To av de ti departementene i Oslo, Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, ble i praksis nedlagt. Det samme gjaldt Statsministerens kontor. En kjerne av embets- og tjenestemenn i Utenriksdepartementet fortsatte som utenriksavdeling i det nyopprettede Innenriksdepartementet (NS).

Terboven opprettet nå fem nye departementer. Fra Kirke- og undervisningsdepartementet ble det skilt ut et kultur- og folkeopplysningsdepartement (NS). Justis- og politidepartementet ble delt i et justisdepartement (NS), et politidepartement (NS) og et innenriksdepartement (NS), som også fikk fagområder fra det nedlagte Utenriksdepartementet, det nedlagte Forsvarsdepartementet og Sosialdepartementet (NS). Fra Handelsdepartementet (NS) ble det skilt ut et sjøfartsdepartement (NS). I tillegg ble det opprettet et idretts- og arbeidstjenestedepartement (NS).

Som partileder møtte Vidkun Quisling fra oktober 1940 de ulovlige NS-statsrådene på torsdager, 2. oktober 1940 på partikontoret i Rådhusgaten 17 og fra 15. oktober på Statsministerens kontor i Regjeringsbygningen. Quisling hadde ingen formell innflytelse på de ulovlige statsrådenes arbeid. Første halvår 1941 møtte han likevel som "NS’ fører" i deres statsrådskonferanse på fredager, i Statsrådsalen i Victoria Terrasse 1, som ble ledet av eldste statsråd.

25. september 1941 endret Terboven de ulovlige statsrådenes tittel til ministre, slik at fredagskonferansene i Statsrådsalen i Victoria Terrasse 1 nå ble kalt ministerkonferanser.

Etter at det var blitt enighet mellom den tyske okkupasjonsmakten og NS om at deler av ansvaret for den sivile styringen i Norge skulle overføres til en regjering ledet av Quisling, søkte de ulovlige ministrene avskjed 30. januar 1942. De ba Quisling danne en "nasjonal regjering". Det gjorde han, noe som 1. februar 1942 ble markert på Akershus slott. Som ulovlig regjeringssjef tok Quisling tittelen ministerpresident. Med unntak av tre bestod denne ulovlige regjeringen av dem som hadde søkt avskjed. Alle var nå NS-medlemmer.

Om regjeringen

Statsminister:

Regjeringspolitikere