2 Generelt om vanndirektivet

EU har over lang tid fremhevet at forvaltningen av vannforekomstene er en av Fellesskapets største utfordringer. I 1995 ble det derfor tatt initiativ til å utvikle en felles politikk og et felles regelverk for beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene. Dette resulterte i Rammedirektivet for vann (vanndirektivet) som ble vedtatt i 2000.

Vanndirektivet skal sikre beskyttelse og fremme bærekraftig bruk av vannforekomstene og vannmiljøet. En rekke direktiver er tidligere fastsatt med dette som formål, og vanndirektivet danner en overbygning for disse.

Direktivet omfatter vassdrag, grunnvann og kystvann ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjen. For bestemte miljøgifter, såkalte prioriterte stoffer, gjelder direktivet ut til 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen. Landene skal deles inn i vannregioner, og én myndighet skal utpekes som koordineringsansvarlig for gjennomføringen av direktivet i hver region.

I hver vannregion skal det utarbeides en helhetlig forvaltningsplan med tilhørende tiltaksprogram innen 2009. Tiltak skal iverksettes for å oppnå minst «god kjemisk tilstand», og «god økologisk tilstand» eventuelt «godt økologisk potensial», i vannforekomstene innen 2015. Der målet allerede er nådd skal miljøkvaliteten ikke forringes.

Vannforekomster som er sterkt preget av samfunnsnyttig virksomhet, f.eks. vassdrag utbygd til vannkraftformål, havner og kanaler, kan defineres som sterkt modifiserte. I slike tilfelle gjelder mindre strenge krav til økologisk tilstand, såkalt godt økologisk potensial.

Dersom det vil være umulig eller uforholdsmessig kostnadskrevende å nå målet om god tilstand eller godt potensial, er det vedtatt unntaksregler som gir mulighet for utsatt måloppnåelse eller mindre strenge miljømål.

Ny aktivitet eller nye inngrep kan gjennomføres selv om dette medfører at miljømålene ikke nås eller at tilstanden forringes. Forutsetningen er at samfunnsnytten er større enn tapet av miljøkvalitet, og at det er vurdert avbøtende tiltak etter nærmere angitte kriterier.

Direktivet skal også beskytte vannmiljøet mot forurensning fra bestemte miljøgifter. Såkalte prioriterte stoffer skal gradvis reduseres og bruk av nærmere definerte farlige stoffer skal opphøre innen 20 år.

Som grunnlag for arbeidet med forvaltningsplan og tiltaksprogram skal miljøtilstanden i vannforekomstene klassifiseres, og det skal gjennomføres nærmere spesifisert overvåking av tilstanden i representative vannforekomster. Forvaltningsplanene og tiltaksprogrammene skal rulleres og oppdateres hvert sjette år.

Alle interessenter skal gis mulighet til å delta aktivt i gjennomføringen av direktivet. Høring med minst seks måneders høringsfrist skal gjennomføres på flere stadier. På forespørsel skal det gis tilgang til bakgrunnsdokumenter og opplysninger som brukes i planarbeidet.

Det pågår et kontinuerlig samarbeid om harmonisering og operasjonalisering av vanndirektivet gjennom en felles europeisk gjennomføringsstrategi. Dette er et uformelt samarbeid mellom EØS-landene, og Norge deltar fullt ut i dette arbeidet.

Direktivet forutsetter at grensekryssende vassdrag skal forvaltes i felleskap av de berørte landene. For Norges del vil dette stille krav til nært samarbeid med Sverige og Finland.