7 Konklusjon og tilråding

For Norge representerer EUs ordning for sivil beredskap først og fremst et viktig sikkerhetsnett for norsk samfunnssikkerhet og beredskap. Dersom det skjer en hendelse i Norge som ikke kan håndteres tilstrekkelig nasjonalt, kan norske myndigheter be om bistand fra EU. Ny teknologi, mer ekstremvær, endrede sikkerhetsutfordringer og økt globalisering er momenter som stadig medfører nye trusler mot samfunnssikkerheten. Noen av truslene er forutsigbare og må forventes å inntreffe jevnlig, slik at hver enkelt stat må ha egen beredskap for dette. Andre trusler og risikoer er sjeldne, men har store konsekvenser for de enkelte statene (såkalte «high risk, low probability-hendelser»). Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt med en felleseuropeisk beredskapsordning fremfor at enkeltstater fullt ut skal måtte bygge egen beredskap for håndtering av slike risikoer og trusler. Dette har vært et viktig argument for Norges deltakelse i den felleseuropeiske beredskapsordningen så langt.

Å stille nasjonale kapasiteter tilgjengelig i sivilberedskapsreserven endrer ikke det grunnleggende prinsippet om nasjonal selvråderett i en situasjon der Norge skulle trenge disse selv. Skulle det oppstå en alvorlig situasjon i Norge, vil norske myndigheter raskere kunne anmode om andre staters kapasiteter fra denne reserven.

Så langt har Norge vært en større tilbyder av ressurser for krisehåndtering enn mottaker, men senest under skogbrannsesongen i 2018 valgte Norge å varsle om et mulig ressursbehov gjennom ordningen dersom situasjonen her hjemme skulle forverre seg. Våren 2019 har allerede gitt utfordringer i form av skogbrann utenfor normal skogbrannsesong.

Deltakelse i EUs ordning for sivil beredskap innebærer en rekke ikke-målbare størrelser. I tillegg til å fungere som et sikkerhetsnett for Norge, medfører deltakelsen ikke minst økt trygghet for Norges befolkning. Gjennom ordningen har Norge også hatt tilgang til kurs og trening samt mulighet for å påvirke europeisk samfunnssikkerhetstenkning i en retning som Norge har nytte av. Norge har gjennom ordningen også fått finansiert flere større øvelser og prosjekter. Ordningen bidrar også til å forenkle muligheten for å hente ut satellittinformasjon ved bl.a. flom og skogbrann gjennom det europeiske jordobservasjonsprogrammet Copernicus.

Summen av tiltak som følger av endringsbeslutningen vil kunne bidra betydelig til økt kollektiv beredskap i Europa og dermed også styrket beredskap på nasjonalt nivå i den enkelte deltakerstat, inkludert Norge, fordi de øvrige statene vil kunne ha mer å bidra med ved en eventuell hendelse her til lands. RescEU vil ha forutsetninger til å utgjøre en forskjell ved omfattende kriser og gi avgjørende forutsigbarhet til situasjoner og hendelser som går utenpå de ressursene som finnes i hver enkelt stat (flom, masseskader, storulykker, skogbrann, maritime hendelser, brannskadde, terror og helserelaterte krisescenarier).

Videre norsk deltakelse i ordningen er viktig også i et perspektiv om nordisk samarbeid. Først og fremst gjelder dette gjennom å bidra til en tydeligere regional beredskapsoppbygging i Norden. Svært mye av det nordiske samarbeidet hviler på EUs ordning for sivil beredskap, og mange operative diskusjoner er basert på at alle nordiske land er med. Som NATO-land og et land med et totalforsvar er det også viktig å kunne følge den videre utviklingen av samarbeidet mellom EU og NATO innenfor det sivile beredskapsarbeidet.

Justis- og beredskapsdepartementets vurdering er at de beredskapsmessige hensynene oppveier de økonomiske konsekvensene som følger av økt kontingent for deltakelse, samt at Norge både praktisk, formelt og omdømmemessig er best tjent med fortsatt deltakelse i ordningen i inneværende programperiode.

Justis- og beredskapsdepartementet tilrår at Norge deltar i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av beslutning (EU) 2019/420 om EUs ordning for sivil beredskap. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.