1 INNLEDNING

Den 23. september 1996 ble det i Helsingfors undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og formue mellom de nordiske land. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 13. september 1996. Overenskomsten ble på Norges vegne undertegnet av ambassadør Dagfinn Stenseth. Den nye overenskomsten skal avløse den gjeldende multilaterale nordiske overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning av 12. september 1989.

Den nordiske avtalen omfatter foruten Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, også Færøyene. Bakgrunnen er at Færøyene har egen skattejurisdiksjon og for øvrig kulturelle og økonomiske bånd til samtlige nordiske land. Grønland omfattes ikke av overenskomsten. Gjeldende nordiske skatteavtale er av 12. september 1989. Som følge av blant annet betydelige endringer i enkelte av de nordiske lands skattelovgivninger, har det oppstått behov for å revidere gjeldende avtale. Det er også foretatt enkelte endringer for å hindre uønskede skattemessige tilpassninger. Videre har en ønsket å tilpasse den nordiske avtalen til OECD's reviderte mønsteravtale.

Totalt sett er det gjennomført endringer i såvidt mange artikler at en har funnet det hensiktsmessig å inngå en helt ny avtale i stedet for å lage en endringsprotokoll.

De viktigste endringene i den nye avtalen er følgende:

• Norge går over til å anvende kreditmetoden som hovedregel for å unngå dobbeltbeskatning, i motsetning til gjeldende avtale som anvender fordelingsmetoden, jf artikkel 25 punkt 5. Videre går Norge over til å anvende den såkalte alternative fordelingsmetode på lønnsinntekter etter artikkel 15 punkt 1 og artikkel 21 punkt 7 a), samt for pensjoner og utbetalinger fra det offentlige. Den alternative fordelingsmetoden innebærer at den utenlandske inntekten medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det innrømmes et fradrag i den beregnede skatten som tilsvarer den del av den samlede norske skatt som faller på den utenlandske del av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig av om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløp som faktisk er betalt i utlandet. Beskatningen etter den alternative fordelingsmetode blir i hovedsak den samme som fordelingsmetoden med progresjonsforbehold, men er enklere å gjennomføre for ligningsmyndighetene. I protokollen er det imidlertid inntatt bestemmelser om at de av landene som måtte ønske det, gjennom noteveksling kan gå over til kreditmetoden også for lønnsinntekt.

• Beskatning av internasjonal skips- og luftfart er basert på hvor foretaket er bosatt (hjemmehørende), i stedet for gjeldende avtale som legger til grunn hvor den virkelige ledelse for foretaket har sitt sete.

• For å unngå kjedebeskatning av selskaper er det i artikkelen 10 punkt 3 fastsatt at dividender utbetalt til et selskap som direkte kontrollerer minst 10 prosent av aksjekapitalen i det utdelende selskap (datterselskap) skal være unntatt fra beskatning i kildestaten. I den gjeldende avtalen er kravet til eierandel 25 prosent. For alle andre tilfeller begrenses kildeskattesatsen, som før, til maksimum 15 prosent.

• Når det gjelder beskatning av lønnsinntekt utført om bord på nordiske skip har flaggstaten hatt en ekslusiv beskatningsrett i den gjeldende avtalen, jf artikkel 15 punkt 3. I følge den nye avtalen kan bostedsstaten også beskatte, men skal da gi fradrag for den skatt som er betalt i den annen stat (kreditmetoden). Bestemmelsen i den nye avtalen er dessuten begrenset til internasjonal fart. Lønnsinntekt utført ombord på skip i nasjonal fart i en stat, reguleres således av de vanlige regler for beskatning av lønnsinntekt i artikkel 15 punktene 1 og 2. Det er imidlertid fastsatt overgangsbestemmelser i artikkel 31 punkt 3 som innebærer at bostedsstatens beskatningsrett for mannskaper om bord på skip i internasjonal fart først skal få anvendelse etter utløpet av det tredje året etter det året avtalen trer i kraft.

• Det innføres en endring i artikkel 25 punkt 7. Bestemmelsen har til formål å unngå illojal utnyttelse av skatteavtalens regler vedrørende lønnsinntekter i tilfeller der samme arbeidstaker mottar lønn/vederlag fra tilknyttede selskaper eller faste driftssted i flere nordiske land. Regelen skal hindre at lønnsinntekter fordeles mellom assosierte arbeidsgivere, for eksempel mor- og datterselskap, for på denne måten å redusere den skattemessige progresjonsvirkningen. Bestemmelsen er utvidet noe i forhold til gjeldende avtale ved at det ikke stilles krav om at det foretaket vedkommende person er eller har vært ansatt i må ligge i bostedsstaten, men at også et foretak i tredjeland omfattes. Dette innebærer f eks at en nordmann som jobber i en norsk filial av et engelsk selskap, og som tar arbeid i en svensk filial av det engelske selskapet omfattes av regelen, dersom vilkårene ellers er til stede.

• I såvel den gjeldende avtale som i den nye avtalen er det fastsatt at utbetalingslandet skal ha eksklusiv beskatningsrett til pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser, jf artikkel 18. For å hindre at dette skal føre til fullstendig skattefritakelse er det i artikkel 26 punkt 2 fastsatt regler om subsidiær beskatningsrett for bostedslandet. For å hindre at pensjonister mv som mottar pensjon fra Norge skal bli utsatt for en urimelig høy beskatning dersom de bosetter seg i et annet nordisk land og dermed blir rammet av bestemmelsen om den subsidiære beskatningsretten, er det nå i punkt 4 fastsatt at en slik pensjonist på nærmere vilkår kan kreve et fradrag i inntekten på inntil 20 000 svenske kroner per kalenderår eller motverdien i annen nordisk valuta. Fradraget kan imidlertid ikke overstige den samlede pensjonsutbetalingen. Videre kan dette fradraget ikke kreves i tillegg til de særskilte fradrag for alder og uførhet som måtte finnes i bostedsslandet. Fradraget skal derfor reduseres med de særskilte fradrag for alder og uførhet som gis i bostedslandet. I Norge finnes regler om særskilt fradrag for alder og uførhet i skatteloven § 77.

Overenskomsten vil tre i kraft den trettiende dag etter den dag da samtlige kontraherende stater har meddelt det finske utenriksministeriet om at de nødvendige konstitusjonelle skritt er tatt for at overenskomsten kan tre i kraft. Overenskomsten får virkning fra og med det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.