist til at Utenriksdepartementet heller ikke så videre anerkjennelsesregler i norsk rett enn i konvensjonen som en hindring for ratifikasjon.
I høringsnotatet av 16. april 2009 om endringer i adopsjonsloven og barnevernloven viste Barne- og likestillingsdepartementet til FNs konvensjon om barnets rettigheter som ble ratifisert 8. januar 1991 og inkorporert gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 2 nr. 4 med virkning fra 1. oktober 2003. Det ble vist til at etter menneskerettsloven § 3 skal bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 inneholder et krav om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger som berører barn. Bestemmelsen inneholder ikke nærmere retningslinjer for hva som skal anses som barnets beste. Rent generelt må det kunne legges til grunn at det er til barnets beste å kreve et forhåndsamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter når adoptanten er bosatt i Norge. På den måten bidrar en til å gi barnet en trygg og stabil familie. På den annen side kan det også sies å være i barnets interesse at man anerkjenner adopsjoner som er gyldig gjennomført i barnets hjemland, slik at man unngår haltende rettsforhold med de problemer en slik uklar sivilrettslig status kan skape for barnet.
Departementet vurderte forholdet også til de øvrige anerkjennelsesbestemmelsene i privatretten, særlig reglene for anerkjennelse av ekteskap og skilsmisse gjennomført i statsborgerlandet. Det følger av ekteskapsloven 4. juli 1991 nr. 47 § 18 a at et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her i riket dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. For separasjoner og skilsmisser av nordiske statsborgere gjelder den nordiske ekteskapskonvensjonen. Konvensjonens artikkel 22 har bestemmelser om automatisk anerkjennelse. Anerkjennelsesloven 2. juni 1978 nr. 38 bestemmer i § 1 at separasjon eller skilsmisse oppnådd i en fremmed stat med bindende virkning der, gjelder her i riket såframt en av ektefellene på den tid da saken ble reist enten hadde bopel eller domisil i den fremmede stat, eller var statsborger der. Departementet viste til at selv om gode grunner kan tale for å behandle adopsjon av barn annerledes enn ekteskap og skilsmisse mellom voksne, bør man likevel se hen til behovet for sammenhengen i systemet for statusavgjørelser, men avgjørende kan dette likevel ikke være.
Barne- og likestillingsdepartementet uttalte i høringsnotatet at det har vært lagt til grunn at det alminnelige utgangspunkt er at kravet om forhåndssamtykke også gjelder for utenlandske statsborgere bosatt i Norge. Departementet mente imidlertid at § 16 e og § 19 første ledd regulerer to forskjellige situasjoner. Et spørsmål er hva som er gunstigst når en adopsjon skal foretas, noe annet er spørsmålet om en etterfølgende anerkjennelse av en adopsjon som faktisk er kommet gyldig i stand. Anerkjennelse etter § 19 første ledd i et slikt tilfelle vil i første rekke ikke være et spørsmål om å sikre barnet en trygg og stabil familie, jf. formålet med kravet om forhåndssamtykke, men å sikre barnet den samme rettslige status her i landet hvor adoptanten bor, som i barnets opprinnelsesland. Dersom en adopsjon er gyldig gjennomført i adoptantens statsborgerland, vil den, etter § 19 første ledd første setning, gjelde direkte i Norge selv om adoptanten var bosatt i Norge på adopsjonstidspunktet og ikke hadde søkt om forhåndssamtykke fra norske myndigheter.
Departementet mente imidlertid at det er viktig å sikre at barn som skal vokse opp her i riket, adopteres av personer norske myndigheter har vurdert omsorgsevnen til og har gitt forhåndssamtykke til adopsjon. Et krav om forhåndssamtykke i alle saker der adoptivsøkerne er bosatt i Norge, også de som har utenlandsk statsborgerskap og som vil adoptere i sitt statsborgerland, vil være et viktig bidrag til å sikre barnet en trygg oppvekst. Departementet ga derfor uttrykk for at det er behov for en innstramming i anerkjennelsesreglene med hensyn til statsborgerskap.
Departementet drøftet også adopsjonsloven § 17 vedrørende at søknad om bevilling til adopsjon skal avgjøres i Norge dersom søkeren har bopel i riket, eller dersom departementet samtykker i at saken behandles her. Samtykkealternativet gir en åpning for «nødskompetanse», bl.a. i de tilfeller norske statsborgere bosatt i utlandet ikke får adoptere der på grunn av sitt statsborgerskap eller fordi adopsjonsinstituttet ikke finnes i angjeldende stat. Regelen i § 19 første ledd første setning om anerkjennelse etter statsborgerskapsalternativet er en konsekvens av det faktum at flere land har statsborgerskapslandets rett som personalstatutt. Det kan derfor i anerkjennelsesspørsmålet være vanskelig å begrunne et skille mellom adopsjoner gitt i domisilland og statsborgerland. Departementet mente imidlertid at et viktig hensyn for myndighetene må være å sikre at barn som skal vokse opp her i riket, adopteres av personer norske myndigheter har vurdert omsorgsevnen til. Dette vil bidra til å sikre barna en trygg og stabil familiesituasjon.
På denne bakgrunn foreslo departementet at adopsjonsloven § 19 første ledd første setning endres. Forslaget gikk ut på at adopsjoner gjennomført i adoptivforeldrenes statsborgerland uten norsk forhåndssamtykke, ikke lenger skal være automatisk gyldige i Norge, dersom adoptivforeldrene var bosatt her i landet da adopsjonen ble gjennomført. Utenlandske statsborgere bosatt i Norge vil, som alle norske statsborgere bosatt i Norge, måtte søke om forhåndsamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter og underlegges en vurdering av om de er egnet til å adoptere. Dersom en utenlandsk statsborger, til tross for et slikt krav, gjennomfører en gyldig adopsjon i sitt statsborgerland uten at norske myndigheter har vært inne i saken på forhånd, vil de måtte søke norske adopsjonsmyndigheter om anerkjennelse etter den skjønnsmessige adgangen i adopsjonsloven § 19 tredje ledd.
5.3 Høringsinstansenes syn
19 instanser har uttalt seg til høringsforslaget og alle instansene støtter forslaget.
Dette er Regjeringsadvokaten, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, de fem regionene i Barne-, ungdoms- og familieetaten, Utlendingsdirektoratet, Fylkesmannen i Nordland, Holmestrand kommune, Kristiansand kommune, Stavanger kommune, Barneombudet, Den Norske Advokatforeningen, Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Midt-Norge, Landsorganisasjonen i Norge, Fagforbundet, Foreningen adopterte og Stine Sofies Stiftelse.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet uttaler:
«Hovedregelen etter norsk rett i adopsjonsloven § 16 e er at alle som er bosatt i Norge, også utenlandske statsborgere, må være forhåndsgodkjent av norske myndigheter for å kunne adoptere et barn fra utlandet. Formålet med bestemmelsen er å sikre at barnet adopteres av personer som norske myndigheter anser egnet og skikket til å ha omsorgen for et barn, slik at barnet får en trygg oppvekst. Samtidig bestemmer adopsjonsloven § 19 første ledd at adopsjoner gjennomført i adoptanten(e)s statsborgerland uten norsk forhåndssamtykke, gjelder umiddelbart i Norge selv om adoptanten(e) var bosatt her i landet da adopsjonen ble gjennomført. Bestemmelsen gir utenlandske statsborgere bosatt i Norge en utilsiktet særfordel, ved at de gjennomfører en gyldig adopsjon i sitt statsborgerland uten at norske myndigheter er involvert. Bestemmelsen åpner for omgåelse av kravet om forhåndssamtykke, med den konsekvens at viktige rettssikkerhetsgarantier for barnet ikke blir ivaretatt. Hensynet bak kravet om forhåndssamtykke, nemlig å sikre at den som skal adoptere er kontrollert og godkjent av norske myndigheter, gjør seg gjeldende generelt, uavhengig av statsborgerskap.
Bufdir viser videre til at både i adopsjonloven (§ 17) og i Haagkonvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner (artikkel 14), er bosted det avgjørende vilkåret for et lands kompetanse til å behandle og avgjøre en adopsjonssak. Grunnen er at det er myndighetene i bopelslandet som anses å ha best forutsetning for å vurdere om en adopsjon vil være barnets beste. Den foreslåtte endringen i adopsjonsloven § 19 første ledd, vil derfor føre til at adopsjonsloven blir tilpasset konvensjonen på dette punktet.
Bufdir er enig i at man ved å fjerne statsborgerskap som selvstendig anerkjennelsesgrunn, ikke er forhindret fra å anerkjenne adopsjoner gjennomført i adoptantens statsborgerland, da slike adopsjoner heretter kan vurderes etter § 19 tredje ledd. Også der det er behov for å anerkjenne en allerede gjennomført adopsjon ut fra hensynet til å unngå haltende rettsforhold, kan i stedet § 19 tredje ledd anvendes...»
Utlendingsdirektoratet uttaler:
«Vi vil videre bemerke at det er positivt at adopsjonsloven § 19 første ledd, første punktum endres, slik at det stilles krav om at også utenlandske adoptivforeldrene som er bosatt i Norge må ha forhåndsgodkjenning som adopsjonsforeldre. Reglene blir da samsvarende med de som gjelder for norske statsborgere som ønsker å adoptere. Det er ingen forhold som tilsier at det skal stilles mindre krav til adopsjonsforeldrene som ikke er norske statsborgere. Endringen vil bidra til å styrke barns rettsikkerhet...»
Regjeringsadvokaten uttaler:
«Når det gjelder forslagene til endringer i adopsjonsloven om anerkjennelse av adopsjoner på grunnlag av statsborgerskap, gir Regjeringsadvokaten sin tilslutning til innskjerpingen i reglene om forhåndssamtykke der utenlandsk statsborger bosatt i Norge adopterer i hjemlandet. Innskjerpingen vil sikre nødvendig kontroll med adoptivhjem. Der det ikke innhentes forhåndssamtykke, vil hensynet til barnet sikres gjennom den vurdering som etter forslaget må foretas etter adopsjonsloven § 19 tredje ledd.»
5.4 Departementets vurdering
Høringsrunden har vist at det er omfattende støtte til departementets forslag om å endre adopsjonsloven § 19 første ledd første setning slik at adopsjoner gjennomført i adoptivforeldrenes statsborgerland uten norsk forhåndssamtykke, ikke lenger skal være automatisk gyldige i Norge, dersom adoptivforeldrene var bosatt her i landet da adopsjonen ble gjennomført. Departementet har merket seg at høringsinstansene mener det er viktig å sikre at barn som skal vokse opp her i riket, adopteres av personer norske myndigheter har vurdert omsorgsevnen til og har gitt forhåndssamtykke til adopsjon.
Departementet mener også etter høringsrunden at det er av stor betydning at en adopsjon som er gyldig i én stat, også anerkjennes i andre stater. En persons sivilrettslige status i ett land bør som hovedregel anerkjennes også i andre land. Det vil for eksempel bli vanskelig for et barn som er adoptert dersom denne adopsjonen ikke anerkjennes her hvis barnet skal bosette seg i Norge. Slike haltende rettsforhold er det viktig å unngå, og adopsjonsloven har i § 19 nærmere regler om anerkjennelse av utenlandske adopsjoner, dvs. adopsjoner som ikke er gjennomført i Norge.
Departementet mener imidlertid at et viktig hensyn for myndighetene må være å sikre at barn som skal vokse opp her i riket, adopteres av personer norske myndigheter har vurdert omsorgsevnen til. Dette vil bidra til å sikre barna en trygg og stabil familiesituasjon.
Haagkonvensjonens oppbygning tilsier at det grunnleggende utgangspunktet ved all utenlandsadopsjon er at mottakerlandet skal kontrollere forholdene knyttet til adoptantene og de forhold barnet kommer til, mens opprinnelseslandet skal føre kontroll med forholdene knyttet til barnet, herunder avklare om barnet kan frigis for adopsjon. Oppgavene tillagt mottakerlandet og opprinnelseslandet er alle avgjørende for å ivareta de sentrale rettssikkerhetshensyn som gjør seg gjeldende ved utenlandsadopsjon og det overordnede formålet om å hindre barnebortføring.
Departementet legger vekt på at bestemmelsene i Haagkonvensjonen og de sentrale reelle hensyn som ligger til grunn for så vel denne konvensjonen som adopsjonsloven, trekker i retning av at kravet til forhåndssamtykke også bør gjelde der en herboende adoptant er utenlandsk statsborger og foretar en adopsjon i sitt statsborgerland. Det er på den måten barnet best kan sikres en trygg og stabil familie. Haagkonvensjonen forutsetter forhåndssamtykke av bostedsmyndighetene. Hovedregelen etter den norske adopsjonsloven § 16 e er også at den som er bosatt i Norge må innhente norske myndigheters samtykke på forhånd.
Departementet viser også til at samfunnet må, så langt råd er, sikre at hver adopsjon skjer på en forvarlig og etisk god måte, og at barnet kommer til foreldre som er forberedte og vel egnet til å ta hånd om det. Adopsjon er svært inngripende for dem det gjelder, og et adopsjonsforhold kan ikke oppheves. Myndighetene bør derfor undersøke søkernes situasjon i tilstrekkelig grad og herunder få brakt på det rene hvor veloverveid og begrunnet søknaden om adopsjon er. Forvaltningens behandling av adopsjonssaker skal foregå på en god og betryggende måte, i samsvar med forvaltningsloven og det ulovfestede kravet til god forvaltningsskikk. Et krav om forhåndssamtykke i alle saker der adoptivforeldrene er bosatt i Norge, uansett statsborgerskap, vil derfor være et viktig bidrag til å sikre barnet en trygg oppvekst.
Departementet ønsker på denne bakgrunn å endre dagens regel i adopsjonsloven § 19 første ledd slik at adopsjoner som gjennomføres i adoptantens statsborgerland ikke blir automatisk gyldige i Norge dersom de var bosatt her på det tidspunkt da adopsjonen ble gjennomført.
Uansett om man innskjerper kravet til forhåndssamtykke, vil det imidlertid kunne oppstå situasjoner der det er behov for å anerkjenne en allerede gjennomført adopsjon, ut fra hensynet til å unngå haltende rettsforhold. Som eksempel kan nevnes at personer bosatt i Norge gjennomfører en adopsjon i et annet land uten forhåndssamtykke, og at hensynet til barnets beste kan tilsi at det vil være urimelig ikke å anerkjenne adopsjonen her i riket. Behovet for å unngå haltende rettsforhold på dette området tilsier derfor at det uansett må være en anerkjennelsesadgang - slik vi i dag har i § 19 tredje ledd.
Dagens skjønnsmessige anerkjennelsesadgang etter § 19 tredje ledd er ment å være en streng unntaksbestemmelse. Av adopsjonsloven § 19 tredje ledd annen setning følger at departementet i det enkelte tilfelle kan anerkjenne en adopsjon som ikke omfattes av første ledd. Bestemmelsen er ment å bli brukt bare i sjeldne tilfeller. Det vises her til § 16 e der det framgår at den som er bosatt i Norge ikke må adoptere fra fremmed stat uten etter samtykke fra departementet på forhånd. Praksis har vært særlig restriktiv i saker der barnet og søker er i familie (familieadopsjoner), der barnet har en biologisk familie i opprinnelseslandet og i saker der barnet er eldre. Anerkjennelse kan være aktuelt der det foreligger et langvarig tilknytningsforhold mellom søkerne og barnet.
Dette forhindrer imidlertid ikke at man kan vurdere dagens «statsborgerskapsadopsjoner», jf. første ledd, etter bestemmelsen i tredje ledd dersom man endrer første ledd. Ved en vurdering etter tredje ledd går imidlertid myndighetene inn i saken og foretar en konkret vurdering. Selv om vurderingen ikke er identisk med vurderingen ved et forhåndssamtykke, vil myndighetene måtte foreta en vurdering av forholdet mellom adoptantene og det konkrete barnet.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at adopsjonsloven § 19 første ledd første setning endres slik at en adopsjon gjennomført i adoptantens statsborgerland, uten norsk forhåndssamtykke, ikke automatisk er gyldig her dersom vedkommende på det tidspunkt adopsjonsprosessen ble innledet var bosatt i Norge. Slike adopsjoner må heretter eventuelt vurderes etter unntaksregelen i § 19 tredje ledd.