Statsministerens innlegg på Svalbard-symposiet

Innlegget som fremført (transkribert)

God ettermiddag – alle sammen,

Takk for invitasjonen. Jeg kommer fra Stortingets spontanspørretime, og det var ingen spørsmål om Svalbard. – Og det er jo slik, vi som er litt sånn ‘Knut Frydenlunds barn’; så husker vi jo hans berømte utsagn om at hvis det var noe som skjedde om natten og han fikk en telefon, så kunne det være noe med Svalbard. Men vi sover godt om natten, og det er også fordi vi tar godt vare på politikken og det ansvaret vi har der oppe i nord.

Regler i nord

Så er vi inne i et spennende jubileumsår. – Veldig bra at vi har dette seminaret og lignende. Jeg møtte 40 konsernsjefer i NHO i går og brukte deler av min tid med dem på å snakke om Svalbard; 100 års suverenitet og viktigheten av at alle norske samfunnsaktører kan sin ‘Svalbard-lekse’. Og jeg kan fortelle dere at i regjeringen har vi jevnlige seminarer om dette. – Det er litt som førstehjelpskurs. Du har lært det én gang, men det er verdt å få påminninger om hvorfor dette er viktig.

Jeg kan jo bare oppsummere for meg selv: I mitt virke som statsminister så er jo tematikken Arktis og geopolitikk – ja, ivaretakelse av regler og spilleregler så til de grader på dagsordenen flere ganger egentlig hver uke. Det ble et tema i samtalen med president Trump, som egentlig spurte: – Hvilke regler gjelder egentlig i nord? Og da fikk han svar. Det første var jo å si til ham: Det gjelder regler i nord.

Men også i forrige uke hadde vi samling i Oslo, i det som kalles Joint Expeditionary Force. Det er altså nordeuropeiske kolleger – også om tematikken knyttet til nordområdene. Alle ganger har vi med kart. Og her for to dager siden var jeg på et møte jeg egentlig heller ikke har vært på før – med Danmark, Island, Færøyene, Grønland og Norge: Vest-Norden – det ringer jo historiske bjeller når vi hører det – for å samordne oss bedre på det området.

Så det er samlet uttrykk for at nordområdene – som vi i 2005, da vi fikk regjeringsansvar, definerte i regjeringsplattformen, er Norges viktige strategiske satsingsområde. – Det gjelder fortsatt.

Noen refleksjoner fra meg til dette veldig gode programmet dere har hatt, og jeg håper ikke det blir gjentakelser – det blir sikkert noen – men nå blir det i alle fall sagt fra statsministeren på vegne av oss i regjering. – Knytte til kontinuitet og nasjonal kontroll; og det store bildet vi har rundt oss; og betydningen av kunnskap og forskning.

Kontinuitet

Én læresetning for vår nordområdepolitikk i utenriks- og sikkerhetspolitikken og i alle andre domener, mener jeg skal være langsiktighet, gjenkjennelighet og forutsigbarhet. – Utrolig viktig for en stat av vår størrelse med den geografien vi har, at vi er gjenkjennelige, og at de som synes det er vanskelig å forstå alt som skjer i nord, skal se en slags form for konsekvens og gjenkjennelighet i måten Norge opptrer på.

Derfor er det verdt å snakke igjennom – når vi snakker om Svalbard til andre, at Svalbard er vår nordligste landsdel – like mye som Østfold på fastlandet er en del av det sørøstlige. – Og gjenta at vi har full suverenitet, som er ubestridt, over Svalbard, og at vi har enerett til å utøve myndighet på øygruppen. Det skjer i tråd med folkerettslige prinsipper.

Det bør egentlig stå ‘i pannen’ på alle som noen ganger har ansvaret for å snakke om Norge og for Norge. Svalbardtraktaten – det er selvfølgelig et spesielt historisk dokument – men det har norske myndigheter respektert i over 100 år. – Og på samme måte som det er visse kjerneområder som vi må ha grunnkompetanse på i norsk forvaltning – altså av typen russisk, som alltid bør ha kompetanse på i vår utenrikstjeneste – så skal vi også ha kunnskap om de traktatforpliktelsene og rettighetene Norge gir. – Det er vår rett og plikt, og det er jo slik vi må lese traktatens første paragraf; rett og plikt til å sørge for korrekt overholdelse av traktaten. Og føre kontroll med at den blir etterlevd.

Suverenitet

Og så en liten sidekommentar til dette begrepet ‘suverenitet’ – som jo er et begrep som har rettslig betydning – og det er jo et begrep vi også bruker en del i dagligtale mellom folk. For oss, med vår beliggenhet og tradisjon, så er suverenitet noe vi ser i sammenheng med samarbeid. – Det er altså ikke en ekskluderende kompetanse vi har, men det betyr, etter min mening, ansvarlig myndighetsutøvelse for å håndtere oppgaver og utfordringer. – Vi vedtar lovgivning, inngår nye forpliktende avtaler, særlig knyttet til det sårbare og historiske miljøet, selvfølgelig.

Historisk og rettslig så bidro traktaten til det vi kaller en unik, tidlig og rask avklaring av suverenitet over territorium i Arktis. – Lenge var det oppfattet som et ‘Terra nullius’ – altså et sted hvor regler ikke gjelder. Og når jeg mener ‘lenge’, så er det helt opp til vår tid. – Fordi jeg har møtt mange beslutningstakere som man kunne forutsette var på et høyt kunnskapsnivå, som også har sett det slik at der oppe i Arktis så gjelder egentlig ikke regelverket som er. Og det ligger lite grann i den amerikanske presidentens spørsmål – hvilke regler gjelder i nord? – så er det en setning som nesten ikke uttales – eller gjelder det noen regler der? Og da er det viktig å kunne si at havretten gjelder, folkeretten gjelder og kyststatenes rettigheter og plikter gjelder. Det er ikke en ‘rettsløs region’.

Myndighetsutøvelse

Så ble altså Svalbard en del av Kongeriket Norge i 1925. Og jeg mener at gjennom det vi sier er gjenkjennelig – igjen, forutsigbar myndighetsutøvelse, gjennom 100 år – så mener jeg at vi har bidratt til lavspenning, stabilitet og til dette begrepet ‘High North, Low Tension’. – Utviklet nytt samarbeid om ressursforvaltning, forskning, transport og så videre, i et bilde hvor klimaet endrer egentlig de naturgitte forutsetningene.

Så har vi på veien fått FNs havrettskonvensjon, reguleringene og håndhevelsen i havområdene rundt Svalbard, som har sikret en ansvarlig forvaltning av ressursene i Barentshavet og Nord-Atlanteren. Mange land kan ha sine meninger om måten Norge gjør dette prinsipielt på, men jeg tror de aller fleste, når de sitter for seg selv, ser at det har skjedd på en fornuftig måte – som egentlig har gavnet de aller, aller fleste.

Og så har jo Norge nå inngått gjenværende delelinjeavtaler med alle våre nabostater, også med Russland, med avtalen av 2010, og avklaringen av kontinentalsokkelens utstrekning mot de store havdyp. Det er jo en plikt til havretten å gjøre det. – Hvor langt ut går det før det blir brådypt, for å si det på alminnelig språk.

Og Norge var den første av de arktiske kyststatene til å få en anbefaling fra Kontinentalsokkelkommisjonen. Jeg husker dokumentasjonen av den sokkelen. Den ble overlevert ikke i noen liten konvolutt jeg tror det var en sånn postsekk med data. Det sitter noen her – sikkert – som har bidratt til det, og takk for den jobben.

Så jeg mener at denne traktaten, som vi jo diskuterte litt i går – i regjeringen, om dette er den siste gjenlevende, aktive delen av Versailles-freden – traktaten forhandlet etter Første verdenskrig. Den har stått seg godt gjennom 100 år, i et – selvfølgelig – svært vekslende utenriks- og sikkerhetspolitisk bakteppe.

Og så mener jeg, med honnør til de fleste tidligere regjeringer, at vekslende regjeringer har spunnet en solid rød tråd, som har bidratt til trygghet og stabilitet på øygruppen. Og jeg mener også da at det har tjent landene rundt og den internasjonale orden. Det er altså kontinuitet og gjenkjennelighet og forutsigbarhet.

Og så er vi satt opp til å ta det ansvaret på en god måte. Sysselmesteren er sentral, og alle de medarbeiderne som jobber der – honnør til dere. Og norske fagmyndigheter er regelmessig til stede. – Så jeg vil gi honnør til alle de som bidrar til stødighet og klarsyn her.

Det er jo helt unikt dette miljøet, og det er en unik del av Norge. Og det å sikre at forvaltningen er i tråd med tiden, det mener jeg er noe som enhver regjering må ha med seg. Derfor har vi jo stortingsmeldinger sånn omtrent hvert tiende år som oppdaterer der vi er.

Nasjonal kontroll

For oss så har jo aktuelle temaer vært dette med personkontroll og kontroll med varer til og fra Svalbard i en ny tid. – Og begrensninger i stemmeretten og muligheten til å stille til valg. Jeg har møtt canadiere på Svalbard som har bodd der i 15 år og som har mistet stemmeretten; det er jo ikke udelt begeistring for det. Men det er jo nå et vedtak som vi har. Og statlig kontroll med boliger.

Og bruken av moderne lovgivning, Sikkerhetsloven, som vi nå har brukt på en, mener jeg, riktig måte for å begrense muligheten til salg av denne siste landeiendommen, Søre Fagerfjord. Og vi har gjort Beredskapsloven gjeldende på Svalbard.

Så er det selvfølgelig forskningsstrategier, miljøreguleringer – som tungoljeforbud og begrensninger på både passasjerantall og lokasjoner for hvor du kan gå i land på øygruppen fra båter. Og så er Svalbard nå et eget tollområde, noe som er viktig for oppfølgingen av sanksjonsregimet som vi nå har mot Russland.

Norske myndigheter har dermed fått et stadig bredere grunnlag for forvaltning av ressurser og aktiviteter på Svalbard. – Så her skal vi finne den kombinasjonen, som jeg synes vi til nå har lyktes rimelig bra med – en kombinasjon av å være åpne og gjestfrie. Det er godt å komme til Svalbard. Så skal vi også være observante og tydelige. Og vi har – selvfølgelig, vi må følge godt med – eksempler på at ikke-arktiske land bruker tilgang til Svalbard og mulighetene for nærings- og forskningsvirksomhet som et påskudd for å forfølge andre interesser.

Derfor har vi tydeliggjort vertskapsrollen for det internasjonale forskningssamarbeidet i Ny-Ålesund, for å følge med på det. Og vi etablerer også nå et Svalbard forskningskontor. Forskning blir et av de beina vi skal stå på, og da skal vi også stå trygt.

Flere nordmenn

Så jobber vi med å øke Svalbards attraktivitet for nordmenn. I dag er over en tredjedel av de bosatte i Longyearbyen og Ny-Ålesund utenlandske statsborgere. Og her vet vi at det ikke er noen raske og kvikke løsninger som gjelder. – Men grunnleggende funksjoner som må være til stede, som vann, energi, boliger, arbeid, annen infrastruktur og velferdstilbud må til for å gjøre det attraktivt for en som jobber – og gjerne en partner – å bo på Svalbard.

Det er selvfølgelig historisk og krevende for mange – og jeg skjønner det veldig godt – dette at kullvirksomheten går mot en avslutning. Jeg ser partifeller og andre i salen som har meninger om det. Men det er altså et historisk veikryss vi er kommet til og andre næringer kommer til. Dette er litt om kontinuiteten og de lange linjene.

Svalbard og det store bildet

Så skal jeg bare si kort noen ord om Svalbard og det store internasjonale bildet og den store oppmerksomheten om Arktis – som vi må følge nøye med på.

Jeg mener det var riktig at vi i 2005 egentlig skrudde opp oppmerksomheten og hadde som et mål at vi skal ha idéforsprang i og om nord. – Fordi som liten stat med en interesse vi kunne spå kom til å øke, hos store aktører langveisfra. Jeg holdt foredrag om nordområdene i Beijing i 2008 og skjønte jo på en måte at dette kom bare til å komme, i tråd med at også Kina ville bli observatør i Arktisk råd – og du får det egentlig fra alle steder. Klimaendringene og sikkerhetspolitikken spiller inn her.

Noe av interessen som kommer, er velkommen – og igjen, vi er gjestfrie – men vi må ikke være naive, for ikke all interesse er velkommen. – Igjen så har vi jobbet for å få bred aksept for det folkerettslige rammeverket i Arktis. Vi fikk jo med veldig mange sentrale aktører på en tilnærming som aksepterte at folkeretten gjelder i Arktis. Ilulissat-erklæringen fra 2008 på Grønland – der går de arktiske statene sammen om en erklæring, som særlig Norge og Russland jobbet for – og som egentlig sier at folkeretten gjelder. Og slår det fast og det ligger til grunn for stadig flere.

Innen- og utenrikspolitikk

Og det har vært en kjernesak for meg fortsatt nå – både som utenriksminister og statsminister – å gjenta dette hele veien. For oss så er Svalbardpolitikken primært et innenrikspolitisk anliggende, men det er jo i høyeste grad også slik at det er utenrikspolitikk, derfor er samarbeidet mellom Utenriksdepartementet og Justisdepartementet – som jeg opplever fortsatt at er veldig sømløst – veldig, veldig bra.

Så lever vi i en farligere og mer usikker tid, og hvor Arktis også trekkes inn i det geopolitiske bildet. Det er så komplekst at vi kunne snakket om det i lang tid. Vårt inntrykk i samtalen med den amerikanske administrasjonen når det kom til Grønland, var jo at de hadde et veldig sterkt Kina-fokus i analysen av hva gjaldt Grønland og fremtiden. – Hva kom til å skje om Grønland skulle utvikle seg i en retning hvor Kina fikk økt innflytelse? Det sier jo noe om hvordan geopolitikken kommer dit. Og selv om Kina og Russland nå er nære partnere og sterke brødre, så vet jo vi som har jobbet med russere at det er ikke begeistring over å se for mange kinesere i Arktis. 

Så her kommer det komplekse sikkerhetspolitiske, geopolitiske forhold inn i våre nærområder. Men vi må passe på det slik at svalbardpolitikken ikke er en politikk som skal svare på sikkerhetspolitikken. – Sikkerhetspolitikken vår er overordnet, knyttet til forsvar-, utenriks- og beredskapspolitikk. Og sikkerhetspolitikken er et viktig bakteppe for hvordan vi utvikler også svalbardpolitikken. – Som er en del av nordområdepolitikken og – som sagt – vårt viktigste, strategiske satsingsområde. Og det gjelder jo selvfølgelig også i folks hverdag.

Forsvar

En nyanse som det er verdt å minne om; det er at gitt at Svalbard er en del av vårt territorium, så har vi også ansvar for å forsvare Svalbard. – Og tenke på sikkerheten på Svalbard. Og at øygruppen er en del av det som er omfattet av både NATOs sikkerhetsgarantier og det norske forsvarets ansvarsområde.

Så Norge har i kraft av sin suverenitet full råderett over Svalbard på det militære og forsvarsmessige området. Men vi må forholde oss til de begrensninger som igjen følger av folkeretten. Og der er det en paragraf i traktaten, artikkel 9, som sier at Norge forplikter seg «til ikke å oprette eller tillate opprettet nogen flåtebasis» eller «anlegge nogen befestning (…) som aldri må nyttes i krigsøiemed».

Og det gjør vi (følger den forpliktelsen), men vi er klar over at vi har et ansvar for forsvar. Jeg har sagt i noen sammenhenger at grunnen til at vi må følge nøye med på at det norske samfunnet kan Svalbard, er at en dag i 2007 så sto det over hele forsiden på en norsk avis fra presidenten i Næringslivets hovedorganisasjon at artikkel 5 i NATO gjelder ikke på Svalbard. Det var slik han leste artikkel 9 (i traktaten). Da ble vi enige med NHO om at det var behov for å gå igjennom Svalbardtraktaten på ny. Det skjedde med presidenten og det skjedde også med en stor del av næringslivet. – Igjen, det er førstehjelpskurset her; vi må ta å gjenta det og gjenta det for at det blir riktig.

Kunnskap og forskning

Så til det tredje punktet mitt – knyttet til kunnskap og forskning, som er et viktig felt. Hvor selvfølgelig Svalbard er unikt nå, og tilknytningen til klimaendringer blir også enda viktigere. Vi har satt utførlige mål for miljøvernet på hele øygruppen. Og Svalbard er et spennende vertskap for internasjonal forskning, som trengs i arbeidet.

Det var kunnskapen om klimaendringene i nord som la grunnlaget for den første store IPCC-rapporten, som kom midt på det første tiåret. Og de som igjen fikk Nobels fredspris for det arbeidet. Det var funnene fra Arctic Climate Impact Assessment som la det grunnlaget. – Det sier hvor viktig det er.

Og det har stor verdi for oss at forskere fra forskjellige land, forskjellige fag, samarbeider – ikke minst i den internasjonale spenningen vi lever i nå – at forskning kan være noe som også går på tvers. I Ny-Ålesund har vi en norsk forskningsstasjon som plattform for internasjonalt samarbeid. Vi har Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System, der 29 institusjoner fra 10 land deler utstyr, infrastruktur og data. Og UNIS er selvfølgelig en fantastisk spennende nyvinning. – Det er alltid utrolig interessant å komme innom og møte på fagfolk og studenter; stadig nye kull av norske og internasjonale studenter som bygger nettverk.

Det betyr at Norge er den klart største nasjonen når det gjelder vitenskapelige publikasjoner knyttet til Svalbard og verdensledende på polarforskning – og det skal fortsette. Jeg mener at dette er en norsk kjerneinteresse. – Så, forskning og høyere utdanning er og skal være en viktig del av norsk aktivitet og nærvær på Svalbard.

Jeg mener at dette er en villet norsk politikk, det er ikke umiddelbart en forpliktelse, men det er måten vi følger opp forpliktelsen på. Så kan vi gjenta – også her – at all forskning skal skje innenfor gjeldende svalbardpolitikk. Og som vertskap har vi tydelige forventninger til forskningsaktørene og det skal vi fortsette å ha.

Økt internasjonal interesse

Så, kjære venner, for å runde av så er denne utviklingen med økt interesse for Arktis – den er bare underveis – det kommer til å fortsette. Jeg tror det er et ganske sikkert frampek. Det kommer til å øke i intensitet. Det kommer til å øke i kompleksitet.

Og vi må utruste oss med de virkemidlene vi har som – og la meg nå ta et ord jeg ikke liker å bruke om Norge – men jeg gjør det allikevel: Som småstat med stor geografi, verdens nest lengste kystlinje og så mye hav og sokkel, så må vi fortsatt ha kompetanse til å forstå og forme utviklingen. Og da er det sånn at alle beslutningstakere i alle sektorer må kunne sitt.

Samfunnsberedskap

Nasjonal sikkerhetsstrategi la vi frem i forrige uke. Den er kortfattet, skrevet i et språk som er tilgjengelig for alle. Og jeg håper den blir lest i bedrifter, i organisasjoner, hele det sivile samfunn, for å forstå sammenhengene. – Og for å avslutte med det: Det å gjennomføre Forsvarsplanen som vi jobber med nå, det er dyrt, det kan jeg bekrefte. Og det er heller ikke enkelt, men det er en plan vi stort sett har gjort før.

Men det å klare å ta beredskap inn som noe som gjelder meg, personlig, i hva jeg gjør i mitt eget liv, hva jeg gjør på min egen jobb, hva jeg gjør med egne kolleger, det er en mye mer komplisert oppgave. – Å få forståelsen av at det er sammenhenger her, mellom det som er samfunnsberedskap og det jeg gjør.

Når jeg besøker norske bedrifter, spør jeg alltid: Er det fri adgang til å gå inn her? Kan du bare gå inn døra? Hvem kan gjøre det? Og det er en økt bevissthet på at noen ganger skal det kanskje ikke være sånn. Og det er en lang rekke områder hvor vi i tillitssamfunnet vårt – som er en stor styrke – må tenke igjennom igjen om vi opptrer på en god måte når det gjelder beredskap.

Avrunding

Og det samme gjelder også i forhold til våre nordområder, hvor vi er unike. Det er ingen arktisk nasjon som har mer samlet kunnskap og erfaring om dette enn Norge. Det vil sikkert russere stusse litt på. Og kanskje noen andre, men jeg mener det står seg. For vi er samlet og konsentrert. – Så tilstedeværelse er viktig, og det betyr levende lokalsamfunn på Svalbard, som i Øst-Finnmark; veldig viktig for vår sikkerhet.

Og som jeg vet at Astri (Aas-Hansen) var inne på; jeg gjentar det som er regjeringens klare mål: Vi skal styrke det norske familiesamfunnet på Svalbard. Vi skal ta et sterkere grep om infrastrukturen. Vi skal sikre energiforsyningen på en ny og fremtidsrettet bærekraftig måte. Vi skal styrke den norske forskningsledelsen og et sterkere grep om ferdsel rundt øygruppen. – Så gleder jeg meg til å komme dit i august og markere 100 år med norsk suverenitet. Tusen takk for oppmerksomheten. 

 

• Se opptak av hele arrangementet: Svalbard del av Norge i 100 år