Forsiden

Olje- og energiministerens innlegg på Oljeindustripolitisk seminar 2023

Olje- og energiminister Terje Aasland holdt dette innlegget på Oljeindustripolitisk seminar på Scandic Park Sandefjord 10. januar 2023. Her annonserte han også TFO-tildelingen for 2022.

Olje- og energiminister Terje Aasland på Sandefjordkonferansen 2023
Olje- og energiminister Terje Aasland snakket om at Norge er blitt Europas viktigste energileverandør i lys av Russlands krigføring i Ukraina da han gjestet Oljeindustripolitisk seminar i Sandefjord 10. januar 2023. Her annonserte han også TFO-tildelingene for 2022. Foto: Arvid Samland / OED

Sjekket mot fremføring. 

Hei alle sammen – alle petroleumsvenner.

La meg starte med mitt fremste budskap til dere i dag: Takk!

Sjelden har jobben dere gjør vært viktigere.

Tusen takk for deres sterke bidrag til å stabilisere energisituasjonen i Europa. Det viktigste Norge har gjort – og skal gjøre videre – for å avhjelpe situasjon i et Europa preget av gassmangel som følge av Russlands krigføring i Ukraina, en kraftsektor i knestående og en oljesektor preget av bortfall av russiske volum og endrede produksjons- og transportmønstre – er å produsere så mye gass og olje som mulig. Hver dag. 

Dere kjenner tallene godt – i fjor økte vi leveransene av gass tilsvarende 100 TWh.

Og en svært god nyhet er at vi ser ut til å klare det samme høye nivået også i 2023. Hele 122 milliarder standard kubikkmeter, enorme energimengder som blir viktig for Europas, og dermed også vår egen, energisikkerhet.

Det ser Europa. Før sommeren i fjor signerte Norge og EU en avtale om å forsterke energisamarbeidet, der det blant annet pekes på at norsk petroleumsvirksomhet blir viktig for Europa også etter 2030.

Det er en viktig erkjennelse og anerkjennelse som har noe å si for hvor attraktivt det er å investere. Og vi trenger, som dere vet, flere investeringer i årene som kommer.

Den jobben som gjøres på norsk sokkel nå har sjelden vært viktigere.

Vi trenger tillit mellom land, spesielt i den tiden vi lever i nå.

Den brutale krigen i Ukraina fører til polarisering.

Energi brukes som maktfaktor i krigen, og vi ser hvor lett det skaper splittelse. Høye regninger og vanskelige tider for folk fører naturlig nok til protester, og i noen tilfeller også politikerforakt og nasjonalisme.

Jeg vil sitere Stein Ove Berg, som har skrevet en sang vi bruker en del i mitt parti, som kanskje ikke like ofte siteres fra i dette fora:

Nei, nå gjelder det mere enn før!

For hvis samholdet rakner og dør,

Venter fiender nok

Som vil splitte vår flokk.

Og vår flamme blir aske og glør.

Sånn er det faktisk. Hvis vi gir Putin lillefingeren – altså hvis samholdet rakner – da har Putin vunnet krigen.  

Vi kan ikke la det skje.

Vi står samlet mot det brutale angrepet fra Russland på Ukraina. Vi hjelper de som flykter, og vi bistår de som blir igjen med våpen. I tillegg skal vi bistå med å bygge opp landet igjen når krigen er over. Inntektene fra nettopp den jobben dere gjør gjør det mulig.

Også i Norge har trusselbildet også endret seg, det tar vi på alvor.

Det handler om at folk skal være trygge på jobb.

Og det handler om trygghet for at Europa skal ha nok strøm.

Da må vi også hindre uønskede hendelser som gir langvarige bortfall av leveranser. Det er gjort en rekke tiltak internt i næringen, vi har styrket samarbeidet mellom næringen og relevante statlige aktører, vi har gjort tiltak på sikkerhetssiden på statens side og vi har et godt samarbeid med andre land.

Dette er viktige og riktige tiltak. Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke har sett konkrete trusler mot aktiviteten på sokkelen.

Det ér fortsatt trygt å gå på jobb på norsk sokkel.

Energisituasjonen i Europa er nå svært krevende. Det er på mange måter en «perfekt storm». Bortfallet av gassleveransen i rørledningene fra Russland, har kommet samtidig som sårbarheten ved vårt væravhengige system virkelig har kommet frem i dagen.

Gasskrisen og kraftkrisen henger sammen.

Uten gass til kraftproduksjon ville deler av Europa gått i «svart» i 2022 når vinden ikke blåser og sola ikke skinner.

En viktig jobb for myndighetene i alle land er å sørge for energisikkerhet. Sikkerhet for at strømmen kommer fram dit den trengs når den trengs.

Heldigvis ser forsyningssituasjonen nå bedre ut enn fryktet for 2023. Gasslagrene er fulle, importkapasiteten for LNG øker, rørledningsleveransene utenom fra Russland går for fullt og de høye prisene gir lavere forbruk.

Men ser vi lengre frem så vil vi de neste årene forvente gasspriser som er høye.

Dette er også noe av grunnen til at EU har foreslått ulike tiltak for å påvirke gassmarkedet, som for eksempel et pristak. Jeg forstår veldig godt behovet EU har for å dempe ekstreme utslag i markedet.

Men både Norge og EU-landene har interesse av velfungerende og stabile energimarkeder.

Tiltakene som settes i verk må adressere hovedproblemet: Knappheten på gass. Derfor har vi tydelig advart mot pristak, vi er redd det kan ha utilsiktede konsekvenser.

Regjeringen har to mål for petroleumspolitikken:

  1. Vi skal utvikle, ikke avvikle. Legge til rette for å produsere mest mulig.
  2. Sørge for at det kan skje med lavest mulig klimautslipp.

Her vi står midt i en krig er det lett å glemme hvor vi var for bare tre år tilbake.

Pandemien slo til for fullt. Hele verden stengte ned. Oljeprisen stupte. Usikkerheten om fremtiden var enorm. Næringslivet kuttet pengebruken der de hadde mulighet til det.

For leverandørindustrien som var, og er, svært viktig i denne usikkerheten måtte kutte pengebruken var fleksibiliteten begrenset.

Effekten for leverandørindustrien ville bli at oppdrag de forventet de neste årene ble skjøvet utover i tid. Det truet videre aktivitet ved enkeltverft på direkten. Produksjonen ved verftet i Sandnessjøen ble besluttet avviklet. Verftet i Verdal – som skulle starte med Hod-plattformen, måtte tenke nytt da prosjektet ble satt på vent.

Også videre, også videre.

Stortinget tok derfor grep gjennom de midlertidige skatteendringene for næringen. Det var klokt, riktig og viktig. Dette tiltaket har vist seg å bli et Kinderegg.

Vi vet at det har ført til at prosjekter som ble lagt på hylla ble tatt ned igjen.

Ikke har det bare vært avgjørende for at vi fortsatt har en sterk utbyggingsdel innen leverandørindustrien. Skattepakken vil også gi produksjon som aldri har vært viktigere for verden og Europa. Skattepakken vil gi staten høyere inntekter enn den ellers ville fått.

Samlede forventede inntekter fra staten fra disse prosjektene utgjør flere hundre milliarder kroner. Disse inntektene hadde vi fått senere – eller i verste fall aldri – uten de midlertidige skatteendringene. Når en vurderer effekten på statens inntekter av tiltakene, må en selvsagt ta dette med i betraktning. Det gjør ikke de som påstår at staten taper på skattepakken.

I tillegg så har utbyggingsplanene levert under skattepakken gitt et viktig bidrag slik at vi kan opprettholde produksjonen på dagens høye nivå de neste årene – samt til å begrense det forventede produksjonsfallet fra slutten av dette tiåret.

Da må vi lete mer, og investere i både nye og gamle funn. Det skal vi.

Vi er Europas viktigste energileverandør: Gass, CCS, hydrogen, også videre.

For å opprettholde volumet må vi også sikre nye utbygginger.

Enkelte hevder at disse utbyggingsprosjektene går på bekostning av utbyggingen av andre næringer. Jeg er ikke enig. Tradisjonelt har vi sett på petroleumssektoren som en næring, og fornybarnæringa som en annen. Nå er energisektoren mer og mer en sammenhengende næring. Det har også blitt forsterka gjennom det siste årets energikrise.

Det er stor aktivitet på norsk sokkel, og med store ringvirkninger for leverandørindustrien vår.

Det legger et svært godt grunnlag for nye muligheter.

Vi trenger derfor også her å tenke både/og – ikke enten/eller. Slik vi gjør i regjeringsplattformen. Vi trenger nye næringer – som havvind, CO2-lagring, hydrogen, havbruk og mineraler. Ikke i stedet for olje og gass. Sammen med olje og gass når vi forventer at petroleumsaktiviteten gradvis vil avta de neste tiårene.

Poenget mitt, når jeg tar skattepakken som eksempel, er at politikk virker.

Og vår politikk skal legge til rette for at sokkelen utvikles.

Da skal vi føre en forutsigbar og helhetlig politikk som bidrar til å forsyne Europa med energi, trygger norske arbeidsplasser, sikrer landets inntekter.

Utslippene fra sokkelen er på vei ned, det skal fortsette.

Et av disse virkemidlene er kraft fra land, som har blitt mer omstridt i takt med utfordringene på kraftsiden også her hjemme.

Jeg mener stans av elektrifisering er avvikling. Vi skal nå klimamålene våre. Med økende kvotepriser og etter hvert mangel på kvoter finnes det ikke et annet alternativ til elektrifisering enn avvikling.

Regjeringen ønsker primært at krafta som brukes på sokkelen skal være produsert på sokkelen, jeg tror det vil være mulig i mye større grad om relativt kort tid.

Å utvikle, ikke avvikle, betyr ikke minst å føre en politikk som skal legge til rette for alle de spennende næringene som står på skuldrene av petroleumsvirksomheten.

Først CO2-lagring. Jeg ønsker å legge til rette for kommersiell CO2-lagring på norsk sokkel. Dette er et utrolig spennende område der mye skjer. Jeg ser derfor frem til sesjonen i morgen om dette temaet.

Vi gjør nå visjonene våre på havvind om til praksis.

HywindTampen har nå startet opp – verdens største anlegg for flytende havvind.

Regjeringen har satt en ambisjon om å tildele arealer tilsvarende 30 000 MW havvindproduksjon innen 2040. Dette tilsvarer en kapasitet på størrelse med hele det norske vannkraftsystemet. Samtidig er det relativt lite i forhold til energiinnholdet i vår petroleumseksport.

Og sist, men ikke minst - for å få til det grønne skiftet trenger vi metaller som kobber, kobolt og nikkel – metaller som vi vet finnes på norsk havbunn.

Jeg mener at vi, med vår lange tradisjon for god forvaltning og forsvarlig utnyttelse av naturressurser, skal bidra å til dekke dette behovet så lenge vi har lønnsomme ressurser.

Derfor har vi utarbeidet en konsekvensutredning som nå er sendt ut på høring. Der gir vi et oppdatert og samlet kunnskapsgrunnlag om hva effektene av en eventuell havbunnsmineralaktivitet kan bli.

Og helt til slutt, det som er drivkraften bak denne utviklingen: Det er flere funn.

Derfor skal vi fortsatt gjennomføre konsesjonsrunder og tildele nye utvinningstillatelser.

I alt det grønne arealet på figuren bak meg kan det tildeles utvinningstillatelser.

TFO-rundene omfatter arealet innenfor de røde strekene. TFO-arealet omfatter i dag størstedelen av de områdene som er åpne og tilgjengelige for petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. TFO-arealet utvides over tid. Dette er muligheter. Med stor betydning.

Nå kommer det dere kanskje har venta på: Jeg har, tradisjonen tro, med meg tilbudene om andeler i TFO 2022.

47 tillatelser.

29 i Nordsjøen, 16 i Norskehavet, 2 i Barentshavet.

Det er et mangfold av selskaper involvert. 25 stykk, 12 får operatørstatus.

Detaljene blir publisert på våre hjemmesider når jeg har gått av talerstolen.

Så kjære alle sammen,

På tross av dystre tider, vil jeg si at vi er ganske heldige i Norge. Vi er et land fullt med muligheter.

Og vi er heldige som har dere.

Som skaper velferd, arbeidsplasser og energi til Europa når de trenger det som mest.

Som jobber for å bedre effektiviteten og redusere utslipp overalt.

Som finner nye muligheter med den kompetansen og erfaringen dere har.

Så skal vi, myndighetene, bidra med rammevilkår, virkemidler og en retning for å videreutvikle aktiviteten på norsk sokkel. Og jeg mener vi har et veldig godt grunnlag for å videreutvikle norsk sokkel med TFO-områdene, som vi gjør i dag.

Tusen takk og takk for oppmerksomheten!