Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Redegjørelse for egenbetalingsregelverket for studieturer ved statlige utdanningsinstitusjoner

Det har vist seg at regelverket for egenbetaling har blitt tolket ulikt av utdanningsinstitusjonene. Det er derfor departementet har sendt ut et brev om forståelsen av regelverket, og særlig spørsmål knyttet til studieturer.

Lik rett til utdanning har lenge stått sentralt i norsk utdanningspolitikk. Gratisprinsippet innen høyere utdanning ble lovfestet i 2005, og følger av universitets- og høyskoleloven § 7-1. Prinsippet innebærer at statlige universiteter og høyskoler ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Universitetene og høyskolene får en årlig rammebevilgning for den virksomheten de driver, og utdanningstilbudene er forutsatt dekket innenfor denne bevilgningen. Styret ved den enkelte utdanningsinstitusjon må således selv gjøre prioriteringer innenfor disse rammene.

Den siste tiden har departementet mottatt flere henvendelser angående forståelsen av egenbetalingsregelverket. Det har også vært medieoppslag om flere utdanningsinstitusjoners praktisering av regelverket, særlig knyttet til obligatoriske studieturer. Utdanningene er i stadig utvikling og mange av dem blir mer praksisnære. Dette mener departementet er positivt, men det åpner samtidig for nye problemstillinger knyttet til egenbetalingsregelverket.

Departementet har tidligere, i brev av 22. september 2006 til Høgskolen i Agder, uttalt at utdanningsinstitusjonene bør unngå at studenter pålegges obligatoriske kurs som påfører studenter utgifter utover et mindre beløp. Formuleringen om "mindre beløp" er etter departementets syn uklar og har skapt usikkerhet om hva som er grensen for å kunne pålegge studenter utgifter. Departementet vil derfor understreke at gratisprinsippet innebærer at norsk utdanning skal være gratis, og at studentene derfor heller ikke kan pålegges mindre utgifter når man gjennomfører kurs, studieturer og lignende som er obligatorisk for studentene. Dette har også vært et tema i vårens etatstyringsrunde. Departementet ser at det er behov for en nærmere redegjørelse for de rammer som ligger i egenbetalingsregelverket, og særlig spørsmål knyttet til studieturer.

Studietur

Etter departementets syn må en studietur forstås som reiser og opphold utenfor det faste studiestedet, eksempelvis skitur, skredkurs, feltkurs, tokt, ekskursjon og lignende. En studietur kan være obligatorisk eller frivillig.
Departementet har lagt til grunn en streng praksis når det gjelder egenbetaling ved obligatoriske studieturer. Det kan ikke kreves egenbetaling av utgifter for turen, for eksempel kostnader til transport og boutgifter, når studieturen er obligatorisk og hvor deltagelse i turene er en forutsetning for å få avlegge eksamen. Slik praksis vil være i strid med gratisprinsippet. Dette er likevel ikke til hinder for at studentene selv dekker utgifter til mat og drikke som eventuelt tilbys under turen. Slike utgifter til livsopphold har studenten også ellers i studietiden. Studentene kan også selv velge å ta med egen mat og drikke.

Utdanningsinstitusjonene har det faglige ansvaret for utdanningen og for at lærings- og vurderingsformer er tilpasset læringsutbyttet studentene skal oppnå. Som del av utdanningen kan utdanningsinstitusjonene tilby frivillige studieturer som studentene betaler for selv, men utdanningsinstitusjonen må også tilby et faglig tilfredsstillende alternativ for de som ikke ønsker å delta på studieturen. Det er utdanningsinstitusjonene som må vurdere hvilket innhold et slikt alternativt opplegg skal ha. Departementet forutsetter imidlertid at det alternative opplegget gir studentene nødvendig læringsutbyttet for studiet. Departementet forutsetter likevel at utgifter knyttet til frivillige turer ikke er urimelig høye og at utdanningsinstitusjonen på forhånd gir studenten god informasjon om dette, slik at utgiftene fremstår som påregnelige.

Dispensasjon fra gratisprinsippet

Departementet forutsetter at utdanningsinstitusjonene følger bestemmelsene om egenbetaling. Etter § 7-1 første ledd annet punktum kan departementet i særskilte tilfeller, etter søknad, godkjenne unntak fra denne regelen. Adgangen til å gi dispensasjon vil bli praktisert snevert, og departementet har så langt kun gitt dispensasjon i et fåtall av tilfeller.

Med hilsen


Anne Grøholt (e.f.)
avdelingsdirektør                             Malene Våde
                                                            førstekonsulent

Dokumentet er elektronisk signert og har derfor ikke håndskrevne signaturer