Carl Otto Løvenskiold

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: regjeringen.no

Norsk statsminister i Stockholm 1884

Carl Otto Løvenskiold

Carl Otto Løvenskiold var offiser, godseier og politiker.
(Foto: Løvenskiold Vækerø).

Norsk statsminister i Stockholm 3. april-26. juni 1884.

 

Født i Christiania (Oslo) 23. desember 1839, sønn av høyesterettsassessor Otto Joachim Løvenskiold (1811-1882) og Julie Caroline komtesse Wedel Jarlsberg (1815-1840).
Gift i Bærum 20. september 1865 med sin kusine Elise Wedel Jarlsberg (1844-1923), overhoffmesterinne ved dronning Sophies hoff, datter av godseier Harald baron Wedel Jarlsberg (1811-1897) og Elise Frederikke Butenschøn (1820-1868).
Oldebarn av statsminister Peder Anker, og barnebarn av stattholder Herman Wedel Jarlsberg og statsminister Severin Løvenskiold.
Død på Vækerø i Aker (Oslo) 1. oktober 1916. Gravlagt på Ullern kirkegård i Aker.

Carl Otto Løvenskiolds oldefar Peder Anker og hans bestefedre Severin Løvenskiold og Herman Wedel Jarlsberg hadde vært eidsvollsmenn og regjeringsmedlemmer (Anker og Løvenskiold som statsministre), mens hans far var stortingsmann. Ved å forlate Christiania Katedralskole i ung alder, kom han til å få en annen løpebane mot politikken enn sine forfedre. Han ble sjøkadett på Frederiksvern (Stavern) og sekondløytnant i Marinen 20 år gammel i 1859.

Fra 1863 var Løvenskiold noen år i engelsk orlogstjeneste. Under et tokt til Australia i 1864 fikk han av avisene inntrykk av at også Norge og Sverige var truet av krig med Tyskland. Han begav seg straks hjemover, men nådde ikke fram før den dansk-tyske krig var over.

I 1868 avanserte Løvenskiold til premierløytnant, men snart kom ekteskapet med kusinen Elise Wedel Jarlsberg til å gripe inn i karrieren. I 1870 flyttet Løvenskiold fra mainebasen i Horten for å gå inn i driften av svigerfaren Harald Wedel Jarlsbergs gods i Bærum og Aker, herunder Bærums Verk og Nordmarka. I 1875 søkte han avskjed fra Marinen, etter å ha gått i kompaniskap med svigerfaren. I 1881 flyttet han til Vækerø ved Bestumkilen, en herskapsbolig som han selv hadde oppført. Han kom også med i Aker formannskap.

Fra 1883 ble Løvenskiold også aktiv som konservativ debattant og talsmann i offentligheten.

Da Christian Selmers ministerium vinteren 1884 ble fradømt sine embeter, ble Løvenskiold norsk statsminister i Stockholm i den overgangsregjeringen som ble utnevnt 3. april 1884. Statsrådsavdelingen i Stockholm kom nå til å fremstå som den mest forsonlige del av den norske regjeringen. Allerede tidlig i mai henstilte Løvenskiold og hans avdeling i Stockholm til kollegene i Kristiania å gå i forhandlinger med venstrelederen Johan Sverdrup. Sist i mai gav ”aprilministeriet” opp for Venstres trusler om ny riksrett.

Etter et mellomspill der professor Ole Jacob Broch forsøkte å danne regjering, møtte Løvenskiold 23. juni 1884 opp på Sverdrups presidentkontor i Stortinget med kong Oscar IIs håndskrevne oppfordring til Sverdrup om å bistå med å løse de konstitusjonelle flokene. 26. juni 1884 ble Johan Sverdrups regjering utnevnt.

Løvenskiold gled nå foreløpig ut av det offentlige liv. I 1888 ble han imidlertid innvalgt på Stortinget for Akershus, noe han gjorde også i 1891 og 1894 før han i 1897 takket nei til gjenvalg. I alle tre perioder satt han i Lagtinget. Da partiet Høire ble dannet i 1884, var Løvenskiold blitt medlem av sentralstyret – et verv han hadde til 1900.

Omtrent fra 1900 levde Løvenskiold som privatmann, en godseier med brede kulturelle interesser. Han skjenket større summer til legater, fond, organisasjoner og institusjoner.

Under en reise til Roma i 1912 ble han plutselig blind, og forble det til sin død i 1916. Det førte imidlertid ikke til at han trappet ned på sine aktiviteter og interesser.

 

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Carl Otto Løvenskiold