3 Menneskerettigheter og demokratibygging
Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og dens protokoller er det viktigste grunnlaget for Europarådets menneskerettsarbeid. Konvensjonen beskytter først og fremst enkeltpersoners grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Både enkeltpersoner, ikke-statlige organisasjoner og grupper av personer som mener de er blitt utsatt for brudd på rettighetene fastsatt i konvensjonen kan fremme klage mot den aktuelle konvensjonsstaten i tråd med den fastlagte prosedyre. Også konvensjonsstater har rett til å reise klage mot andre konvensjonsstater i menneskerettssaker.
Komitéen av faste representanter har ansvar under konvensjonssystemet for å overvåke at medlemslandene retter seg etter domstolens dommer. Dette arbeidet vil ha avgjørende betydning for å sikre konvensjonens og domstolens troverdighet i årene som kommer, bl.a. sett i lys av den raske økningen i antall medlemsland de senere år.
3.1 Den europeiske menneskerettsdomstol
På Europarådets første toppmøte i Wien i 1993 var det enighet om at Domstolen og Kommisjonen for menneskerettigheter skulle slås sammen til én domstol. Den praktiske gjennomføringen av reformen går frem av protokoll 11 til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som trådte i kraft for samtlige medlemsland 1. november 1998. Den nye domstolen begynte sin virksomhet 3. november 1998. Kommisjonen la ned sin virksomhet i slutten av oktober 1999. Hensikten er at opprettelsen av den nye domstolen, som har dommere permanent bosatt i Strasbourg, skal styrke og effektivisere domstolsapparatet. Domstolen består av én dommer fra hvert av de 41 medlemslandene, valgt av Parlamentarikerforsamlingen. Dommeren fra Russland ble som siste dommer valgt i september 1999.
I løpet av de seneste par årene har antallet klager som registreres ved domstolen vist en kraftig økning. Domstolen mottok 20399 nye klager om brudd på EMK i 1999, hvorav 8396 ble registrert for videre behandling. Til sammenligning ble 5 981 klager registrert for videre behandling i 1998. De fleste innsendte klagene kom fra Italia (3652), Polen (2898), Frankrike (2586), Russland (1787), Tyskland (1596), Romania (1062) og Storbritannia (1054). Det ble totalt fremmet 41 norske klager for domstolen, hvorav 20 ble registrert for videre behandling. Til sammenligning ble det fremmet 302 saker fra svenske statsborgere og 121 saker fra danske statsborgere.
Det totale antallet registrerte saker i domstolen utgjorde ved årsskiftet 1999 - 2000 hele 12 635 saker. Den kraftige pågangen av saker har gjort det nødvendig for domstolen å effektivisere arbeidet maksimalt, med sikte på å forkorte saksbehandlingstiden for hver enkelt klagesak. Mot denne bakgrunn er det vedtatt å rekruttere flere unge jurister, som skal ha som oppgave å redusere antall ikke-ferdigbehandlede klager til et minimum. I tråd med forslagene fra en intern arbeidsgruppe vedtok domstolen 6. desember å sette i verk en reorganisering av sine arbeidsmetoder. Bl.a. gjennom formannskap i en egen arbeidsgruppe under Komitéen av faste representanter som er opprettet for å vurdere domstolens ressurssituasjon, har Norge arbeidet aktivt for å sikre at domstolen kan bli best mulig rustet til å håndtere det økende antall klagesaker. Etter forslag fra denne arbeidsgruppen vedtok Komitéen av faste representanter i desember å gi domstolen vel FF 9 mill. i økt bevilgning for 2000 i forhold til 1999.
Domstolen avsa i 1999 179 dommer, herunder 71 mot Italia, 26 mot Frankrike, 18 mot Tyrkia og 14 mot Storbritannia. Det ble avsagt dom i to saker mot Norge i 1998, henholdsvis i saken Bladet Tromsø og Stensaas mot Norge (dom av 20. mai), og i saken Nilsen og Johnsen mot Norge (dom av 25. november). Begge sakene omhandlet praktiseringen av ytringsfriheten i Norge, og i begge saker ble Norge dømt for å ha brutt Den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 10 om ytringsfrihet.
Den 8. juli ble det avgitt dommer i 13 saker mot Tyrkia vedrørende brudd på ytringsfriheten. Samtlige av sakene dreier seg om personer som har uttalt seg offentlig om det kurdiske spørsmål i Tyrkia, og som senere er blitt dømt av tyrkiske domstoler etter ulike straffebestemmelser om oppfordring til hat basert på etniske skiller, separatistisk propaganda, propaganda mot statens udelelighet mv. Domstolen fant at Tyrkia hadde brutt art. 10 (ytringsfrihet) i 11 av disse sakene.
Domstolen har i 1999 i likhet med i 1998 konstatert brudd på EMK når det gjelder vilkårene for politiske partier i Tyrkia. Den 8. desember avga domstolen dom i saken Freedom and Democracy Party (Özdep) mot Tyrkia. Saken dreier seg om oppløsningen av Özdep-partiet i 1993 som en følge av en domsprosess mot partiet, basert på anklager om at partiets program søkte å undergrave Tyrkias territoriale integritet og den tyrkiske statens sekulære karakter. Domstolen fant at ingenting i partiprogrammet til Özdep innebar en oppfordring til voldsbruk, opprør eller annen form for brudd med demokratiske prinsipper. Tvert imot inneholdt programmet en understreking av nødvendigheten av å følge demokratiske spilleregler. Domstolen konkluderte med at oppløsningen av Özdep innebar et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjons art. 11 (forsamlings- og foreningsfrihet).
3.1.1 Oppfølging av domsbeslutninger i menneskerettssaker
Komitéen av faste representanter har etter Den europeiske menneskerettskonvensjon ansvaret for å overvåke at domstolens dommer og komitéens vedtak om brudd på menneskerettighetene etterleves av medlemslandene. Dette innebærer i hovedtrekk overvåking av (i) at medlemslandene utbetaler erstatning, (ii) at de personer det gjelder får innfridd sine rettigheter og (iii) at lignende menneskerettsbrudd ikke gjentar seg.
Komitéen vedtok i denne egenskap 710 resolusjoner i individuelle menneskerettssaker i 1999, mot 444 i 1998. Et stort antall av disse sakene gjaldt klagesaker mot Italia vedrørende problemer med for lang saksbehandlingstid i det italienske rettsvesenet. Det ble ikke vedtatt noen resolusjoner i klagesaker mot Norge.
Oppfølgingen av saken Titina Loizidou mot Tyrkia har vært en av de viktigste sakene på komitéens bord i 1999. Domstolen har tidligere funnet at Tyrkia har brutt EMKs bestemmelser om eiendomsrett, ved at gresk-kyprioten Titina Loizidou har vært forhindret fra å nyte godt av sin eiendom på Nord-Kypros som en følge av den tyrkiske okkupasjonen. Domstolen har tilkjent Titina Loizidou en samlet erstatningssum på i underkant av NOK 7 millioner. Fristen for betaling av summen utløp 28. oktober 1998, og Tyrkia hadde ved årsskiftet 1999-2000 ennå ikke betalt. Fra norsk side har man lagt til grunn at domstolens dommer må respekteres. De nordiske land samarbeidet nært om oppfølgingen av denne saken. Dersom Tyrkia ikke betaler erstatningssummen vil dette være første gang et land ikke respekterer en dom i domstolen i Strasbourg. Dette vil kunne bidra til å undergrave domstolens troverdighet. Komitéen av faste representanter vedtok på ovennevnte grunnlag 6. oktober en interimsresolusjon om Tyrkias plikt til å etterkomme dommen i erstatningsspørsmålet i Loizidou-saken.
I tillegg til resolusjoner i individuelle saker ble det vedtatt resolusjoner vedrørende mer generelle menneskerettsproblemer i henholdsvis Tyrkia og Italia. Når det gjelder Tyrkia vedtok komitéen 27. mai en interimsresolusjon på grunnlag av en rekke dommer om menneskerettsbrudd i Tyrkia, som følge av sikkerhetsstyrkenes kamp mot den kurdiske organisasjonen PKK. I resolusjonen vises det bl.a. til at Tyrkia har foretatt endringer av lovverk og øvrige retningslinjer som gjelder sikkerhetsstyrkenes virksomhet. Det legges imidlertid vekt på at Tyrkia må treffe ytterligere tiltak for å sikre at eksisterende lovverk og bestemmelser faktisk blir fulgt, og at de ansvarlige for menneskerettsbrudd stilles til ansvar.
Som nevnt under kapittel 2.6 ga Norge i november et frivillig bidrag på NOK 500 000 til de deler av Europarådets opplæringsprogram «Police and Human Rights 1997-2000» som gjelder Tyrkia. Bidraget er en oppfølging av et tilsvarende bidrag som Norge ga i 1998, og skal benyttes til Europarådets oppfølging av en handlingsplan for reform av det tyrkiske politivesen med sikte på å styrke respekten for menneskerettene. Fra norsk side anser man samarbeidstiltak av denne typen som et viktig motstykke til det kritiske arbeidet som foregår for å sikre oppfølging av dommene vedrørende sikkerhetsstyrkenes brudd på menneskerettene.
Det ble i 1999 vedtatt to interimsresolusjoner vedrørende problemene for lang saksbehandlingstid i Italia. I begge resolusjoner oppfordres italienske myndigheter til å sørge for en rask gjennomføring av de varslede reformer av landets domstolsystem.
Det er et nært nordisk samarbeid om arbeidet i Komitéen av faste representanter for å sikre oppfølgingen av domsbeslutninger i menneskerettssaker. Dette arbeidet vil bli videreført.
3.1.2 Öcalan-saken
Lederen av PKK, Abdullah Öcalan, ble i februar 1999 arrestert av tyrkiske sikkerhetsstyrker og brakt til fangenskap i Tyrkia. Presidenten for Parlamentarikerforsamlingen og visegeneralsekretæren oppfordret 16. februar Tyrkia om å respektere grunnleggende demokratiske prinsipper og rettsstatens prinsipper etter Öcalans arrestasjon. De understreket at Tyrkia var forpliktet til å behandle Öcalan i samsvar med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og andre Europarådskonvensjoner.
Den europeiske menneskerettsdomstol kunngjorde 18. februar at Öcalan hadde fremmet en klage for domstolen i henhold til EMK. I klagen påberopes det brudd på EMKs art. 5 (rett til liv og sikkerhet), art. 2 (rett til liv), art. 3 (fravær av tortur) og art. 6, 1. ledd (rettferdig rettergang). Domstolen traff 4. mars vedtak om såkalte interimstiltak, i tråd med prosedyrereglenes art. 39 vedrørende Tyrkias behandling av Öcalan. Domstolen henstilte bl.a. til tyrkiske myndigheter å sikre forsvarerne av Öcalan tilfredsstillende arbeidsvilkår.
En delegasjon fra Europarådets torturkomité, ledet av komitéens første visepresident, fylkespsykiater Ingrid Lycke Ellingsen, besøkte Öcalan på øya Imrali i Tyrkia i perioden 27. februar til 3. mars. Rapporten fra komitéens besøk ble offentliggjort 4. mai.
Ministerkomitéen og Parlamentarikerforsamlingen deltok med observatører under rettssaken mot Öcalan som begynte 31. mai på Imrali. Abdullah Öcalan ble dømt til døden av den tyrkiske sikkerhetsdomstolen på Imrali 29. juni. I en felles uttalelse samme dag uttrykte den islandske formannen for Ministerkomitéen, Parlamentarikerforsamlingens president og den daværende generalsekretær bekymring over dommen. De viste til at Tyrkia hadde avstått fra å fullbyrde dødsdommer de siste 15 år, og oppfordret Tyrkia sterkt til å ikke gjennomføre dødsstraffen mot Öcalan.
Tyrkias høyesterett stadfestet 25. november dødsdommen av 29. juni mot Öcalan. Etter høyesterettsdommen kunngjorde Den europeiske menneskerettsdomstol 30. november nye interimstiltak overfor tyrkiske myndigheter hvor den anmodet den tyrkiske stat om å treffe alle mulige tiltak for å sikre at dødsstraffen ikke blir fullbyrdet, slik at domstolen kan foreta en effektiv behandling av Öcalans klage i henhold til EMK.
Ved årsskiftet 1999 - 2000 vedtok tyrkiske myndigheter å stille gjennomføringen av dødsdommen mot Öcalan i bero i påvente av behandlingen av Öcalans klage for Den europeiske menneskerettsdomstol. Denne beslutningen ble ønsket velkommen av representanter for Europarådet.
3.2 Europarådets kommissær for menneskerettigheter
På Europarådets andre toppmøte 1997 ønsket stats- og regjeringssjefene velkommen et forslag fra Finland om å opprette en stilling som kommissær for menneskerettigheter i Europarådet. Fra norsk side har man støttet forslaget, men samtidig vært opptatt av behovet for å avgrense kommissærens mandat i forhold til i første rekke Den europeiske menneskerettsdomstol, bl.a. ved å understreke at stillingen skal være av ikke-juridisk karakter og at kommissæren ikke skal behandle individuelle menneskerettssaker. Disse hensynene er blitt innarbeidet i mandatet for kommissæren, som ble vedtatt på Ministerkomitéens 104. møte i Budapest i mai 1999.
Parlamentarikerforsamlingen valgte 21. september spanjolen Alvaro Gil-Robles som organisasjonens første kommissær for menneskerettigheter. Gil-Robles tiltrådte stillingen medio oktober. Som en av sine første embetsgjerninger besøkte han Moskva, Tsjetsjenia, Dagestan og Ingusjetia i perioden 28. november til 3. desember. Under besøket drøftet kommissæren den humanitære situasjonen som en følge av krigen i Tsjetsjenia med russiske myndigheter. Gil-Robles foreslo overfor russiske myndigheter at det opprettes en stilling som ombudsmann for menneskerettigheter for Tsjetsjenia og at det avholdes et seminar om demokratiutvikling i regionen. Disse forslagene vil bli fulgt opp innenfor Komitéen av faste representanter.
3.3 Europarådets arbeid mot dødsstraff
Den jevnt over positive utviklingen når det gjelder forbud mot bruk av dødsstraff har fortsatt i mange av Europarådets medlemsland i 1999, og det ble ikke fullbyrdet dødsdommer i noen av organisasjonens medlemsland dette år. Denne straffeformen er imidlertid ikke formelt avviklet i fem av organisasjonens medlemmer. Bruk av dødsstraff forbys i kraft av protokoll 6 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Regjeringen vil viderføre arbeidet med endelig avskaffelse av dødsstraff i de aktuelle landene, både i multilateral og bilateral sammenheng.
Albania forpliktet seg til å undertegne og ratifisere protokoll 6 til Den europeiske menneskerettskonvensjon om avskaffelse av dødsstraff innen tre år etter tiltredelsen til Europarådet i 1995, men protokollen er ennå ikke ratifisert. Albania har ikke eksekvert noen dødsdommer siden landet ble medlem av Europarådet i 1995. Daværende generalsekretær og Parlamentarikerforsamlingens daværende president gjorde det i januar 1999 klart at fullbyrdelse av dødsdommer ville få konsekvenser for landets medlemskap i Europarådet. Europarådets kommisjon for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen) uttalte 12. februar at Albanias grunnlov av 22. november 1998 ikke er forenlig med bruk av dødsstraff. Albanias konstitusjonsdomstol kom 10. desember til samme konklusjon. Domstolens begrunnelse var at grunnloven sier at internasjonale avtaler landet har undertegnet er en del av og står over den øvrige lovgivningen. I Europarådet vurderes konstitusjonsdomstolens beslutning som et viktig skritt mot endelig opphevelse av dødsstraff og ratifikasjon av protokoll 6.
Bulgaria undertegnet 7. mai og ratifiserte 29. september protokoll 6.
Georgia undertegnet 17. juni protokoll 6.
Kypros undertegnet 7. mai og ratifiserte 20. desember protokoll 6.
Latvia ratifiserte 7. mai protokoll 6.
Litauen undertegnet 18. januar og ratifiserte 8. juli protokoll 6.
Polen undertegnet 18. november protokoll 6.
Russlands daværende president Boris Jeltsin kunngjorde på en konferanse om avskaffelse av dødsstraff i Moskva 3.- 4. juni, arrangert i samarbeid med Europarådet, at alle fanger som hadde en dødsdom hengende over seg samme dag hadde fått omgjort sine dommer til fengselsstraffer. Beslutningen ble ønsket velkommen av daværende generalsekretær.
Storbritannia undertegnet 27. januar og ratifiserte 20. mai protokoll 6.
Ukrainas konstitusjonsdomstol konkluderte i desember 1999 med at bruk av dødsstraff strider mot grunnloven. Presidenten for Parlamentarikerforsamlingen kommenterte i etterkant at denne beslutningen ville ha positiv innvirkning på forsamlingens kritiske vurdering av landets oppfylling av sine medlemskapsforpliktelser. Han fremholdt videre at han håpet at denne beslutningen ville muliggjøre en rask ratifikasjon av protokoll 6, som Ukraina undertegnet i 1997.
3.4 Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen)
Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgivning (Venezia-kommisjonen) ble opprettet i 1990, etter initiativ fra den italienske regjering. Den 31. desember 1999 hadde Venezia-kommisjonen 39 stater med fullt medlemskap (Storbritannia og Georgia sluttet seg til kommisjonen i 1999), fire med assosiert medlemskap og ni med status som observatør (Korea fikk observatørstatus i 1999). Norge har vært aktivt med fra starten. Det norske medlemmet (Jan E. Helgesen) er en av kommisjonens visepresidenter.
Kommisjonen skal arbeide for å støtte demokratiseringsprosessen i de sentral- og østeuropeiske land ved å gi juridisk assistanse ved utforming av grunnlover og andre sentrale lover. Etter hvert har også arbeidsområdet blitt utvidet til å omfatte land utenfor Europa. I 1999 ga Venezia-kommisjonen assistanse i lovgivningsprosessen blant annet i følgende stater; Albania, Armenia, Azerbaijan, Bosnia-Hercegovina, Hviterussland, Bulgaria, Georgia, Kasakhstan, Kosovo, Kroatia, Latvia, Moldova, Sør-Afrika og Ukraina. Dessuten arbeider kommisjonen med utredninger og generelle juridiske spørsmål av betydning for utvikling av demokratiet og rettsstaten.
3.5 Demokratibygging
Tilveksten av nye medlemsland har aktualisert behovet for praktisk bistand for å bringe disse landenes rettssystem og -praksis opp på linje med Europarådets standarder, i første rekke Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske sosialpakten.
Europarådets prosjekter har i stor grad vært rettet mot de lovgivende organer, domstolene, påtalemyndigheten, politi- og fengselsvesenet, advokater og andre grupper med en viktig funksjon i rettsapparatet. En viktig del av bistanden gjennomføres i samarbeid med EU og OSSE. En økende andel av Europarådets ressurser er i 1999 blitt rettet mot Balkan-regionen, bl.a. i lys av de formidable oppgaver som Kosovo-konflikten har medført når det gjelder demokratibygging.
I 1999 brukte Europarådet i underkant av NOK 100 millioner på samarbeidsprosjekter i medlemslandene, inkludert bidrag fra medlemsland og EU til dette arbeidet.
3.6 Nord/sør-senteret i Lisboa
Nord/Sør-senteret ble åpnet i mai 1990 og har sitt sete i Lisboa. Formålet med senteret er å øke oppmerksomheten i Europa for spørsmål knyttet til global gjensidig avhengighet og solidaritet mellom landene i nord og sør, i samsvar med Europarådets prinsipper. Virksomheten skjer i form av et fireparts-samarbeid mellom representanter for medlemslandene, parlamentarikere, regionale myndigheter og ikke-statlige organisasjoner, sistnevnte også med representanter utenfor Europa.
Senteret bygger på en delavtale under Europarådet og har 19 medlemsland. I 1999 ble Irland og Island nye medlemmer av senteret. Norge har vært medlem siden opprettelsen. En vesentlig del av senterets virksomhet blir finansiert av frivillige bidrag fra medlemslandene og EU-kommisjonen. Blant senterets hovedaktiviteter i 1999 var konferansen «Globalt forum for fattigdomsutryddelse», som ble avholdt i Strasbourg 14. - 16. oktober. Konferansen ble gjort mulig bl.a. på grunn av et frivillig bidrag fra Norge på NOK 600 000 til gjennomføring av arrangementet.