Rettsanmodninger

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

Når det oppstår behov for bistand fra et annet lands myndigheter i forbindelse med en sivil- eller straffesak, kan det fremmes en anmodning om dette.

Slik anmodning kan for eksempel gjelde forkynning av dokumenter, bistand til avhør av vitner, blodprøvetaking, ransaking og beslag, oversendelse av dokumenter eller annet bevismateriale.

Justisdepartementet er sentralmyndighet for rettsanmodninger både i sivile saker og i straffesaker. Dette innebærer at departementet mottar rettsanmodninger som kommer fra utlandet, og videresender dem til rette norske myndighet. Videre mottar departementet rettsanmodninger fra norske myndigheter, som for eksempel domstoler, påtalemyndighet og fylkesmenn som skal videresendes til utlandet. Departementet behandler ca. 1000 rettsanmodninger årlig.

Generelle bestemmelser om behandlingen av rettsanmodninger er gitt i domstolloven §§ 46–51. Det nærmere rettslige grunnlaget er gitt i ulike lover og forskrifter, og er forskjellig for sivile saker og straffesaker.

Innen Norden gjelder overenskomst av 26. april 1974 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige. Overenskomsten gjelder både for sivile saker og straffesaker. I den nordiske overenskomsten gjennomføres en forenklet fremgangsmåte for oversending av rettsanmodninger, og den inneholder regler om hvilke språk som kan benyttes.

Straffesaker

Norge har sluttet seg til flere konvensjoner og avtaler om gjensidig samarbeid i straffesaker. Den europeiske konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker av 20. april 1959 og dens to tilleggsprotokoller er sentrale på dette området. Norge har også sluttet seg til Schengenkonvensjonen av 19. juni 1990, som supplerer og forenkler 1959-konvensjonen.

Gjennom avtale av 19. desember 2003 får konvensjonen av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater og protokoll av 2001 til denne konvensjonen anvendelse mellom EU, Island og Norge. Konvensjonen erstatter enkelte bestemmelser i Schengenkonvensjonen mellom de land som er tilknyttet denne. 2000-konvensjonen og dens protokoll utfyller 1959-konvensjonen og inneholder regler om direkte oversendelse av dokumenter til forkynning og anmodninger om bevisopptak. Videre reguleres enkelte former for rettslig samarbeid, som for eksempel avhør ved video- og telefonkonferanse, avlytting av telekommunikasjon og overvåkning av banktransaksjoner.

For mer informasjon om rettsanmodninger i straffesaker, vises det til rundskriv G-19/2001 og forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker av 14. desember 2012.

Sivile saker

Også i sivile saker har Norge sluttet seg til flere konvensjoner og avtaler. De viktigste konvensjonene er Haagkonvensjonen om forkynning i utlandet av rettslige og utenrettslige dokumenter på sivil- og handelsrettens område av 15. november 1965 og konvensjon av 18. mars 1970 om bevisopptak på sivil- og handelsrettens område.

For informasjon om rettsanmodninger i sivile saker, vises det til rundskriv G-04/2007. Lister over hvilke stater som er tilsluttet de forskjellige konvensjonene og adresser til aktuelle myndigheter i konvensjonsstatene er tatt inn i rundskriv G-03/2007.

Lenker: