2 Nærmere om innholdet i fornybardirektivet (2018)
2.1 Innledning
Fornybardirektivet (2018) følger samme struktur som fornybardirektivet (2009) og har en fortale, 39 artikler og 11 vedlegg. Direktivet viderefører enkelte bestemmelser og inneholder også nye og/eller utvidede bestemmelser.
Rapporteringsforpliktelsene knyttet til fornybardirektivet er flyttet til forordning (EU) 2018/1999 om et styringssystem for energiunionen og klimatiltak (styringssystemforordningen). Formålet med styringssystemforordningen er å samordne planer og rapportering bl.a. knyttet til energiregelverk som energieffektivitetsdirektivet, bygningsenergidirektivet og fornybardirektivet. I 2019 ble Norge, Island og EU enige om felles oppfyllelse av utslippsmålene for 2030, og bestemmelsene om klimarapportering i styringssystemforordningen ble da innlemmet i EØS-avtalen. Energibestemmelsene i styringssystemforordningen er så langt ikke tatt inn i EØS-avtalen.
2.2 Hovedelementene i direktivet
I fortalen utdypes og begrunnes innholdet i direktivets bestemmelser.
Formål, definisjoner og mål
Artikkel 1 angir direktivets formål, som er å fastsette en felles ramme for å fremme fornybar energi. Formålsbeskrivelsen er utvidet slik at den gjenspeiler at fornybardirektivet (2018) også inneholder bestemmelser om finansiell støtte til fornybar kraftproduksjon, egenforbruk av fornybar strøm, forbruk av fornybar energi i varme- og kjølesektoren og transportsektoren samt regionalt samarbeid mellom medlemsstater og mellom medlemsstater og tredjeland. Det er også lagt til bærekraftkriterier for biomassedrivstoff og kriterier for kutt i drivhusgasser for biodrivstoff, flytende biobrensel og biomassedrivstoff.
Artikkel 2 endrer og utvider flere definisjoner fra fornybardirektivet (2009), og fastsetter også nye definisjoner. Noen av endringene er rent språklige endringer, men de nye definisjonene inneholder også presiseringer som har betydning for tolkningen av bestemmelsene. Legaldefinisjonene er avgjørende for forståelsen av direktivet. Andre rettsakter, som taksonomien, kvoteregelverket og statsstøtteregelverket, viser også til definisjonene i fornybardirektivet.
Gjennom artikkel 3 setter direktivet et kollektivt bindende mål om minst 32 prosent fornybarandel i brutto sluttforbruk av energi for EU samlet innen 2030. Det er ikke lenger bindende fornybarmål for den enkelte medlemsstat, slik det var i fornybardirektivet (2009). Hver enkelt medlemsstat fastsetter en veiledende bane for sine nasjonale bidrag til målet for perioden 2020–2030, som til sammen skal føre til at EU når det samlede 2030-målet. Medlemsstatene kunne ikke etter 1. januar 2020 sette startpunktet for banen lavere enn det nasjonale målet som ble satt for 2020 i forrige direktiv.
Se kapittel 2.3 om EØS-tilpasning for artikkel 3.
Støtteordninger for elektrisitet fra fornybare energikilder
Artikkel 4 er ny, og åpner for at medlemsstatene kan gi støtte til fornybar energiproduksjon og tildele økonomisk støtte gjennom anbudsprosesser, dersom visse kriterier er oppfylt. Støtteordningene skal utformes slik at de ikke skaper unødige forstyrrelser i elektrisitetsmarkedet, og skal gi insentiver til integrering av fornybar elektrisitet på en markedsbasert måte, i tillegg til å ta hensyn til mulige systemintegrasjonskostnader og nettstabilitet. Støtten til fornybar elektrisitetsproduksjon skal tildeles på en åpen, gjennomsiktig, konkurransedyktig, ikke-diskriminerende og kostnadseffektiv måte. Unntak kan gjøres for småskala installasjoner og demonstrasjonsanlegg. Medlemsstatene skal vurdere støtteordningen hvert tredje år etter 31. desember 2021.
Se kapittel 2.3 om EØS-tilpasning for artikkel 4.
Artikkel 5 er ny, og slår fast at medlemsstatene kan velge å åpne sine støtteordninger for produksjon lokalisert i en annen medlemsstat, med mulighet til å begrense det til stater som de har fysiske mellomlandsforbindelser med, og kan fordele fornybarresultatene mellom seg i henhold til artiklene 8–13.
Se kapittel 2.3 om EØS-tilpasning for artikkel 5.
Artikkel 6 er ny, og skal sikre stabile og forutsigbare rammevilkår rundt eventuelle støtteordninger.
Medlemsstatene skal sikre at støtten til fornybar energi ikke revideres på en måte som har negativ innvirkning på eller undergraver den økonomiske levedyktigheten til prosjekter som allerede mottar støtte. Støtten kan justeres etter objektive kriterier i støtteordningen. Medlemsstatene skal publisere en langtidsplan som viser forventet tildeling av støtte de neste fem årene og en veiledende plan med treårsperspektiv som oppdateres årlig etter behov. Medlemsstatene skal vurdere effektiviteten av støtteordningene og deres fordelingseffekter, og ta dette med i planleggingen av ny støtte.
Beregningsmetodikk
Artikkel 7 oppstiller prinsippene for beregningsmetode for fornybarandelen, og er noe justert fra fornybardirektivet (2009). Fornybarandelen skal beregnes som bruttoforbruket av energi fra fornybare energikilder dividert med bruttoforbruket av energi fra alle energikilder, uttrykt i prosent. Bruttoforbruk av fornybar energi beregnes som summen av brutto sluttforbruk av elektrisitet fra fornybare energikilder, brutto sluttforbruk av energi fra fornybare energikilder i sektoren for oppvarming og kjøling, og i transportsektoren. Brutto sluttforbruk av elektrisitet fra fornybare energikilder beregnes som den mengde elektrisitet som produseres i en medlemsstat fra fornybare energikilder, herunder produksjon av elektrisitet fra egenforbrukere av fornybar energi og fellesskap for fornybar energi. Artikkelen legger vekt på å unngå dobbelttelling, og biodrivstoff som ikke oppfyller kriteriene for bærekraft og klimagassreduksjon, skal ikke tas med i betraktningen.
Se kapittel 2.3 om EØS-tilpasning for artikkel 7 med hensyn til fornybar elektrisitet i fornybarandelen for varme og kjøling.
Regionalt samarbeid mellom stater
Artikkel 8–13 handler om ulike samarbeidsmekanismer som medlemsstatene kan velge å ta i bruk for å nå fornybarmålet. Bestemmelsene inneholder mindre justeringer fra fornybardirektivet (2009).
Artikkel 8 dreier seg om statistiske overføringer mellom stater og etablering av en unionsplattform for fornybar energi for å håndtere slike.
Se kapittel 2.3 om EØS-tilpasning for artikkel 8.
Artiklene 9 og 10 dreier seg om felles prosjekter mellom medlemsstater og virkninger av det. Artiklene 11 og 12 dreier seg om felles prosjekter mellom medlemsstater og tredjeland og artikkel 13 om felles støtteordninger.
Artikkel 14 likestiller utvidelse av eksisterende anlegg med å bygge nytt. Artikkelen er en videreføring av artikkel 12 i 2009-direktivet.
Fornybar energi, energieffektivitet og offentlige bygg
Artikkel 15 stiller krav til medlemsstatenes regelverk og praksis for å fremme fornybar energiproduksjon og energieffektivitet. Dette omfatter teknologivalg, byggeforskrifter, kartlegging av tilgjengelige energiløsninger og energipraksis for offentlige bygg. Mange av kravene har paralleller i energieffektivitetsdirektivet og direktiv (EU) 2019/944 om det indre markedet for elektrisistet (elmarkedsdirektivet). Artikkelen er primært en videreføring av artikkel 13 i 2009-direktivet. Det er kun noen mindre justeringer, knyttet til rapportering og utredning av tiltak og virkemidler på området.
Konsesjonsbehandling av fornybare produksjonsprosjekter
Artikkel 16 er ny, og setter krav til tilrettelegging og varighet av prosesser for utstedelse av tillatelser. Reglene skal sikre en rask behandlingsprosess av konsesjoner for utbygging av fornybar energi. I tillegg skal alle aktører få god informasjon om prosess og hvilke krav som gjelder for behandling av ulike typer energianlegg. Reglene gjelder for to ulike anleggstyper: produksjonsanlegg for fornybar energi og anlegg som er nødvendige for å knytte slike til nettet, dvs. produksjonsradialen. Det innføres tidsfrister for myndighetenes konsesjonsbehandling. Det skal utpekes ett eller flere nasjonale kontaktpunkt for ulike anleggstyper. Det utpekte kontaktpunktet skal veilede og tilrettelegge søknadsprosessen for tillatelser til å bygge, drifte og knytte ny produksjon til nettet. Kontaktpunktets plikter vil også inkludere koordinering mellom relevante myndigheter og å gjøre veiledere og opplysninger om søknadsprosessen tilgjengelig på nettet.
Tidsfrist for saksbehandling er satt til to år. Dersom anlegget har en kapasitet på under 150 kW, eller det er tale om oppgradering, er fristen i stedet ett år. Begge fristene kan forlenges med ett år ved «ekstraordinære omstendigheter».
Tidsfristene begynner å løpe etter at kontaktpunktet har bekreftet overfor tiltakshaver at søknaden anses som komplett. Fristen avbrytes når avgjørelse meddeles tiltakshaver. Klagebehandling regnes ikke med i tidsfristene. Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven vurderes å falle utenfor virkeområdet til tidsfristene. Direktivet regulerer ikke konsekvenser av å oversitte fristene.
Se kapittel 2.3 for omtale av EØS-tilpasning for artikkel 16.
Artikkel 17 er ny, og har til formål å sikre forenklet tilknytningsprosess for kraftproduksjon fra fornybare energikilder med installert ytelse under 50 kW. Mikrokraftverk med installert ytelse på 10,8 kW eller lavere skal ha krav på å få tilknytningssaken avklart innen en måned. Dersom mikrokraftverkseier ikke har fått avklart saken innen en måned, skal dette anses som en godkjenning fra nettselskap (områdekonsesjonær), dvs. en passiv godkjenning. For mikrokraftverk med installert ytelse mellom 10,8 kW og 50 kW kan en tillate forenklet behandling, gitt at nettstabilitet, pålitelighet og sikkerhet ivaretas, men dette er ikke noe krav.
Administrative prosedyrer, informasjon og opplæring
Artikkel 18 viderefører artikkel 14 i fornybardirektivet (2009). Medlemsstatene skal sørge for tilgjengelig informasjon om støtteordninger for energitiltak for alle relevante aktører, herunder sårbare forbrukere med lav inntekt, sluttbrukere med egen produksjon av fornybar energi, fellesskap for fornybar energi og byggenæringen. De skal også sørge for at markedet har informasjon om nytte, kostnader og energieffektivitet ved forskjellig utstyr som kan bruke energi fra fornybare energikilder. Det skal foreligge retningslinjer for planleggere og arkitekter, slik at disse kan ta best mulige valg i bygg- og rehabiliteringsprosesser.
Opprinnelsesgarantier
Artikkel 19 viderefører bestemmelsene fra fornybardirektivet (2009) og utvider anvendelsesområdet for opprinnelsesgarantier til å inkludere all fornybar energi, herunder fornybar gass, varme og kjøling. Ordningen med opprinnelsesgarantier skal ikke ha noen effekt på medlemsstatenes beregning av fornybarandel i artikkel 7. Medlemsstatene skal utstede opprinnelsesgarantier på forespørsel fra produsenter av fornybar energi. Medlemsstatene kan utstede opprinnelsesgarantier til produsenter av ikke-fornybar energi. Kraftleverandører som markedsfører andeler av kraften de tilbyr som fornybar, skal bruke opprinnelsesgarantier som dokumentasjon for andelen fornybar kraft i deres energimiks. Opprinnelsesgarantier fra tredjeland skal ikke omfattes, med mindre EU-kommisjonen har undertegnet en avtale om gjensidig anerkjennelse av opprinnelsesgarantier med det aktuelle tredjelandet.
Se kapittel 2.3 om EØS-tilpasning for artikkel 19.
Gassnett for gass fra fornybare energikilder
Artikkel 20 er i all hovedsak en videreføring av artikkel 16 nr. 9–11 i fornybardirektivet (2009), og gjelder infrastruktur for gass og for fjernvarme. Artikkelen fastsetter krav om at medlemsstatene skal vurdere å utvide gassnettet for integrering av gass fra fornybare energikilder (biogass) der det er relevant. Medlemsstatene skal i slike tilfeller kreve at nettoperatørene utsteder tekniske regler om nettilknytning for fornybar gass, i tråd med reglene i tredje gassmarkedsdirektiv (direktiv 2009/73/EF). Nettoperatørene skal også offentliggjøre tilknytningstariffer for fornybare gasskilder, basert på transparente og ikke-diskriminerende kriterier. Medlemsstatene skal vurdere utvikling av fjernvarmeinfrastruktur, for å legge til rette for utviklingen av varme og kjøling fra biomasse, sol og termisk varme. Vurderingene skal inkluderes i de integrerte klima- og energiplanene og, der det er relevant, skal det tas skritt for å utvikle slik infrastruktur.
Sluttbrukere med egen produksjon av fornybar energi og fellesskap for fornybar energi
Artikkel 21 er ny, og inneholder rettigheter for sluttbrukere med egen produksjon av fornybar energi. Disse skal kunne selge overskuddskraft uten å bli pålagt uhensiktsmessige administrative prosedyrer eller avgifter som ikke er kostnadsreflekterende. Sluttkunder med egen produksjon skal samtidig være med på å dekke en forholdsmessig og rimelig andel av kostnadene når overskuddskraft mates inn i nettet. Samtidig skal de beholde sine rettigheter som sluttbrukere, selv om de mater fornybar kraft inn i nettet. Sluttbrukere som bor i samme enhet, som for eksempel en boligblokk, skal kunne samarbeide om produksjon og salg av elektrisitet og skal kunne motta godtgjørelse som gjenspeiler markedsverdien for den egenproduserte fornybare elektrisiteten som mates inn i kraftnettet.
Artikkel 22 er ny, og handler om fellesskap for fornybar energi som juridiske enheter, hovedsakelig bestående av husholdningskunder, som kan produsere, forbruke, lagre og selge fornybar energi. Fellesskapenes hovedformål er å bidra til miljømessige, økonomiske og sosiale fordeler for medlemmene. Deltakelse i et fellesskap for fornybar energi skal være frivillig. Medlemsstatene skal etablere rammevilkår som legger til rette for utviklingen av slike fellesskap. Fellesskapene for fornybar energi skal samtidig være med på å dekke en forholdsmessig og rimelig andel av kostnadene i strømnettet.
Fornybar energi i varme- og kjølesektoren
Artikkel 23 er ny, og har som formål å utnytte potensialet for fornybar energi i varme- og kjølesektoren. Medlemsstatene skal tilstrebe en økning i fornybarandelen i sektoren for varme og kjøling med 1,3 prosentpoeng årlig i periodene 2021–2025 og 2026–2030, med utgangspunkt i 2020. Medlemsstater med en varme- og kjølesektor med en fornybarandel på over 60 prosent anses å allerede ha oppfylt dette kravet.
Se kapittel 2.3 om EØS-tilpasning for artikkel 23.
Artikkel 24 er ny, og skal stimulere overgang til fornybar energi i fjernvarme og fjernkjøling. Leverandører av fjernvarme og fjernkjøling må oppgi informasjon til forbrukerne om virkningsgrader og fornybarandel i sine anlegg. Dette kravet gjelder alle medlemsstater. Videre skal forbrukerne ha muligheten til å kople seg fra ineffektive anlegg, og medlemsstatene skal tilstrebe en årlig økning i fornybarandelen i fjernvarme og fjernkjøling på ett prosentpoeng i periodene 2020–2025 og 2026–2030. Disse kravene gjelder ikke i medlemsstater hvor andelen fornybar energi og overskuddsvarme i fjernvarme utgjør mer enn 60 prosent, eller hvor over 90 prosent av fjernvarmesalget kommer fra effektive anlegg.
Fornybar energi i transportsektoren og unionsdatabasen
Artikkel 25 om integrering av fornybar energi i transportsektoren endrer og utvider bestemmelsene om fornybar energi i transportsektoren sammenliknet med 2009-direktivet.
Transportsektoren skal ha en fornybarandel på minst 14 prosent innen 2030. I fornybardirektivet (2009) var målet for fornybarandelen i transportsektoren satt til ti prosent i 2020. Det er nytt at drivstoffleverandører skal pålegges en forpliktelse til å sikre at minsteandelen er i tråd med medlemsstatenes veiledende, fastsatte forløp. Det er et handlingsrom for hvordan drivstoffleverandørenes forpliktelse utformes. Det stilles i tillegg et nytt delkrav om at 0,2 prosent av energien i transportsektoren fra 2022 skal være avansert biodrivstoff og biogass som er oppført i del A i listen i vedlegg IX b (A-råstoff). Kravet øker til én prosent i 2025 og til 3,5 prosent i 2030. På grunn av mulig dobbelttelling kan henholdsvis 0,5 prosent avansert biodrivstoff i 2025 og 1,75 prosent avansert biodrivstoff i 2030 være tilstrekkelig.
Det er også nytt at fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse (for eksempel fornybart hydrogen) skal regnes med, og at resirkulert karbondrivstoff kan regnes med.
Artikkel 26 er ny, og inneholder særlige regler for biodrivstoff, flytende biobrensler og fast biomasse framstilt av mat- og fôrvekster. Artikkelen angir begrensninger på bruk av biodrivstoff fra mat- og fôrvekster i transportsektoren, og en gradvis utfasing av biodrivstoff som vurderes å ha høy risiko for indirekte arealbruksendringer (ILUC). Begrensningen gjelder kun beregningen av oppfyllelse av fornybarmålet, ikke forbud mot eller begrensninger på omsetning av denne typen drivstoff som sådan. Biodrivstoff, flytende biobrensler og fast biomasse fra mat- og fôrvekster kan ikke utgjøre mer enn sju prosent av sluttforbruket av energi i vei- og jernbanetransportsektorene, ved beregning av medlemsstatenes målsetting om 14 prosent fornybar energi i transportsektoren. Medlemsstatene kan sette en lavere grense enn dette, og det er også tillatt å skille ut ulike typer råstoff, for eksempel oljeholdige vekster. Dersom en medlemsstat setter et lavere tak for bidrag fra mat- og fôrvekster til biodrivstoff og flytende biobrensler, reduseres den totale forpliktelsen på 14 prosent tilsvarende, men maksimalt med sju prosentpoeng.
Artikkel 27 gir beregningsregler for minsteandeler av fornybar energi i transportsektoren. Beregningsmetodikken har mindre justeringer fra fornybardirektivet (2009). Flere typer drivstoff er nå inkludert i beregningsgrunnlaget, som naturgass, biogass, fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse og resirkulert karbondrivstoff. Det er innført et tak på 1,7 prosentpoeng biodrivstoff av B-råstoff ved beregning av oppfyllelsen av minimumsandelen på 14 prosent fornybar energi i transport. Artikkelen har nye og økte multiplikatorer sammenliknet med 2009-direktivet. Fornybar elektrisitet til veitransport har fått en multiplikator på fire, jernbanetransport har en multiplikator på 1,5 og luftfart og skipsfart har en multiplikator på 1,2 ganger energiinnholdet. En ny beregningsmetode bestemmer fornybarandelen i elektrisitet brukt direkte i transport og elektrisitet brukt til å produsere fornybare drivstoff av ikke-biologisk opprinnelse.
Artikkel 28 er ny, og gir bestemmelser som bedrer kontroll og sporing av fornybart drivstoff. Denne artikkelen etablerer unionsdatabasen og innfører plikt til å rapportere i unionsdatabasen for relevante aktører. Bestemmelsen innebærer en overordnet føring om samarbeid mellom nasjonale systemer og mellom nasjonale systemer og frivillige ordninger og kontrollører, herunder utveksling av opplysninger. Hensikten er å redusere risikoen for at samme mengde fornybare drivstoff telles flere ganger i EU. Medlemsstatene skal ha tilgang til unionsdatabasen, noe som styrker muligheten for kontroll med overholdelse av bærekraftskriterier og krav til klimagassreduksjoner for aktører som skal etterleve slike krav, blant annet under kvoteregelverkene og i omsetningskravene.
Såkalte A- og B-liste-råstoff skal gjennomgås av EU-kommisjonen annethvert år, for eventuelt å tilføye nye råstoff til listene.
Bærekraftskriterier og reduksjon av klimagassutslipp
Artikkel 29 utvider virkeområdet for bærekraftskriterier og krav til klimagassreduksjon, og omfatter nå også anlegg som produserer elektrisitet, varme og kjøling eller brensler. Det er nye bærekraftskriterier for skogsbiomasse og enkelte justeringer i resten av kriteriene, f.eks. skjerpede krav til klimagassreduksjon, samt nye krav til oppfyllelse av bærekraftskriteriene for faste og gassformige biobrensler som brukes i anlegg som produserer elektrisitet, varme, kjøling eller drivstoff over en viss terskelverdi. Dette er nye krav som gjelder for nye typer bruksområder. Det er også et nytt krav til biodrivstoff og brensler produsert av visse typer avfall.
Artikkel 30 inneholder enkelte endringer sammenlignet med fornybardirektivet (2009). Artikkelen dreier seg om kontroll av at bærekraftskriteriene og reduksjon av klimagassutslipp er oppfylt. Artikkelen presiserer krav til massebalanse og oppstiller nye krav til behandling av opplysninger ved prosessering. Direktivet styrker kontrollregimet for biodrivstoff og biobrensler, og har blant annet krav til at myndighetene skal gjennomføre tilsyn. Artikkelen tydeliggjør geografisk opprinnelse og håndtering av opplysninger ved prosessering. Det er nytt at informasjon om støtte skal inkluderes. Det er også nytt at EU-kommisjonen kan gi medlemsstatene adgang til å kreve ytterligere dokumentasjon for partier med biodrivstoff eller biobrensel som er dekket av en frivillig eller nasjonal ordning som er godkjent av EU-kommisjonen.
Artikkel 31 viderefører hovedtrekkene fra fornybardirektivet (2009), men utvides til å også omfatte beregning av livsløpsutslipp fra faste og gassformige biobrensler (brukt til produksjon av elektrisitet, varme, kjøling eller brensler).
Artikkel 32 er ny, og pålegger EU-kommisjonen å ta hensyn til bestemmelsene om drivhusgassreduksjon i direktiv 98/70/EF (drivstoffkvalitetsdirektivet), når den vedtar enkelte av gjennomføringsrettsaktene etter nærmere oppgitte kompetansebestemmelser i fornybardirektivet.
Artikkel 33 er ny, og pålegger EU-kommisjonen visse oppgaver i forbindelse med oppfølgingen av direktivet. Artikkelen krever at EU-kommisjonen overvåker opprinnelsen av biodrivstoffer, flytende biobrensler og biomassebrensler som brukes i EU, og virkningen produksjonen av det har på arealbruk. Overvåkingen skal være bygd på medlemsstatenes integrerte nasjonale energi- og klimaplaner etablert under forordning (EU) 2018/1999 (styringssystemforordningen).
Avsluttende artikler
De avsluttende artiklene i direktivet (artikkel 34–39) omfatter prosedyrer for delegering av myndighet, delegerte rettsakter, komitologi, revisjon og rapportering, gjennomføring i nasjonal rett samt oppheving og ikrafttredelse.
Direktivet har 11 utfyllende vedlegg om beregningsregler for ulike elementer i artiklene.
2.3 EØS-komiteens beslutning
Utkastet til EØS-komitébeslutning inneholder en fortale, fire artikler og en erklæring fra EFTA-statene.
I fortalen vises det til EØS-avtalen, særlig til artikkel 98, som gjør det mulig å endre vedleggene til avtalen gjennom beslutningen i EØS-komiteen.
Artikkel 1 slår fast at vedlegg IV til EØS-avtalen endres ved at europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/28/EF om å fremme bruk av energi fra fornybare kilder erstattes med europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2018/2001 om å fremme bruk av energi fra fornybare energikilder som rettet i 2020 og 2022, og med endringer gjennom delegert kommisjonsforordning (EU) 2022/759.
Deretter angir artikkel 1 hvilke EØS-tilpasninger som skal gjelde.
Artikkel 2 slår fast at teksten til delegert forordning (EU) 2022/759 og direktiv (EU) 2018/2001, rettet ved EUT L 311 av 25.9.2020, s. 11 og EUT L 41 av 22.2.2022, s. 37, på islandsk og norsk språk, som skal kunngjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende, skal gis gyldighet.
Artikkel 3 slår fast at beslutningen trer i kraft når alle notifikasjoner under artikkel 103(1) i EØS-avtalen har blitt foretatt. Dvs. meddelelse om at forfatningsrettslige krav er oppfylt.
Artikkel 4 slår fast at beslutningen skal kunngjøres i EØS-avdelingen av og EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.
I erklæringen fra EFTA-statene angis de respektive veiledende nasjonale fornybarmålene for 2030. For Norges del er det angitt et mål om 77,5 prosent i 2030.
Tilpasningstekst
Artikkel 1 bokstav a) angir at direktivets artikler 3(1), 3(5), 3(6), 5(4), 5(5) og 8 ikke kommer til anvendelse i EFTA-statene.
Artikkel 1 bokstav b) i) er en tilpasning til artikkel 3(2) om at EFTA-statene skal sette nasjonale veiledende fornybarmål for 2030, uttrykt som andelen av fornybar energi i brutto sluttbruk i 2030, som grunnlag for nasjonale energi- og klimaplaner under forordning (EU) 2018/1999 (styringssystemforordningen).
Artikkel 1 bokstav b) ii) angir at det legges til tekst i artikkel 3(4) som betyr at fornybarandelen for Norge etter 1. januar 2026 ikke kan være lavere enn det nasjonale fornybarmålet i 2020, det vil si 67,5 prosent.
Artikkel 1 bokstav c) i) er en tilpasning til artikkel 4(1) om at EFTA-statene kan anvende støtteordninger for å nå/overstige sine respektive nasjonale veiledende fornybarmål i artikkel 3(2).
Artikkel 1 bokstav c ii) og bokstav d) er en teknisk tilpasning til artikkel 4(3) og artikkel 5(2) om å erstatte ordene «unionsrett om det indre marked for elektrisk kraft» med «regelverket for det indre marked for elektrisk kraft som får anvendelse i henhold til EØS-avtalen».
Artikkel 1 bokstav e) er en teknisk tilpasning til artiklene 4(9), 6(1), 21(7) og 22(7) om at ordene «artikkel 107 og 108 i «traktaten om Den europeiske unions virkemåte» skal erstattes med «artikkel 61 og 62 i EØS-avtalen».
Artikkel 1 bokstav f) er en tilpasning til artikkel 7(5) om at «, Island» skal settes inn etter Kypros. Det dreier seg om en annen beregning av energiforbruk fra luftfart for øysamfunn.
Artikkel 1 bokstav g) er en tilpasning til artikkel 16(4) og 16(5) som legger til «, eller dersom Norge har plikt til å holde samråd med det samiske folket» etter ordene «ekstraordinære omstendigheter».
Artikkel 1 bokstav h) er en tilpasning til artikkel 16(6) som legger til «, eller når Norge har plikt til å holde samråd med det samiske folket» etter ordet «ytelse».
Artikkel 1 bokstav i) er en tilpasning til artikkel 19(11) om at det skal legges til følgende ledd:
«EFTA-statene skal ikke anerkjenne opprinnelsesgarantier utstedt i tredjeland, unntatt når Unionen har inngått en avtale med nevnte tredjeland om gjensidig anerkjennelse av opprinnelsesgarantier utstedt i Unionen og forenlige opprinnelsesgarantiordninger fastsatt i nevnte tredjeland og EFTA-statene har inngått en i det vesentlige tilsvarende avtale med nevnte tredjeland, og bare dersom energi importeres eller eksporteres direkte.
EFTA-statene skal bestrebe seg på å inngå avtaler som nevnt i første ledd».
Artikkel 1 bokstav j) er en teknisk tilpasning til artiklene 19(12) og 36(3) om at «unionsretten» erstattes med «EØS-avtalen».
Artikkel 1 bokstav k) er en tilpasning til artikkel 20(3) om at teksten «eller, når det gjelder EFTA-statene, de respektive nasjonale veiledende målene for fornybar energi nevnt i artikkel 3 nr. 2» legges til etter avsnittet «Unionens mål nevnt i artikkel 3 nr. 1 i dette direktivet».
Artikkel 1 bokstav l) er en tilpasning til artikkel 23(1) om at følgende ikke skal gjelde for EFTA-statene: «og beregnet i samsvar med metoden angitt i artikkel 7, uten at det berører nr. 2 i denne artikkelen».
Artikkel 1 bokstav m) er en tilpasning til artikkel 23(2) bokstav b) om at det skal legges til følgende: «eller, når det gjelder EFTA-statene, dersom andelen fornybar energi, herunder fornybar elektrisitet, som brukes i varme- og kjølesektoren, er over 60 %, medregne en slik andel for å nå den gjennomsnittlige årlige økningen» etter «den gjennomsnittlige årlige økningen».
Artikkel 1 bokstav n) er en tilpasning til artikkel 29(1) bokstav a) om at ordene «Bidrar til Unionens mål fastsatt i artikkel 3 nr. 1» ikke skal gjelde for EFTA-statene.
Artikkel 1 bokstav o) er en tilpasning om at artikkel 25 til 31 ikke skal gjelde for Liechtenstein før direktiv (EU) 2023/2413 (det reviderte fornybardirektivet av 2023) innlemmes i EØS-avtalen.
Artikkel 1 bokstav p) angir at en tabelloversikt over EFTA-statenes fornybarandel i 2005 og mål for fornybarandel i 2020 inntas i punkt A i vedlegg 1.
Artikkel 1 bokstav q) er en teknisk tilpasning til vedlegg IV nr. 6 bokstav b), c) og d) om at ordene «nasjonal rett og unionsrett» erstattes med «nasjonal rett og gjeldende regelverk i henhold til EØS-avtalen».
2.4 Nærmere om tilpasningene for EØS/EFTA-statene
Tilpasningene i artikkel 3 medfører at Norge, og de øvrige EØS/EFTA-statene ikke skal bidra til EUs felles måloppnåelse for fornybar energi i 2030. I stedet etablerer hver av EØS/EFTA-statene nasjonale veiledende fornybarmål for 2030. Det er derfor tatt inn tilpasninger i alle bestemmelser i direktivet som henviser til EUs felles mål eller EUs felles måloppnåelse. EØS/EFTA-statene vil rapportere på sine mål gjennom utarbeidelse av nasjonale energi- og klimaplaner under forordning (EU) 2018/1999 (styringssystemforordningen).
Det veiledende nasjonale målet for Norges fornybarandel i 2030 settes til 77,5 prosent. Det er ti prosentpoeng høyere enn det bindende målet for 2020 under det någjeldende fornybardirektivet (2009). De nasjonale veiledende målene for Island og Liechtenstein er henholdsvis 80 prosent og 30 prosent.
Artikkel 5(4) og 5(5) gjelder ikke for EØS/EFTA-statene. Bestemmelsene dreier seg om hvordan EU-kommisjonen skal bistå medlemsstatene i forhandlinger og tilrettelegging av regionalt samarbeid mellom land for å øke fornybarandelen. I to-pilar-strukturen under EØS-avtalen skulle ESA erstattet EU-kommisjonen, men ESA er ikke satt opp for det formålet.
Tilpasningene i artikkel 16 sikrer mulighet til ett års fristforlengelse for konsesjonsbehandling der Norge har en plikt til å konsultere samiske interesser.
Tilpasningene i artikkel 23 tar hensyn til at Norge har et tilnærmet fornybart kraftsystem og bruker fornybar elektrisitet til oppvarming. Når elektrisitet til oppvarming regnes som fornybart, utgjør andelen fornybar energi i varme- og kjølesektoren i Norge 77,6 prosent (2022). En fornybarandel på over 60 prosent medfører at de fleste av kravene i bestemmelsen skal anses å være oppfylt, inkludert kravet om årlig vekst i fornybarandelen for varme- og kjølesektoren.
I tillegg inneholder EØS-komitébeslutningen en rekke tekniske tilpasninger for å ivareta to-pilar-strukturen i EØS-avtalen.