4 Forhandlingsprosessen
Guvernørstyret i AfDB nedsatte i mai 1994 en forhandlingskomite for den femte kapitaløkningen. Selve forhandlingene kom ikke igang før drøyt ett år senere og pågikk i ca. 3 år. Forhandlingskomiteen bestod formelt av de land som representerte de ulike valggruppene i styret på utnevnelsestidspunktet. I Norges valggruppe var dette Sverige. Alle bankens øvrige medlemsland hadde imidlertid anledning til å møte som observatører med talerett. Forhandlingskomiteen bestod av følgende 19 land: Botswana (leder av guvernørstyret), Canada (nestleder), Algerie, D.R. Kongo, Egypt, Elfenbenskysten, Frankrike, Gabon, Ghana, Japan, Libya, Marokko, Mosambik, Nigeria, Storbritannia, Sverige, Uganda, USA og Zambia. Resultatet fra forhandlingskomiteen ble sammenfattet i en anbefaling som guvernørstyret tok stilling til under årsmøtet i mai 1998.
En av de vanskeligste sakene i forhandlingene gjaldt spørsmålet om fordeling av aksjekapital og stemmeandel mellom de regionale og ikke-regionale medlemslandene av banken. Da det i 1982 ble åpnet for medlemskap fra ikke-regionale land var det en forutsetning at AfDB ikke skulle miste sin «afrikanske karakter». Det ble derfor statutt-festet at ikke mer enn 33 1/3 prosent av aksjekapitalen og stemmeandelen kan gå til ikke-regionale land. Dette satte en klar grense for ikke-regionale lands innflytelse i AfDB. Fra OECD-landene har det i lengre tid vært et krav om øket innflytelse, særlig siden det er disse landenes andel av aksjekapitalen som er det viktigste finansielle grunnlaget for bankens utlånsvirksomhet. I et forsøk på å finne frem til en løsning på hvordan slike vanskelige politiske spørsmål skulle løses, vedtok forhandlingskomiteen å nedsette en mindre undergruppe som skulle komme med konkrete forslag til løsning. Undergruppens flertall konkluderte med en anbefaling av en kapitaløkning på 25-35 prosent med en øket ikke-regional aksjeandel fra 33 1/3 prosent til 45 prosent.
Spørsmålet om kvalifisert flertall i styret viste seg også å skape betydelige problemer i forhandlingene. I forhandlingskomiteen, gikk fem regionale medlemmer (Algerie, Egypt, Ghana, Libya og Nigeria) imot forslaget om å øke de ikke-regionales kapital- og stemmeandel, mens åtte regionale (Botswana, D.R Kongo, Elfenbenskysten, Gabon, Marokko, Mosambik, Uganda og Zambia) var tilhenger av forslaget. Alle de ikke-regionale medlemmer av forhandlingskomiteen støttet forslaget.
Etter flere forhandlingsmøter nådde man fram til et kompromiss. Dette kom i stand på initiativ fra Frankrike, og ved at betydelig press på høyt politisk nivå ble lagt på Nigeria fra andre afrikanske land.
Forhandlingsprosessen viste at afrikanske geopolitiske forhold fort kommer til overflaten i banken og at den fortsatt er en politisert institusjon. Egypt og Nigeria fremsto som sentrale afrikanske aktører. Sør-Afrika signaliserte under forhandlingene at de ønsker å øke sitt engasjement i banken. Dette vil kunne bidra til å styrke Afrikabankens rolle som en viktig utviklingsinstitusjon i Afrika.