Johan Nygaardsvold

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Statsminister 1935 - 1945

Johan Nygaardsvold. Foto: Scanpix

Johan Nygaardsvold var industriarbeider og politiker.

Statsråd 28. januar-15. februar 1928, sjef for Landbruksdepartementet.

Statsminister 20. mars 1935-25. juni 1945, også sjef for Arbeidsdepartementet til 2. oktober 1939. Også konstituert sjef for Forsvarsdepartementet xx.-22. desember 1939. Også konstituert sjef for Finansdepartementet 12.-14. april 1940 og 13.-30. mai 1940.

Født i Malvik i Søndre Trondhjems amt (Sør-Trøndelag) 6. september 1879, sønn av husmann Anders Nygaardsvold (1839-1897) og Andrea Ratvold (1845-1929).
Gift 6. juni 1901 med Albine (”Bine”) Regine Brandslet (1878-1961), datter av husmann Peter Brandslet (1844-1925) og Kjersti Svian (1845-1929).
Død i Trondheim 13. mars 1952. Gravlagt på Hommelvik kirkegård i Sør-Trøndelag.

Johan Nygaardsvold ble født på husmannsplassen Nygårdsvollen ved Hommelvik i Malvik. Plassen lå under storgården Karlslyst og var ryddet av bestefaren. Mot slutten av 1800-tallet vokste tettstedet Hommelvik til et betydelig industri- og transportsentrum. Som husmenn hadde Nygaardsvolds far og bestefar pliktarbeid på Karlslysts sagbruk og teglverk i Hommelvik.

Alt som gutt ble Nygaardsvold kjent med politisk arbeid, idet faren fra 1883 representere Venstre i Malvik kommunestyre. Både faren og bestefaren fulgte godt med i norsk politikk, og i helgene var det høytlesning hjemme fra den radikale venstreavisen Verdens Gang. Som 12-åring begynte Nygaardsvold å arbeide ved siden av skolen, på sagbruket og teglverket. Her ble han etter hvert engasjert i kampen for å redusere arbeidstiden fra 12 timers dag.

Da faren døde i 1897 overtok 18-årige Johan som familieforsørger. Han flyttet husene på Nygårdsvollen ned til Hommelvik, og begynte som fri lønnsarbeider på teglverket. Der arbeidet også hun som senere skulle bli hans kone, Bine Brandslet.

Da økonomisk nedgang høsten 1901 førte til at bedriftene på Karlslyst måtte innstille, fulgte nygifte Nygaardsvold mange arbeidskameraters eksempel og reiste til USA. Der arbeidet han mest på jernbaneanlegg. Pengene han ikke sendte hjem, gikk til innkjøp av engelsk og svensk klassisk litteratur. I 1907 ble det mulig å reise hjem for å hente familien. Men da yngstebroren døde i 1908, valgte Nygaardsvold å bli i Norge. I 1909 fikk han arbeid på Hommelvik Bruk.

Nygaardsvold ble snart ledende i fagbevegelse og arbeiderpartilag på stedet. Mot sin vilje ble han i 1915 nominert til Stortinget for Arbeiderpartiet i Strinda krets, og innvalgt. 33 års stortings- og regjeringsarbeid var innledet.

Nygaardsvold mistrivdes de første årene sterkt på Stortinget, og lengtet hjem til familie og venner i Hommelvik. Han ble likevel i løpet av få år en av de ledende i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Da partiet ved valget i 1927 ble det største på Stortinget, og partisekretær Martin Tranmæl foreslo ham som statsminister, nektet Nygaardsvold og truet med å reise hjem til Hommelvik for godt. Dermed ble den eldre og mer erfarne Christopher Hornsrud statsminister, mens Nygaardsvold lot seg presse til å bli landbruksminister. Regjeringen fikk imidlertid sitte i bare 18 dager.

Etter nederlaget ved valget i 1930 la Arbeiderpartiet om sin politiske kurs. Fra å ville revolusjonere samfunnet, ble linjen nå å bekjempe den økonomiske krisen og arbeidsledigheten innenfor kapitalismens og det parlamentariske demokratiets rammer. Nygaardsvold ble partiets frontfigur, og ved valget i 1933 fikk partiet 40 prosents oppslutning.

I 1935 lyktes det Arbeiderpartiet å få Bondepartiet med på å felle Johan Ludwig Mowinckels venstreregjering, for i stedet å støtte en mindretallsregjering under Nygaardsvolds ledelse. Grunnlaget for dette var et kriseforlik som blant annet økte prisene på landbruksvarer. Regjeringen ble utnevnt 20. mars 1935, og Nygaardsvold kombinerte ansvaret som statsminister med å være sjef for Arbeidsdepartementet.

Det lyktes regjeringen å utnytte de bedrede internasjonale konjunkturene til å senke arbeidsledigheten og skape ny tro på fremtiden blant folk. Det ble også gjort store fremskritt innen sosialpolitikken og skolepolitikken. Ved valget i 1936 fikk Arbeiderpartiet 70 av Stortingets 150 representanter.

Antimilitaristen Nygaardsvold ga bare motvillig etter for kravene om økte bevilgninger til forsvaret, som mot slutten av 1930-årene kom fra både borgerlig side og fra deler av Arbeiderpartiet. Da andre verdenskrig nærmet seg, ble han mindre motvillig. Etter krigsutbruddet 1. september 1939 ble han fritatt fra å styre Arbeidsdepartementet, for å kunne bruke all sin tid på å lede regjeringsarbeidet.

Nygaardsvolds håp om å holde Norge nøytralt, ble knust da nazi-Tysklands invasjon av Norge startet 9. april 1940. Etter å ha flyktet fra Oslo samme dag, sammen med Stortinget og kongefamilien, fikk regjeringen i stortingsmøte på Elverum samme kveld fullmakt til å ivareta landets interesser inntil Stortinget igjen kunne samles.

Etter at kong Haakon og regjeringen neste dag avslo det tyske kravet om å utnevne Vidkun Quisling til statsminister, var de fram til begynnelsen av juni på flukt nordover mens krigshandlinger raste over store deler av landet. Sent i april ble regjeringen utvidet med tre konsultative statsråder, fra henholdsvis Venstre, Bondepartiet og Høyre.

Da Storbritannia, Frankrike og andre allierte stater besluttet å oppgi motstanden i Norge, takket konge og regjering ja til et tilbud om å fortsette kampen fra britisk jord. 7. juni 1940 forlot blant andre kong Haakon og Nygaardsvold Tromsø om bord på et britisk marinefartøy. I London opprettet regjeringen nå et lite departementsapparat, konsentrert om de forvaltningsdelene som hadde direkte forbindelse med krigføringen.

I Oslo var det 15. april 1940 dannet et administrasjonsråd som, i samarbeid med tyskerne, skulle ha ansvar for den sivile forvaltningen av de okkuperte områdene. Rådet var oppnevnt av Høyesterett, som eneste gjenværende myndighetsorgan på nasjonalt plan. Høyesterettsjustitiarius Paal Berg hadde bedt kongen støtte administrasjonsrådet ved å be folk vise lydighet overfor tyske myndigheter. Dette hadde kongen, i samråd med regjeringen, avslått å gjøre.

På samme måte avslo kongen, i en tale over BBC 8. juli, at han og regjeringen skulle vike for et norsk riksråd som gjenværende stortingsrepresentanter i Oslo hadde tatt til orde for. Dette hadde Høyesterett stemplet som konstitusjonelt ulovlig, men uten å informere de gjenværende medlemmene av Stortingets presidentskap.

Da administrasjonsrådet ble oppløst høsten 1940, og erstattet av en tysk-utnevnt norsk regjering i Oslo, begynte folk i og omkring rådet å danne en motstandsgruppe. Denne, Kretsen, ble senere kjernen i Hjemmefrontens Ledelse (HL). Kretsen sprang ut av grupperinger både på borgerlig side og i arbeiderbevegelsen, som til dels hadde stått utenfor det parlamentariske liv.

I London fikk Nygaardsvold rapporter om hvilke planer som ble lagt i disse grupperingene. Sommeren 1940 fikk han vite at Einar Gerhardsen, som var blitt konstituert som formann i Arbeiderpartiet i Oscar Torps fravær i London, var positiv til en regjering av Arbeiderpartiet og Fedrelandslaget under den tyske okkupasjonsmakten.

I 1941 fikk Nygaardsvold rapport om at Kretsens tre ledende medlemmer – Paal Berg, tidligere statsråd Gunnar Jahn og Gerhardsen – gikk inn for at det sittende Stortinget, valgt i 1936, ikke skulle møte igjen etter frigjøringen, og at Nygaardsvolds regjering da måtte avløses av en samlingsregjering. De tre gikk blant annet inn for at bare to eller tre partier skulle få stille til valg etter krigen.

Kretsens slutningsrekke var at siden Stortingets presidentskap hadde opptrådt kritikkverdig under riksrådsforhandlingene sommeren 1940, burde ikke dette stortinget tre sammen igjen. Og siden Nygaardsvolds regjering var utgått av dette stortinget, burde den stille sine plasser til disposisjon så snart den var vendt hjem.

Verken kongen, Nygaardsvold eller regjeringen kunne gå med på dette i sin helhet. Men siden Nygaardsvold var usikker på stemningen i Norge, og fordi han var opptatt av å bevare enheten i motstandskampen, sa han i en radiotale juledag 1942 at regjeringen ville søke avskjed straks den og kongen var tilbake i Norge.

Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945, var fem av regjeringens medlemmer på plass i Oslo 14. mai for å forberede overgangen til norsk styre, under statsråd Oscar Torps ledelse og med kronprins Olav som regent. 31. mai kom Nygaardsvold og resten av regjeringen, og 7. juni kong Haakon og resten av kongefamilien. Regjeringen søkte avskjed i statsråd 20. juni, og 25. juni ble Einar Gerhardsens samlingsregjering utnevnt.

Nygaardsvold hadde neppe noe ønske om å fortsette som sjef for en ny regjering. Men han var skuffet over måten ledelsen i Arbeiderpartiet satte ham til side på. Allerede før statsministeren var tilbake i Oslo, hadde Arbeiderpartiets landsstyre konkludert med at Stortinget av 1936 likevel burde samles, og at en samlingsregjering måtte reflektere dette stortingets sammensetning – med borgerlig statsminister og et flertall av borgerlige statsråder. Dette utelukket Nygaardsvold.

Arbeiderpartiet gikk inn for at høyesterettsjustitiarius Paal Berg burde danne regjering. På grunn av sin rolle i forbindelse med administrasjonsrådet og riksrådsforhandlingene i 1940, takket imidlertid Berg nei. Dermed gikk oppdraget til Gerhardsen, som – i strid med Arbeiderpartiets landsstyrevedtak noen uker før – ble statsminister i en regjering der flertallet av medlemmene tilhørte Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet.

Til flere av møtene i Arbeiderpartiets sentralstyre i mai-juni 1945 ble Nygaardsvold ikke innkalt, og Gerhardsen unnlot å rådføre seg med ham. HL hadde lagt opp til at det var Berg og Gerhardsen som skulle ta imot kongen da han kom hjem 7. juni. Men stortingspresident Carl Joachim Hambro grep inn og sørget for at også han og Nygaardsvold slapp til med noen ord hver.

Da Nygaardsvold til slutt ble innkalt til Arbeiderpartiets sentralstyre, sa han at han ikke hadde meldt at han ikke var villig til å danne ny regjering. Han sa også at han hadde ventet at partiledelsen hadde vært interessert i å høre den sittende regjeringens vurdering av regjeringssituasjonen.

Da han høsten 1945 lot seg velge til Stortinget for siste gang, var Nygaardsvold opptatt av å stå direkte til ansvar når Stortinget skulle behandle undersøkelseskommisjonens granskning av hans regjering før og under krigen. Den delen av rapporten som omhandlet London-tiden inneholdt lite kritikk, mens det fremkom en rekke alvorlige anklager i den delen som handlet om regjeringens arbeid i Norge. Nygaardsvolds reaksjon på dette var å kreve riksrettstiltale og å imøtegå kritikken i et omfattende skriv.

Da Stortingets protokollkomité kom med sin innstilling i 1948, la premissene opp til riksrettstiltale. Etter inngripen fra Arbeiderpartiets ledelse konkluderte flertallet i komiteen likevel med at det ikke var grunnlag for riksrettstiltale. Dette hindret den rettslige vurderingen av anklagene som Nygaardsvold hadde sett fram til.

Ved oppløsningen av Stortinget i 1949 vendte Nygaardsvold for godt hjem til Hommelvik. Han takket nei til forespørsler om artikler og foredrag, og begynte i stedet å skrive sine personlige erindringer. Før han døde i mars 1952, rakk han imidlertid bare å avslutte boken om sin barndom og ungdom. Hans erindringer fra krigen og fra tiden før, er redigert og utgitt etter hans død.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Lahlum, Hans Olav: Oscar Torp. En politisk biografi, Oslo 2007
Malvik kirkelige fellesråd

Taler og artikler av Johan Nygaardsvold

Gå tilbake