Jeg husker da jeg for 25 år siden som ganske fersk statsminister presenterte handlingsregelen på en pressekonferanse sammen med daværende finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Vi to var stolte og spente. Vi skulle presentere en regel for hvordan Norge skulle fase inn oljeinntektene.

Vi var begge derfor litt skuffet over hvor lite oppmerksomhet den fikk den dagen den ble lagt frem. Til gjengjeld har det ikke manglet på interesse og oppmerksomhet i årene som fulgte.

Vi sier ofte at vi bruker «oljepenger», men det er egentlig feil. Alle oljeinntektene settes uavkortet inn i fondet. Det handlingsregelen sikrer, er at det eneste vi bruker er avkastningen av fondet, altså finansinntekter. Vi kan bruke den forventede realavkastningen, anslått til tre prosent.

Da vi la frem regelen, brukte vi god skogforvaltning som en illustrasjon på hva den innebærer. Det er som å ha en skog der man bare hugger tilveksten, men lar resten av skogen få stå urørt slik at den i prinsippet kan vare evig.

I dag har handlingsregelen bred politisk tilslutning. Slik var det ikke de første årene. Da var det tvert imot sterk politisk motstand. Kravet var at i stedet for å investere i aksjer i utlandet, burde vi redusere skatter og avgifter her hjemme. La «Nordsjøens skatter betale folkets skatter».

Det kom også mange ulike kreative forslag om «utenlandsbudsjetter», «prosjektfinansiering» og andre måter å øke det offentlige forbruk på. Dersom denne politikken hadde blitt gjennomført, ville pensjonsfondet vært vesentlig mindre. En milliard kroner investert i fondet i 1998 er blitt til ni milliarder i dag.

I dag eier pensjonsfondet i gjennomsnitt rundt 1,5 prosent av alle verdens børsnoterte selskaper og er verdt om lag 20.000 milliarder kroner. Mer enn hver fjerde krone på statsbudsjettet finansieres nå med avkastningen fra fondet. Uttaket fra fondet i år tilsvarer mer enn 100.000 kroner per innbygger, som vi bruker på gode velferdstjenester for alle og lavere skatter og avgifter.

Pensjonsfondet er nesten tre ganger så stort som vi anslo i 2001. Handlingsregelen er derfor blitt enda viktigere enn vi da så for oss.

For 25 år siden la vi ikke bare frem handlingsregelen, vi la også frem en forskrift som fikk stor betydning for en annen del av den økonomiske politikken, nemlig pengepolitikken. Norges Bank fikk i oppgave å sette renten med sikte på lav og stabil prisvekst.

Pengepolitikken fikk et inflasjonsmål. Mens handlingsregelen ga et ankerfeste for pengebruken, ble inflasjonsmålet et ankerfeste for prisveksten.

Vi er heldige i Norge som fant petroleumsressursene på kontinentalsokkelen. Men det er kloke beslutninger med et langsiktig perspektiv som gjør at vi har forvaltet inntektene fra disse ressursene bedre enn andre land.

Verdiene fra våre felles naturressurser har tilfalt fellesskapet. Sammen har vi sikret god avkastning til nåværende og fremtidige generasjoner.