2 Bakgrunn

Norges tilslutning til EØS-avtalen innebærer at EU-retten har stor betydning for den rettslige utviklingen på matområdet. Norge er forpliktet gjennom EØS-avtalen til å gjennomføre EU-reglene som omhandler mattrygghet og matproduksjon.

Globalisering og internasjonal handel med mat og dyr bidrar til at ulike land kan utnytte sine ressurser og konkurransefortrinn, men kan også føre til økt risiko for spredning av smitte og sykdommer over landegrensene. Teknologisk utvikling og press på marginer kan medføre at produsenter erstatter ingredienser med billigere råvarer, eller av andre årsaker frembyr varer med innhold som kan være kvalitets- og helsemessig problematisk.

Siden 1964 er det utviklet et stadig mer omfattende fellesskapsregelverk i Europa om blant annet offentlig kontroll for å sikre at fôrvare- og næringsmiddelregelverket samt bestemmelsene om dyrs helse og velferd overholdes.

Hvitboken om mattrygghet ble lagt frem av Europakommisjonen i 2000 etter flere matvareskandaler og alvorlige hendelser som truet mattryggheten i Europa på 1990-tallet. Dette førte til ytterligere regulering på matområdet og strengere krav ble innført langs hele matkjeden som en del av en større regelverksreform. En rekke nye rettsakter ble vedtatt, blant annet EUs matlovsforordning (forordning (EF) nr. 178/2002) og kontrollforordningen (forordning (EF) nr. 882/2004. Det tidligere regelverket på matområdet var innlemmet i EØS-avtalen, og EØS/EFTA-statene var også forpliktet til å innlemme dette.

Den norske matreformen i 2004 fulgte utviklingen i Europa og matforvaltningen ble samlet i ett nytt tilsyn, Mattilsynet, som skulle dekke all virksomhet langs hele matkjeden, fra jord og fjord til bord. Reformen var forankret i et grunnsyn om at kvaliteten på sluttproduktet er et resultat av de samlede påvirkninger som produktet utsettes for i hele produksjonsprosessen.