6 Andre lovendringer
6.1 Helsepersonelloven § 46 om elektronisk pasientjournal
Departementet foreslår å oppheve helsepersonelloven § 46 fordi den er blitt overflødig og misvisende etter vedtakelsen av pasientjournalloven. Pasientjournalloven ble vedtatt 20. juni 2014 og trådte i kraft 1. januar 2015 (Prop. 72 L (2013–2014) Pasientjournalloven og helseregisterloven).
Helsepersonelloven § 46 første ledd fastslår at pasientjournal kan føres elektronisk. Etter andre ledd kan Kongen i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående ikke får kjennskap eller tilgang til journalen. Det uttales i merknadene i Ot.prp. nr. 14 (2000–2001) punkt 2.4.1 at bestemmelsen blant annet er gitt av pedagogiske hensyn, og at hjemmelen i dag ligger i personopplysningsloven.
Helsepersonelloven § 46 tar utgangspunkt i papirbaserte journaler, men at det skal være mulig å ta i bruk elektroniske journaler. I dag er utgangspunktet omvendt. Virksomheter som yter helsehjelp har i all hovedsak elektroniske pasientjournaler. Det er vanskelig å se de pedagogiske hensynene for bestemmelsen. Sammen med den nye pasientjournalloven kan bestemmelsen heller bidra til uklarhet.
Som følge av at det her kun er snakk om en lovendring av teknisk art, har det ikke vært gjennomført høring av forslaget. Opphevingen har ikke økonomiske og administrative konsekvenser.
6.2 Helsepersonelloven § 12 om helsepersonells plikt til å bistå med undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold
I forbindelse med behandling av Prop. 115 L (2013–2014) Endringer i vegtrafikkloven mv. ble det blant annet foreslått enkelte endringer i helsepersonelloven § 12 om helsepersonells plikt til å bistå med undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold. Konkret innebar endringen at også personellgruppen «helsesekretær» skulle listes opp som en personellgruppe som får plikt til å bistå med undersøkelser omfattet av bestemmelsen. Stortinget sluttet seg til de foreslåtte endringene i helsepersonelloven § 12, jf. Innst. 114 L (2014–2015) og lovvedtak 20 (2014–2015). Lovvedtaket ble sanksjonert i statsråd 6. februar 2015.
Ved en inkurie hadde imidlertid ikke de foreslåtte endringene i helsepersonelloven § 12 tatt hensyn til allerede vedtatt lovendring hvor helsepersonelloven § 12 fikk et nytt tredje ledd som trådte i kraft 1. januar 2015, jf. Prop. 135 L (2010–2011) Endringer i straffeloven, straffegjennomføringsloven, konfliktrådsloven m.fl., Innst. 83 L (2011–2012) og lovvedtak 24 (2011–2012). Nytt tredje ledd i helsepersonelloven § 12 har også senere blitt endret, jf. Prop. 57 L (2013–2014) Lov om konfliktrådsbehandling, Innst. 268 L (2013–2014) og lovvedtak 69 (2013–2014).
I Prop. 115 L (2013–2014) ble det foreslått enkelte endringer i tredje ledd. Som følge av vedtagelsen av nytt tredje ledd som nevnt, skulle imidlertid disse endringene istedenfor vært gjort i det som da skulle være nytt fjerde ledd. Departementet foreslår derfor disse lovendringene på nytt. For det første foreslår departementet at bestemmelsens fjerde ledd endres slik at «helsesekretær» også her listes opp som en personellgruppe som får plikt til å bistå med undersøkelser omfattet av bestemmelsen. For det andre foreslår departementet at bestemmelsens fjerde ledd også endres slik at internhenvisning blir «første til tredje ledd», og ikke «første og andre ledd» slik forslaget i Prop. 115 L (2013–2014) opprinnelig lød.
Endelig foreslår departementet at det i nåværende tredje ledd foretas en tilsvarende endring som departementet foreslo i Prop. 115 L (2013–2014), nærmere bestemt at personellgruppen «helsesekretær» også i bestemmelsens tredje ledd listes opp som en personellgruppe som får plikt til å bistå med undersøkelser som omfattet av bestemmelsen.
6.3 Helsetilsynsloven § 1
Av helsetilsynsloven (lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.m.) fremgår det at Fylkesmannen er gitt myndighet til å føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten og at det i hvert fylke skal være en fylkeslege, jf. henholdsvis fjerde og tredje ledd i lovens § 1. Fylkeslegen leder normalt en egen avdeling, men er utover dette en integrert del av fylkesmannsembetene. Av § 1 tredje ledd andre punktum fremgår at fylkeslegen skal oppnevnes av Kongen.
6.3.1 Dagens ordning
Stortinget vedtok ved behandlingen av St.meld. nr. 31 (2000–2001) Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling, jf. Innst. S. nr. 307 (2000–2001), at den regionale statsforvaltningen skulle omorganiseres. Det førte blant annet til at fylkeslegeembetene ble integrert i fylkesmannsembetene fra 1. januar 2003. Etter dette har ikke fylkeslegene vært egne forvaltningsorganer, men embetsmenn og leder av helseavdelingene hos fylkesmennene. Det ble samtidig besluttet at fylkeslegene fortsatt skulle kalles «fylkeslege». Ordningen med at fylkeslegen utnevnes av Kongen ble også videreført.
Den fastsatte myndighetsfordelingen mellom fylkeslege, Statens helsetilsyn og Fylkesmannen fremgår blant annet av Ot.prp. nr. 105 (2001–2002) Om lov om endringer i lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten og i enkelte andre lover, jf. Innst. O. nr. 18 (2002–2003), og Ot.prp. nr. 69 (2002–2003) Om lov om endringar i forskjellige lover som følgje av integrering av fylkeslegeembeta i fylkesmannsembeta, jf. Innst. O. nr. 111 (2002–2003).
6.3.2 Departementets vurderinger og forslag
Etter departementets vurdering er dagens ordning med at den enkelte fylkeslege må utnevnes av Kongen byråkratisk og unødvendig tidkrevende. Som nevnt er ikke fylkeslegen lenger et eget forvaltningsorgan, men en integrert del av fylkesmannsembetene. Fylkeslegen er slik sett ikke lenger leder for en egen etat. Dette tilsier at den enkelte fylkesmann bør ha full råderett i ansettelsessaker, og at ansettelse av fylkesleger i all hovedsak bør skje på samme måte som ved ansettelse av andre ledere hos fylkesmannen.
Departementet foreslår derfor å oppheve helsetilsynsloven § 1 tredje ledd andre punktum slik at det ikke lenger vil være et krav om at fylkeslegen skal oppnevnes av Kongen. Departementets forslag innebærer med andre ord at fylkesmennene i fremtiden vil få fullmakt til å ansette fylkesleger.
Departementet viser imidlertid til at fylkeslegene fyller viktige funksjoner for helse- og omsorgstjenesten i sitt fylke og at det er betydelig kontakt mellom fylkeslegene og sentrale helsemyndigheter. Etter departementets vurdering er det derfor avgjørende at fylkeslegen etter den nye ordningen videreføres som avdelingsleder på «ledernivå 2» hos fylkesmennene.
Av hensyn til det nære samarbeidet, som det også skal være i fremtiden, mellom fylkeslegene, Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet, mener departementet at det etter lovendringen bør etableres en konsultasjonsordning med Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet. Som en del av denne ordningen skal ansettelsessakene forelegges Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet for uttalelse og eventuelt dialog før ansettelse skjer. En slik konsultasjonsordning er imidlertid ikke ment å skulle endre på Fylkesmannens formelle ansettelsesmyndighet.
Forslag til lovendring har ikke vært på ekstern høring, idet dette anses for «åpenbart unødvendig», jf. utredningsinstruksen punkt 5.4. Endringsforslaget er i stor grad kun en prosessuell endring knyttet til ansettelsesprosedyrene for fylkesleger og endringen vil bare berøre en begrenset krets av forvaltningsorganer og enkeltpersoner. Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet har imidlertid blitt informert om at departementet ønsker å foreslå slik lovendring og har fått anledning til å komme med sine synspunkter. Tilsynet har i den forbindelse særlig vist til viktigheten av å etablere en konsultasjonsordning som nevnt.
Departementet viser også til at rekrutteringsutfordringer til fylkeslegestillingene tidligere har blitt fremhevet som et argument mot å endre helsetilsynsloven på dette punktet. Det er vist til at en slik lovendring kan bidra til å svekke fylkeslegenes status som uavhengige embetsmenn, noe som igjen vil kunne gjøre det vanskeligere å rekruttere leger til disse stillingene. Departementet ser at dette kan innvendes, men vil likevel anta at dette bare kan tillegges begrenset vekt. Eventuelle negative konsekvenser av endringen kan etter vår vurdering kompenseres ved at fylkesmennene nå får mer tidsriktige virkemidler som arbeidsgiver, for eksempel tilsettingsfullmakt og at det dermed kan legges bedre til rette for betingelser knyttet til stillingene som kan bidra til at fylkeslegestillingene blir mer attraktive.