Severin Løvenskiold

Statsminister 1828 - 1841. Stattholder 1841 - 1856.

Severin Løvenskiold

Severin Løvenskiold var verkseier, embetsmann og politiker.
(Maleri 1836: Fredric Westin, foto: Oslo Museum).

Statsråd 28. november 1814-1817, sendemann til Danmark.

Statsminister 10. juli 1828-27.februar 1841.

Stattholder i Norge 27. februar 1841-17. juni 1856.

Født i Porsgrunn 7. februar 1777, sønn av godseier Søfren (Severin) von Løvenskiold (1743-1818) og Benedicte Henrica Aall (1756-1813).
Gift i København 9. april 1802 med Sophie Hedevig baronesse Knuth (1784-1819), datter av geheimekonferensråd grev Adam Cristopher Knuth-Lilliendahl (1755-1844) og Sophie Magdalene Moltke (1765-1829).
Farfar til senere statsminister Carl Otto Løvenskiold.
Død på Fossum i Gjerpen 15. september 1856. Gravlagt på Gjerpen kirkegård.

Etter gymnasium i Eutin i Holstein, og utdannelse i bergvitenskap i Sachsen og Schlesien, ble Severin Løvenskiold cand. jur. ved Københavns universitet i 1796. Deretter arbeidet han noen år i den dansk-norske sentralforvaltningen i København, med tittel av kammerjunker. Blant annet var han finansministerens – den inngiftede slektningen grev Ernst Heinrich von Schimmelmanns - sekretær. Han hadde mye av sitt samfunnssyn med seg herfra, og betegnet det selv som konservativt monarkisk.

I 1802 arvet Løvenskiold Fossum jernverk etter sin far. Fra 1803 til 1813 var han amtmann i Bratsberg (Telemark), i årene 1805-1811 styrte han også Larvik grevskap (Vestfold). I 1804 fikk han tittelen kammerherre.

Løvenskiold ble valgt som førsterepresentant fra Bratsberg amt til riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Der tilhørte han grev Herman Wedel Jarlsbergs unionsparti, som talte for unionen med Sverige. I motsetning til Wedel var Løvenskiold ikke liberal i sine politiske holdninger. Han var imot folkesuverenitetstanken, og var ofte blant mindretallet i voteringene på Eidsvold.

Etter at unionen med Sverige var et faktum 4. november 1814, ble Løvenskiold 28. november utnevnt til Norges forhandler i gjeldsoppgjøret med Danmark, med tittel av statsråd. Dette embetet hadde han til 1817. Deretter sto han noen år utenfor politikken, med unntak av at han i 1821 engasjerte seg mot opphevelsen av adelen i Norge.

Etter statsminister Matthias Sommerhielms død senhøstes 1827 utnevnte kong Carl Johan Løvenskiold til statsminister 10. juli 1828. Både Løvenskiolds unionsvennlighet og hans holdninger forøvrig var på linje med kongens.

Da grev Wedel, som i 1836 var blitt kongens stattholder i Norge, døde i august 1840, utnevnte kongen statsminister Løvenskiold til stattholder i Norge 27. februar 1841. Løvenskiold reiste i mai 1841 hjem fra Stockholm for å tiltre embetet i Christiania.

Han satt i embetet til 17. juni 1856, få måneder før sin død 15. september samme år. Etter ham sto stattholderembetet i Norge ledig til det 1. juli 1873 ble erstattet av det nye statsministerembetet.

Både som statsminister og som stattholder kom Løvenskiold på kant med bondeopposisjonen på Stortinget. Han gikk mot det liberale forslaget til formannskapslover. Da kong Carl Johan sommeren 1836 oppløste det bonderadikale Stortinget av 1835, hadde han statsminister Løvenskiolds fulle støtte. For ikke å ha rådet kongen fra å gjøre dette, ble Løvenskiold få dager etter stilt for riksrett. Kongen ville først nekte Løvenskiold å møte for riksretten, men Løvenskiold søkte avskjed og møtte. Han ble idømt en bot på 1.000 spesidaler, men kongen nektet å la ham gå av som statsminister.

I unionspolitikken la Løvenskiold vekt på at det var han som arbeidet fram den kongelige resolusjonen om fri bruk av det norske handelsflagget i 1838, og at han var sentral når det gjaldt å få kong Carl Johan med på å nedsette den første unionskomiteen i 1839.

I årene som stattholder i Christiania fra 1841 kom Løvenskiold i motsetningsforhold til den unge statsråden Frederik Stang, den senere førstestatsråden og statsministeren. Stang var på denne tiden talsmann for liberale reformer og bedre samarbeidsformer mellom regjering og storting, mens Løvenskiold var svært skeptisk til strømningene fra februarrevolusjonen i Paris i 1848. Den gryende arbeiderbevegelsen i Norge, under ledelse av Marcus Thrane, ble møtt med dyp skepsis fra Løvenskiolds side.

Konfliktene mellom stattholder Løvenskiold og Stortinget fortsatte også etter at valget i 1851 hadde gitt et enda mer radikalt storting. Løvenskiold rådet kongen til å nekte sanksjon av Stortingets vedtak om å gi jøder adgang til riket. Det samme gjaldt vedtaket om jernbane og hypotekbank. Men i disse sakene fulgte ikke kongen Løvenskiolds råd. Løvenskiold opprettholdt i det hele tatt sin skepsis mot demokratiske reformer – det gjaldt blant annet utvidet stemmerett, arveloven, juryloven og opphevelse av stattholderembetet. I grunnlovssaker mente han at kongen hadde absolutt veto.

Med sine holdninger og sin væremåte var Løvenskiold en ensom mann i det offentlige liv i Norge. Han ble likevel respektert for sin åpne og viljesterke karakter. Han hadde et sikkert, praktisk og selvstendig skjønn, med klokskap og menneskekunnskap. Det sies at en kraftig humor ofte lyste opp i hans strenge og alvorstunge ansikt.

Kilder:
Norsk Biografisk Leksikon
Herman L. Løvenskiold

Til toppen