Statsministerens tale til Kontaktkonferansen

Som fremført (transkribert fra lydopptak)

Kjære forsamling, kjære kunnskaps-Norge,

Man skal oppleve mye i et politisk liv, som for eksempel å stå her i Høyres hus! – Så det gjelder å ha beina godt plantet på jorda!

Men jeg tenker jo egentlig at på en dag som denne – 21. januar – så er jo omstilling, trygghet og beredskap (konferansens overskrift) egentlig stikkordene vi alle reflekterer over. – Og det er vel slik at de fleste av oss, og jeg tror det gjelder alle dere, jobber ennå med å fordøye gårsdagen, i USA.

Verden er i betydelig forandring, gode venner. Og jeg tenker at de som dere engasjerer og har hverdag med, skal forstå samtiden. Men det blir jammen et kapittel – et stykke fremme der – å beskrive hva det var som skjedde ved inngangen til 2020-årene.

Hvilken tid lever vi i?

Hvilken tid er vi i? Vi har jo lært, de fleste av oss som er her nå, tror jeg, å leve med begreper som etterkrigstid og førkrigstid og mellomkrigstid og kalde krig og etter den kalde krig. Jeg tror vi ennå er på søken etter begrepet for å definere den tiden vi er i nå.

Det er en ny tid. Og hvilken dato vi skal bruke for det; det kan vi jo velge mellom, men jeg tror jo for eksempel at februar 2022, med krigen i Ukraina, er en betydelig dato i skillet. Men den oppsto jo ikke plutselig over natten. Det var en dato som egentlig vokste fram, sånn som jeg erfarte det, fordi denne etter-kalde-krigen-tiden ikke klarte å forbli på et spor mot en forlenget avspenning og nedrustning, der de store, globale temaene fikk tatt tak i dagsordenen.

Jeg opplevde selv i ungdomstiden at for eksempel atomvåpenspørsmålet var et sentralt, engasjerende tema. Og jeg opplevde etter 1990 at dette forsvant fra dagsordenen fordi det ikke lenger var et definerende tema for hva som var livstruende og viktig. Temaer som klima, fattigdom og menneskerettigheter vokste fram.

Og jeg husker som utenriksminister, da jeg ble bedt på et møte i New York med Henry Kissinger og andre tidligere amerikanske forsvars- og utenriksministre, som sa at nå er det alvorlig fordi atomnedrustning er i ferd med å gå helt av dagsordenen. Og det kom altså fra det holdet. Og det de sa, var at i dag er det egentlig ingenting som bremser det som bare vokser, ukontrollert, og det er farlig. Dette var egentlig mens man fortsatt var i den tiden man opplevde som etter-kaldkrigstiden. Det var egentlig de første signalene også om at vi går inn i en mye mer kompleks tid.

Jeg synes det er spennende å få komme til dere, og få anerkjenne det arbeidet vi trenger å gjøre, for å forstå de lange sammenhengene og hvordan vi skal orientere oss som stat.

Norge – et lite land?

Og et av spørsmålene jeg pleier å stille, og jeg skal gjøre det om noen dager også, når jeg skal til Universitetet i Tromsø, som jeg er veldig glad i – og hvor jeg har vært med å definere en del av norsk moderne utenrikspolitikk, basert på nordområdenes betydning – det er å begynne med å forstå dette landet vårt, som vi lenge omtalte var «i dyp fred» – og det hørtes i utgangspunktet ut som et hyggelig begrep, men det er ikke et hyggelig begrep – for det minner litt om en sånn «søvngjengerfred», at vi har bare den freden som en gitt faktor. – Det er å forstå hvor åpne og eksponerte vi er. Statistikken kan si – og Handelshøyskolen kan regne ut – ja, dere sitter her i salen, at vi er kanskje den mest åpne økonomien i verden, med pluss-minus-unntak.

Men jeg pleier å stille spørsmålet: Er Norge et lite land?

Og i den tiden jeg var utenriksminister, så pleide jeg å problematisere det med å si at – vel, i antall innbyggere, 5 millioner, av 200 stater i verden – så da er vi kanskje på listen over de litt mindre landene. Hvis vi tar landområdet vårt, 360 000 kvadratkilometer, så klatrer vi litt opp i ligaen. Da er det flere land som er mindre enn oss.

Men hvis vi legger til havområder og kontinentalsokkel, så blir det noe ganske annet. Og det er et faktum at hvis vi spør ChatGPT – hvem har verdens lengste kystlinje? – så er Canada på topp og Norge nummer to. Verdens nest lengste kystlinje. Det er iallfall ikke et lite land i det perspektivet. Og hvis vi da tar med betydningen vi har innenfor energi, innenfor sjømat, innenfor det maritime, innenfor det å ha verdens største pensjonsfond, så blir det begrepet «lite land» slik at man må vite hva man snakker om, når man bruker begrepet stor eller liten.

Og det faktum at Norge i fjor ble invitert med som gjest til G20-møtene – de kan årlig invitere fire-fem gjesteland – det er jo også et uttrykk for at vi ikke er et lite land. Jeg tror i økonomisammenheng, så er vi nummer 34. – Hadde det vært «G34», så hadde vi vært med som siste land der, men vi er altså gjest. Jeg foreslo en gang at Norden skulle stille samlet; da hadde vi vært nummer «G10». Det mener jeg er en tapt mulighet, for Norden kunne vært en fin profil der, men sånn er det nå. Men vi var i hvert fall gjesteland under Brasils formannskap.

Og kunnskapsministeren og mange andre brukte tid på å besøke Brasil og hadde akkurat samme taleretten som de andre 20. Og da tror jeg vi fikk følelsen av det at små og store land har ansvar i den verden vi lever nå. Og da er det også spennende at vi etter det brasilianske formannskapet i G20 også ble invitert til å være gjest i årets G20, som ledes av Sør-Afrika. – Også som et resultat av lange linjer som vi har med dem.

«Global risks»

Så gode venner, vi er eksponert. Nå er det World Economic Forum i Davos. De pleier å etablere en sånn liste over «global risks» hvert år – globale risiko. Det har vært veldig mye fokus på klima, miljø, natur, ekstremvær, og betydningen det har for verdensøkonomien. I år er den risikoen som kommer på topp: «Misinformation and desinformation». Og dette er samlet inn fra kunnskapsmiljøer og fra næringsliv over hele verden.

Det er klart at for dere som forvalter kunnskap, forskning og formidling til unge mennesker; dette at man rangerer på topp misinformasjon og desinformasjon, før ekstremvær, væpnede konflikter, polarisering, forurensning og så videre, det mener jeg er tankevekkende.

Jeg skal ikke gi næring til å definere hva slags tid vi lever i, men det er en tid preget av polarisering, motsetninger, fremme av det nasjonale. – Som i mange sammenhenger er bra og gir trygghet, men også i mange andre sammenhenger avskjærer hvordan vi kan løse noen av de store temaene som bare kan løses av det internasjonale.

Polarisering og internasjonalt samarbeid

For det er jo paradokset, at mens de temaene som vi vet må løses internasjonalt, er der og fordypes – natur, miljø, klima, noen viktige teknologisider – de får også selskap av nye sektorer, ikke minst kunstig intelligens og regulering av det. Våpen og nedrustning krever internasjonale avtaler. – Og veldig mange av forutsetningene for å inngå slike avtaler, går ned. Det er en realitet.

Og vårt land – som jo vil melde oss på for å være med i å finne løsninger, fordi vi er avhengige av det for velfungering av vår økonomi – vi må erkjenne dette og engasjere oss i det.

Autoritære regimer er på fremmarsj i verden; kun 8 % av verdens befolkning bor i det vi vi kaller velfungerende demokratier. Og det er slik at 7-8 milliarder mennesker bor ikke i det vi kaller Vesten. – Det er også en realitet. Og demokratiene er under press; viktige verdier som ytringsfrihet, kvinners rettigheter og så videre. Talene i går ga jo et uttrykk også for minoriteters stilling i USA, under den presidenten som nå kommer og erklærer det han gjorde i går.

Krig i Europa

Og så har vi, la meg bare gå gjennom det, krig i Europa, som snart går inn mot det fjerde året. Og jeg kan ikke understreke nok hvor fryktelig den krigen er. Den er en abstraksjon i noen debatter, men det har ikke vært en mer dramatisk ødeleggende krig i nyere tid, enn det vi nå ser av ødeleggelser i Ukraina, av tapstall hver dag, og miljøkonsekvensene av den krigen kommer ofte i annen og tredje rekke.

Det gjør jo også miljøkonsekvensene av Gazakrigen, for å si det sånn, når man ser hvor mye krigføring det har vært. Men ringvirkningene av Midtøsten og krigen i Ukraina er store og viktige. Og fortrenger selvfølgelig ikke at det er en dramatisk situasjon også i Sudan, Myanmar og andre konfliktsteder.

Men problemet og utfordringen globalt og for oss er at krigene får et enormt tyngdepunkt i å sette agenda – i måten fokus på landene der.

Og vi lever selvfølgelig med den realiteten at vi har en nabo som har gått til angrepskrig. – Som har en krigsøkonomi og som har en mye mer sårbar økonomi enn det overskriftene skulle tilsi.

Jeg tror Russland nå er en risiko på veldig mange områder. Det er en risiko militært. Det er en risiko i forhold til politisk stabilitet. Og det er også en risiko i forhold til økonomisk soliditet. 

Økonomer tolker jo gjerne økonomier – og må ha data for å analysere økonomier; sånn er de økonomiske modellene – så spørsmålet er; hvor kommer de dataene fra? Og jeg tror at sanne data, fra Russland for å vurdere hvordan Russland er, de er veldig vanskelig å få tak i. Og de er iallfall ikke – sånn sett – enkle å forholde seg til.

Nordområdene

Og veldig mye av dette trekker jo også for Norge i retning av et område som er avgjørende for oss, nemlig nordområdene, som blir viktigere i dette geopolitiske bildet. Det har vi jo sett i opptakten til presidentinnsettelsen i USA i går. Diskusjonen rundt Grønland er jo også et uttrykk for Arktis og Nordområdenes betydning strategisk. – Ikke bare Russland i nord, men Kinas økende interesse i nord. Og vi ligger også i nord.

Jeg mener det har vært en styrke for Norge at vi gjennom de siste 20 årene har ligget i forkant i den internasjonale debatten om å definere premissene for hva som er under utfordring i nord. La meg ta et par eksempler:

Fra 2005 var norsk strategi å etablere og forankre at havretten gjelder i nord. Dere vil kanskje sitte her og si at det er vel selvsagt, det er bare å lese traktaten. Men opplevelsen, inngangen til dette århundret, var at Nordområdene og Arktis var et slags «terra nullus». Der bor det ingen, og der gjelder derfor egentlig ikke regler.

Men kyststatene i Arktis, hevdet Norge, hadde rettigheter og plikter etter havretten. Det bor urfolk der. De har rettigheter og plikter. Og vi har som kyststater rettigheter og plikter. Vi fikk en arktisk strategi i Norge, som etter hvert ble kopiert av den EU-strategien som kom; av sentrale EU-land og også USA.

Men det som skjer i verden nå understreker hvor viktig det blir for Norge å styrke og få oppslutning om disse viktige prinsippene, særlig i våre nærområder, og erkjennelsen av at det kommer ikke vi til å klare alene.

Derfor var det en interessant reaksjon fra gårsdagens tale i USA; at på initiativ egentlig fra alle, så kom de nordiske statsministrene sammen i går kveld, for å gå gjennom hva det var vi hørte og hva betyr det. Og tilsvarende har vi også med EU; jeg hadde en halv times samtale med EU-kommisjonens president lørdag kveld, fordi for EU er det viktig å høre Norge når det handler om energi, når vi nå går inn i denne usikre tiden.

Det mener jeg også må være utrolig viktig for kunnskapsmiljøene våre, at vi nå holder de nettverkene vi har tett på oss, til åpen, flytende kontakt og utveksling. Det er jo ille nok at forskningssamarbeidet med Russland vel nå er nesten ikke-eksisterende i forhold til det vi har hatt av visjoner for det, men det er altså en realitet.

For Norge nå – i det store bildet, og det store bildet blir jo bare større, kan vi si – så la meg vektlegge to-tre ting:

Sikkerhet, NATO og Norden

Det første er det forholdet at Norden nå er samlet i NATO. Og historisk så har man jo spøkt med at man må tilbake til Kalmarunionen for å finne noe lignende. Historikerne i salen vil si at det nok er en analyse med begrensninger. Men allikevel så er det noen strekk som gjør at disse samtalene nå får en helt annen karakter fordi vi er i samme allianse. – Det betyr noe.

Så er det en tilleggsdimensjon at det regionale i Europa betyr mer nå. – Fordi vi er allierte med Portugal og Tyrkia og Sør-Europa, men det kommer til å bli en regional fordypning – de regionale statene som har forhold seg imellom kommer til å jobbe tettere. For oss betyr det Norden, Baltikum og Storbritannia.

Og husk på det: NATO er viktig for oss og 80 % av NATO er ikke-EU. – Det er USA, Canada, Tyrkia, Storbritannia, Norge. – Så for Norge er forbindelsene nå med Europa, med Norden, vår forankring, så med EU-landene og med Storbritannia, den utenrikspolitiske prioriteten vår. – Forankre, gjøre relevant og fordype samarbeidet.

Europa, EU og norsk eksport

Det har vi nå, tror jeg, godt på stell med EU, gjennom de avtalene vi har og hvordan vi oppdaterer dem, fra forskning til nå også sikkerhetspolitisk samarbeid, samarbeid om å styrke militærindustrien, som vi trenger, men også å få dette samarbeidet forankret godt med Storbritannia.

Og i den tiden vi nå har, hvor vi venter på hvordan amerikanerne vil posisjonere seg i handelspolitikken – Trump har altså opprettet et eget departement for innkreving av toll utenfra for å berike USA innenlands – det er omtrent oversatt fra det han sa i går. Så de skal jo legges på noen. Og uroen er jo selvfølgelig at hvis det kommer tollmurer, hva gjør da verdens mest åpne økonomi med så mye eksport som vi har?

La meg ta tilnærmingen vår på det: Rundt 3 % av vår eksport går til USA. Det er relativt sett et lite tall, men det er viktig nok for de 3 % som er der. Sjømat er i vekst, det er viktig, og vi har noen viktige produkter vi eksporterer til USA blant annet på mineralsiden, hvor vi har fått en egen avtale med dem, med den utgående administrasjonen, og jeg tror den innkomne kommer til å være interessert i det.

Men det som aldri blir opphevet, det er at 65 % av vår eksport går til EU og 20 % til Storbritannia. – Så dette er mellom 85 og 90 % til Europa. Der ligger de fleste av våre interesser. Og faren med det som kan skje, er at hvis det kommer en tollkrig mellom USA og Europa – hvis USA erklærer toll mot Europa og Europa svarer med toll mot omverdenen – hvor havner vi da?

Det er det jeg kaller å havne mellom møllesteinene i den internasjonale politikken. Det er småstatens utfordring, hvis vi kommer dit.

Derfor har det vært avgjørende for oss å jobbe med EU – for at den situasjonen ikke skal oppstå. Utfordringen er at vi ikke er med i EUs tollunion. Derfor kan vi ikke bare peke og si at vi er på innsiden. – Så vi må politisk argumentere for at vi som EØS-medlem, som leverandør av energi – som de fremholder, når de har sine møter i Europaparlamentet og EU-kommisjonen at «there is no better friend», og det er viktig å ta med seg – at vi skal i en sånn situasjon kunne være på innsiden.

Jeg opplever at det er forankret politisk i Europa – at slik er det. Men det er ikke selvfølge. Og oppstår den situasjonen at du får denne tollkrigen, så kommer det til å bli en svært viktig og krevende og utfordrende situasjon for Norge å håndtere. Vi må da jobbe opp mot EU-institusjonene og vi må jobbe opp mot EU-landene.

Polen

Det har vi hatt fordypning av i de siste årene, med strategiske partnerskap med Tyskland, Frankrike og med Storbritannia inngått før jul. Og jeg syns det er oppløftende at den nåværende EU-presidenten, han som leder EU-samarbeidet dette halvåret – det polske formannskapet – Polens statsminister, Donald Tusk, han tar sin første utenlandsreise, etter at han har vært i Strasbourg og presentert sitt program – hit til Oslo. – I morgen kveld, det er betydningsfullt.

Han er for øvrig en interessant person. Han sa en gang til meg at Norge er det landet hvor polakker blir tatt best imot og behandlet på best måte. Og jeg sa at det var jo veldig hyggelig å høre. – Og så sa han at; jeg vet det, for jeg har vært der selv, for da jeg var 29 år så brukte jeg et halvt år av mitt liv på å bytte ruter, vinduer, i nybygde hus i Troms.

Og mange kan huske polakkene på 80-tallet som kom og gjorde vedlikeholdsarbeid for mange nordmenn. Det var blant annet Donald Tusk, og han tjente nok penger til å begynne sin egen bedrift i Polen, og resten er historie. – Den mest erfarne statsministeren i Europa og har vært leder av EUs råd, og nå altså igjen Polens statsminister. – Parentes slutt, men han er en interessant mann.

Men dette EU er også et komplisert, sammensatt vesen, som vi vet, og nå med aktører som Ungarn, Slovakia; spenninger innenfor denne blokken som vi også må være gode på å lese. – Og et Tyskland som har store utfordringer, et Frankrike som har store utfordringer, og vi må være gode på det.

Vi blir jo egentlig ganske gode etter hvert; vekslende regjeringer i Norge – fra denne utenfor-posisjonen til å jobbe fram innflytelse som vi kan ha på best mulig måte. Og så skal ikke jeg si når den terskelen kommer hvor nordmenn sier at den er ikke god nok, men til nå så har vi jo klart å ivareta interessene våre rimelig godt, mener jeg.

USA

Så skal vi arbeide med den nye administrasjonen i USA. Det klarte vi da Donald Trump var president sist. Han er udelt mye bedre forberedt nå. Det er ikke slik at han nærmest må improvisere en tiltredelsestale. Han har holdt på i lang tid med store ressurser for å forberede dette. Og vi må være forberedt på at det som var i går, var starten på noe det kommer til å komme mer av. Og at uforutsigbarhet er en del av metoden.

Det strider jo mot veldig mye av det som er den åpne småstatens interesser, nemlig forutsigbarhet, rettsregler og tryggheten for at kjøttvekta ikke gjelder. – For der hvor det ikke er regler, der gjelder den sterkestes rett, og ofte slik at den som vil minst, bestemmer mest. – Så det blir en oppgave for oss å minne om de bilaterale interessene som vi har, i forhold til Storbritannia, forsvarssamarbeidet i nord, Alliansen, etterretningssamarbeidet og så videre.

Vi er forberedt på den nye administrasjonen. Vi kjenner veldig mange av de folkene som er der nå. Jeg legger til grunn at denne presidenten er opptatt av avtaler og resultater. Han er neppe opptatt av dårlige avtaler og dårlige resultater, og vi må forsøke å gjøre de tingene som vi har til å være gode avtaler og gode resultater, på de områdene der vi kan. Og vi har også flere felles interesser.

Men det er klart at for mange så er det en utfordring at Amerikas leder sier at hans mål er å «expand territory». Jeg vet det er mange av mine kolleger i dag som tenker på hva det betyr. Er det en referanse til territorium på jorda? Eller en referanse til at han skal plante flagget på Mars? Jeg tror at noe av kommunikasjonen nettopp er at det er usikkert – hva som ligger i det.

Så samarbeider vi også mot viktige delstater som også er USA. Vi har jo de delstatene med mye gammel norsk innvandring. Nå er det 200 år siden det første skipet gikk. Det er en ressurs for Norge å kjenne de politiske miljøene på en god måte. Og vi samarbeider med næringsliv og med utdanningsinstitusjoner som er selvstendige deler i USA.

Og det er jo interessant at når Trump nå trekker seg ut av Parisavtalen og kansellerer Green New Deal, så betyr ikke det at amerikansk næringsliv og forskning vil gjøre det samme. – For det har vi jo sett eksempler på nå; at fornybarinvesteringene i Texas er større enn i California. Det betyr jo at de tenker også i et litt lengre løp. Det må vi også vite å utnytte.

Norge og Kina

Til slutt – for å løfte blikket – og det har dere vært opptatt av, så er det klart at hovedsaken i det internasjonale for USA, det er Kina. Ikke bare for Trump, men det har vært det for tidligere administrasjoner. Det var jo interessant i gårsdagens tale; han snakket om Panama, var så vidt innom Midtøsten, men han nevnte ikke Europa, ikke Russland, knapt Kina. Det var jo i stor grad en innenrikstale.

Men Kina er jo definerende for så mange. Jeg besøkte Beijing og Shanghai i september. Jeg besøkte Fudan-universitet, hvor vi har universitetssamarbeid fra norsk side, 70-årsjubileum for diplomatiske forbindelser.

Og vi kunne snakke mye om Kinas globale betydning og den enorme reisen. – Når vi tenker over det; tilbake igjen fra da Kina slo om, ved inngangen til 80-tallet til i dag, så har dette ikke skjedd i historien noen gang. Og historikerne her vil vel være enige om det at det aldri har hendt i historien heller, at et land ikke veksler inn sin teknologiske og økonomiske tyngde i politisk innflytelse.

Jeg blir ofte litt forbauset når folk spør hvorfor Kina melder seg mer på. Det er i kraft av den tyngden de har. Norge var jo tilhenger av at Kina skulle bli medlem av WTO, Verdens handelsorganisasjon, og det ble Kina, i håp om at de da skulle følge rettsreglene for handel. Og på det første WTO-møtet jeg var i 2005, så tok ikke Kina ordet. For de var såpass nye at de observerte hvordan dette utviklet seg. Og tre-fire år senere så brøt de globale handelsforhandlingene sammen. Og da var vi på en måte borte fra ambisjonene om å få én stor global handelsavtale for verdenshandelen, til å få det vi har mer av nå, som de kaller en sånn «spagettibolle» av mange forskjellige typer avtaler. – Blant annet fordi at det å trekke sirkelens kvadratur her med Kina inne, er blitt for krevende.

De dominerer nå verdikjedene for grønne teknologier: 90 % markedsandel av solceller, 75 % av produksjonskapasiteten for battericeller, 66 % av elektriske biler, 60 % av teknologi som rotorer til vindturbiner, for eksempel, og 60 % av elektrolyserør til hydrogenproduksjon, og så videre. Så her er det noen store jobber som trengs gjøres i forhold til global handel, og av hva avhengighet betyr og ikke betyr.

Ukraina-krigen utløste jo diskusjonen om avhengigheten av Russland på gass. Men det er jo bare starten på diskusjonen som stater må ta om avhengighet av materielle verdier – men også av intellektuelle verdier – når ikke de kan utveksles på en fri måte.

EU-kommisjonen anslår at Kina har kontroll over forsyningskjedene til et flertall av mineralene på EUs liste over kritiske råvarer. Og kontroll betyr i noen sammenhenger langt opp på 90-tallet i prosent.

Og det utfordrer Norge, som faktisk også har en del av de betydelige mineralene som trengs, og hvilket ansvar vi har for å gjøre noe med det. Dette Fen-feltet nede i Nome i Telemark er et av Europas største påviste områder for sjeldne jordarter. Når du reiser dit i dag – jeg vet ikke om noen av dere har vært der, nede i Ulefoss – og ser utover, så er det i grunnen et jorde, men 10-20-30-40 meter under der så antas det at det er Europas viktigste felt på de områdene. Nå har vi inngått et såkalt «Mineral Security Partnership», som er et amerikansk samarbeidsinitiativ som skal sikre at «vennligsinnede land» får forsyning av kritiske råvarer. 

Så skal jeg bare runde av med å si at det er ikke gull alt som glimrer. Og Kina har sårbarheter som er betydelige, og som vi ofte ikke alltid helt ser og forstår, fordi økonomien og samfunnet deres er komplekst. De er sårbare for handelskriger. De har en klart lavere vekst enn det de har hatt i disse årene hvor de har vært på kraftig opptur. De har et boligmarked i seriøs krise.

Noen av dere var med meg på den turen – togturen fra Beijing til Shanghai; det er strekningen Mo i Rana – Oslo. Den tar fire timer og den går i 360 km i timen. Og statsministeren i Kina, som ønsket meg en god tur på den turen, han sa at den tar jeg selv, for jeg bor ofte i Shanghai, og det er den raskeste måten å reise på, men det tar litt lang tid. Så nå har vi prosjekt om 600 km i timen. – Det er ingen tunneler, det er rett fram, og det er enkelt å bygge jernbane. Så jeg tror det er en drøm for Bane Nor å prøve seg der.

Men når du tar det toget mellom Beijing og Shanghai, så kjører du gjennom «Ghost Cities»; byer med høyblokker hvor det ikke bor noen mennesker. – Fordi de har et boligmarked og et system som egentlig faller helt sammen. – Hva er de økonomiske konsekvensene av det? Hva er konsekvensene av en antatt ungdomsledighet på offisielt 10 %, uoffisielt 25 %?

Jeg holder foredrag nå for å snakke om norsk økonomi og sier at tenk at vi har kommet igjennom den tiden vi har nå, med en ledighet på 2,1 %. Men tenk om man hadde hatt en ungdomsledighet på 25 %? Og så har de noen store «bobler» i økonomien, særlig knyttet til kommuner, de regionale nivået helt ytterst, som leverer mange av velferdstjenestene, men som er økonomisk veldig ute å kjøre.

Hvordan forholder vi oss til Kina?

Regjeringen har jobbet mye med det, i den tiden vi har hatt ansvaret, med å lage en helhetlig, gjenkjennelig Kina-politikk, og konsultert med næringsliv, arbeidsliv og jeg tror også med kunnskapssektoren, for å få en helhetlig og gjenkjennelig politikk.

Og her er vår linje: Det betyr at vi skal samarbeide på de områder der det er i norsk interesse, altså være åpen for samarbeid, handel, kunnskap. Del to: Og samtidig utvise forsiktighet av hensyn til nasjonal sikkerhet. Det er balansen.

For å si det sånn; det er jo et hensyn du ikke ville tatt om du hadde snakket om forholdet til et europeisk land, eller til Sverige, et naboland. Men det vi må klare her, det er å ha den balansen i å se hvor det er naturlig å samarbeide, men hvor vi også må være varsomme. Vi ønsker handel og samarbeid om det grønne skiftet. Vi ønsker også å kunne fortsette å handle mange av de varene Kina har.

Men vi er nødt til å tenke risikoreduksjon. Det betyr ikke frakopling, men det betyr at vi har en helt annen grad av bevissthet i det forholdet. Og Kina er viktig for oss på mange områder, det er viktig for mange norske bedrifter.

Jeg var på et skipsverft utenfor Shanghai da Höegh Autoliners tok imot ett av ti nye biltransportskip. Det er verdens mest avanserte skip, som bygges ved kinesiske verft. Det som er inni det skipet, er i stor grad norsk teknologi fra Kongsberg og lyset på bildekkene er fra Glamox. Utrolig spennende utveksling. – Men altså, skipsbygging i dag, det er Kina. Og tallene varierer mellom 50 % og langt, langt oppover.

Og så er selvfølgelig Kina helt avgjørende hvis vi skal i det hele tatt interessere oss for – og det bør vi; klima, bærekraft, det grønne skiftet – å få dem med.

Og jeg synes det er interessant i dag. Jeg mener, dette er en utrolig tung dag: Dette er personlig for meg, for jeg har jobbet der hvor USA nå trekker seg ut av Verdens helseorganisasjon, WHO. Det er jo egentlig menneskelig også veldig trist. For noen av de aller flotteste og viktigste menneskene som har drevet Verdens helseorganisasjon, de er amerikanere. Og «Global public health» er jo en tung tradisjon i amerikansk «outreach».

Og jeg husker da jeg var i WHO, da var George Bush president i USA, og jeg kunne si mye om det, men han hadde et engasjement for barnehelse i utviklingsland og vaksiner som var betydelig, han investerte i det. Men det vi møter i dag, er at USA går ut av WHO, og de har satt all utviklingshjelp på 90 dagers pause, for å vurdere hvor det skal kuttes. – En stor utfordring. Og det interessante er, i dag kommer Kina ut og sier at vi styrker vårt bidrag til WHO. Og dette forsterker jo det amerikanske narrativet, for Trump sier han går ut av WHO fordi det er for mye i Kina. Men slik utvikler altså verden seg.

Norske forskningsmiljøer, mener jeg, skal med nødvendig forsiktighet samarbeide med Kina når dette er av interesse for dere, og samarbeidet gir faglig merverdi. Og så tror jeg vi har også nok av eksempler på at dere forstår sikkerhetsutfordringene. Og etterretningstrusselen, som er åpen. Som er fra særlig Kina og Russland, og som også er rettet inn mot norske kunnskapsmiljøer.

Kina er fortsatt en støttespiller for Russland i Ukraina. De er også ledende på det vi kaller fordekt aktivitet innen forskningssamarbeid og cyber. Og de legger økonomisk press på mer sårbare økonomier og verdikjeder i andre land.

Det må vi være bevisst. Og da skal jeg i grunnen avslutte med dette. Vi må tenke risikoreduserende tiltak, og her har Kunnskapsdepartementet arrangert en rekke Kina-rundebord. Jeg ser dere nikke til det; mange av dere har vært på det. De som ikke har det, bør bruke anledningen til å få bevissthet opp om hva det betyr. Og da er man mye tryggere i å finne ut hvor det er naturlig å samarbeide.

Totalberedskap

Og så er det egentlig to kommentarer til slutt: For ti dager siden så la vi fram Totalberedskapsmeldingen. Og vi har lagt fram to meldinger på beredskap i denne regjeringen: Forsvarskommisjonen, Fagmilitært råd, som ledet frem til en forsvarsplan for tolv år fremover. – Enormt stor økonomisk, menneskelig og teknologisk satsing for Norge. Og det spesielle ved det var jo at hele Stortinget stilte seg bak. – Alle partier, ikke noe annet land har det. Det er en stor styrke for oss.

Totalberedskapskommisjonen handler jo mye mer da om de sivile delene av beredskap. Og jeg ser det sånn at den delen er paradoksalt nok langt mer komplisert enn den første.

For det kommer til å koste mange penger å fornye den norske flåten, marinen. Vi skal ha nye fregatter, nye ubåter. Vi skal ansette 4 000 flere faste ansatte i Forsvaret, 4 000 flere rekrutter, og det blir krevende nok. – I en teknologisk verden hvor alt endres. Men det har vi gjort før. Og det kan vi ha planer og prosesser for.

Men Totalberedskapsmeldingen – det den sier, er at du må tenke gjennom: Hvilket ansvar har jeg? Og det er jo helt inn til det dere leser om nå ukentlig, om at har dere nok vann i spisekammerset? Nok hermetikk, om strømmen skulle gå? Om dataen skulle falle ut? Eller om det blir krig? Og da sier folk: Nei, en tredjedel har gjort det. Men de to tredjedelene må nesten spørre seg selv: Har jeg gjort det? Det er meg og mine i husholdningen.

Men hva med arbeidsplassen min? Har vi tenkt gjennom hva beredskap betyr? Hvor er vår sårbarhet? Og det er her vi må ut av «dyp fred». Og det handler ikke da liksom bare om det geopolitiske, sikkerhetspolitiske krigstrussel-scenarioet, som vi ikke har lov til å ignorere. Men under ekstremværet «Hans» så var det mange som fikk nærkontakt med den sårbarheten.

For meg er det viktig at kommuner, næringsliv og utdanningsinstitusjoner tenker igjennom hvordan vi berøres av dette. – Tar det ene gruppemøtet til å tenke gjennom hvor det slår inn. Og det er som sagt mer komplisert, for det er avhengig av at flere hundre tusen og flere millioner i landet vårt tenker gjennom hva det betyr. Så da har jeg fått sagt det. Jeg mener jo at kunnskapsverdenen vår, forskningsverdenen vår; dere som jobber med «omstilling, trygghet og beredskap» – som det jo står her – spiller en veldig viktig rolle i det.

Avslutning

Så, aller helt til slutt, så skal jeg si noe som jeg mener er viktig å ha med seg nå. Og det er et sånt utsagn som jeg mener historikerne kan reflektere over når vi analyserer Kina og USA, og det er følgende: Aldri overvurder Kina.

Og hva mener jeg med det? Jeg mener med det at fordi det er et annet politisk system, så har det vært en tendens til at vi ser på Kina overvurdert. I den forstand; ikke undervurdere, men i den forstand at de selger billig, de vokser frem, men vi klarer ikke å forstå sårbarhetene deres, som jeg snakket om, fordi mange av dem er ikke så tilgjengelige for oss, analytisk. – Boligboble, pengeboble, politiske spenninger i et land med den tradisjonen. Det er den ene delen.

Den andre delen er, i en dag som denne: Aldri undervurder USA.

Og da snur jeg brøken, for det er ikke politikken jeg tenker på, men det er innovasjon, forskning, teknologi, omstilling, kultur, som har en egen drivkraft, egentlig litt uavhengig av politikken. – Så Kina og USA er litt sånn som inverse brøker, de snur om.

Og vi bør ha et nøkternt fokus på begge, og jeg ønsker velkommen at forskning og kunnskapsverdenen vår både studerer og beriker den forståelsen.

Så dette tror jeg er deler og brokker av det store bildet; vel vitende om at det er ikke mulig å dekke det hele på en halv time. Takk for oppmerksomheten. Takk for meg. 

 

Se opptak fra hele konferansen her:

• Presseinvitasjon: Kontaktkonferansen for forsking og høgare utdanning - regjeringen.no