Oscar Torp

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Konstituert statsminister 1945, statsminister 1951-1955

Oscar Torp 
Oscar Fredrik Torp var arbeider, håndverker og politiker.

Konstituert statsråd 20. desember 1935-15. august 1936, sjef for Forsvarsdepartementet.

Statsråd 13. november 1936-25. juni 1945, sjef for Sosialdepartementet. Sjef for  Finansdepartementet 1. juli 1939, konstituert sjef for Forsvarsdepartementet 28. november 1941, sjef for Finansdepartementet februar 1942, sjef for  Forsvarsdepartementet 20. mars 1942, formann i regjeringsdelegasjonen fra London til Oslo 14.-31. mai 1945 - i den egenskap konstituert statsminister og utenriksminister i Oslo.

Statsråd 25. juni-5. november 1945, sjef for Forsvarsdepartementet.

Statsråd 5. november 1945-6. januar 1948, sjef for Forsynings- og gjenreisningsdepartementet.

Statsminister 19. november 1951-22. januar 1955.

Født på Hafslund ved Sarpsborg 8. juni 1893, sønn av sagbruksarbeider Anton Fredrik Andersen Torp (1865-1907) og vaskekone og husmor Anne Bolette Andreassen Gade (1867-1932).
Gift i Fredrikstad 19. april 1916 med Kari (eg. Inga Olava) Hansen (1893-1967), datter av bygningssnekker Ole Hansen (1865-1943) og Anna Mathilde Klausen (1868-1936).
Død i Oslo 1. mai 1958. Gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Oscar Torp vokste opp i en ettroms arbeiderleilighet på Hafslund. Moren hadde født åtte barn og bar på det niende da faren i 1903 reiste til USA for å søke arbeid. I 1907 døde faren på vei hjem for å hente familien til Canada. Som eldste overlevende sønn fikk 14-årige Oscar forsørgeransvaret for familien idet han var ferdig med folkeskolen. Han var sagbruksarbeider, smed og anleggsarbeider. Samtidig tok han kveldskurs og ble elektrisk montør.

Torp mottok tidlig sterke inntrykk fra lokale arbeidskonflikter, og som 14-åring fikk han sitt første tillitsverv – som underkasserer i sin lokale fagforening. Ved siden av heltidsjobben som elektriker påtok han seg snart flere verv i fagbevegelsen og i Arbeiderpartiet. Blant annet var han formann i Sarpsborg Arbeiderparti 1919-1921 og formann i Østfold Arbeiderparti 1921-1923.

I 1918 ble Torp valgt inn i Arbeiderpartiets sentralstyre, som tilhenger av Martin Tranmæls linje. Han støttet bruk av streiker og andre masseaksjoner i revolusjonær hensikt. I 1923 ble han valgt til Arbeiderpartiets formann, 29 år gammel, et verv han skulle ha til 1945. Han satte i gang en organisatorisk oppbygging av partiet, noe som la grunnen for sterk vekst i både medlemstall og valgoppslutning. Utad fremsto han i mellomkrigstiden som radikal og utfordrende, mens han internt virket samlende. At veien til maktovertagelse måtte gå gjennom det parlamentariske systemet, innså han tidligere og tydeligere enn de to andre ledende figurene i partiet: Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen.

I 1930 flyttet familien Torp fra Aker til Oslo for at han skulle kunne stille til valg i hovedstaden, og i 1934 ble han Oslos ordfører. Etter å ha vært konstituert forsvarsminister i Johan Nygaardsvolds regjering fra desember 1935 til august 1936, tok han 13. november 1936 fatt på en sammenhengende periode som regjeringsmedlem fram til januar 1948 – i første omgang som sosialminister. Han sto nå bak innføringen av blant annet alderstrygd og arbeidsledighetstrygd.

I 1937 ble Torp innvalgt på Stortinget som representant for Arbeiderpartiet i Oslo, men møtte ikke siden han satt i regjering.

Utenrikspolitisk tok Torp tidligere enn mange andre i arbeiderbevegelsen avstand fra Sovjetunionen under Josef Stalins styre, og erkjente samtidig at hovedtrusselen mot Norge var fascismen i Sentral-Europa. Han brøt med sin tidligere antimilitaristiske holdning, og talte fra midten av 1930-årene internt for en opprustning av det norske militære forsvaret.

I 1939 ble Torp finansminister. I den rollen ledet han evakueringen av Norges Banks gullreserver under det tyske angrepet på Norge i april 1940. Deretter flyktet han og familien sammen med regjeringen nordover til Tromsø og derfra videre til eksilet i Storbritannia. Underveis ble han skadet i foten av en bombesplint under et tysk flyangrep på Åndalsnes.

I London utgjorde Torp sammen med Nygaardsvold og utenriksminister Trygve Lie regjeringens kjerne. Den tidligere republikaneren Torp kom også til å få et nært forhold til kong Haakon og kronprins Olav. Fra november 1941 var han igjen forsvarsminister, og ledet en modernisering av Forsvaret som ble retningsgivende for etterkrigstiden.

Krigsårene i London førte Torp bort fra partiorganisasjonen, noe han fikk merke da regjeringen i 1945 vendte tilbake til Oslo. Einar Gerhardsen, som i 1940 i Torps fravær var blitt konstituert som partiformann av landsstyret, fortsatte som dette også etter at Torp kom hjem som fungerende stats- og utenriksminister i Oslo 14. mai 1945. Det var først på Arbeiderpartiets landsmøte samme høst Gerhardsen på regulær måte ble valgt til partiformann. Torp fant seg i dette, av lojalitet til partiet.

Torp fortsatte som forsvarsminister da Einar Gerhardsens samlingsregjering tok over etter Nygaardsvolds regjering 25. juni 1945, etter at kong Haakon hadde oppfordret Gerhardsen til å la Torp fortsette. Gerhardsen hadde imidlertid ikke sett for seg noen sentral rolle for Torp i etterkrigspolitikken, og da Gerhardsen dannet sin rene arbeiderpartiregjering 5. november 1945, ble Torp overført til Forsynings- og gjenreisningsdepartementet. Her havnet han i en vanskelig klemme mellom folks forventninger og regjeringens økonomiske rammer. 6. januar 1948 ble han av Gerhardsen og finansminister Erik Brofoss tvunget til å søke avskjed etter å ha vært for løshåndet med valutalisenser til innkjøp av varer fra utlandet.

Torp var blitt gjenvalgt til Stortinget høsten 1945, men ønsket seg nå en periode borte fra politikken. Han frasa seg gjenvalg til Stortinget og ble utnevnt til fylkesmann i Vestfold. Imidlertid lot han seg overtale til å stille da partifeller i Vestfold ba ham toppe Arbeiderpartiets liste der til stortingsvalget i 1949.

Torp var i disse årene opptatt av den økende internasjonale spenningen mellom øst og vest. Han talte for at Norge måtte styrke forsvaret for å møte trusselen fra Sovjetunionen, og for at landet måtte gå med i den vestlige forsvarsalliansen NATO da denne ble opprettet i 1949. Innenriks la han stor vekt på samarbeid over partigrensene, men med avgrensning mot kommunistene. Frykten for et nytt 9. april 1940 gjorde ham langt mer uforsonlig overfor meningsmotstandere enn hva han ellers var kjent for å være.

I november 1951 tok statsminister Gerhardsen kontakt med Torp om at han ønsket å forlate regjeringen og overlate ansvaret til Torp. Dette kom brått på for alle, både i regjering, parti og offentlighet. Gerhardsen oppgav som årsak at han ønsket seg bort fra regjeringsarbeidet. Valget av Torp kan sees både som en anerkjennelse av hans kvaliteter, men også som et utrykk for at Torp ble vurdert som en egnet vikar siden han hadde en mindre sentral stilling i partiet enn Gerhardsen selv. Torp hadde ikke noe ønske om å overta, men når situasjonen var der, opplevde han nok det som skjedde som en oppreisning i forhold til tilsidesettelsen i 1945.

Torps regjering tiltrådte 19. november 1951, og dens periode kom til å bli sterkt preget av motsetninger innad i Arbeiderpartiet. Våren 1953 godtok regjeringen et kompromiss i en opprivende strid om utvidelse av den militære tjenestetiden. Regjeringen ble også svekket fordi den ikke grep inn med direkte subsidier og andre tiltak mot prisstigningen. Torp var dessuten helsemessig svekket etter en hjerneblødning tidlig i statsministerperioden. Den underliggende årsaken til at regjeringen gikk av, var likevel at Gerhardsen igjen ønsket å være statsminister. Etter sterkt indre press i Arbeiderpartiet gikk regjeringen Torp av 22. januar 1955.

Torp gikk nå tilbake til Stortinget som stortingspresident etter Gerhardsen. Han omtalte aldri offentlig den bitterheten han følte over måten hans regjering var blitt tvunget til å gå av på. I stedet kom han nå stadig mer til å fremstå som en statsmann hevet over partigrensene.

Også sin helsetilstand holdt Torp for seg selv. 1. mai 1958 måtte han avlyse sine planlagte taler for dagen, men kom seg likevel ut for å følge arrangementene i Oslo. Samme kveld døde han av en ny hjerneblødning.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Lahlum, Hans Olav: Oscar Torp. En politisk biografi, Oslo 2007

Taler og artikler av Oscar Torp

Gå tilbake