1 Innledning

Regjeringen arbeider for en FN-ledet verdensorden basert på samarbeid mellom stater, der konflikter løses på grunnlag av folkeretten og all maktbruk er forankret i FN-pakten.

Regjeringen mener det er mulig å få økt sikkerhet for alle på et betydelig lavere rustningsnivå enn i dag. Dette krever at reduksjonene skjer på en balansert og verifiserbar måte. Omfattende nedrustning vil i tillegg kunne frigjøre store ressurser til menneskelig og sosial utvikling.

Regjeringen ønsker at Norge skal spille en pådriverrolle for rustningskontroll og nedrustning, både med hensyn til kjernefysiske våpen, andre masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle stridsmidler. Vi vil arbeide for dette gjennom et bredest mulig og forpliktende internasjonalt samarbeid, i samsvar med Soria Moria-erklæringen.

Utfordringene er store, både på det kjernefysiske og det konvensjonelle området. Antallet kjernevåpenstater har økt siden slutten på Den kalde krigen og flere land har prøvd å skaffe seg kjernevåpen. Spredning av kjernefysisk teknologi vil øke i takt med den forventede utbyggingen av sivil kjernekraft i årene fremover. Dette vil skape nye utfordringer for ikke-spredningsarbeidet. Samtidig vet vi at terrorister arbeider aktivt for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. For Regjeringen er derfor arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen en prioritert oppgave.

Samtidig vet vi at de fleste som rammes i moderne kriger er ofre for konvensjonelle våpen, og da i første rekke håndvåpen og andre mindre våpentyper. Langt de fleste som rammes er sivile. Den største del av verdens militærutgifter går til konvensjonelle våpen og utstyr. Kontrollen med omsetningen av slike våpen - og da særlig håndvåpen - er i mange tilfelle svært dårlig og ofte preget av manglende innsyn og hemmelighold. Dette åpner for korrupsjon og kriminalitet. Visse typer konvensjonelle våpen har særlig alvorlige humanitære konsekvenser. Dette gjelder bl.a. landminer og klasevåpen, samt håndvåpen på grunn av den store mengden slike våpen som er i omløp i konfliktområder. Landminer og klasevåpen skiller ikke mellom sivile og militære og dreper og skader sivile både under en krigssituasjon og etter at konflikten er opphørt. Regjeringen er derfor særlig opptatt av å bidra til å regulere disse våpentypene, bl.a. gjennom internasjonale forbud.

Samlet sett står vi overfor store utfordringer. Samtidig pågår det et omfattende arbeid for rustningskontroll og nedrustning i regi av både FN og andre internasjonale organisasjoner, i en rekke andre flernasjonale sammenhenger og bilateralt. Norge er en aktiv deltaker i dette arbeidet og Regjeringen ønsker at vi skal styrke vår pådriverrolle ytterligere. I dette arbeidet står det såkalte Syvlandsinitiativet sentralt, som foruten Norge består av Australia, Chile, Indonesia, Romania, Sør-Afrika og Storbritannia.

Det påfølgende kapittel omtaler hovedutfordringene for det internasjonale nedrustnings- og rustningskontrollarbeidet, mens kapittel tre omhandler Regjeringens prioriteringer og konkrete tiltak og initiativer på disse områdene.