Utdrag fra møtet
(Støres innledning og svar på spørsmål, transkribert fra lydopptak)

Tusen takk til alle dere. – Det er egentlig veldig kjekt for meg å få være her i dag. Jeg har gledet meg til det. Det er noe med det at dere skal leve lengst i landet. Politikken er derfor viktigst for dere. Derfor er det å kunne møte dere også noe jeg setter stor pris på. – Om hvordan er det å være statsminister? Det er travelt. Det er 24/7, som man sier.

Jeg var for én uke siden i Ukraina, hos president Zelenskyj. Han ble spurt av en journalist: Hva har det gjort med deg, det å være president i krigsårene? Og alle kan jo se det på ham – jeg har selv møtt ham mange ganger. Han sa det sånn at ‘en av konsekvensene er at jeg ikke har venner lenger’. Vi kan forstå det på følgende måte: Veldig mange støtter Ukraina, men han har ikke et liv hvor han kan ha venner.

Det er en av de konsekvensene jeg kan kjenne igjen, vi som har disse jobbene som vi har. – Fordi det er en jobb som tar all tid. Og den lille tiden du måtte ha i tillegg, den må du bruke på dine aller nærmeste. Og da er det en god del andre ting du må velge bort. Så det er det første – at det er en jobb, hvor uansett hvilken situasjon du måtte være i – så må du må prioritere hva du bruker tiden på – når du har fått og tatt det ansvaret det er å være regjeringssjef.

Og så er det jo den tiden vi lever i, som jo gjør at spørsmål knyttet til beredskap, sikkerhet, det å ta vare på en trygg hverdag i landet vårt, det har blitt noe veldig mye større enn det det var i de sju årene jeg var utenriksminister. Den tiden jeg som statsminister nå må bruke på spørsmål rundt forsvar, sikkerhet, alt det som skjer rundt oss, konsekvensene av valg som skjer i andre land, krigen i Midtøsten og i Ukraina, alt det tar veldig mye oppmerksomhet. Og det bør det gjøre, og det er et stort alvor over det.

Men det siste jeg vil si til dette, er – hvilke lærdommer skal vi trekke ut av det? Den første lærdommen er – å bevare roen. Vi har stort handlingsrom også i vårt land til å planlegge og ordne gode liv. Det vi registrerer nå, er en tendens – som du ser noen ganger – at når det blir en hverdag som vi har nå, så blir hverdagen veldig ‘hypet’. – Med enormt fokus på det som skjer og som er dramatisk. Og fortiden blir ofte idyllisert. – At vi kommer fra en fortid som var mye bedre, og nå går vi inn i en mer utrygg tid og framtiden er usikker. Alle disse tre måtene å se nåtid, fortid og framtid på, det er det viktig som statsminister å ‘jevne ut’ litt. For det er ikke slik at alt faller sammen, at alt faller sammen rundt oss fordi det er så mange urovekkende nyheter fra utlandet. Det er ikke slik at alt var veldig mye enklere før og så veldig mye klarere ut da.

Og vi har – som land – ganske mange muligheter til å ta vare på vår egen trygghet og være et demokrati hvor vi gjennomfører det vi står for, sammen, i stortinget, i fylker og kommuner.

Ukraina

Det er mange som lever utsatt i verden, som vil til Norge, dere kjenner den debatten. Vi har tatt imot nesten 90 000 fra Ukraina disse årene. Det er ikke bare studenter, det er i alle aldersgrupper.

Det vi også har gjort i Norge, det er å ta imot noen ‘målrettede grupper’ (som du spurte om), vi har hatt forfattere, vi har hatt journalister som er blitt tatt imot i Norge. Det må vi gjøre i tråd med kapasiteten vi har, og sørge for at de som kommer, får den hjelpen de trenger. Kommer de til Norge, så er de en del av det vanlige helsevesenet vårt.

Det er fint at vi kan tilby det, men en av grunnene til at vi må følge med på at innvandringen er bærekraftig, er for å være i stand til å følge opp folk på en ordentlig måte. Nesten 100 000 ukrainere har gjort noe med trykket på helsetjenestene. Men så handler det også om hvilket lokalmiljø de kommer inn i. Kommer det studenter til Norge, er kanskje den viktigste kilden til at de føler seg hjemme, det er andre studenter, det er dere. PEN- og forfattermiljøene i Norge har tatt vare på forfattere som får bo i norske lokalmiljøer, for å ha trygghet. Så det må vi gjøre sammen.

Om vi har kapasitet til å utvide den ordningen, kan ikke jeg si noe om her og nå, men det er en fin ting at vi kan stille opp for noen sånne utvalgte grupper.

Tillit og demokrati

For det første så mener jeg at dere skal være kritiske til makta. Veldig mange av dere som går her, kommer til å møte politikere i Norge i tiden framover, dere som går på medielinjen. Jeg møter jo folk som har gått i Volda før, som er av de kritiske, godt skodde journalistene. Det er en del av et demokrati.

Det er også en del at dette at vi har høy tillit gjennomgående i Norge til politikere, til myndigheter generelt sett, sammenlignet med andre land. Veldig høy tillit. Men saker blir avdekket, delvis gjennom journalistikk, delvis gjennom andre kontrollrutiner, som viser at folk ikke er tilliten verdig. Denne Epstein-saken er en enorm sak med millioner av dokumenter som legges ut og som kan tolkes og trekkes på. Vi har de sakene som er i Norge nå. Da må vi ha et samfunn som klarer å reagere på riktig måte i forhold til dette. Hvis det er mistanke om brudd på lover, så er det én prosess for det, og det er etterforskning av noen personer nå. – Fordi de har brutt tillit og kan ha brutt lover knyttet til det. Dette må vi følge opp.

Jeg har vært opptatt som statsminister av at vi skal ha en ansvarskultur for dem som har politiske verv. Og la meg bare si at mitt inntrykk – gjennomgående – er at vi har fått veldig høy bevissthet om hvilke roller man har, og hva man skal oppfylle. La meg bare si det: Disse pendlerboligsakene – det var jo ingen stortingsrepresentanter som ble dømt, kanskje med ett eller to unntak – for å ha misbrukt det regelverket. Men regelverket var ikke bra og måtte gjennomgås, og det er blitt gjennomgått.

Vi måtte ta tak i det. Og jeg har vært statsminister og måttet be noen av mine statsråder slutte fordi de ikke har vært voksne nok i forhold til habilitetsregler. Så jeg tror at det er svaret, i et åpent samfunn som vårt – det er at kommer det saker som dette – så må vi ta dem opp og belyse dem. Nå skal Stortinget sette ned en granskingskommisjon rundt spørsmål knyttet til Epstein-filene, det er i alle fall jeg og Arbeiderpartiet veldig for.

Og til dette med tilliten vi har i det norske samfunnet: Det snakkes ofte om sosial kapital, at det er den viktigste kapitalen vi har i samfunnet – for tilliten. Og det er den eneste kapitalen vi ikke kan regne om til kroner og øre. Finanskapital, realkapital og humankapital har en kroneverdi, men tillit er kanskje den aller viktigste, og man kan ikke regne på den. Men desto viktigere er det å ta godt vare på den, og da tror jeg det er – de gangene det oppstår tvil, spørsmål og det er uenigheter – så er det å få satt søkelyset på det, få det fram – og så se hva man kan gjøre for å rette på det.

Velferdssamfunnet

Jeg vil være så frimodig og si at vi skal være stolte av det velferdssamfunnet vi har. Og jeg sier det litt ut fra at jeg reiser rundt i verden og ser andre land, hvordan andre har innrettet seg. Jeg mener fortsatt at den modellen vi har – at velferdssamfunnet er et spleiselag, bygd på at vi har like rettigheter, bygd på at vi finansierer det sammen – det er bra.

Men – som jeg sa – om dette med tillit. Dette er ikke gitt, det er ikke skrevet i stein. Befolkningen utvikler seg. I USA har det blitt, statistisk sett, flere eldre enn yngre, hvis du deler det inn. I verden bor det nå flere mennesker i byer enn det bor folk utenfor byer. Store demografiske endringer, teknologiske endringer, som gjør at samfunnet hele tiden er i endring.

Jeg er politiker fordi jeg vil være med på den endringen. Hvis alt var ‘fast og banka’, så hadde det ikke vært noe vits å drive med dette, men det er det ikke. Så det er det første. Og så tenker jeg at folk må få lov til å velge hvor de vil bo, hva de vil studere og hva de vil jobbe med. Vi lever i et liberalt samfunn med frie valg. Og dette klarer vi jo stort sett å regulere slik at vi får dekket de viktige funksjonene. Men nå så kan vi også si at vi i Norge kommer kanskje til å mangle mer folk enn å mangle penger til å løse oppgavene. Det er konkurranse om arbeidskraften.

Vi har veldig høy yrkesdeltakelse i Norge – nesten 80 %. I andre land er det lavere. Dette at kvinner kom inn i arbeidslivet for fullt i Norge på 1970- og 80-tallet – det var før mange av dere ble født, dere som er i salen her – men i min oppvekst hadde Norge blant de laveste yrkesdeltakelsene for kvinner i Europa. Og i løpet av 15 år så fikk vi en av de høyeste. Derfor har vi veldig høy yrkesdeltakelse i dag.

Allikevel så mangler vi jo folk på noen områder og da må vi jobbe med det. Nå har jo antallet søknader til lærerutdanningene økt, men innenfor barnehageutdanningene er vanskeligere. Hva kan vi gjøre med det? – Jo, vi må jobbe med det. Det finnes ikke bare ett grep. Nå har vi en ordning eller bevilgning til kommunene som gjør at de kan ansette folk i barnehagene som ikke jobber som barnehagepedagog, men i andre funksjoner – og avlaste de som jobber i barnehagene. Og det er for å skape en arbeidsplass som er mer attraktiv for de som søker dit. Men så er det mange som har valgt disse jobbene, begynt der, men etter 10-15 år slutter og går over i andre jobber. Hvordan kan vi senke terskelen og få de til å komme tilbake? Dette er også en oppgave for kommunepolitikerne – og arbeidslivet.

Men igjen mener jeg at vi må holde på vår selvtillit. Jeg tror at i Norge – generelt sett – så har vi gode velferdstjenester. Og det å opprettholde den modellen – innen sykehus, eldreomsorg, barnehage, skole – og sikre at kvaliteten er høy.

Studentøkonomi

Til studentenes situasjon: For det første så vet dere – det traff kanskje ikke egentlig dere som er her nå – men vi har gjort endringer i poengsystemet for opptak og inntak, slik at det er færre ‘oppmuntringer’ til å holde på i veldig mange år med andre ting før du kommer inn på studiene. For da bruker man tiden galt. Det er det ene. Det andre er at vi ønsker jo at dere gjennomfører studiet – hvis mulig, på normal tid, altså ikke bruker mye lengre tid enn nødvendig. Slik at dere kommer ut i arbeid og bidrar.

Så har vi løftet studentenes økonomi. Jeg tror at kjøpekraften er bedret med cirka 40-50 000 kroner med de tiltakene vi har gjort, innen stipend og lån. Det var et bredt flertall for å koble støtten til Grunnbeløpet i Folketrygden. Men nå er kravet fra studentene 1,5 G. Vi må fra regjeringens side forsøke å jobbe med det for å kunne levere på dette på ordnet vis, slik det gjøres når det skal prioriteres, i alle slags budsjettsammenhenger. Jeg tenker jo også på det at det i studietiden er viktig å ha tid til å gjøre noe annet enn bare studier, om det er fritidsaktiviteter eller jobb, og det at en deltidsjobb inngår i noe av studenthverdagen, at det er bra. Men det er ikke bra hvis det blir så mye at det dominerer, og at du ikke orker å gjøre ferdig studiene. Studentøkonomien er viktig og det er også viktig å ha en god politikk for studentboliger.

Vi har som mål å bygge 3 000 nye boliger i året. Nå tror jeg vi har 5 000 under bygging totalt sett. Så der har vi en høy frekvens. Dette varierer jo fra studiested til studiested. Dette må vi gjøre i nær kontakt med studentene selv, slik det er i det norske demokratiet. Hvilke tiltak vil virke best? Vi har en ganske grei dekningsgrad, men vi merker jo at mange har deltidsjobber på bekostning av et sosialt liv. – Og om vi vil knytte studiestøtten til 1,5 G, slik det ble spurt om? Nå har vi hatt i programmet vårt 1 G. Hvis det er den veien det går, så skal ikke jeg si at det er et ‘nei’ til dette nå, men jeg tror vi skal gå de etappene som er nødvendige for å komme dit. Og som sagt, så har vi gjort prioriteringer og grep for studentene og studentstøtten og annet som gjør at vi øker kjøpekraften. – Dette er et litt ‘kjedelig’ svar, men det generelle tiltaket om å få prisstigningen under kontroll og videre ned, og det å få renten videre ned, det er noen av de viktigste bidragene vi gjør til økonomien vår. – Så vi må ha høy oppmerksomhet der òg.

Og til spørsmålet – hva jeg kan gjøre for å motvirke ensomhet hos studenter på campus? – Det kan ha med mange ting å gjøre; økonomien, studietilbudene, at samskipnadene fungerer, at man kan ha et aktivt liv. Men dere har hovedansvaret. Det å være ensom, det handler om hvilken kontakt du har med mennesker – eller mangelen på det – som er rundt deg. Og det handler om å legge til rette for organiseringen av hverdagen og det som er fellesskapet – ja, identiteten til studiestedet, arbeidsplassen, lokalmiljøet eller idrettslaget.

Det vi forsøker å gjøre, er å ha en politikk som skal stimulere frivilligheten. Vi bruker penger på en budsjettpost som heter momskompensasjon til frivilligheten. Det betyr at de får igjen penger som de betaler i moms. Da får de bedre økonomi, enten det er et idrettslag, kulturlag eller hva det måtte være. Dette er for å bidra til den store frivillige sektoren.

Norge er et av de landene i verden med høyest deltakelse i frivillig arbeid, i frivillige aktiviteter, og det er nært knyttet til høy tillit og sosial kapital. Også dette kan motvirke ensomhet og styrke lokalsamfunnene. Og tilbudene må ha lav terskel inn. Vi må se hverandre. Ensomhet handler jo om ikke å bli sett.

I mange land er store sosiale ulikheter er problem. Jeg er opptatt av tiltak som skaper sosial utjevning. Vi trenger ikke gå veldig langt tilbake i tid hvor vanlige folk ikke hadde utdanning, ikke hadde trygg bolig, ikke hadde sikkerhet. Veldig mye handler om utviklingen av vårt velferdssamfunn. At vi for eksempel har barnehager som gir ungene våre en god start i livet. At skolene er gratis. Det er viktig.

Så tror jeg at det å nå målet om å ha like muligheter, sosialt likeverd, det er aldri nådd en gang for alle, fordi vi er ulike. Jeg er for å ha en rettferdig beskatning, at vi skatter etter evne, og at vi får etter behov. Men veien til likhet går ikke bare gjennom skatter, men gjennom adgang til utdanning, adgang til arbeid, trygghet på jobb. Det er det viktigste for at du skal klare deg. Rundt 100 000 barn er fattige barn, men det er ikke barna som er fattige, det er jo foreldrene. Veien dit er å komme i jobb. Så alle disse tingene henger sammen, tenker jeg. Når vi ser at det er økende ulikheter, så er likevel Norge og de skandinaviske landene fortsatt på de lagene som har høy sosial likhet. Det er det vi er enige om at det er viktig å prioritere, men det er valg som avgjør. I valgkamper er det viktig å si hva som er viktigst, og hvilke konsekvenser dette får for politikken.

Beredskap

I år er det Totalberedskapens eller Totalforsvarets år. Og hva betyr det? Totalberedskap? Norge har for første gang gitt ut en nasjonal sikkerhetsstrategi. Den kan lastes ned, den er verdt å lese. Den har tre deler. Det ene er at vi må ha et forsvar som fyller de rollene forsvaret har i dag og som kan fylle rollene de står overfor i morgen. Dette koster mye penger, så det vil bli prioritert og finansiert. Del to handler om samfunnsberedskap, som kanskje er mer komplisert. Jeg tror ikke sjansen for krig hos oss veldig stor. Men det kan skje ting i samfunnet vårt som skaper andre kriser – at strømmen går, datanettet bryter sammen, hendelser i naturen, ekstremvær. – Hva gjør vi da? Da er det viktig å si at alle bor i en kommune og kommunen har et stort ansvar, i en normalsituasjon og i en krise. Kommunens rolle i beredskapsarbeidet er helt avgjørende for at Norge har god samfunnsberedskap. Nå gjennomfører vi en plan for egne kommunale beredskapsråd i alle kommunene våre. – Det betyr at kommunale myndigheter må kalle inn alle relevante aktører som finnes i kommunen for å si: Hva gjør vi for å ivareta beredskapen overfor en rekke mulige ting som kan skje? Mange kommuner er også helt avhengige av studentene.