3 Gjeldende rett og bakgrunnen for lovforslaget
Adgangen til å utvise utlendinger som ikke er omfattet av EØS-avtalen, er regulert i utlendingsloven kapittel 8 (§§ 66 til 72). En utlending kan i første rekke utvises som følge av idømt straff eller ilagt særreaksjon eller for overtredelser av utlendingsloven. Terskelen for utvisning er ulik for utlendinger uten oppholdstillatelse, utlendinger som har midlertidig oppholdstillatelse og utlendinger som har permanent oppholdstillatelse. Norske borgere og utlendinger som er født i Norge og senere har bodd her uavbrutt, kan ikke utvises, jf. § 69.
Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse på grunn av brudd på utlendingsloven eller på grunn av ilagt straff er regulert i § 66 første ledd bokstav a og c som lyder slik:
En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises
a) når utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i loven her, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende skal forlate riket,
b) […],
c) når utlendingen her i riket er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff, eller for overtredelse av et av følgende straffebud i straffeloven:
§ 323 (mindre tyveri)
§ 326 (mindre underslag)
§ 334 (mindre heleri)
§ 339 (mindre hvitvasking)
§ 362 (mindre dokumentfalsk)
§ 373 (mindre bedrageri)
Utvisning av utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse på grunn av ilagt straff er regulert i § 67 første ledd bokstav b til c, som lyder slik:
En utlending som har midlertidig oppholdstillatelse kan utvises
[…]
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år
c) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for overtredelse av et av følgende straffebud i straffeloven:
§ 168 (brudd på oppholds- og kontaktforbud)
§ 182 første ledd (opptøyer)
§ 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted)
§ 231 annet ledd (uaktsom narkotikaovertredelse)
§ 237 fjerde ledd (grovt uaktsom smitteoverføring)
§ 262 første ledd (brudd på ekteskapsloven)
§ 263 (trusler)
§ 271 første ledd (kroppskrenkelse)
§ 297 (seksuell handling uten samtykke)
§ 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke)
§ 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år)
§ 306 (avtale om møte for å begå seksuelt overgrep)
§ 374 første punktum (grovt uaktsomt bedrageri)
§ 380 (grovt uaktsomt skattesvik)
Utvisning av utlendinger med permanent oppholdstillatelse på grunn av ilagt straff er regulert i § 68 første ledd bokstav b som lyder slik:
En utlending som har permanent oppholdstillatelse kan utvises
[…]
b) når utlendingen for mindre enn ett år siden her i riket har sonet eller er ilagt straff eller særreaksjon for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, eller for overtredelse av et av følgende straffebud i straffeloven:
§ 182 første ledd (opptøyer)
§ 189 (ulovlig bevæpning på offentlig sted)
§ 231 annet ledd (uaktsom narkotikaovertredelse)
§ 237 fjerde ledd (grovt uaktsom smitteoverføring)
§ 262 første ledd (brudd på ekteskapsloven)
§ 263 (trusler)
§ 297 (seksuell handling uten samtykke)
§ 298 (seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke)
§ 305 (seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år)
§ 306 (avtale om møte for å begå seksuelt overgrep)
§ 374 første punktum (grovt uaktsomt bedrageri)
Departementet mottok i 2013 en praksisforeleggelse fra Utlendingsdirektoratet (UDI) som gjaldt lovtolkningen i saker om utvisning etter utlendingsloven §§ 67 og 68.
Utlendingsnemnda (UNE) sin praksis innebar at det var utlendingens oppholdsstatus på gjerningstidspunktet som var avgjørende for hvilken beskyttelse vedkommende har mot utvisning, dersom utlendingen har midlertidig oppholdstillatelse på gjerningstidspunktet, men står uten oppholdstillatelse på vedtakstidspunktet. UDI på sin side mente at det i slike situasjoner er oppholdsstatus på tidspunktet for vurdering av utvisning som må være avgjørende for valg av utvisningshjemmel.
Gjennom GI-03/2014 ble UDI 24. februar 2014 instruert av departementet om tolkningen av utlendingsloven §§ 67 og 68. Instruksen innebar at oppholdsstatus på vedtakstidspunktet skulle være det avgjørende skjæringstidspunktet for om utlendingen var omfattet av det utvidede vernet mot utvisning i utlendingsloven §§ 67 eller 68, med mindre den straffbare handlingen ble begått før den midlertidige eller permanente oppholdstillatelsen ble gitt. Sistnevnte tilfeller er regulert i utlendingsloven § 67 annet ledd og § 68 annet ledd.
En gjennomgang av UNEs praksis etter instruks GI-03/2014 viste at det hadde utviklet seg ulik praksis i UNE i disse sakene. Det var derfor nødvendig med en rettslig avklaring av om gjerningstidspunktet eller UDIs vedtakstidspunkt skulle være styrende for hvilken hjemmel som kommer til anvendelse. UNEs direktør besluttet 13. november 2017 at en sak hvor denne problemstillingen var et tema skulle avgjøres i stornemnd. Ved behandling av saker i stornemnd deltar tre nemndledere og fire nemndmedlemmer. Stornemndas vedtak har presedensskapende virkning for UDI og UNE.
Stornemnd ble avholdt 24. april 2018, og vedtak i saken ble truffet 21. juni 2018. I det prinsipielle spørsmålet om valg av utvisningshjemmel delte stornemnda seg i et flertall og et mindretall. Stornemndas flertall konkluderte med at det er reglene om utvisning av utlending med midlertidig oppholdstillatelse som skal anvendes dersom utlendingen hadde en gyldig midlertidig oppholdstillatelse på tidspunktet for den straffbare handlingen (gjerningstidspunktet).
På bakgrunn av vedtaket besluttet departementet 9. august 2018 å oppheve 2014-instruksen, se GI-10/2018 – Instruks om opphevelse av instruks GI-03/2014. Samtidig ble det varslet at departementet ville vurdere om det var grunnlag for regelendringer og eventuelt komme tilbake til dette.
Hvorvidt utvisningsspørsmålet avgjøres etter reglene om utvisning av utlending med eller uten oppholdstillatelse, har også innvirkning på hvilke fristregler som gjelder for et eventuelt utvisningsvedtak. Etter gjeldende rett er ordningen at vedtak om utvisning må treffes senest innen ett år etter at utlendingen har sonet eller ble ilagt straff, i de tilfellene hvor utlendingen har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse. Formålet med ettårsfristen er å unngå at utlendingen må leve i uvisshet om muligheten til å være i landet, jf. Ot.prp. nr. 46 (1986–87) side 231. Frem til 2010 gjaldt det ingen ettårsfrist for utvisning av utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse (bare for dem med permanent oppholdstillatelse). Ettårsfristen for utvisning av utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse kom inn med dagens utlendingslov av 2008, og departementet ga følgende begrunnelse i Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) side 290:
«For tilfeller der utlendingen har blitt straffeforfulgt for handlinger i Norge, foreslås det en ett års grense. Dette er nytt i forhold til gjeldende lov § 29, men tilsvarer tidsbegrensningen som gjelder utlending med permanent oppholdstillatelse. Departementet mener at det er rimelig at samme tidsgrense settes for utlending med midlertidig oppholdstillatelse, men antar at dette i praksis ikke innebærer et utvidet vern mot utvisning. Det vises til at det etter gjeldende forskrift er et krav om at vedtak om utvisning bør treffes så snart som mulig etter at rettskraftig straffedom foreligger eller fullbyrding av en dom er påbegynt.»
Det fremgår for øvrig av utlendingsforskriften § 14-3 tredje ledd at fristen avbrytes når Utlendingsdirektoratet treffer vedtak om utvisning. Dersom utlendingen kan lastes for at vedtak ikke kan treffes innen fristen, avbrytes fristen når forhåndsvarsel om utvisning er meddelt.