Prop. 137 LS (2010–2011)

Lov om pågriping og overlevering til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre (arrestordreloven) og om samtykke til inngåing av avtale 28. juni 2006 mellom EU, Island og Noreg om overleveringsprosedyre mellom partane

Til innhaldsliste

6 Avslagsgrunnar

6.1 Gjeldande rett. Systemet i avtalen

I tillegg til at eit utleveringskrav i prinsippet kan avslåast utan at det ligg føre bestemte avslagsgrunnar, inneheld utleveringsloven kapittel 1 ei rekkje ufråvikelige avslagsgrunnar.

Avtalen pålegg som nemnt partane å avskaffe det fakultative utleveringssystemet i og med at arrestordren som utgangspunkt skal etterkomast dersom visse vilkår er oppfylte. Ettersom avtalen byggjer på gjensidig godkjenning av rettslege avgjerder i andre land, skal det ikkje skje noka prøving av desse avgjerdene.

Som nemnt ovanfor opnar avtalen likevel for enkelte atterhald og særlege erklæringar, jf. punkt 6.2. til 6.4 nedanfor. I tillegg inneheld han både obligatoriske og valfrie avslagsgrunnar. Fordi ein arrestordre ikkje skal kunne avslåast etter skjønn, blir rekkjevidda av avslagsgrunnane avgjerande for om ein arrestordre kan avslåast. Dette må det takast omsyn til når ein skal vurdere om dei valfrie avslagsgrunnane i avtalen skal lovfestast som obligatoriske eller valfrie avslagsgrunnar i den norske gjennomføringsloven.

6.2 Overlevering av norske borgarar

Utleveringsloven § 2 forbyr utlevering av norske statsborgarar til ein framand stat. Men overfor statar som er tilslutta utleveringskonvensjonen og etter krav frå den staten som har bede om utlevering av ein norsk borgar, plikter norske styresmakter i staden å overlate saka til kompetent norsk styresmakt for strafforfølging her til lands.

Den europeiske arrestordren tillèt ikkje statane å nekte overlevering av eigne borgarar. Derfor kan verken Danmark, Sverige eller Finland nekte overlevering til andre EU-statar på dette grunnlaget. Heller ikkje etter lov om nordisk arrestordre kan ein arrestordre avslåast med den grunngivinga at den som blir kravd overlevert er norsk statsborgar. Det er derimot høve til å stille som vilkår for overlevering av norske borgarar til strafforfølging i eit anna nordisk land at personen bringast tilbake til Noreg for soning.

Også etter parallellavtalen er utgangspunktet at ein arrestordre ikkje skal avslåast med den grunngivinga at den ettersøkte er borgar av staten (artikkel 7 nr. 1). Men ein stat kan likevel erklære anten at eigne borgarar ikkje vil bli overleverte i det heile teke, eller at dei berre vil bli overleverte på bestemte vilkår. Det følgjer dessutan av artikkel 8 nr. 3 at det ved overlevering av eigne borgarar til strafforfølging kan stillast som vilkår at vedkomande blir bringa tilbake for soning.

I høyringsnotatet la departementet opp til at forbodet i utleveringsloven mot utlevering av norske borgarar ikkje vart ført vidare for overlevering etter avtalen. Departementet gav desse grunnane:

«Noreg si tilknyting til Schengen-samarbeidet inneber at norske borgarar kan bevege seg fritt innan Schengen-området utan å vere underlagde noka form for systematisk grensekontroll. EØS-avtalen inneber vidare at norske borgarar på nærmare vilkår kan reise til og opphalde seg i andre statar som er omfatta av EØS-avtalen. Ein verknad av at personar i aukande grad reiser til, oppheld seg og buset seg utanlands for kortare eller lengre tid, er auka grenseoverskridande kriminalitet, jamvel i form av saker med tiltalte frå fleire ulike land. Ein kan hevde at ein naturleg konsekvens av desse utviklingstrekka er at norske borgarar bør ha plikt til å møte for domstolane i det landet der eventuelle straffbare lovbrott har skjedd. Å strafforfølgje i Noreg for handlingar som har skjedd i utlandet, kan vere vanskeleg og i praksis uaktuelt, sjølv om norske jurisdiksjonsreglar formelt gir vidt høve til å strafforfølgje nordmenn for handlingar gjorde i utlandet.
Men om norske borgarar skal kunne overleverast, bør det stillast visse krav til rettssystemet og dei straffeprosessuelle reglane i landet som krev overlevering. I tillegg bør ikkje skilnadane mellom straffelovgivinga elles i landa vere for store. Rettslikskapen mellom dei nordiske landa er ein av grunnane til at desse landa lenge har vore villige til å utlevere eigne borgarar til kvarandre.
Rettslikskapen mellom Noreg og medlemsstatane i EU, også dei nordisk-europeiske medlemsstatane, blir stadig større, blant anna som følgje av langvarig samarbeid innanfor Europarådet. Dette samarbeidet har leidd til ei rekkje strafferettslege konvensjonar som strafferettsleg konvensjon mot korrupsjon, datakrimkonvensjonen, konvensjon om førebygging av terrorisme, menneskehandelskonvensjonen, og konvensjon om kvitvasking, oppsporing, beslag og inndraging av utbytte av straffbare handlingar. Tiltreding til konvensjonar som utleveringskonvensjonen, rettshjelpskonvensjonen og konvensjonen om overføring av domfelte, gjenspeglar at partane har tillitt til rettssystema hos kvarandre.
Alle medlemsstatane i EU har dessutan ratifisert den europeiske menneskerettskonvensjonen. Dette inneber at dei har påtatt seg å rette seg etter krava til rettferdig rettargang som følgjer av EMK artikkel 6, medrekna retten til å bli underretta om innhaldet i siktinga mot ein på eit språk ein forstår, til å få tilstrekkeleg tid til å førebu forsvaret sitt, til rettsleg hjelp, til å avhøyre vitne, og til vederlagsfri hjelp av tolk. Også avtalen pålegg statane å respektere grunnleggjande menneskerettar, jf. artikkel 1 nr. 3.
Behovet for å kunne nekte overlevering av eigne borgarar må elles sjåast i samanheng med andre moglege nektingsgrunnar, både dei obligatoriske og dei valfrie. Desse er det gjort nærmare greie for under punkt […]. Departementet si vurdering er at behovet for vern av norske borgarar i tilstrekkeleg grad blir teke vare på gjennom høva til å nekte overlevering etter desse avslagsgrunnane. Artikkel 8 bestemmer dessutan at den staten som mottek arrestordren (iverksetjande stat), kan stille enkelte vilkår for iverksetjing som bidrar til at omsynet til den som blir overlevert blir teke vare på, sjå punkt 7.5.
Dersom Noreg tek atterhald og legg opp til at overlevering av norske borgarar framleis skal kunne nektast, vil dette svekkje føremålet med avtalen, som er å forenkle og effektivisere utleveringsinstituttet. Dette set føre blant anna overleveringsreglar som er mest mogleg lik reglane som gjeld i EU. Dersom Noreg krev rett til å nekte å overlevere norske borgarar, er det sannsynleg at EU-statane på tilsvarande måte vil nekte overlevering av sine borgarar, med den følgje at norske myndigheiter får ringare høve til å strafforfølgje grenseoverskridande kriminalitet.
Forbodet mot utlevering av norske borgarar vart i si tid grunngitt med generelle rettstryggleiks- og humanitetsomsyn, at staten har ei særleg plikt til å beskytte personar som har ei slik tilknyting til landet som statsborgarskapet er uttrykk for, og at tilsvarande forbod fanst i dei andre nordiske landa. Desse argumenta er etter departementet sitt syn monaleg svekte i forhold til EU-statane, samtidig som tungtvegande omsyn taler for ikkje å ta atterhald på dette punktet.»

Departementet foreslo likevel å lovfeste at ein arrestordre som gjeld ein norsk statsborgar, og som er utferda av ein stat som ikkje sjølv overleverer eigne statsborgarar, skal avslåast. Ein foreslo vidare å lovfeste at det kan stillast som vilkår for overlevering av norske borgarar og personar som har fast bustad her i landet til strafforfølging, at vedkomande sendast tilbake for å sone eventuell straff her. I tillegg la høyringsforslaget opp til at den fakultative avslagsgrunnen i lov om nordisk arrestordre § 6 bokstav d, som gjer det mogleg å avslå overlevering til straffullbyrding av ettersøkte busette i Noreg, skal gjelde også for arrestordrar etter parallellavtalen.

Under høyringa er det ikkje kome innvendingar mot forslaget om å opne for overlevering av norske borgarar. Utanriksdepartementet grunngir si støtte til forslaget slik:

«I lys av den økte mobiliteten i Europa er det rimelig at norske borgere plikter å møte for domstolen der en straffbar handling er begått. Det vil tilsvarende oppfattes som urimelig i vår del av verden dersom en antatt gjerningsperson unndrar seg strafforfølging for en straffbar handling begått i Norge ved å ta opphold i statsborgerlandet. Utenriksdepartementet er derfor enig i at Norge ikke skal ta forbehold etter artikkel 7 (2) og slutter seg til den begrunnelse som er gitt i høringsnotatet. I tillegg til de synspunkter som er gitt ovenfor, særlig om garantier for rettferdig rettergang, er det viktig i denne sammenheng at det alltid kan kreves at norske borgere får anledning til å avsone en eventuell straffedom i Norge. Utenriksdepartementet er videre enig i at det skal være grunn for å nekte overlevering av norske borgere til en annen stat som har tatt forbehold for overlevering av egne borgere, jf lovutkastets § 8 tredje ledd annet punktum.»

Departementet meiner tida er moden for å opne for overlevering av norske borgarar til EU-statane. Som Utanriksdepartementet har peika på så blir det nok i dag i vår del av verda oppfatta som lite rimelig dersom ein person som ei utanlandsk påtalemakt meiner har gjort seg skyldig i ei straffbar handling, unndrar seg strafforfølging eller gjer det vanskeleg å strafforfølgje ved å ta opphald i statsborgarlandet. Forslaget har da heller ikkje møtt motstand under høyringa. Departementet legg også vekt på at det er viktig for å realisere formålet med avtalen at det ikkje i unødig grad vert teke atterhald som gir andre reglar for overlevering mellom EU-statane og Noreg enn det som gjeld innanfor EU. Det vises elles til grunngivinga i høyringsnotatet som er sitert ovanfor.

Overfor statar som sjølve ikkje opnar for overlevering av eigne statsborgarar til Noreg, foreslår departementet likevel å lovfeste ein rett til å nekte overlevering av norske borgarar. Men departementet er i etterkant av høyringa kome til at også i desse tilfella bør det vere mogleg å kunne overlevere norske borgarar. At den utferdande staten ikkje sjølv overleverer eigne borgarar, treng ikkje alltid å tilseie at arrestordren skal avslåast. Ein foreslår at departementet i desse tilfella treff den endelege avgjerda om kor vidt overlevering skal skje, etter at retten har treft avgjerd om vilkåra for overlevering. Påtalemakta skal i desse tilfella handsame sakene på vanleg måte, men slik at ho, i staden for sjølv å avgjere arrestordren på grunnlag av retten sin orskurd, sender saka til departementet med si tilråding. Med ein regel som opnar for at overlevering av norske borgarar også skal kunne skje til statar som sjølve ikkje overleverer eigne borgarar til Noreg, gjer ein ikkje heimelen for avslag meir vidtrekkande enn nødvendig.

Å leggje den endelege avgjerda til departementet i dei tilfella arrestordren gjeld norske statsborgarar og er utsteden av ein stat som ikkje sjølv overleverer eigne borgarar til Noreg, samsvarer i og for seg ikkje heilt med tanken om at sentralstyresmaktene ikkje lenger skal ha noko å gjere med overleveringssakene. Men den typen avgjerd det her er snakk om, er av ein slik art at den bør treffast av departementet.

Forslaget i § 10 må elles sjåast i samanheng med forslaget til § 12 andre ledd, som gir enkelte særreglar for norske borgarar.

Departementet understrekar at i høve til andre land enn EU-statane og Island, vil forbodet i utleveringsloven mot utlevering av norske borgarar framleis gjelde.

6.3 Overlevering for politiske lovbrot

Etter gjeldande rett kan utlevering som utgangspunkt ikkje skje for politiske lovbrot, jf. utleveringsloven § 5. Kongen kan likevel inngå traktatar om at bestemte typar lovbrot ikkje skal sjåast på som politiske. Utanriksdepartementet beskriv politiske lovbrot slik i si høyringsfråsegn:

«[e]n politisk forbrytelse er en handling som i nasjonal rett defineres som sådan, og som gir grunnlag for å nekte utlevering til strafforfølging i annen stat. Det finnes ingen omforent definisjon av hva en politisk forbrytelse er, men felles for slike handlinger er at de anses å være rettet mot en fremmed makts myndigheter eller samfunnsorden. En forbrytelse kan være av politisk karakter uavhengig av om samme handling ville vært straffbar som forbrytelse mot statens selvstendighet og sikkerhet dersom den var rettet mot norske myndigheter (for eksempel spionasje eller enkelte handlinger forøvet i væpnet konflikt), eller om en tilsvarende handling i Norge ville vært ansett straffri. I denne sammenheng refereres til de konstitusjonelle skranker for utlevering som fremgår av avtalens fortale, punkt 11. Henvisningen til «frihetskjempere» må forstås som en henvisning bl.a. til den greske konstitusjonen artikkel 5 (2) som gir et særlig vern mot utlevering.»

Den europeiske arrestordren tillét ikkje medlemsstatane å nekte overlevering for politiske lovbrot. Derfor kan verken Finland, Danmark eller Sverige lenger nekte overlevering til andre EU-statar på dette grunnlaget. Heller ikkje etter lov om nordisk arrestordre kan ein arrestordre avslåast med den grunngivinga at lovbrotet er eit politisk brotsverk.

Også i parallellavtalen er utgangspunktet at overlevering ikkje skal kunne nektast på grunn av at den staten som har motteke arrestordren ser på lovbrotet som eit politisk brotsverk (artikkel 6 nr. 1). Ein statspart kan likevel ta atterhald om at ein skal kunne avslå på dette grunnlaget, bortsett frå i dei tilfella kor det er snakk om terror og terrorrelaterte straffbare forhold (nr. 2). Men sjølv om ein ikkje tek eit slikt atterhald vil overlevering likevel kunne nektast dersom det ut frå objektive kriterium er grunn til å tru at arrestordren er utferda med det formål å rettsforfølgje eller straffe politiske oppfatningar (artikkel 1 nr. 4).

I høyringsnotatet foreslo departementet å ikkje føre vidare utleveringsloven sitt generelle forbod mot utlevering for politiske lovbrot for overleveringar omfatta av parallellavtalen. Departementet peika på den aukande tendensen, også utanfor EU og Norden, til å innskrenke eller avskaffe høvet til å nekte utlevering for politiske lovbrot. Det vart også vist til at ein vesentleg del av grunnen for den generelle unntaksføresegna i utleveringsloven § 5, nemleg at tilsvarande føresegner fanst i lovgivinga i dei andre nordiske landa, er fallen bort med den nordiske og den europeiske arrestordren. Departementet gav vidare uttrykk for at faren for rettsforfølging på grunn av politisk oppfatning er liten innanfor EU, og at tryggleiken som ligg i at overlevering kan nektast når det ligg føre konkrete haldepunkt for at formålet med arrestordren er å rettsforfølgje eller straffe for politisk oppfatning, er tilstrekkeleg som vern mot politisk forfølging.

Det vart likevel foreslått at ein arrestordre som gjeld politiske lovbrot skal kunne avslåast dersom han er utferda av ein stat som ikkje sjølv overleverer for politiske brotsverk.

Under høyringa har ingen av dei som har uttalt seg gått imot forslaget om å avgrense høvet til å avslå overlevering for politiske lovbrot. Utanriksdepartementet grunngir si støtte til forslaget slik:

«I høringsnotatet vises til at unntaket for politiske forbrytelser over tid har fått mindre praktisk betydning, særlig på grunn av utviklingen av den internasjonale strafferetten, hvor opphevelse av unntak for politiske forbrytelser står sentralt. Når internasjonale konvensjoner krever at statspartene etablerer jurisdiksjon over nærmere definerte straffbare handlinger, er det samtidig en forutsetning at statspartenes rettsorden skal verne de interessene som på denne måten er gitt en internasjonal strafferettslig beskyttelse. I mange tilfeller gir slike konvensjoner en forpliktelse til enten å utlevere eller selv strafforfølge lovbrytere («aut dedere aut judicare«).
De europeiske stater har et felles verdigrunnlag i respekten for menneskerettighetene, demokrati og rettsstatsprinsipper. Et angrep rettet mot statens fundament kan ikke isolert ses som en politisk motivert handling rettet mot et fremmed lands myndigheter, men som et angrep på felles verdier.
Visse typer kriminelle handlinger er dessuten internasjonale etter sin art og anses som et angrep mot det internasjonale samfunn i sin helhet. Dette inkluderer handlinger som kvalifiseres som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten, angrep på FN-personell og assosiert personell og krigsforbrytelser. I henhold til prinsippene vedtatt av FNs folkerettskommisjon skal statene, ved utlevering for slike forbrytelser, anse handlingene som begått ikke bare på gjerningsstedet, men også på vedkommendes stats territorium (jf Draft Code of Crimes against the Peace and Security of Mankind, artikkel 10 (4)).
Norge har dessuten akseptert en rekke internasjonale forpliktelser til ikke å anse bestemte forbrytelser som politisk motiverte, og forpliktelse til å utlevere eller strafforfølge personer som har begått nærmere angitte straffbare handlinger, uavhengig av gjerningssted, inkludert i FNs konvensjon mot tvungen forsvinning, 1 artikkel 9 (2) og artikkel 11(1), FNs torturkonvensjon, artikkel 5 (2) og artikkel 8 (4) og en rekke av FNs konvensjoner om bekjempelse av terrorhandlinger, inkludert konvensjon om bekjempelse av terrorfinansiering, artikkel 6, artikkel 7 (4) og artikkel 14 og konvensjon mot kjernefysisk terrorisme, 2 artikkel 6, artikkel 9 (4) og artikkel 11. Det vises også til oppfordringen i Sikkerhetsrådets resolusjon 1373 (2001), punkt 3 (g) og understrekningen om at «terrorism in all its forms and manifestations constitutes one of the most serious threats to peace and security and that any acts of terrorism are criminal and unjustifiable regardless of their motivations, whenever and by whomsoever committed», (bl.a. i Sikkerhetsrådets resolusjon 1822 (2008).
Norge har på denne bakgrunn allerede langt på vei forpliktet seg til ikke å anse en terrorhandling som en politisk forbrytelse, og dette omfatter i det alt vesentlige de handlinger som er omfattet av avtalens artikkel 6 (2) bokstav (a) til (c).
Det er viktig å skille spørsmålet om politiske forbrytelser fra spørsmålet om vern mot urettmessig forfølgelse på grunn av politisk oppfatning, seksuell legning, kjønn, rase, religion, etnisk opprinnelse, nasjonalitet eller språk, som er et motstykke til vernet mot forfølgelse gjennom kriteriene for internasjonal status i henhold til flyktningretten. Avtalens artikkel 1 (4) gir et absolutt vern mot slik urettmessig strafforfølging, uavhengig av regelen om politisk forbrytelse. En slik avslagsgrunn må likevel anses å være lite praktisk mellom de europeiske stater.
[…]»

Departementet opprettheld forslaget om at ein arrestordre som hovudregel ikkje skal kunne avslåast sjølv om det straffbare forholdet den gjeld blir vurdert som politisk, sjå lovforslaget § 9 første ledd. Ein viser til grunngivinga i høyringsnotatet og til høyringsfråsegna frå Utanriksdepartementet. I tilfelle kor arrestordren er utsteden av ein stat som ikkje sjølv overleverer til Noreg for politiske lovbrodd, foreslår ein at departementet likevel skal ha høve til å avslå arrestordren så langt den gjeld politiske lovbrot, sjå § 9 andre ledd. Men departementet kan heller ikkje her sjå at det er grunn til å ha ein absolutt regel om såkalla resiprositet, sjå om overlevering av norske borgarar til statar som ikkje sjølve overleverer eigne borgarar under punkt 6.2 ovanfor.

I tilfelle som nemnd i parallellavtalen artikkel 6 nr. 2, vil departementet sjå til at høvet til å avslå ikkje nyttast. Som nemnt av Utanriksdepartementet har Noreg gjennom andre folkerettslege avtalar allereie forplikta seg til ikkje å nekte overlevering for dei terrorhandlingane som her er opprekna med den grunngivinga at dei vert sett på som politiske lovbrot.

Ved utleveringskrav frå statar utanfor EU vil forbodet i utleveringsloven § 5 framleis gjelde.

6.4 Dobbel strafflegging

Utleveringsloven § 3 nr. 1, jf. også den europeiske utleveringskonvensjonen, set føre at handlinga som ligg til grunn for utleveringskravet, må vere straffbar både i landet som krev utlevering, og etter norsk lov (dobbel strafflegging).

I den nordiske konvensjonen, jf. lov om nordisk arrestordre, er kravet til dobbel strafflegging stort sett avskaffa.

I den europeiske arrestordren er vilkåret om dobbel strafflegging modifisert ved at kravet ikkje skal gjelde for visse opplista handlingar (positivlista) dersom dei i staten som utferdar arrestordren har ei strafferamme på fengsel i minst tre år. Overlevering for andre handlingar enn dei opplista kan gjerast avhengig av dobbel strafflegging.

Parallellavtalen opprettheld som utgangspunkt dobbel strafflegging som vilkår for overlevering (artikkel 3 nr. 2). Dobbel strafflegging kan likevel ikkje krevjast når arrestordren er utferda for medverknad til visse terrorhandlingar, narkotikahandel, drap, grov lekamsskade, kidnapping, ulovleg fridomskrenking, gisseltaking og valdtekt som kan straffast med fridomsstraff eller anna fridomskrenking i 12 månader eller meir, og som er gjort av fleire i fellesskap (nr. 3).

I tillegg kan avtalepartane velje å erklære at prinsippet om dobbel strafflegging heller ikkje skal gjelde for visse opplista handlingar, under føresetnaden om at dei i den utferdande staten kan straffast med fengsel eller tilsvarande i minst tre år (nr. 4). Ei slik erklæring vil såleis gjelde handlingar som i den utferdande staten har ei viss strafferamme og dermed blir sedde på som relativt alvorlege. Erklæringa skal gjelde på gjensidig grunnlag. Lista inneheld dei same handlingane som kravet til dobbel strafflegging er avskaffa for innanfor EU (positivlista). Ho kan utvidast ved ny bilateral eller multilateral avtale (artikkel 34 nr. 3).

Handlingane skal gi grunnlag for overlevering «slik de er definert i den utstedende stats lovgivning», utan prøving av dobbel strafflegging. Dette inneber i praksis at det er den utferdande staten sin strafferettslege definisjon av lovbrotet som skal leggjast til grunn. Forenklinga av saksbehandlinga ligg i at den iverksetjande staten ikkje skal gjere noka tilsvarande vurdering av om handlinga blir råka av eit internrettsleg straffebod.

Departementet foreslo i høyringsnotatet å avskaffe kravet om dobbel strafflegging for dei handlingane som er lista opp i artikkel 3 nr. 4, men berre ved overlevering til statar som heller ikkje sjølve krev dobbel strafflegging for overlevering til Noreg for tilsvarande forhold. I høyringsnotatet er spørsmålet drøfta slik:

«Kravet i utleveringsloven om dobbel strafflegging gjer at det på førehand er klart kva for handlingar ein kan vente seg å bli utlevert for. I tillegg kan det hevdast at det er ikkje er rimeleg om Noreg skal setje i verk eit så vidt inngripande tiltak som utlevering eller overlevering er, dersom handlinga ikkje er alvorleg nok til at vi i norsk rett har funne grunn til å gjere ho straffbar.
Gjensidig godkjenning av rettslege avgjerder i andre land er på den andre sida eit av kjernepunkta i EUs rammevedtak som avtalen byggjer på: Krav om overlevering skal som utgangspunkt setjast i verk i ein annan statspart. Tanken er at den staten som forfølgjer ei straffbar handling, skal ha både høve og myndigheit til dette. I eit slikt system er det naturleg at kravet om dobbel strafflegging blir avskaffa. Lemping av kravet i utleveringsloven om dobbel strafflegging vil innebere ei tilnærming til den europeiske arrestordren og vil vere med på å forenkle overleveringsprosedyren mellom Noreg og EU ytterlegare, noko som nettopp er føremålet med avtalen. Motsett vil noko av føremålet med arrestordren bli uthola dersom Noreg ikkje lempar på kravet.
Handlingane som er lista opp i artikkel 3 nr. 4, er slike som typisk har eit internasjonalt tilsnitt (terrorisme, menneskehandel, datakriminalitet, flykapring), annan alvorleg kriminalitet som kan vere internasjonal eller ha internasjonale forgreiningar(seksuelt misbruk av barn, drap, valdtekt, ran, sabotasje), og handlingar som i norsk rett har ei relativt låg, alminneleg strafferamme (penge- og dokumentfalsk, overtreding av utlendingsloven og dopingparagrafen), men som typisk er grenseoverskridande i seg sjølv eller er eit ledd i meir omfattande og alvorleg grenseoverskridande kriminalitet. Tanken bak utvalet i lista synest å vere at ho skal omfatte grov, grenseoverskridande kriminalitet. Lovbrotta som er førte opp, er i ein viss monn harmoniserte innan EU som følgje av medlemsstatane si tilslutning til ulike europarådskonvensjonar (blant anna terrorisme, menneskehandel, datakriminalitet).
Dei opplista handlingane som ei erklæring eventuelt vil gjelde, er handlingar som uansett stort sett er gjort straffbare i norsk lovgiving. I Noreg har ein tradisjonelt teke i bruk straff i vid utstrekning som verkemiddel mot uønskt åtferd. Av den grunn vil avskaffing av vilkåret om dobbel strafflegging for desse handlingane få avgrensa tyding. Men skildringa av gjerninga og den nærmare grensedraginga mellom straffbar og lovleg handling kan gjerast på ulikt vis i dei ulike statane, noko som kan føre til at ei handling som er straffri i ein stat, kan straffast i ein annan. Unntaksvis kan det også tenkjast at ein arrestordre vil kunne gjelde ein type handling som ikkje er straffbar etter norsk rett. Enkelte av handlingane på lista gir grunnlag for enkelte særlege merknader:
Deltaking i ein kriminell organisasjon refererer seg truleg til EU sin fellesaksjon mot organisert kriminalitet (98/733/RIA), som blant anna inneheld ein definisjon av kriminell organisasjon og ei plikt for medlemslanda til å kriminalisere ulike former for deltaking i ein slik organisasjon. Kriminaliseringsplikta her kan gjennomførast på to ulike måtar, anten ved strafflegging av deltaking i ein organisasjon («more than two persons») som utfører handlingar med ei strafferamme på meir enn fire år, og/eller strafflegging av det å inngå avtaler om å utføre slike handlingar. Her svarer fellesaksjonen til FN sin konvensjon mot grenseoverskridande, organisert kriminalitet som også krev at statane kriminaliserer anten deltaking i ein organisasjon som utfører visse straffbare handlingar og/eller avtaleinngåing (forbund) om å utføre slike handlingar.
Noreg valde i samband med gjennomføringa av FN-konvensjonen å kriminalisere inngåing av forbund om å gjere visse straffbare handlingar som ledd i verksemda til ei organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven 1902 § 162 c. Deltaking i ein kriminell organisasjon som har som føremål å gjere brottsverk, vil likevel kunne råkast av misferdføresegna i straffeloven 1902 § 330, særleg andre straffalternativ som råkar deltaking i foreining som har til føremål å gjere eller oppmuntre til straffbare handlingar. I tillegg kan deltaking i organisasjonar av militær karakter straffast etter straffeloven 1902 § 104 a. Har deltakinga ikkje berre vore passiv, men har ho jamvel innehalde vald, trugsmål etc., er dette handlingar som blir straffa etter eigne straffereglar. Deltaking vil i enkelte andre tilfelle kunne straffast som medverknad til straffbare handlingar som er utførte av andre. Straffeloven 1902 § 162 c er vidareført i straffeloven 2005 § 198. Straffeloven 1902 § 330, som har hatt lita praktisk tyding, og som har ei lite målretta avgrensing, er ikkje vidareført i straffeloven 2005. Straffeloven 1902 § 104 a er, med visse innskrenkingar, vidareført i straffeloven 2005 §§ 128 og 129.
Rasisme og framandfrykt er heller ikkje utan vidare straffbart etter norsk rett. Visse former for diskriminering, blant anna det å nekte ein person varer og tenester på vilkår som gjeld for andre, blir straffa. Enkelte kvalifisert krenkande, diskriminerande og hatefulle ytringar, for eksempel utsegner som oppmodar til eller gir tilslutning til integritetskrenkingar, er også straffbare. Noreg har likevel tatt fleire atterhald til tilleggsprotokollen til Europarådets sin datakrimkonvensjon som gjeld kriminalisering av rasistiske og framandfiendtlege handlingar utførte i eit datasystem.
Tilrettelegging for ulovleg innvandring og opphald blir straffa dersom tilrettelegginga blir råka som brott på utlendingsloven. Utlendingsloven straffar blant anna den som overlèt pass til ein annan når vedkomande veit eller bør forstå at det kan bli brukt av utlending til å reise inn i landet, den som i vinnings hensikt hjelper utlending til ulovleg opphald i riket (kravet om vinnings hensikt fell bort når ny utlendingslov trer i kraft), og den som hjelper utlending til ulovleg innreise i riket.
I tillegg vil føresegnene om dokumentfalsk i straffeloven 1902 §§ 179 – 190 kunne råke det å ha eller produsere dokument for å gjere ulovleg innvandring og opphald mogleg. Noreg har slutta seg til protokollen mot smugling av menneske over land, sjøvegen og luftvegen til FN-konvensjonen mot grenseoverskridande kriminalitet, noko som inneber at norsk rett skal vere i samsvar med kriminaliseringspliktene i protokollen.
[…]
Ved vurderinga av om det skal lempast på kravet til dobbel strafflegging må ein ta omsyn til at det kan vere ulike grunnar til at ein i norsk rett har unnlate å kriminalisere ei handling eller har avgrensa skildringa av gjerninga, utan at dette nødvendigvis gjer det urimeleg å overlevere til land som har ei anna tilnærming. Kva for handlingar som er straffbare i ulike land, kjem i ein viss grad av tradisjon, ulike behov, ulik grad av tru på straff som verkemiddel for å regulere åtferd mv. Eksempelvis har ein i norsk rett tradisjonelt vore atterhaldne med å kriminalisere førebuingshandlingar, mens ein ikkje treng å gå lenger enn til Danmark for å finne ein straffelov som har eit generelt straffebod mot slike handlingar (i form av ein vid definisjon av kva som skal reknast som straffbare forsøk).
I forordet i avtalen (punkt 11) er det uttrykkjeleg sagt at avtalen ikkje er til hinder for at ein stat kan nytte eigne konstitusjonelle reglar om blant anna rettstryggleik (jf. Grunnloven § 96 om lov og dom og § 97 om forbod mot tilbakeverknad), pressefridom, og ytringsfridom i andre medium (Grunnloven § 100). Dette inneber at norske styresmakter ikkje vil ha noka plikt til å overlevere dersom overlevering vil vere i strid med Grunnloven § 96 om lov og dom, § 97 om forbod mot tilbakeverknad, eller § 100 om vern av ytringsfridomen.»

Ingen av dei høyringsinstansane som har uttalt seg er imot forslaget om å avskaffe kravet om dobbel strafflegging for dei handlingane som er lista opp i artikkel 3 nr. 4. Utanriksdepartementet uttaler at dei er samd i forslaget og at dei sluttar seg til grunngivinga i høyringsnotatet. Utanriksdepartementet peikar elles på at det har funne stad ei monaleg harmonisering av nasjonale straffereglar gjennom utviklinga av den internasjonale strafferetten. Dette gjeld fleire av dei lovbrotskategoriane som er rekna opp i artikkel 3 nr. 4, sjølv om dei nærmare konkrete vilkåra for å kunne idømme straff og fastsetting av strafferammer skjer gjennom nasjonal lovgiving. Utanriksdepartementet nemner også at nokre av dei handlingane som er lista opp er nærmare definert i EU-retten, og viser til ulovlig innvandring og opphald som eit døme.

Departementet meiner framleis at ein bør avskaffe kravet om dobbel strafflegging for dei handlingane som er lista opp i artikkel 3 nr. 4. Forslaget har ikkje møtt motstand under høyringa. Ein legg stor vekt på at ei erklæring om at kravet om dobbel strafflegging ikkje skal gjelde for desse handlingane, er viktig for å oppfylle formålet med avtalen. I praksis vil det nok stort sett vere slik at handlinga det gjeld uansett er straffbar i Noreg.

Nokre av høyringsinstansane har etterlyst ei tydeleggjering av lista over handlingar som kravet om dobbel strafflegging ikkje skal gjelde for. Departementet ser behovet for dette og foreslår at lista vert teke inn i forskrift til loven, sjå lovforslaget § 7 tredje ledd som gir heimel for å gi slik forskrift.

Forslaget i høyringsnotatet la elles opp til at norske styresmakter skal avslå ein arrestordre som gjeld ei handling som ikkje er straffbar etter norsk rett dersom handlinga er utført på norsk territorium. Dette er omhandla i punkt 6.6.2.3 nedanfor.

Departementet understrekar at for overlevering for andre straffbare handlingar enn dei som er lista opp, vil hovudregelen framleis vere at det gjeld eit krav om dobbel strafflegging, jf. lovforslaget § 7 første ledd.

6.5 Obligatoriske avslagsgrunnar

Etter artikkel 4 skal ein arrestordre avslåast dersom lovbrotet er omfatta av amnesti i den staten som mottek arrestordren (nr. 1) eller dersom den ettersøkte er under den kriminelle lågalderen (nr. 3). Ein arrestordre skal også avslåast dersom den ettersøkte er endeleg dømd eller frifunnen for den same handlinga i ein stat som er part i avtalen, under føresetnad om at straffa er sona eller er i ferd med å bli sona eller ikkje lenger kan fullbyrdast i den dømande staten (nr. 2).

Føresegna erstattar Schengen-konvensjonen sin artikkel 54 som av EF-domstolen er tolka slik at han ikkje berre gjeld der det ligg føre rettskraftig dom, men også der det ligg føre ei anna endelig avgjerd frå ei rettshandhevande myndigheit som hindrar vidare forfølging.

Dei obligatoriske avslagsgrunnane i parallellavtalen er dei same som dei obligatoriske avslagsgrunnane i konvensjonen om nordisk arrestordre artikkel 4, lovfesta i lov om nordisk arrestordre § 5. I denne paragrafen er også EF-domstolen si tolking av Schengen-konvensjonen artikkel 54 innarbeidd ved at både rettskraftige dommar, andre endelege avgjerder og konfliktrådsavtalar som avskjer vidare strafforfølging i Noreg er gjorde til obligatoriske avslagsgrunnar (bokstav c til h), og ved at anna endeleg avgjerd i ein Schengen-stat er likestilt med dommar.

I høyringsnotatet la departementet opp til at avslagsgrunnane i lov om nordisk arrestordre § 5 vart vidareførte, men med tilføying av dei valfrie avslagsgrunnane i parallellavtalen som etter departementet si vurdering burde lovfestast som obligatoriske avslagsgrunnar.

Under høyringa har Riksadvokaten etterlyst ei regulering av tydinga av at det her i Noreg er treft avgjerd om administrativ sanksjon som stengjer for ytterlegare strafforfølging her.

Departementet er kome til at også strafforfølging, dom og andre endelege avgjerder frå internasjonale straffedomstolar bør nemnast som eit hinder for overlevering. Dei norske gjennomføringslovene om den internasjonale straffedomstolen og Rwanda- og Jugoslaviadomstolane seier at det ikkje kan reisast straffesak eller avseiast dom her i riket for straffbare forhold som er avgjort av desse domstolane. Dette gjeld i høve til Rwanda- og Jugoslaviadomstolane også for forhold som er under handsaming her. Denne nektingsgrunnen er føyd til i lovforslaget § 8 bokstav j.

Lovforslaget § 8 bokstav a til i om obligatoriske avslagsgrunnar vidareførar elles lov om nordisk arrestordre § 5. I bokstav g er det føyd til ei presisering om at innstilling av strafforfølginga i Noreg, berre er til hinder for overlevering dersom den ettersøkte før saka vart innstilt hadde vore sikta for forholdet. Det er berre kor ein person har vore sikta at avgrensinga i høvet til å ta opp att forfølginga som følgjer av straffeprosessloven § 74 første, femte og sjette ledd, gjeld. Har personen ikkje vore sikta, er det ikkje noko til hinder for å ta opp att forfølginga, og innstillinga er derfor i desse tilfella ikkje endeleg.

Bokstav k, som berre gjeld for nordisk-europeiske arrestordrar, er ny, sjå nedanfor.

6.6 Valfrie avslagsgrunnar

Artikkel 5 listar opp ei rekkje valfrie (fakultative) avslagsgrunnar som partane sjølve avgjer om dei vil ta inn i lovgivinga si. Partane avgjer også om dette skal vere ufråvikelege avslagsgrunnar, eller om det skal overlatast til den kompetente myndigheita å avgjere om ein avslagsgrunn skal nyttast. Nokre av desse avslagsgrunnane finn ein att i den nordiske konvensjonen.

6.6.1 Valfrie avslagsgrunnar felles med nordiske arrestordrar

Avtalen opnar for at ein arrestordre kan nektast sett i verk dersom den ettersøkte allereie er under strafforfølging for same forholdet i den staten som vedkomande krevst overlevert frå. Overlevering kan også nektast når staten som tek imot arrestordren, har vedteke anten ikkje å strafforfølgje eller å avslutte strafforfølginga. Det same gjeld når vedkomande er rettskraftig dømd i ein tredjestat, og straffa er sona eller i ferd med å bli sona eller ikkje lenger kan fullbyrdast i høve til lovgivinga i domslandet. Dersom den ettersøkte er statsborgar av staten som tek imot arrestordren og ordren gjeld overlevering til straffullbyrding, kan staten ta på seg å sjølv fullbyrde straffa i staden for å overlevere personen.

Desse valfrie avslagsgrunnane svarer til dei valfrie avslagsgrunnane i konvensjonen om nordisk arrestordre artikkel 5 nr. 1, 3, 4 og 5. Dom i tredjestat, igangsett strafforfølging her til lands, og særregelen om mogleg strafforfølging her for norske borgarar, er lovfesta som fakultative avslagsgrunnar i lov om nordisk arrestordre § 6 bokstav a, c og d. Dette inneber at det vil vere opp til påtalemakta i det enkelte tilfellet å avgjere om ein av dei skal nyttast. Men avgjerder i Noreg om ikkje å strafforfølgje i form av påtaleunnlating og innstilling av strafforfølging som det ikkje er grunnlag for å omgjere, jf. avtalen artikkel 5 nr. 1 bokstav c og den nordiske konvensjonen artikkel 5 nr. 4, er gjorde til obligatoriske avslagsgrunnar i lov om nordisk arrestordre § 5 bokstav g og h.

Høyringsforslaget la opp til å føre vidare den vedtekne reguleringa for nordiske arrestordrar, men slik at ho i framtida også skulle gjelde nordisk-europeiske arrestordrar. Den fakultative avslagsgrunnen i lov om nordisk arrestordre § 6 bokstav b, som opnar for avslag ut frå eit territorialprinsipp i tilfelle kor forholdet ikkje er straffbart i både den utferdande og den iverksetjande staten, vart foreslått ført vidare som ein særregel for nordiske arrestordrar.

Departementet foreslo også at ein arrestordre for fullbyrding av dom mot ein ettersøkt som berre oppheld seg i Noreg utan å vere busett her, ikkje lenger skulle kunne avslåast mot at norske styresmakter tek på seg å fullbyrde dommen. Slikt avslag er heimla i lov om nordisk arrestordre § 6 første ledd bokstav d. Departementet fann at det ikkje var god nok grunn til å sidestille dei som berre oppheld seg i landet med norske borgarar på dette punktet. Det vart også vist til at opphaldsstatus ikkje er tilstrekkeleg til å kunne stille vilkår om tilbakeføring for soning ved overlevering til strafforfølging, sjå lov om nordisk arrestordre § 7 første ledd, jf. lovforslaget §§ 12 andre ledd og 22 andre ledd.

Under høyringa har ingen kommentert desse avslagsgrunnane.

Departementet foreslår i lovforslaget § 12, jf. § 19, å føre vidare dei valfrie avslagsgrunnane i lov om nordisk arrestordre § 5, med ei endring for arrestordrar for straffullbyrding som gjeld personar som berre oppheld seg her, sjå lovforslaget § 12 andre ledd, jf. § 19 første ledd bokstav a.

Forholdet til administrative sanksjonar er kommentert i Ot.prp. nr. 39 (2008-2008) om lov om nordisk arrestordre (side 30, andre spalte):

«Departementet legger til grunn at Schengenkonvensjonen artikkel 54 bare gjelder når det foreligger en strafferettslig avgjørelse som avskjærer videre rettsforfølgning. Dersom en ettersøkt har fått en administrativ sanksjon i Norge, og bes utlevert til en annen nordisk stat for det samme forholdet, kan utlevering skje, selv om den administrative sanksjonen i Norge ville vært ansett som straff etter praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstol. Dersom den ettersøkte er ilagt en administrativ sanksjon i den samme staten som krever utlevering, vil dette kunne stenge for videre strafforfølgning. Hvorvidt en administrativ sanksjon skal anses som straff i EMKs forstand, kan imidlertid være vanskelig å vurdere. En slik vurdering bør foretas av myndighetene i den stat som krever utlevering, og ikke overprøves av myndighetene i den iverksettende stat.»

Departementet opprettheld vurderinga her.

6.6.2 Valfrie avslagsgrunnar særeigne for nordisk-europeiske arrestordrar

6.6.2.1 Dobbel strafflegging

Avtalen opprettheld som utgangspunkt kravet til dobbel strafflegging ved å opne for at ein arrestordre kan avslåast dersom ikkje kravet er oppfylt (artikkel 5 nr. 1 bokstav b). Når det gjeld skattar og avgifter, toll og valuta, er det presisert at vilkåret om dobbel strafflegging ikkje gir grunnlag for å avslå arrestordren berre fordi lovgivinga i den iverksetjande staten ikkje skriv ut same typen skatt eller avgift. Presiseringa svarer i det vesentlege til artikkel 2 i andre tilleggsprotokoll til utleveringskonvensjonen, som Noreg har ratifisert utan atterhald for denne artikkelen.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at kravet til dobbel strafflegging berre skulle avskaffast for dei handlingane som er lista opp i artikkel 3 nr. 4, jf. ovanfor under punkt 6.4. I andre tilfelle vart det lagt opp til at manglande oppfylling av kravet til dobbel strafflegging skulle vere ein obligatorisk avslagsgrunn. Det vart vist til at også Danmark, Sverige og Finland har halde på kravet om dobbel strafflegging for andre handlingar enn dei som er lista opp.

Departementet la vidare til grunn at det ikkje var behov for noko presisering om fiskale lovbrot. Det var vart vist til at eit krav om dobbel strafflegging i den norske gjennomføringsloven, må skjønast slik at det ikkje hindrar overlevering for fiskale lovbrot som nemnde i avtalen artikkel 1 b).

Det har under høyringa ikkje kome innvendingar til desse forslaga.

Departementet viser til vurderingane i høyringsnotatet og foreslår lovfesta ein hovudregel om krav til dobbel strafflegging ved overlevering til ikkje-nordiske EU-statar, sjå lovforslaget § 7 første ledd.

6.6.2.2 Forelding

Artikkel 5 nr. 1 bokstav d opnar for at ein arrestordre kan avslåast dersom saka er forelda etter loven i den iverksetjande staten og handlingane etter reglane i dette landet fell innanfor eigen jurisdiksjon.

Av utleveringsloven § 9 følgjer at forelding etter norsk lov som hovudregel er til hinder for utlevering, med mindre det er snakk om dei mest alvorlege tilfella av folkemord, brot mot menneskeheita eller krigslovbrot.

Forelding er etter den svenske loven om overlevering i høve til ein arrestordre (2 kap. 5 § nr. 6) ein obligatorisk avslagsgrunn dersom handlinga heilt eller delvis er gjort i Sverige eller er gjort av svensk borgar. I Finland er forelding ein obligatorisk avslagsgrunn, men avgrensa til dei tilfella kor handlinga reknast for gjort heilt eller delvis i Finland eller om bord på finsk fartøy eller luftfartøy (territorialprinsippet). I Danmark er forelding ein valfri avslagsgrunn, jf. dansk utleveringslov § 10 e.

Departementet foreslo i høyringsnotatet at forelding etter norsk lov berre skulle vere ein obligatorisk avslagsgrunn dersom handlinga heilt eller delvis har skjedd i Noreg eller dersom den ettersøkte er norsk statsborgar. Det vart vist til at avtalen byggjer på prinsippet om gjensidig godkjenning og på tanken om at den staten som forfølgjer ei straffbar handling, skal ha både høve og myndigheit til dette. Da burde ikkje foreldingsreglar vere til hinder for strafforfølging eller straffullbyrding dersom handlinga i sin heilskap var utført i utlandet. Samtidig gav departementet uttrykk for at det kunne vere grunn til å gi norske borgarar eit ekstra vern i foreldingstilfella.

Riksadvokaten har ikkje alvorlege innvendingar mot eit ekstra vern for norske borgarar ved forelding, men er usikker på om eit slikt unntak er tilstrekkeleg viktig til at ein bør bryte med prinsippet om gjensidig godkjenning av dei andre landa sine rettssystem.

Departementet er kome til at det kan reisast prinsipielle innvendingar mot forslaget om at ein arrestordre som gjeld ein norsk statsborgar alltid skal verte avslått dersom handlinga er forelda etter norsk rett, uavhengig av kor handlinga er gjort. Ein følgjer derfor ikkje opp høyringsforslaget på dette punktet. Men departementet går framleis inn for å behalde forelding som ein obligatorisk avslagsgrunn dersom den aktuelle handlinga er gjort på norsk territorium eller territorium som ligg under norsk jurisdiksjon, sjå lovforslaget § 8 bokstav k.

6.6.2.3 Handling gjort på eige territorium

Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav g alternativ i kan ein arrestordre avslåast dersom handlinga heilt eller delvis er gjort på territoriet til staten som tek imot ordren eller på ein stad som kan likestillast med det (territorialprinsippet). Dette inneber at ein stat ikkje pliktar å overlevere dersom handlinga er gjort heilt eller delvis på eige territorium, anten staten sjølv vel å strafforfølgje eller ikkje.

Utleveringsloven har ikkje nokon særskilt regel for slike tilfelle.

Verken dansk, svensk eller finsk rett tillét overlevering i tilfelle kor handlinga heilt eller delvis er utført innanlands og ikkje er straffbar etter intern rett, jf. den danske utleveringsloven § 10 f, den svenske loven om overlevering i høve til ein arrestordre 2. kap. 5 § nr. 7, og den finske loven om utlevering mellom Finland og dei andre EU-medlemsstatane 5 § 5 mom. bokstav a (som også gjeld når handlinga er gjort på finske fartøy).

Departementet foreslo i høyringsnotatet å lovfeste som ein obligatorisk avslagsgrunn at handlinga heilt eller delvis er utført i Noreg eller på norske jurisdiksjonsområde mv. og ikkje er straffbar etter norsk rett. Departementet viste til at avslag på ein arrestordre berre er mogleg dersom det ligg føre ein avslagsgrunn, og at ein derfor ikkje i denne omgang burde opne for overlevering til strafforfølging eller straffullbyrding i ein EU-stat utanfor Norden i desse tilfella. Forslaget er ikkje kommentert under høyringa.

Departementet opprettheld forslaget om at ein arrestordre skal verte avslått dersom handlinga heilt eller delvis er utført i Noreg eller på norske jurisdiksjonsområde mv., jf. straffeloven 1902 § 12 og straffeloven 2005 § 4, og ikkje er straffbar etter norsk rett, sjå lovforslaget § 8 bokstav k. Departementet ser det som eit poeng i seg sjølv at ein ved gjennomføringa av avtalen i norsk rett legg seg på same linje som dei andre nordiske landa der ikkje særleg gode grunnar taler mot det. Det har heller ikkje kome innvendingar mot dette forslaget under høyringa.

6.6.2.4 Manglande jurisdiksjon utanfor eige territorium

Ein arrestordre skal etter artikkel 5 bokstav g alternativ ii kunne avslåast dersom handlinga er gjort utanfor territoriet til staten som ber om overlevering, og den stat som tek imot arrestordren ikkje har jurisdiksjon til å forfølgje same handling dersom ho er gjort utanfor eige territorium. Dette inneber at mangel på ekstraterritoriell jurisdiksjon i den iverksetjande staten får avgjerande tyding for overleveringsplikta i tilfelle der den utferdande staten forfølgjer ei handling utført utanfor eige territorium. Føresegna svarer til utleveringskonvensjonen artikkel 7 nr. 2.

Utleveringsloven har ikkje noko særskilt regulering av desse tilfella.

I Danmark og Finland har ein valt å lovfeste høvet til avslag som følgjer av avtalen artikkel 5 bokstav g alternativ ii) som ein fakultativ avslagsgrunn, jf. den danske utleveringsloven § 10 f nr. 2 og den finske loven om utlevering mellom Finland og dei andre EU-medlemsstatane 6 § nr. 8. I Sverige har ein ikkje lovfesta denne moglege avslagsgrunnen.

I høyringsnotatet la departementet til grunn at situasjonen som er skildra i artikkel 5 nr. 1 bokstav g alternativ ii) truleg er lite praktisk, blant anna fordi jurisdiksjonsføresegna i straffeloven 1902 § 12, jf. også straffeloven 2005 § 5, femnar vidt. Departementet gav derfor uttrykk for tvil om det var behov for å lovfeste dette som ein obligatorisk eller valfri avslagsgrunn og bad om høyringsinstansane sine synspunkt på dette.

Under høyringa har Østfold politidistrikt foreslått, med tilvising til lovreguleringa i dei finske og danske lovene, at denne avslagsgrunnen lovfestast som ein valfri avslagsgrunn.

Departementet kan ikkje sjå at det er påvist noko eigentleg behov for å lovfeste denne avslagsgrunnen og foreslår derfor at ein lar vere.

Til forsida