Statsministerens innlegg på møte med Studentersamfunnet i Bergen

Sjekket mot framføring
(dvs. transkripsjon og redigering av deler av arrangementet)

Vår geografi

Vi bør ofte tenke med utgangspunkt i politikk og geografi. For Norges posisjon må vi begynne med geografien. Vi ligger der vi gjør. Vi er det landet vi er. Vi har verdens nest største kystlinje, som jeg pleier å si. Vi har sju ganger mer hav og havbunn enn land. Vi er kanskje nummer 140 på listen av land når det gjelder befolkning. Hvis vi tar landområdet, så er vi sånn nummer 60-70. Men tar vi land og hav og sokkel, så er vi blant de 20 største. – Så dette er havnasjonen, Norge i Arktis, altså grensen opp mot Arktis, som definerer veldig hvem vi er.

Og så er Norge et land med en av de mest åpne økonomiene i verden. Og vi er jo, vi kan veksle mellom å være ‘et lite land’ eller ‘et middels land’. Jeg mener vi er ‘et middels land’ fordi vi har de ressursene vi har – fiskeri, energi, verdens største pensjonsfond – som betyr mye. Men vi er et åpent land, vi blir massivt påvirket av det som skjer rundt oss. Men vi kan også påvirke. Vi kan også ha ambisjoner om hva vi vil være, og hvordan vi vil ha det.

Nå er vi i en tid med ganske mange ‘oppbrudd’, vil jeg si, i forhold til folkeretten, i forhold til den internasjonale orden, slik vi har vært vant med. Det er ikke sånn at alt forandrer seg fra en dag til en annen, men det er ganske store endringer. Og da må vi tenke klokt rundt dette og finne ut av hvor er det vi faktisk kan påvirke vår egen situasjon, med vår rolle. Veldig mange land vil ha byttet med Norge om de fikk anledningen.

Verdensorden i spill?

Vi er privilegerte og har det mye bedre enn de aller, aller fleste. For det at vi har en åpen økonomi, betyr jo at vi har en økonomi som gjør at vi kan eksportere. Vi fikk de høyeste eksporttallene noensinne i fjor. – Det gjelder selvfølgelig energien vår, olje og gass, og det gjelder også havbruk. Men også eksporten fra landbasert industri er høy.

Det gjør at når reglene knyttet til handel kommer i spill, så blir vi urolige. For vi er – sånn sett – et lite land hvor de mektige kan bruke kraften mot oss, der hvor vi ellers har vært beskyttet av at regelverk gjelder.

Verdens handelsorganisasjon (WTO) sier at 80 % av reglene for verdenshandelen er fortsatt intakt og gjelder. Men når vi har USA, som jo har vært den definerende makten i verden de siste tiårene, som begynner å bruke tollmurer for å beskytte seg selv, så er jo det helt motsatt av hva som har vært utviklingen siden andre verdenskrig. De bruker tollsatser som våpen, for å presse andre. Det er en ny tid.

Og det var jo en uke her i januar hvor USA rettet en trussel om å innføre ekstratoll mot Norge fordi vi sto opp for at et annet land ikke skal kunne komme og ta Grønland. Da er vi i en ny og sårbar tid. Så det å klare å finne en posisjon hvor vi ikke blir utsatt for disse kreftene, det er noe av det viktigste vi gjør nå i utenrikspolitikken for Norge.

Det er ikke noe land i dag som er upåvirket av det som skjer rundt oss. Hvis dere spør ‘om vi er truet’, så er det verdt å ta med hele spekteret: Jeg gjentar det samme som da jeg har blitt spurt om dette tidligere: Vi ser ikke at det er en overhengende militær trussel rettet mot Norge i dag. Men vi er nabo til et land som har gått til fullskala invasjon av et annet naboland. Det er alvorlig nok til å si at dette må vi være våkne overfor, og gjøre det som skal til for å betale ‘forsikringen’ vår.

Men vi er truet av en verden hvor ting går dårligere. Skjer det ting innen klima, handel, innen samarbeidet mellom land, så er det nesten ingenting av det som skjer ute i verden som ikke påvirker Norge. Det er få land som vil kunne si at dette ikke får betydning for dem. Men vi har jo – opp gjennom tidene – et land som har vært ganske gode til å håndtere det. Jeg pleier å si at Norge truer ingen, men ingen må komme på tanken å true oss. Og så må vi innrette oss etter det.

Mange av dere studerer sikkert internasjonal politikk. Det er jo ikke sånn at vi har én verdensorden som var vedtatt og nå er den ‘ute’. Den er utfordret og erstattes av noe annet. Det eneste konstante er forandring – alt er forandring.

Det er jo også deler av den verdensordenen vi ser som jeg kan forstå at folk vil forandre. Bare ta ett eksempel: Hvis du er India, verdens mest folkerike land, så ser du på FNs sikkerhetsråd, som er det organet i FN som kan avgjøre om det er lov å bruke makt eller ikke, og der sitter ikke India. Men der sitter Frankrike og Storbritannia fordi de var på den seirende siden i 1945, dette ble etablert. Jeg kan jo skjønne at India synes dette er en verdensorden som kanskje ikke er rimelig.

Så dette er jo en del av disse ordningene som skal utvikle seg i tråd med at verden utvikler seg, både innenfor handelen og innenfor det jeg snakket om, altså reform av Sikkerhetsrådet – som Norge vært for lenge. Vi sitter jo heller ikke der som permanent medlem, men vi kan bli valgt inn innimellom.

USA

Men det som er urovekkende, det er jo de maktene som står frem og sier at de ikke er for den ene eller andre verdensordenen, de er ikke for noen verdensorden, de er for at makt gir rett.

Og du får disse store, geopolitiske kjempene, Kina og USA, som er de ledende, og Russland som jo ikke er en verdensmakt, men de har mye militære. Det er en slags kultur nå som går ut på at man egentlig ikke er bundet av reglene hvis man finner ut at de ikke tjener oss. Og da kan man bruke økonomisk makt, militær makt, og man kan bruke politisk makt, uhindret. Og Trump sier at ‘jeg følger min egen moral, jeg følger ikke regler’.

Det er klart at dette er ikke den verdenen vi arbeider for. For vi mener jo at en verden med regler, det er en verden som binder de store og gir de små mer trygghet. Men de store har jo vært med på dette, for det har vært en fordel også for dem.

Og det er jo det som er urovekkende med USA i dag. Jeg mener at mye av det USA sier og gjør i forhold til Europa, over tid, vanskelig kan tjene USAs interesser heller. Altså det å definere Europa slik som Maga-bevegelsen gjør. – Det er jo særlig den delen som går kraftig til angrep på Europa og alt hva Europa står for. At det er woke-kultur, og alle disse slagordoverskriftene.

Det er ikke amerikanske baser i Norge, men Amerika er for forsvaret av Norge en viktig alliert som øver i Norge. Nå skal vi ha en Nato-øvelse i Nord-Norge i mars. 25000 som deltar og 5000 av dem er amerikanere. Det er viktig for at vi kan vise at det kan komme forsterkninger til for å forsvare Norge.

Og så er det noen områder hvor USA kan forhåndslagre, hvor de kan øve, hvor de kan ha en slags operasjonsfrihet, men hvor vi også skal ha norsk kontroll og passe på at de områdene skjer i tråd med norsk lovgivning og så videre. Jeg vet at mange kaller det for baser, men det er altså ikke baser. En base er noe som er permanent med fast bemanning, slik som du ser i andre land. Det er ikke norsk basepolitikk. Men det å ha Nato-land som kommer og øver i Norge, øver med Norge, både til sjøs og på land, det har vi, og USA er viktig for dette.

Jeg tenker at utfra alt som skjer så må vi også søke sammen med de som har sammenfallende syn som oss; det er i Europa, men også land som Canada. Akkurat nå jobber Norge sammen med Singapore i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for at det fortsatt skal være regler i verdenshandelen som står seg. Så vi må søke sammen med det vi kaller ‘middelmakter’, for å stå opp for de reglene vi mener er viktige for at alle land kan ha det tryggere.

Men verdier og levekår er jo aldri gitt. Jeg tror at en av farene her er at hvis vi tror at vi er i en så privilegert posisjon, som vi tross alt har i verden, er gitt og naturbestemt, at sånn er det bare. Det vi må arbeide for, er å bidra til en rettferdig verden.

Jeg synes at noe av den samfunnsdebatten vi har akkurat i disse dager, med Epstein-filene og alt det der, og hva som har skjedd innenfor disse nettverkene; dette setter på mange måter mye av det internasjonale samarbeidet i diskreditt. Og det skjønner jeg, og nå skal Stortinget granske det, og det er bra.

Men vi fra norsk side aldri gi opp troen på at Norge kan være med og gjøre en forskjell i forhold til fred, i forhold til miljøarbeid, i forhold til nedrustning, i forhold til arbeidet for menneskerettigheter. Det å ende opp med å si at nei, det er naivt, det er bortkastet, det tror jeg for det første er feil, og det er også farlig for et land som oss, det å skrinlegge vår innsats for dette.

FN

Akkurat nå så er jo FN i en enorm utfordring på grunn av økonomien. Nå snakker USA om at de skal betale regningene sine innen en viss tid, men det har de ikke gjort. Det at USA trekker seg ut av Verdens helseorganisasjon (WHO) – der har jeg jobbet en gang – det betyr at 25 % av budsjettet går ut. Det kommer til å endre WHO.

Så jeg tror at språket om at vi kommer tilbake til en FN-ledet verdensorden; jeg tror ikke det er dit vi er på vei, men jeg er opptatt av at FN fortsatt skal spille en rolle. For når lysene er skrudd av på visse konflikter, så er det ofte FN som er igjen der for å gjøre humanitært arbeid, oppfølgingsarbeid, sette en del viktige regler.

På den veien så er jeg opptatt av at vi skal gjøre det vi kan for å snakke sant om det vi ser rundt oss. Og når det gjelder folkerettsbrudd, når det gjelder brudd på regler, så skal vi kunne snakke om det, ta det opp. Veldig mye av det vi har gjort i Midtøsten, Israel, Palestina, Gaza-konflikten også, det har vært å bruke FNs spor for å ta opp forpliktelsene som landene har til å følge folkeretten, krigens humanitærrett, bruke domstoler til å få avklart disse spørsmålene.

Så ja, vi skal snakke sant og ærlig til USA når vi mener det er brudd på reglene der. Og så må vi snakke slik som vi finner det riktig i forhold til de som skal høre på oss, slik at de faktisk hører på oss, og tar vare på det som også er riktig.

Fredsnasjonen Norge?

I den tiden jeg har vært med i politikken, så har vi fått høre at ‘Norge er en humanitær stormakt’. Det har jeg aldri likt. Jeg liker ikke begrepet stormakt. For det gir inntrykk av at vi er noe større enn andre, at vi kan sette oss over andre som vi ‘dominerer’. Men jeg har en forkjærlighet for et uttrykk som sier at ‘Norge er en økonomisk og politisk overskuddsnasjon i en verden med veldig mye underskudd’.

Og det at noen land med vårt utgangspunkt faktisk ser: Kan vi gjøre en forskjell? Der hvor det etterspørres innsats for å prøve å forhindre krig, forhindre konflikter, finne løsninger, det er veldig viktig i den store sammenhengen; det er små investeringer som skal til for at vi kan prøve det. Og det har vi jo lyktes med noen ganger, og andre ganger ikke. Hvis du må ha en garanti for å lykkes, for å gå inn i noe sånt noe, så er jo oddsen veldig lav. Fordi driverne for konflikter støttes gjerne av andre stater som ser sine økonomiske interesser i det.

Det er veldig mange områder hvor vi i Norge ikke kan gjøre en forskjell. Men på noen områder så kan vi faktisk – på grunn av våre kontakter – bidra. Så det mener jeg – at Norge med vårt utgangspunkt, med alle våre privilegier, vi skal være tilgjengelig for det. Men ikke være naive og kaste oss inn i ting som er håpløst, eller som vi ikke har forutsetninger for å gå inn i. Men fordi vi er et utadvendt land, med denne erfaringen, så kan vi også noen steder gjøre en forskjell. Og da mener jeg vi skal strekke oss og gjøre et forsøk. 

Norge og EU

Det (en folkeavstemning om norsk EU-medlemskap) er et politisk spørsmål som flertallet på Stortinget kommer til at det er det riktige for Norge å gjøre. Vi har gjort det to ganger, i 1972 og 1994, med veldig likt resultat. Foreløpig så er jo også tallene slik at det er et ganske klart synspunkt på dette blant folk i Norge.

Jeg kan dele med dere at jeg var for i 1994. Jeg er fortsatt for at Norge skulle sagt ja den gangen. Når vi ikke er der, så er jo målet å respektere det, men samtidig også gjøre det vi kan for å ta vare på norske interesser. Vi har en EØS-avtale. Ikke bare det, men veldig mye rundt den som vi nå bruker for å knytte oss til et samarbeid med de landene som står oss nærmest. – Ikke minst på forskning, studier, høyere utdanning.

Om det kommer dit at det er riktig for Norge å ta det valget en gang til, så tror jeg det må skje noe også i befolkningen, i holdningene. Og, som jeg har sagt flere ganger, jeg kan gjenta det nå; vi vet at den debatten i Norge blir veldig polariserende. Det har jeg sett før. Jeg tror det er det samme som skjer i landet vårt i dag.

Og så pleier jeg å si at det klarer det norske demokratiet, vi klarer sånne debatter. Men nå, akkurat der vi står nå, i den verden vi har rundt oss, så tror jeg på at det vi står veldig samlet om disse hovedspørsmålene i utenriks- og sikkerhetspolitikken, er riktig. Jeg tror at det at vi er enige om støtten til Ukraina, at vi er enige om styrkingen av Forsvaret, og i og for seg enige om at vi nå fordyper samarbeidet både med EU og med europeiske land, at det er de viktige valgene vi tar nå. Og så kommer kanskje den dagen hvor dere ikke er blitt 50 ennå, hvor dere får være med på det.

At det er en debatt om vårt forhold til Europa, vårt syn på EU-medlemskap, det er jeg 100 % for. Det har vi, og det bør vi også ha. Hvis partiene skal gå inn for det (folkeavstemning), så er det noe partiene må vedta på sine landsmøter i sine programmer. Det er noen partier som har gjort det, og noen som ikke har gjort det.

I mitt parti er det sånn at hvis vi skal gå inn for en folkeavstemning om EU, så må et landsmøte vedta det. Det har ikke vært landsmøte. Jeg vet at på en del universiteter, og kanskje særlig i Vestlandet, så er det et veldig fokus på det spørsmålet. Men det forbauser meg litt også. For på målingene så er det jo de unge som er mest skeptiske, mens de som er i 40-50 år og oppover, er de som nå er mest for.

Men jeg sier igjen: Vi skal ha en levende debatt om det, gjerne ute ved universitetene også. Men det er et stykke derfra til å si at jeg som statsminister nå sier at i 2027-29 så skal vi ha en folkeavstemning om dette. For en folkeavstemning må være fordi da får et avklarende svar på spørsmålet. Og det går ikke vi inn for nå.

Nasjonal sikkerhetsstrategi

Noe av det vi jobber mest med nå – det er å nå ut til nærings- og arbeidslivet med den nasjonale sikkerhetsstrategien. Så, veldig kort om hva den består av:

Den er jo kommet ut nå, for første gang, i fjor, den 8. mai la jeg den fram. Og det er en strategi vi gjerne deler. Den er kort, den er under 30 sider, lett å lese, bra skrevet, jeg tror den er lett tilgjengelig. For å ta vare på Norges interesser i dagens sikkerhetsbilde, så er det tre ting:

Det ene er at vi får det forsvaret vi har nå til å øke, det må virke best mulig. At dette forsvaret har det utstyret det skal ha. Og at vi investerer i det forsvaret vi skal ha fremover. Og det gjelder i alle kategorier, det gjelder i fly, og det dyreste er Sjøforsvaret, det er viktig her for Bergensområdet. Det er Forsvaret. Det er del én, og som jeg pleier å si: Det er dyrt. Men det har vi gjort før. Vi vet hvordan det skal gjøres. Det er krevende nå, fordi veldig mange land gjør dette, slik at mye av det vi planlegger for, blir dyrere enn det vi kanskje hadde planlagt. Og så skjer det endringer innen teknologi, og så må vi oppdatere det. Det er del én.

Del to, det er beredskap. Og det er ikke så dyrt, men kanskje enda vanskeligere. For det handler om at du og jeg tenker: Okay, hvordan berører dette meg? Og dere har jo hørt dette rådet om at det er verdt å ha litt ekstra på lager av vann og sånn, i tilfelle strømmen går; ikke nødvendigvis at det blir krig, men at samfunnet ikke funker som det pleier.

Så nå, i Totalberedskapens år, er det veldig viktig at vi får økt bevissthet om dette, og det er veldig viktig at næringslivet får det. Så nå bruker vi tiden sammen med næringslivets organisasjoner, arbeidslivets organisasjoner, LO, NHO og næringsforeninger, reiser rundt, snakker om dette og får bedriftene til å tenke gjennom: Hva betyr det for oss?

Nå hørte vi i går at PST og Etterretningstjenesten la fram sine åpne trusselvurderinger, og da sier de at den største trusselen i dag er ikke det at vi kan bli truet av en stridsvogn på landegrensen, men at det kommer angrep mot Norge som kalles hybride angrep, f.eks. mot strøm, mot data, sabotasje av ulik grad. Dette ser vi i andre land, og det skal vi også være veldig oppmerksom på. – Hva gjør vi da? På denne Vestlandskonferansen som har vært i Bergen i dag, ble næringslivet spurt om de vet hva de gjør hvis det skjer datasammenbrudd. Det må man tenke igjennom i hele nærings- og arbeidslivet.

Den tredje delen av strategien er det vi kaller økonomisk sikkerhet. Det handler om at Norge har – med vårt internasjonale næringsliv – en veldig eksponering mot hele verden, mot verdens markeder, mot det man kaller verdikjeder. – Altså det som ender opp med å bli et produkt. Jeg tror at i et avansert norsk industriprodukt så er det kanskje 200 underleverandører fra andre land ute i verden. Og andre land ute i verden er også avhengig av Norge, fordi vi produserer viktige ting som de trenger i sine verdikjeder, og for å sikre dem.

Så dette er den nasjonale sikkerhetsstrategien vår. Og det å få bedriftene og næringslivet med på det, veldig viktig.

Regjeringens plan for Norge

Vi har nå, når vi nå regjerer i vår andre periode i regjering, lagt frem det vi kaller en ‘Plan for Norge’. Den bygger på lærdommer av hvordan det var å være i regjering de siste fire årene, i en tid med store skiftninger. Bare for å ta noen eksempler på det:

Da vi dannet regjering i 2021, så hadde vi en Hurdalserklæring, sammen med Senterpartiet, med massevis av punkter for ‘Vi vil’. Det var punkter basert på partiprogrammene våre og det vi ville gjennomføre i regjering. Så opplevde vi, at etter at vi kom i regjering, så kom pandemien tilbake, rentene begynte å øke, krigen i Ukraina kom, strømprisene begynte å øke. Det skjedde veldig mange ting som vi måtte bruke mye tid og krefter på.

Så det vi gjør nå i denne perioden, er å ha færre av de ‘Vi vil’-punktene og heller ha mer overordnede mål om hva vi vil: Vi vil ha trygghet for økonomi, trygghet for arbeid og næringsliv, trygghet for barn og unge, trygghet for helse og trygghet for landet vårt.

Da får vi større prosjekter – som hva som skal til for at vi tar vare på vår egen trygghet. Og det viktigste her er det jeg hadde som mitt mantra da jeg var utenriksminister, at ‘utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig’. Altså at vi har rigget oss sånn at vi kan ta våre egne valg i vårt eget land. Og det tror jeg fortsatt er det vi skal ruste oss for.

Det som er i den tiden vi lever i nå – med det som skjer rundt oss – med Russland som nabo og spenningen som er – da må vi bruke mer penger på vårt eget forsvar. Det var et nivå som lå lavt, etter den kalde krigen var det enighet om det. Når situasjonen er som den er nå, så må dette opp. Det er det bred enighet om på Stortinget, men det er en krevende og stor jobb.

Jeg tror det er nødvendig å gjøre det, men når vi må bruke mer på forsvar og sikkerhet og beredskap, så blir det – som jeg ofte sier – ‘mindre mer’ på andre ting, som vi gjerne skulle ha brukt mer penger på. Og så er vi jo i 2026, som er totalberedskapens år. – Det høres ganske ‘mørkt’ ut kanskje, men det handler om det ansvaret vi alle har for vår egen beredskap.

Truslene som vi kan oppleve i dag, er ikke nødvendigvis først og fremst militære trusler fra andre stater, men det er det som er av trusler knyttet til samfunnssikkerheten vår, at strømmen går ned, at datanettet svikter. Vi må ha et robust forhold til dette, og det må vi alle være med og ta ansvar for. Det tror jeg kanskje er noe av det viktigste som vi må stå i fremover.

Omstillinger

Samtidig er klimaendringene en enormt stor sak. For det er en historisk stor overgang vi går igjennom. – Hvor vi må legge inn en stor innsats for å kutte utslipp slik at vi klarer å holde temperaturøkningen på et akseptabelt nivå.

Jeg mener at det er mulig å få til, men dette er ikke noe som – når dere ser på meningsmålinger over viktige saker, så går det litt opp og ned – og nå har det gått litt ned, men temaet klima blir jo ikke borte. Det må vi holde oppmerksomheten på og utvikle teknologi, kutte utslipp, utvikle nye fornybare energikilder. Det er av de tingene som du ikke kan si at ‘du kan skru av og på’, for det er der hele tiden.

En annen stor omstilling er at befolkningen vår endrer seg. Bare for å ta noen tall: Jeg så en statistikk som sa at i dag er det omtrent like mange barn i Norge som det var i 1920. Men det er flere ganger flere mennesker over 60 år. Det er et uttrykk for at vi har utviklet oss som land. Vi har blitt flere, og vi blir eldre, vi blir flere eldre. Og vi blir flere eldre som ikke jobber fordi vi er eldre og kommer til å trenge omsorg. Dette er en kjempestor omstilling i samfunnet vårt som vi må klare å møte i årene som kommer.

Og det tredje – av de store omstillingene – er alt som skjer innen teknologi; kunstig intelligens, disse enorme kreftene som kommer til å endre måten vi jobber på.

Jeg har troen på at med vårt demokrati, med det flotte universitetet vi har her, og andre steder – jeg var på Universitetet i Tromsø i forrige uke – så vi har vi viljen til å lære og basere oss på kunnskap – om disse tre store omstillingene: klima, befolkning, teknologi – som er de store endringene vi står i.

Og i alt dette så lever vi jo livene våre. Vi politikere må alltid tenke på – hva er det viktigste for folk i hverdagen? Kan jeg betale regningene mine? Kan jeg betale strømregningen min? Kan jeg ta med barna mine på det som gjør at de kan leve gode liv? Så dette er hverdagspolitikken, med de store drivkreftene som er rundt oss.

Det er mye regjeringen gjør som er viktig for alle grupper i samfunnet. – Det at vi har klart å få prisstigningen ned – den skjøt jo i været da krigen (Ukraina) kom, opp i 7 %. Den er kommet ned nå. Men vi sliter med å få den ned under tre. Det er viktig for alle at prisstigningen kommer under kontroll, og særlig matprisene, slik at du kan planlegge økonomien din.

For dere studentene – så har det vært viktig å gjøre noen grep for å bedre studentøkonomien. Jeg tror det gjør at studentene nå har 40-50 000 kroner mer netto enn de hadde før de siste tiltakene kom. Og vi bygger flere studentboliger, i de ulike universitetsbyene.

Verdier

I den tiden vi lever i nå med teknologi og raske endringer – og også med utfordringer knyttet til hva er sant; jeg kom nå i dag fra en diskusjon i Grieghallen med professor Timothy Snyder, historieprofessoren fra USA, som snakket om: Hva er situasjonen for sannheten i dag? Hva er det som er sant? Her er universitetene utrolig viktige for oss. Og det å opprettholde et universitetsmiljø i Norge som kan være med i tiden, det tror jeg er viktig.

Som student så er det jo viktig å få tid og ro til å gjøre studiene. Om det stormer veldig mye, så må det kanskje være greit å gjøre det som er viktigst. Noe av det vi har vært opptatt av, i regjeringen, er å få til en gjennomføring av studiene på den tiden som er planlagt. Det er ikke bra for noen å måtte bruke overdrevet lang tid på studiene. – Så det er vel slik at i den tiden når du studerer, så skal du kanskje også kunne lukke døra litt til alt det som skjer når det stormer.

Men samtidig så er det jo studietiden – og som jeg husker for min egen del; den tiden hvor du kanskje er mest koblet på og følger med og er oppmerksom på alt det som skjer rundt deg. Men jeg tenker noen ganger – når nyhetene blir veldig overveldende og kommer inn – så er det godt å ta en liten ‘geopolitisk pause’ for å fokusere på det du må bli ferdig med.

Vi har veldig sterke verdier å stille opp for. I vårt land – du vet hvor jeg kommer fra, politisk som sosialdemokrat – et land som har like muligheter for mennesker med ulike utgangspunkt; at vi har en velferdsstat som ikke er til pynt, men til bruk; at folk kan få virkeliggjøre de mulighetene de har, ta sine valg friest mulig, og at vi stiller opp for hverandre, at alt dette fortsatt skal være kvaliteter som gjelder.

Jeg håper jo at vi er et land som klarer noe av dette jeg pekte på innledningsvis; disse store endringene, og møte dem med teknologi, med en befolkning som er i endring; det som skjer innen klima, og samtidig hegne om det aller viktigste vårt, demokratiet.

De verdiene. Og – igjen – vi må ikke ta noe av det gitt. Vi lever i et ganske kynisk miljø rundt oss, hvor – ja, du begynte med å si det, autoritære land som vinner frem. Prosenten av folk som lever i demokratier, i frihet, faller. Så jeg håper at frihet, rettferdighet og like muligheter er noe vi kan holde fast ved i landet vårt.

Epstein

For det første mener jeg at det som er avdekket i disse Epstein-filene, reiser så mange spørsmål som gjør meg og folk dypt urolige for hvordan folk har operert i strid med det ansvaret de har hatt i de jobbene de har hatt. Det gjelder ikke bare de navngitte personene på norsk side, men også en god del andre. Fra norsk side er det nå enighet om at dette må man inn i med gransking og se om det er forgreninger. Og om det er noen større rekkevidde av dette enn det som er framkommet, for å få det helt klart belyst.

Så har jeg bare lyst til å si at derfra til å si at det vi har sett her – ja, det er min vurdering etter å ha jobbet som utenriksminister i sju år – til å si at dette er en kultur, en ukultur, i hele departementet; det må jeg bare si at det har ikke jeg observert.

At det kan være tilfeller av måten å opptre på som ikke er etter boka, og som må påtales, og til og med bli etterforsket, slik som Økokrim gjør nå – ja, sånn må det være. Men gjennomgående så er jo dette folk som jobber hardt, står på og forsøker å fremme det som er norske interesser og det som er norsk politikk. Og norsk politikk vedtas i Stortinget med et flertall og forfølges der. Det gjelder også i utenrikspolitikken.

Politikken skal være tilgjengelig, åpen, transparent. Og hvis det er mistanke om at det er brudd på regler, så må det etterforskes. Det tror jeg er så langt vi kan gå. – Og husk på det at politikk og retning som er gjennomført for politikk i Norge, i alle departementer, bygger på programmer som partier har gått i valg på, og prosjekter de har lagt frem i Stortinget, og budsjetter de har lagt frem, og som man forsøker å følge opp. Det er jo en løpende kontroll med hovedretningen av det vi gjør. Men når dette kommer for dagen, slik det er gjort nå, så mener jeg det er riktig å gjøre det Stortinget har gjort i dag, og si at dette vil de ha en full gjennomgang av.

Monarkiet

Det er nærliggende å ta utgangspunkt i avstemningen i Stortinget i forrige uke. Det kommer jo opp i hver periode et forslag om å innføre republikk. Det er en gruppe stortingsrepresentanter som er for det. Og som mener at man på en ryddig måte burde, med neste generasjon, avvikle monarkiet og innføre republikk. Det vil jo være en grunnlovsendring og da må du ha et grunnlovsflertall i to storting.

Den fikk vel færre stemmer i år enn for fire år siden. – Så blant de folkevalgte så er man jo veldig langt fra noe i nærheten av å ha et grunnlovsflertall for det. Det er en påminnelse – på en måte – av det samme gamle bildet, Bergen har jo også vært en kongeby. Nå skrives det veldig gode bøker om norsk middelalder og den tiden vi hadde konger før vi kom under Danmark.

Vi har et konstitusjonelt monarki, som jo er helt spesielt; en kongefamilie som er toppen av vårt statssystem, men det er parlament og folk i valg som avgjør kursen for landet. Og mitt inntrykk er at dette finner nordmenn seg ganske godt hjemme i.

Og at det er en samlende institusjon, den er ikke politisk. – Slik at folk fra ulike partier og med ulik bakgrunn kan du kjenne seg representert av dem. Men de er jo ‘bare’ mennesker. Og det er jo egentlig flott. Og dermed så blir vi jo også møtt med situasjoner som mennesker kan komme i, og det ser vi eksempler på nå. Selvfølgelig en stor belastning for dem – og noe vi må forholde oss til.

Men jeg tror ikke det nødvendigvis går utover vårt syn på institusjonen. Folk får gjøre seg opp sin oppfatning, og det må de gjøre, mediene også, i alt det søkelyset. Men for meg er det mer en lærdom om at de er mennesker, de også, og vi mennesker er i stand til å gjøre både ting med pluss og ting med minus.

Karriere og studieliv

Jeg vet ikke om jeg tenkte på min karriere da jeg var 20 år, men for meg ble det sånn. Da jeg var 20 år var jeg i Bergen, men da i militæret. Da jeg var 21 år, var jeg i Frankrike, og da begynte jeg å studere og skulle være der i ett år, og så ble det fire. Det var sånn min studietid ble. Og så tenker jeg at det la nok føringer på det å jobbe med internasjonal politikk, internasjonale relasjoner, om det skulle vært i privat sektor eller i offentlig sektor. For meg ble det i offentlig sektor.

Men jeg tenker jo i dag, til dere; velg i første omgang et løp i studier om de ting som interesserer og engasjerer deg, som du føler du får en god følelse av å være inne i og som du er opptatt av. Nå skal ikke jeg være studentrådgiver, men det å ha en periode av det studieløpet i et annet land, er bra, både for språk og for liksom å bli kjent med hvordan det er å være ute.

Og så er jo muligheten for å få jobberfaring i det som er internasjonalt arbeid, ganske stor i Norge. Jeg snakket innledningsvis om alt næringslivet vårt som eksporterer og har mye kontakt utad. Og de aller fleste norske myndighetsorganisasjoner, helt ned til kommune- og fylkesnivå, har internasjonal eksponering.

Og så tenker jeg alltid at når du studerer, så pass på at du gjør noe annet enn bare å studere; noe annet som er spennende i livet som du vil få med deg. For det kan ikke bare være skolearbeid.

Overordnet sett så er det akademisk frihet i Norge og utfra det innretter universitetene studiene sine. Vi har også ansvar for å omtale behov som samfunnet vårt kommer til å ha fremover på en del områder, men som ikke dikterer hva som skal være tilbudene på universitetet. Det er f.eks. en del fag innenfor helse og omsorg, teknologi, hvor vi må ha kapasitet. Det er altså en kombinasjon mellom å sette noen sånne måltall, som vi også kan bidra til, pluss at universitetene har sin frihet til å velge fag og retninger.

Det er et mål vi har i Norge, at alle skal ha like muligheter, selv med ulike utgangspunkter. Og målet om universell utforming er ikke bare spørsmålet om å fjerne dørterskler for at du kan komme inn med rullestol, men også tilgjengeligheten til studiested. Så har vi jo nå, på min vakt – det er jeg egentlig veldig stolt av, gjennomført i norsk lovgivning i denne CRPD-konvensjonen, om likeverd for folk med funksjonsnedsettelser.

Det var mye motstand mot det, fordi mange mente at kommunene ikke ville ha råd til å gjennomføre dette. Jeg tror det kan gjennomføres på en klok måte. Men det å lykkes, er ikke noe man bare kan ‘vedta’ i politikken. Jeg tror vi har vedtatt nok mål om dette i ulike dokumenter. Det må gjøres og virkeliggjøres på det enkelte sted. Og det vet jeg det gjøres en stor innsats for, men jeg tror at det vi har gjort med denne konvensjonen, og lagt den inn i vår lovgivning, det vil gi et ekstra skyv for dette.

Takk for meg.