Midlene skal kanaliseres gjennom norske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner, med hovedvekt på grunnleggende tjenester, menneskerettigheter og tiltak som styrker lokal motstandskraft.

Alvorlig og forverret situasjon

Afghanistan regnes som et av verdens fattigste land og står fortsatt midt i en alvorlig økonomisk og humanitær krise. Omtrent 24 millioner mennesker antas å være avhengige av humanitær bistand, samtidig som grunnleggende samfunnsfunksjoner og tjenestetilbud er under press. Den generelle nedgangen i internasjonal støtte forverrer situasjonen ytterligere.

Menneskerettighetssituasjonen har også blitt betydelig dårligere, særlig for kvinner og jenter som rammes av omfattende restriksjoner innført av Taliban, landets de facto myndigheter. Norske myndigheter understreker behovet for å opprettholde innsatsen for å nå utsatte grupper gjennom aktører som kan arbeide trygt og effektivt i landet.

Norges videre engasjement

Norge har i mange år støttet det afghanske folket gjennom FN, Verdensbanken og et bredt spekter av sivilsamfunnsorganisasjoner. I 2025 utgjorde den samlede norske støtten over 500 millioner kroner.

Den nye fireårige utlysningen skal bidra til å sikre afghanere bedre tilgang til grunnleggende tjenester, styrke lokalt eierskap og motstandskraft, samt sørge for fleksible ordninger som kan tilpasses skiftende behov. Ordningen legger særlig vekt på tiltak som når både kvinner og menn, jenter og gutter, og som ivaretar en helhetlig, konfliktsensitiv og menneskerettighetsbasert tilnærming.

Norges kontaktlinje

Norge opprettholder en begrenset og prinsipiell kontaktlinje overfor Taliban som landets de facto myndigheter. Formålet er å sikre at norske og internasjonale aktører kan operere trygt i Afghanistan og nå sårbare grupper med nødvendig bistand. Kontaktlinjen gjør det også mulig for Norge å ta opp menneskerettighetssituasjonen direkte, inkludert de omfattende restriksjonene som rammer kvinner og jenter, samt utfordringer som sivilsamfunnsaktører står overfor.

Denne formen for dialog er ikke uttrykk for politisk anerkjennelse, men et nødvendig verktøy for å ivareta menneskerettigheter og sikre tilgang for humanitære og utviklingsaktører.