3 Forholdet til norsk rett

Det er ikke behov for lovendringer for å gjennomføre fornybardirektivet (2018) i norsk rett. Direktivet gjennomføres i norsk rett ved endringer i forskrifter gitt i medhold av lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi (energiloven), lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) og lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven). Energidepartementet og Klima- og miljødepartementet vil utarbeide de nødvendige forskriftene.

Direktivets krav til nasjonal regulering av konsesjonsprosesser, bygningsregulering mv. vurderes som oppfylt i Norge. Det er nasjonale myndigheter som gjør avveininger og beslutninger i de enkelte sakene. Dette gjøres på grunnlag av norsk rett, og i tråd med forvaltningsloven og sektorlovverk.

Det norske konsesjonsinstituttet og regelverket for fornybare kraftprosjekter samsvarer i det aller vesentligste med direktivets bestemmelser om organisering og prosedyrer. De nye tidsfristene for myndighetenes konsesjonsbehandling av produksjonsanlegg for fornybar energi legger plikter på myndigheter, men ikke på enkeltpersoner og andre private rettssubjekter. Energidepartementets vurdering er at det ikke er nødvendig å gjøre endringer i lov eller forskrift for å gjennomføre disse kravene. Kommunale planprosesser etter plan- og bygningsloven er vurdert å falle utenfor fristreglenes anvendelsesområde og påvirkes derfor ikke.

Etter energiloven § 10-6 har Energidepartementet hjemmel for å gi forskrifter som er nødvendig for ivaretakelse av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Etter Energidepartementets syn foreligger det hjemmel for å gi forskriftsbestemmelser som gjennomfører endringene i ordningen med opprinnelsesgarantier.