Statsministerens innledning på Norsk Industris årskonferanse

                                                                                        Sjekket mot fremføring

Kjære alle sammen.

En industritale vil ta mer enn ti minutter når det er mye å snakke om. Men jeg er enig med Ståle [Kyllingstad] at det er mye godt å snakke om. Det er mye som går bra i en verden hvor også mye er utfordrende og komplisert.

Og vi blir minnet om en komplikasjon i denne tollverdenen vi lever i nå når vi kommer til Colosseum kino. I går så vi at president Trump annonserer 100 prosent toll på utenlandsk film. Jeg er rundt forskjellige steder og snakker om at det går bra for norsk film. Men problemet med at det går bra for norsk film, er da at Trump sier at det vakreste ordet i vokabularet, nemlig toll, kan brukes mot det for å beskytte Hollywood. Det er et ganske godt bilde på hvilken verden vi lever i, og hva som skjer rundt oss.

Jeg har vært på disse konferansene før og har satt pris på det. Og det er jo en inngang at vi er på Colosseum, og at det går filmer her. Her gikk bl.a. premieren, den var jeg på for et par år siden, på "Kardemomme by". Det er en dårlig assosiasjon til norsk industri. I fjor valgte jeg "Challengers", den gikk her da. Fordi dere er tydelige på de utfordringene vi står i.

Også nå i år, jeg har sjekket på listene her, så går "Until Dawn. Every Night Is A Different Nightmare". Vi er ikke der! Men det er også en ny "Mission Impossible"-film ute snart. En annen film vi kanskje kan la oss inspirere av heter "Thunderbolts", og har undertittelen: "Not super, not heroes, not giving up". Det er kanskje litt sånn selvbilde vi kan ha, selv om jeg mener det er mange helter her i salen i dag.

Jeg skal snakke om tre ting på de minuttene jeg har. Det ene er om det sikkerhetspolitiske bakteppet, som jeg karakteriserer som det mest alvorlige vi har stått i siden andre verdenskrig. Nå er det 20 år siden jeg ble med i norsk politikk, og jeg tror ikke jeg har stått i en situasjon siden jeg ble utenriksminister, der jeg ville begynt et innlegg hos industrien med å si det.

Punkt 1 er altså det sikkerhetspolitiske bakteppet. Det andre er det handelspolitiske med handel og toll. Og det tredje er litt om hva som kan stå på spill fremover.

Men det sikkerhetspolitiske først. Det sikkerhetspolitiske, som jo er et bredt begrep i vår tid, du var inne på det også, Ståle, spiller inn i så mange sammenhenger. Kjernen av det er jo at det pågår en krig i Europa, med død og ødeleggelse.

For å bruke kinometaforen igjen: Jeg husker jeg var her på Colosseum med faren min, som satt i rullestol og så «Kongens nei». Han var født i 1925 og var i hele sitt liv utrolig opptatt av annen verdenskrig. Han leste veldig mye. Han førte en logg over bøkene han leste, og jeg så på loggen at halvparten av bøkene handlet om andre verdenskrig. Alle mulige vinkler.

Norge hadde jo en dramatisk opplevelse under andre verdenskrig, men tenk på Ukraina. Det kan være snakk om at det dør 1000 til 2000 daglig på slagmarken. Og det kommer bomber og droner. Krigen har vart over 1000 dager. Tenk bare på hvilke filmer og bøker og sår som skrives av det. Ringvirkningene av ødeleggelser. Dere vet jo her - Yara og andre - ringvirkningene rundt priser på essensielle råvarer, strøm, mat. Og legger vi til Midtøsten, så er det altså en verden med ustabilitet, som krig, og moderne krig, gir.

Det betyr at forsvar er på vei opp i alle land, og det kommer vi politikere til å snakke positivt og engasjerende om. Men det er jo for meg et nedslående trekk at jeg nå blir kontaktet av kolleger fra Baltikum som sier at de nå kommer til å vedta med nesten enstemmighet i sine parlamenter å gå bort fra klasevåpenkonvensjonen og minekonvensjonen. Konvensjoner Norge har vært med på å drive gjennom for moderne nedrustning, viktige tiltak. Og jeg sier når jeg møter dem, at jeg beklager at det skjer, men jeg syns det er vanskelig å kritisere det. Når du lever i de grenselandene der og står overfor den trusselen du gjør.

Det andre elementet som handler om den sikkerhetspolitiske situasjonen, det er infrastrukturen i global orden. I dag hadde jeg et møte med Guy Ryder, som noen av dere kjenner her. Han har vært tidligere sjef for ILO (The International Labour Organization). Men nå er han FNs generalsekretærs mann for det som heter UN80. Og det er altså FN ved 80-årsjubileet.

Hva skjer videre? Han står i en situasjon hvor amerikanerne ikke lenger betaler penger inn til de forskjellige organene, trekker seg ut av WHO. Og han skal foreslå tiltak for å kutte i FN, i lys av den situasjonen. Det han egentlig er på, er at det er ikke snakk om bare å kutte ned på FN, men det er å se for seg et annet FN. Et nytt FN. Men problemet med det er at da FN ble laget, vi husker Folkeforbundet på 1920-tallet, ble jo egentlig ikke bærekraftig fordi amerikanerne trakk seg ut. Mens FN ble noe av fordi amerikanerne var arkitektene og gjennomførerne.

Men akkurat nå er det ingen gjennomførere eller egentlige arkitekter. Og alvoret i det, for den internasjonale rettsordenen, den er viktig. Og jeg kommer tilbake til det vi sier om Norge: Det som er dårlig for verdensøkonomien, det som er dårlig for global stabilitet, er aldri bra for Norge. Kanskje for en enkeltnæring, som kan oppleve at produktene blir verdt mer i kortere tid. Men i sum, for det som kanskje er verdens åpneste økonomi, så er det altså ikke bra.

Om to dager legger jeg frem Nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er første gang Norge gjør. Og det er for å binde sammen forskjellige elementer vi har jobbet med nå. Forsvarskommisjonen som ledet frem til en forsvarsplan vi har fått hele Stortinget med på. Det er jeg faktisk veldig stolt av. At alle partier i Stortinget nå står bak en forsvarsplan. Det kommer sikkert til å bli uenighet underveis, men det er et veldig godt utgangspunkt. Akkurat som vi alle står sammen om Ukraina-hjelpen.

Vi har fått Totalberedskapskommisjonen, som gikk gjennom i Stortinget for noen dager siden også med et bredt flertall på de fleste punktene.

Men nå lager vi altså en Nasjonal sikkerhetsstrategi. Jeg har den her, den kommer om to dager. Et ganske kortfattet, skriftlig dokument over den strategien regjeringen kommer til å legge opp om sikkerhet i bredt. Da er det koblingen av sikkerhetspolitikk, økonomi, energi, sentrale norske interesser - Hvordan skal vi møte dem? Vi har konsultert Stortinget underveis, men det er altså regjeringens dokument.

Jeg har lyst til å lese fra den på ett punkt. Vi har over listen over viktige operative løsninger hvor vi skal styrke vår økonomiske sikkerhet - det er en viktig del av sikkerhetsstrategien - så skriver vi altså at næringslivet bidrar til kritiske funksjoner for norsk og alliert sikkerhet. 

Og i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon er det viktig å opprettholde disse funksjonene og sikre nasjonal egenevne, kontroll og kompetanse på strategiske, viktige områder. Tilgang på industriell produksjonskapasitet og kritiske råmaterialer er viktig for Norge og Europa. Og norske industriklynger og kompetansemiljøer er av stor betydning både for norsk og alliert sikkerhet.

Det vet dere. Men mitt poeng med dette er at når vi nå snakker sikkerhet, så må hver og en av oss som enkeltmennesker, og som arbeidstakere, arbeidsgivere, bedriftseiere, tenke gjennom: Hva er min rolle i sikkerheten?

Det er et spørsmål jeg stiller når jeg besøker bedrifter nå: Er det adgangskontroll her? Har dere oversikt over hva som skjer i omgivelsene rundt? Hvem er det som flyr over eller på siden? Droner?

Altså, forsvarsplanen er dyr, men relativt oversiktlig å gjennomføre. Det handler om store offentlige anskaffelser. Men totalberedskapen er på mange måter mer komplisert. For den handler om at mange flere mennesker må si: Hva gjør jeg med det? Hvis min virksomhet faller ut eller blir angrepet eller ikke er sikret, hva skjer da?

Dette er viktig å ta med i den sikkerhetspolitiske situasjonen hvor selvfølgelig Norge også må være i stand til å si at krig og usikkerhet kan true. Og at bildet på usikkerhet er nytt i vår hybride tid, med digitale virkemidler og angrep.

Vi har et valg som pågår i Romania, som er usikkert om det kan gjennomføres på rettferdig måte. Vi har et valg til president i Polen som pågår nå, og hvor det også er snakket om massive påvirkninger utenfra. Og hvor begynner en konflikt i vår tid? Ikke nødvendigvis ved at en stridsvogn kjører over landegrensene, men ved at det er sentrale funksjoner som blir svekket.  

Så det sikkerhetspolitiske bakteppet oppfordrer jeg norsk industri til å tenke grundig gjennom. Den norske forsvarsindustrien har vi jo lært, det er ikke bare historisk viktige Norge, lange linjer med Kongsberg og Nammo osv, men de er utrolig viktige i Europa. Mye viktigere enn jeg tror vi så for oss før Ukraina-krigen.

Når regjeringen nå har forhandlet Norge inn i de europeiske forsvarsprogrammene, opplevde jeg for halvannet år siden at den europeisk ansvarlige EU-kommisjonen kom tilbake og sa at på den første runden av prosjekter EU skulle støtte, var 20 prosent av de innvilgede søknadene til norske bedrifter. 

Et land som ikke er medlem av EU, men som er på innsiden likevel, fordi de besitter helt kritisk viktig kompetanse. Honnør til dere for det. Men det er et eksempel på hvordan vi her er direkte berørt og må tenke.

Hele energisektoren vår, som er så viktig for Europa, og at vi opprettholder både energiindustrien, fornybarindustrien, men også olje- og gassindustrien med krav om å kutte utslipp, men være den kompetansebasen det er. Det er viktig også nå sikkerhetspolitisk.

Så er det punkt to: handel, toll og eksport. Jeg advarer de som nå tror at dette er mindre alvorlig enn vi trodde, fordi børsene går litt bedre, pensjonsfondet har tatt seg litt opp igjen. Det er konjunkturer som går opp og ned, men dette er alvorlig. For de tollsatsene og den usikkerheten som er skapt, skaper bl.a. den utfordringen at vi ikke helt vet hva konsekvensene er. IMF og Verdensbanken og finansdepartementer verden over sier at de ikke har modeller for å beregne hva de vil se å gå tilbake til tollkrig-systemet. Amerikanerne har nå tollsatser på nivå med hva de hadde ved inngangen til det 20. århundre, tidlig på 1900-tallet.

Jeg er glad for kontakten vi har hatt med Norsk industri, med Harald Solberg, diskutert nøye hva dette er, hvordan det treffer oss. Vi tok med det vi hadde i dialog mellom LO, NHO, Norsk industri, norske bedrifter, da vi møtte Donald Trump og sa til ham at det gir ingen mening å ha tollsatser mellom Norge og USA.

Norsk eksport til USA, som ikke er stor, utfordrer egentlig ingen deler av amerikansk industri. Vi leverer gjødsel til den amerikanske bonden som produserer mat. Vi leverer sjømat til 600 millioner måltider i USA, kan ikke være en trussel mot amerikansk virksomhet. Og vi leverer til forsvarsindustri og service den veien som de trenger, mineraler bl.a.

Det inntrykket jeg fikk i møte med ham, var jo at det er ikke noe stort problem. Men det du sitter igjen med, er at utfordringen er Kina. Det er USA og Kina som er den store geopolitiske faktoren når det gjelder toll, og ikke det at det blir bedre med toll heller.

Men vi må jobbe fortsatt for å unngå at vi blir utsatt for beskyttelsestiltak fra EU. Det har ikke skjedd noe positivt i forholdet mellom EU og USA etter at Trump hadde denne "Liberation Day". Egentlig ingen meningsfulle kontakter, ingen meningsfulle forhandlinger. Så dette er fortsatt åpent. Og igjen så er den store utfordringen at det er vanskelig å si i et planperspektiv hva kommer det til å bety? Hvilken virkning kommer det til å få?

Men jeg hørte den amerikanske økonomen Rogoff, som var tidligere i IMF, en av verdens ledende økonomer, han sier at sjansen for dette vil bringe betydelig ustabilitet i amerikansk økonomi, svekket vekst, økt inflasjon - den er stor. Igjen, modellene er vanskelige å se. Men at dette er en utfordring for våre bedrifter, det er viktig. Derfor er det viktig at vi nå har kontakt med dere. At vi hadde med mange av de viktige bedriftene til Brussel i møte med EU. Og det er viktig for oss når vi hver dag er på jobb for å beskytte norske arbeidsplasser. Vi besøker de mest eksportavhengige for å høre både fra ledelse og tillitsvalgte hvordan virkeligheten er, og hvordan man møter den verden som er der ute. Vi skal altså legge stor vekt på å fortsette den dialogen.

Så er mitt siste punkt: Hva står på spill fremover. Vi skal fra regjeringens side være garantist for å holde orden i norsk økonomi. Det er riktig som Ståle sier, vi går mot et valg. Da blir økonomi et diskusjonstema, det er helt opplagt. Vårt budskap er at vi skal ha et stabilt skatte- og avgiftsnivå. Vi har invitert til en skattekommisjon. Finansministeren har gjort det, og vi mener det er klokt å prøve igjen å få til bred enighet, hvor alle parter må være villige til å ta og gi og se på ulike alternativer. Den invitasjonen er avvist, men den står. Så hvis det er mulig å komme i gang med det, så er det positivt. Men vi sier fra vår del at for det som gjelder alle bedrifter, den norske selskapsskatten skal ligge fast og være forutsigbar i perioden.

Så må vi også jobbe med å sikre gjennomføring, at vi får mer kraft, mer nett og mer enøk. Det er jo de viktige tingene i kraftpolitikken. Vi har et temposkifte innen havvind. Vi må jobbe sammen. Nå ser vi også fra NVE, det kommer kanskje Kjetil Lund inn på, vi får også økt aktivitet. Vi har fått betydelig flere budsjetter inn på investeringer innenfor vann og vind, etter at det var helt stopp på vind. Men dere vet jo like mye som jeg at det er komplisert rundt om i kommunene å få flertall for å gjøre det som trengs på vind. 

Vi hadde et bunnivå for kraftinvesteringer i 2023. Nå sier SSB at det er en økning i 2024 på nesten 30 prosent. Og vi har styrket energimyndighetene, som da kan behandle søknader raskere, så vi lykkes med et kraftløft. Så vil jeg trekke frem et eksempel som er viktig for den grønne omstillingen, altså industriutvikling. Vi ser gode eksempler på de finalistene som vi skal få høre om etterpå her blant deres bedrifter.

CO₂ -kompensasjonen, som vi har løst sammen i forhandlinger, mener jeg er et veldig positivt, moderne virkemiddel, for det løser en utfordring med ulike CO₂ -regimer, men bidrar også til å kunne få til energiøkonomisering, og det er viktig.

Vi skal nå klimamålene våre. De står fast. Jeg mener det er en del av å sikre at vi har en moderne økonomi inn i et nytt tiår og inn mot 2050. Det skal være stabilitet og utvikling som skal sikre at norsk industri fortsatt er verdensledende.

Og det er det jeg møter når jeg besøker norske bedrifter. Når jeg spør hva er de tre tingene jeg må ta med hjem, så er det der, omtrent det samme du møter når du besøker viktige deler av helse og omsorg, det er mangel på folk. Vi trenger folk. Og vi trenger kompetanse, og rett kompetanse. Og så mener jeg, for å avslutte med det, for dette ble en interessant diskusjon i valgkampen, jeg mener jo at vårt såkalte virkemiddelapparat tilpasset er en viktig del av den norske modellen. At når vi politisk bestemmer oss for at utslippene skal ned og at det er satt grenser, så skal også fellesskapet stille opp for de som satser på ny teknologi hvor risikoen er ganske høy for å risikoavlaste. Og der er det partier i dag, Fremskrittspartiet sier at dette er sløsing, det er bortkasta. Det er en blank uenighet som jeg tror kan bli interessant i diskusjonen om hvordan vi får til forandring i tiden fremover.

Vel, gode venner, jeg sto her i fjor og jeg har ambisjoner om å stå her til neste år også. Vi får se hva filmene blir da, men jeg er trygg på at vi ikke står i en "Mission Impossible" når vi er Norge. For det er sånn, selv med våre utadvendte økonomi og våre utfordringer, at når jeg reiser rundt og møter kolleger, så tror jeg det er en slags gjennomgangstone at alle vil bytte ut med oss som de kunne. Altså med våre ressurser, våre muligheter. Og det var vel det Donald Trump sa til meg, vi hadde noen minutter alene i det ovale kontor før vi dro. Han spurte «Når reiser du hjem?» Jeg sa «Nå i ettermiddag, vi tar København-flyet og så et fly til Norge». «Men du har jo eget fly?», «Nei, jeg har ikke eget fly». Så sa han «Men du har jo akkurat sagt du har to trillioner dollar i fond». Så da sa jeg “Mr. President, that’s why we are rich!”