Utlevering fra utlandet til Norge

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet

– personer som er etterlyst av norsk politi

Personer som er siktet, tiltalt eller domfelt i en straffesak, kan etterlyses av norsk politi enten via Interpol eller SIS med tanke på pågripelse og utlevering til Norge.

Dersom en person pågripes i utlandet på bakgrunn av en slik norsk etterlysning, vil påtalemyndigheten påbegynne prosessen for å få vedkommende utlevert. Påtalemyndigheten fremmer en utleveringsbegjæring til Justis- og beredskapsdepartementet, som sender begjæringen til rette utenlandske myndighet.

Etter at Justis- og beredskapsdepartementet har fremmet utleveringsbegjæringen overfor den fremmede staten, er det opp til denne stat å beslutte om vedkommende kan utleveres til Norge.

Den viktigste konvensjonen om utlevering er Europarådets utleveringskonvensjon 13. desember 1957 (utleveringskonvensjonen).

Utlevering fra land uten utleveringsavtale med Norge

Det er mulig å begjære utlevering også fra land Norge ikke har utleveringsavtale med. Hvis det ikke foreligger konvensjon eller avtalegrunnlag, vil det være opp til vedkommende lands interne rett om utlevering kan finne sted.

Uavhengig av om Norge har avtale med vedkommende land eller ikke, må norske myndigheter avvente deres behandling av utleveringsbegjæringen. Nasjonal rett i vedkommende land kan oppstille begrensinger i adgangen til å utlevere. Eksempelvis er det få land som utleverer egne borgere.

Dersom utenlandske myndigheter kommer til at utlevering kan skje, underrettes norsk politi om dette, og representanter for norsk politi vil hente den som skal utleveres.

Mellom de nordiske land gjelder egne regler. Det tidligere nordiske utleveringssystemet er erstattet med konvensjon om nordisk arrestordre, og reguleres i norsk rett av lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven).

Se også: Utlevering fra Norge til utlandet