2 Generelt om endringene

Den opprinnelige konvensjonen var stort sett begrenset til å gjelde nukleære materialer under internasjonal transport. Den var i første rekke ment å sikre at transport av nukleært materiale over landegrenser kunne skje på en måte som forebygget tyveri og sabotasje. Konvensjonen ville forenkle formalitetene ved slike internasjonale transporter, og gjøre det lettere å få tilbake eventuelt stjålet nukleært materiale samt å straffe dem som hadde ødelagt eller stjålet slikt materiale. Den omfattet til dels også nukleært material til innenlandsk bruk, lagring og transport med viktige unntak i forhold til beskyttelseskrav og krav om internasjonalt samarbeid. Den omfattet ikke nukleære anlegg til fredelige formål, ei heller militært nukleært materiale eller militære nukleære anlegg.

Endringene forplikter partene til å beskytte nukleære anlegg og materiale til fredelige formål enten det er i bruk, lagring eller under transport. De legger til rette for utvidet samarbeid mellom partene for å lokalisere og gjenvinne stjålet nukleært materiale, lindre eventuelle radiologiske konsekvenser fra sabotasje, samt forebygge og bekjempe relaterte forbrytelser. Etter endringene omfatter kriminaliseringsforpliktelsene også krav til strafferettslig vern om miljøet, krav om strafflegging av handling som innebærer ulovlig transport, sending eller forflytting av nukleært materiale inn i eller ut av en stat, og straff for handlinger rettet mot militære anlegg.

Fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg er førstelinjeforsvaret mot kjernefysisk tyveri, sabotasje og terrorisme.