Utenrikspolitisk redegjørelse 3. mars

(Som fremført)

President,

«Den tid jeg vokste opp i var en frihetens gullalder».

Slik starter Stefan Zweig sin roman «Verden av i går – en europeers erindringer».

Denne boken skrev han i eksil under andre verdenskrig.

Zweig ble født inn i en velstående jødisk familie i Wien i 1881.

«Gullalderen» i sitatet henspiller på tiden før første verdenskrig, en tid preget av optimisme og fremtidstro.

Zweig opplevde deretter den første verdenskrigen, krisene i mellomkrigstiden, fremveksten av nasjonalisme og hat. Og han sto midt oppe i andre verdenskrig da han skrev denne boken.

Den tiden vi har vokst opp i, etter andre verdenskrig, har på mange måter også vært en gullalder.

Fra ruinene av verdenskrigene vokste en ny internasjonal orden fram.

FN-pakten og den moderne folkeretten.

NATO, forankret i FN-paktens rett til selvforsvar.

Europarådet, som var opphavet til den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Frihandel.

Økonomisk integrasjon i Europa.

Dette har utgjort grunnpilarene i norsk utenrikspolitikk i 80 år: FN og folkeretten på den ene siden, og den transatlantiske alliansen, med USA som vår viktigste sikkerhetsgarantist, på den andre.

Disse to pilarene er ikke to ulike spor; de er snarere to sider av samme sak. Det handler i bunn og grunn om én ting: At forholdet mellom stater skal være regulert av et sett med felles regler.

Disse reglene er grunnleggende i vår interesse. Vår velstand har vokst fram på demokrati, rettsstat og frihandel.

Sammen med folkerettens regler og institusjoner utgjør disse prinsippene grunnmuren i den liberale verdensordenen.

Denne verdensordenen har ofte blitt omtalt som Pax Americana, fordi USA i stor grad har påtatt seg rollen som garantist. Denne ordenen har definert vår gullalder.

Nå er denne liberale verdensordenen under sterkt press.

I min utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget i fjor, åpnet jeg med å si at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

Et år senere må jeg konstatere at situasjonen ikke er forbedret.

Den er snarere ytterligere tilspisset.

Står vi dermed ved veis ende av vår tids gullalder?

Russlands ulovlige og ødeleggende angrepskrig i Ukraina fortsetter med full styrke.

Denne helgen så vi starten på en ny regional storkrig i Midtøsten. Dette er svært bekymringsfullt. Jeg vil komme tilbake til denne saken litt senere i redegjørelsen.

President,

Et år inn i Trumps andre presidentperiode, har vi sett en kraftig amerikansk re-orientering. Vi ser et mer uforutsigbart USA. Det siste året har vi sett flere eksempler på at også USA utfordrer både maktforbudet i folkeretten, så vel som andre staters suverenitet.

Det er kombinasjonen av disse forholdene som gjør situasjonen vi nå står i så alvorlig.

Vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Det må vi ta innover oss.

Men nostalgi er ingen strategi.

Den verdensordenen vi nøt godt av siden andre verdenskrig var på ingen måte perfekt. Det er nok av eksempler på at gullalderen etter andre verdenskrig ikke var en gullalder for alle.

Det er heller ikke naturgitt at denne gullalderen må ende på like dramatisk vis som forrige gang.

Det finnes et mulighetsrom.

Hva er så mulighetsrommet for norsk utenrikspolitikk i 2026?

Det vil jeg snakke om her i dag.

La meg starte med det som også i dag er vår sak nummer én.

Russlands folkerettsstridige krig i Ukraina fortsetter med full styrke.

Det er nå tolv år siden annekteringen av Krim, og fire år siden fullskalainvasjonen.  

Russland fører krig mot Ukraina, men målet er også å bryte ned sikkerhetsordenen i Europa.

Russland forblir den dimensjonerende trusselen for europeisk sikkerhet, fred og stabilitet.

I en verden med mye uro, må vi ha fokus på det som er aller viktigst. 

Min første utenlandsreise i år gikk nettopp til Ukraina. Der opplevde jeg iskalde dager under russiske luftangrep.

Dette ga et lite innblikk i hvordan Russland fortsetter å ramme livene til millioner av ukrainere hver eneste dag.  

Russland forsøker å knekke den ukrainske befolkningens vilje til å stå imot, blant annet gjennom massive angrep mot ukrainsk energiforsyning. Men ingen ting tyder på at Russland lykkes med å knekke ukrainernes motstandsvilje. Snarere tvert imot.

Norge og andre alliertes støtte til Ukraina forblir avgjørende for å hjelpe Ukraina med å stå imot Russlands utmattelseskrig.

I 2026 bidrar vi med 70 milliarder kroner til militære formål, og 15 milliarder til sivile formål i Ukraina. Gjennom den militære støtten bidrar vi til å bygge opp Ukrainas egen forsvars- og avskrekkingsevne. I den sivile støtten er energisikkerhet en hovedprioritering.

Jeg er stolt og glad over, president, at vi i Norge har bred politisk enighet om støtten til Ukraina. Dette er en modell flere andre land ser til.

Norge skal fortsette å være en langsiktig partner. Og vi jobber iherdig for å sikre alliert og europeisk samhold om Ukraina-støtten.

Samtidig pågår det nå fredssamtaler.

En fredsavtale må ivareta Ukrainas selvstendighet, suverenitet og evne til å forsvare seg selv.

Det er positivt at USA er engasjert i arbeidet for en fredsavtale i Ukraina. Fortsatt amerikansk støtte er viktig for Ukraina i deres forsvarskamp mot Russlands aggresjon.

Ukraina må imidlertid selv legge premissene for en fredsavtale og hvordan den kan gis legitimitet i egen befolkning.

Det er også viktig at Europa engasjerer seg i utmeislingen av en fredsløsning. Norge har vært aktivt med på å bygge den nye koalisjonen av villige.

Det er dessverre lite som tyder på at Russland ønsker fred. Vi ser et Kreml som er villig til å ta store tap for minimale territorielle seire.

Samtidig ser vi at den russiske økonomien sliter tungt. Sanksjonene virker. 

Vi er nødt til å opprettholde presset på Russland for å endre deres krigskalkyle.

Det er ikke umulig at det kommer på plass en våpenhvile i løpet av 2026.

Om det blir våpenhvile, må vi bidra til at Ukraina ikke igjen blir utsatt for ny aggresjon. Varig fred er kun mulig dersom freden kan forsvares.

Norge skal bidra til å styrke det ukrainske forsvaret også etter at en våpenhvile er på plass. Vi har åpnet for å bidra til sikkerhetsgarantier i Ukraina etter en eventuell våpenhvile. Statsminister Støre og President Zelenskyj har nylig lansert arbeidet med en strategisk partnerskapsavtale mellom Norge og Ukraina til gjensidig, langsiktig nytte.

President,

Måten denne krigen ender på vil kaste lange skygger inn i etterkrigs-Europa.

Vi må nå planlegge for å ta tak i Ukrainas gjenoppbygging og vekst så snart en våpenhvile er på plass.

Tross all sin lidelse og grusomhet, kan krig paradoksalt nok også virke som en sammenbindende kraft i et samfunn.

Når krigen tar slutt, vil det være store utfordringer å ta tak i for å bygge opp landet. Motsetninger internt i landet kan blusse opp.

En klar plan for gjenoppbygging og vekst for Ukraina vil gi håp om en bedre framtid. Den vil også være viktig for europeisk sikkerhet og stabilitet.

Når krigen en dag tar slutt, må vi regne med at Russland fortsatt vil være en autoritær stat med imperialistiske ambisjoner.

Norge fører en fast og forutsigbar Russlandspolitikk. Vi må avskrekke Russland fra å true vår egen og våre alliertes sikkerhet. Samtidig skal vi, innenfor rammen av NATO, bidra til å redusere risiko for konflikt og misforståelser.

Vi styrker forsvarsevnen. Og vi bygger nasjonal beredskap og motstandskraft for å håndtere nye og komplekse trusler.

President,

Samtidig som krigen fortsetter i Ukraina, har den internasjonale dagsorden hittil i år i stor grad vært dominert av USA.

Vi står overfor en ledelse i USA som tar avstand fra mye av det som har vært vårt felles verdigrunnlag i moderne tid.

Disse endringene påvirker også etablerte normer for samkvem mellom stater og respekt for territoriell integritet og suverenitet.

Dette krever at vi står opp for våre verdier, og sier fra når vi er uenige. Det har vi også gjort.

Vi må erkjenne at vårt partnerskap med USA blir et annerledes partnerskap.

Vi blir stilt overfor nye dilemmaer i den utenrikspolitiske tenkningen. Mens vi tidligere har vært vant til å se på frihandel, folkerett og menneskerettigheter som en «pakke», er bildet blitt mer komplekst. Vi kan ikke lenger like enkelt dele verden inn i de vi er enige med og de vi er uenige med.

Vi deler grunnleggende sikkerhetsinteresser med USA. Vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA er avgjørende for å trygge Norge. Dette samarbeidet forblir tett og viktig.

NATOs kapasiteter er helt sentrale med hensyn til avskrekking og forsvar i nord. Det er derfor fortsatt i både Norges og Europas interesse å styrke NATO, og bevare et så godt og stabilt forhold til USA som mulig.

Den russiske nordflåten og store deler av Russlands kjernevåpenarsenal befinner seg i vårt nabolag, på Kola-halvøya. Disse våpnene er ikke først og fremst rettet mot Norge, men mot Nord-Amerika. Det gjør at USA har en sterk egeninteresse i å samarbeide med oss i nord.

Som statsministeren sa i sin sikkerhetspolitiske redegjørelse her i Stortinget i februar, så knytter dette Norge tett til beskyttelse av det amerikanske «homeland».

Vi må derfor klare å beholde et langsiktig perspektiv på vårt samarbeid med USA. Vi må håndtere utspillene som kommer på en klok måte, og vi må demonstrere at europeisk samhold er sterkere enn noen gang.

Et troverdig forsvar av Norge og våre nærområder er avhengig av støtte og forsterkninger fra allierte. Det gjelder særlig i relasjon til våre maritime områder, men favner bredt, også for NATOs kollektive forsvar av vår region. Norge, Europa og USA har langsiktig interesse av et tett samarbeid.

USA har bekreftet at de står ved sine NATO-forpliktelser. Særlig viktig er den kjernefysiske sikkerhetsgarantien.

Samtidig har Trump-administrasjonen utløst usikkerhet om USAs videre rolle i forsvaret av Europa.

Dette er egentlig ikke nytt. USA har lenge vært tydelige på at Europa må ta større ansvar for konvensjonelt forsvar, og det gjør vi.

Europa tar mer ansvar, og styrker den europeiske pilaren i NATO. Dette gjøres blant annet ved at alle medlemsland har forpliktet seg til å bruke 5 prosent av BNP på forsvarsrelaterte utgifter.

Et sterkere Europa er den beste garantien – både for å ivareta vår egen sikkerhet og for å sikre fortsatt amerikansk engasjement i Europa.

Vi prioriterer nå tettere og dypere samarbeid med nordeuropeiske partnere. I år har vi blant annet formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO. De nordiske og nordisk-baltiske foraene blir stadig viktigere møteplasser.

Regjeringen utvider det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med viktige land i vår region, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Polen. 

Partnerskapsavtaler med Storbritannia og Tyskland er allerede undertegnet. Vi er i dialog med Frankrike om en tilsvarende avtale. Dette inngår i vår garderingsstrategi.

Vi ser også at EU tar et større ansvar for europeisk sikkerhet. Dette bidrar til styrket samarbeid i NATO og mellom europeiske allierte. Den franske presidenten har tatt initiativ til et forsterket europeisk samarbeid om kjernefysisk avskrekking. Vi er rede til å diskutere disse spørsmålene i lys av arbeidet med en partnerskapsavtale. Samtidig vil jeg slå fast at norsk atomvåpenpolitikk ligger fast. Vi skal ikke ha atomvåpen på norsk jord i fredstid.

At Europa tar større ansvar, er også den viktigste lærdommen fra Sikkerhetskonferansen i München for to uker siden. Ett år etter visepresident Vance sitt kraftige angrep på Europa samme sted året før, så vi et mer samlet og selvsikkert Europa tre fram.

Sentrale europeiske ledere bekreftet der at man nå har tatt inn over seg at vi står overfor et endret USA, og at Europa nå må ta mer ansvar selv. Ikke bare for forsvar, men også for økonomisk sikkerhet, strategisk autonomi, rettsstat, demokrati og for åpne, tolerante samfunn.

Jeg tror tiden er inne for å konstatere at det «Pax Americana» vi vokste opp med,er over. USA har frivillig abdisert fra rollen som garantist for den liberale verdensordenen. Det betyr ikke at prinsippene den representerte trenger å gå til grunne. De kan fortsatt reddes – hvis tilstrekkelig mange tar ansvar.

Vi må altså håndtere et annerledes USA.

Likevel, den største og mest langsiktige trusselen mot europeisk sikkerhet forblir Russland. Det er de som tjener på eventuelle uenigheter og splittelser i alliansen.

Og la oss huske: Det har vært uenigheter i alliansen før, men NATO har bestått.

NATO har trygget vår sikkerhet i 77 år, og forblir bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk.

President,

Spørsmålet om Grønland sto sentralt ved inngangen til dette året.

USAs NATO-allierte var tydelige i sitt budskap om at Grønland er en del av Kongeriket Danmark.

Saken viste også at de øvrige allierte kunne respondere raskt og øke tilstedeværelsen.

La meg understreke igjen: Grønlands framtid må avgjøres av folk på Grønland og i Danmark.

Respekten for staters suverenitet og territorielle integritet er selve forutsetningen for en folkerettsbasert verdensorden.

Spørsmålet om økt sikkerhet i Arktis må løses innenfor rammen av NATO.

President,

«Arktis er hot». I dobbel forstand.

Aldri har den internasjonale oppmerksomheten om Arktis vært større, både grunnet geopolitikk og dramatiske klimaendringer.

Den største trusselen i Arktis er fortsatt klimaendringene, som går raskere der, altså i Arktis, enn noe annet sted på kloden. Dette påvirker forholdene i Arktis, men har også omfattende globale konsekvenser.

Klimaendringene er også en medvirkende årsak til en endret sikkerhetspolitisk situasjon.

Det er viktig å forstå hva arktisk sikkerhet egentlig dreier seg om.

Arktis vil neppe være en kilde til at det oppstår en internasjonal konflikt.

Men hvis en eventuell konflikt mellom Russland og Vesten likevel oppstår, vil havområdene rett nord for oss ha stor strategisk betydning fra første stund.

Dette er bakgrunnen for at NATO nå er enige om å styrke alliert nærvær i Arktis. Dette har Norge jobbet for i flere tiår. Vi ønsker velkommen at Arktis kommer høyere opp på agendaen i NATO.

Neste uke starter militærøvelsen Cold Response. Denne øvelsen viser styrken og samholdet i NATO, med betydelige bidrag fra et titalls allierte og flere titalls tusen soldater, inkludert et viktig bidrag fra USA.

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Mens andre land først nå retter blikket mot Arktis, har det for oss vært viktig hele tiden. For oss er ikke Arktis et fjernt sted. Vi bor og lever i Arktis. Livskraftige lokalsamfunn og et styrket forsvar sikrer stabilitet og trygghet i nord. Det er enda viktigere nå enn før.

Det er derfor svært viktig at vi er med å forme denne agendaen i NATO. Vi må sørge for at den er forankret i realitetene, som vi kjenner godt.

Med den økte internasjonale oppmerksomheten og usikkerheten om Arktis, følger også økt interesse for Svalbard. Det betyr ikke at Svalbard er under press. Svalbard er like mye Norge som en hvilken som helst annen del av landet vårt. Både geografisk og politisk skiller Svalbard seg fra Grønland, og kan ikke sammenlignes. 

Vår svalbardpolitikk har vært fast, konsistent og gjenkjennelig over tid. Regjeringen la i 2024 fram Svalbardmeldingen. Vi følger nå opp denne på en rekke områder. Vi har lang erfaring med å møte andre lands interesser for Svalbard og områdene rundt, og vi er godt satt opp til å svare på dagens utfordringer. 

President,

Vi vil framover blir stilt overfor vanskelige valg. I denne situasjonen må hensynet til norsk sikkerhet og norsk økonomi veie tungt.  

Slik verden nå ser ut har ikke Norge råd til å stå alene. Vi må samarbeide med de landene som har sammenfallende interesser og mål som oss.

Dette innebærer at vi må fordype båndene til EU, og at vi må styrke vårt samarbeid med våre viktigste europeiske allierte. Dette samarbeidet er viktig for både norsk økonomi og for norsk sikkerhet.

EU fortsetter å utvikle sin sikkerhetspolitiske rolle, og tar nye initiativ for å styrke både sin forsvarsevne og sin motstandsdyktighet. At EU lykkes med dette er i norsk interesse, uavhengig av hva vi mener om norsk tilknytning til EU. Dette er ikke initiativer som har som formål å erstatte NATO. De kollektive forsvarsforpliktelsene, med tilhørende planer og strukturer, skal fremdeles ligge i NATO. Men EU har en verktøykasse NATO ikke har, både juridisk og økonomisk.

EU utvikler sivil infrastruktur for å ivareta behovet for militær mobilitet. Dette handler om å kunne flytte personell og materiell raskt, med forenklede prosedyrer, over nasjonale grenser i en krisesituasjon. Dette er det EU som er best plassert til å ivareta. 

Landskapet for utforming av sikkerhetspolitikk er i endring. Dette må vi ta innover oss.

Regjeringens Nasjonale sikkerhetsstrategi fra i fjor slår fast at Norge må være til stede i utformingen av Europas sikkerhetsarkitektur.

Vi deltar aktivt i europeisk forsvarssamarbeid og i EUs forsvarsindustriprogrammer. Dette skal vi bygge videre på. 

President,

Det er ikke bare innenfor den tradisjonelle sikkerhetspolitikken vi må tilpasse oss en ny virkelighet.

Skillet mellom sikkerhetspolitikk og handelspolitikk viskes ut.

Grønlandssaken illustrerer igjen dette poenget. President Trump brukte tolltrusler som pressmiddel mot landene som støttet Kongeriket Danmark i Grønlandssaken. I et sikkerhetspolitisk spørsmål ble det truet med handelspolitiske tiltak. Truslene ble heldigvis trukket tilbake, blant annet etter samlet press fra USAs NATO-allierte og fra EU. Like fullt illustrerer dette at tiden der vi kunne se sikkerhetspolitikken og handelspolitikken adskilt er forbi.

Vi må ta innover oss at vi står mer alene nå på det handelspolitiske feltet. Vi har selv valgt å stå utenfor EUs tollunion og handelspolitikk.

At vi står mer alene enn før, ble illustrert gjennom den såkalte «ferrosaken» i fjor høst. Da ble Norge stående på utsiden av EUs beskyttelsestiltak på ferrolegeringer.

Ferrosaken var igjen et utslag av at EU nå har et behov for å beskytte egen industri mot urettmessig konkurranse og global overkapasitet. Norge var uenig med EU i denne saken, og arbeidet for en annen løsning, men også vi erkjenner den underliggende utfordringen.  

Selv om EU er tydelige på at de ønsker å ivareta integriteten i det indre markedet der også vi er med, og selv om EU sier at ferrosaken var et engangstilfelle, har vi ingen garanti for at dette ikke skjer igjen.

EU vil videreutvikle og styrke det indre markedet, men også beskytte markedet bedre.

Det er bred enighet i EU om at Europa i større grad må kunne klare seg selv. Det er enighet om å bygge europeisk motstandskraft, på tvers av områder. Dette er drevet av økende geopolitiske spenninger, sårbare forsyningskjeder og strategisk avhengighet av enkeltland. Det er dette EU mener med strategisk autonomi.

Arbeidet med økonomisk sikkerhet får nå en mer sentral plass i EU, og er en viktig del av dette arbeidet.

EU vil ta i bruk en rekke ulike verktøy. Her må vi følge med i timen slik at vår markedsadgang gjennom EØS ikke blir svekket. Siden Norge er en del av det indre markedet, er regjeringen opptatt av å komme tidlig på med innspill på forhold som berører oss.

Regjeringen søker aktivt samarbeid med EU innen økonomisk sikkerhet. Det gjør vi både for å styrke egen motstandskraft – og for å bidra til felles europeisk håndtering av økonomiske sikkerhetsutfordringer.

Norsk økonomisk sikkerhet henger uløselig sammen med EUs. Derfor prioriterer vi arbeidet med rettsakter som omhandler økonomisk sikkerhet, og ikke minst dialog med Kommisjonen og med EUs medlemsland om dette stadig viktigere politikkområdet.

President,

EØS-avtalen har aldri vært viktigere for oss. Vår tilknytning til det europeiske markedet gjennom EØS-avtalen er sterk, men den har også begrensninger. Politikkområder avtalen ikke dekker, blir stadig viktigere, også for oss.

Vi ser, president, at gapet mellom medlemskap og EØS blir tydeligere. Dette skyldes ikke først og fremst forholdet mellom EU og EØS/EFTA-landene, men at EU utvider sitt samarbeid som en respons på at verden endrer seg.

For Norge blir det nå viktig å unngå en utvikling der EUs virkemidler for å beskytte sin egen industri og styrke egen økonomiske sikkerhet skaper barrierer for vår deltakelse i det indre markedet.  

Denne situasjonen er krevende.

Det er avgjørende viktig å sikre norsk næringsliv tilgang til det indre markedet også i tiden fremover.  Derfor må vi også holde orden i eget hus.

La meg minne om at EØS-avtalen ikke er en meny, men en folkerettslig bindende avtale. Den gir hver enkelt av oss og næringslivet vårt viktige rettigheter, men den gir oss også en del plikter.

Når vi ønsker «noe mer» i vårt samarbeid med EU, må vi huske på at det sitter noen på den andre siden av bordet. For at vi skal få noe mer, forventer EU at vi oppfyller vår del av avtalen.

Så tåler også forholdet vårt til EU noen krevende saker.

Men som i alle forhold, kreves det innsats fra begge parter.

Derfor investerer vi i vårt forhold til EU.

Det gjør vi ikke for å være greie med EU, eller for å unngå å bli upopulære i Brussel.

Vi gjør det for å sikre våre egne grunnleggende økonomiske og sikkerhetsmessige interesser.

Det er et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre for å sikre Norge i en urolig tid. 

Regjeringen legger vår nåværende tilknytningsform til grunn for arbeidet. Og vi vil jobbe aktivt for å ivareta norske interesser på dette grunnlaget.

President,

Jeg registrerer at det fra flere hold nå hevdes at folkeretten er død.

Det vil jeg på det sterkeste tilbakevise.

Selv om nyhetsbildet preges av alvorlige brudd på folkeretten, er det samtidig slik at de aller fleste land faktisk følger folkeretten.

Her vil jeg trekke frem Ukraina som et eksempel. På tross av at de står i en svært vanskelig situasjon, gjør de mye for å sikre at deres egne styrker etterlever krigens folkerett. Det fortjener de honnør for.

Også Grønland-saken viser at det nytter å stå opp for folkeretten. Jeg er glad for at USAs NATO-allierte sto tydelig opp for Kongeriket Danmarks rett til suverenitet og grønlendernes rett til selvbestemmelse.

Det er stadig viktigere å motarbeide en trend der store stater tror de kan se bort fra folkeretten, og at «makt gir rett». Vi må ta til motmæle mot uttalelser og handlinger som bidrar til å svekke respekten for folkeretten. Det gjelder i alle situasjoner. Folkerettsbrudd fra nærstående stater må påtales på lik linje med andre.

Vi har hele tiden fordømt Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina. Men dette har ikke kostet så mye politisk, all den tid vi har gjort det sammen med en lang rekke sammenlignbare land.

Men vi har også vært tydelige i vår kritikk av Israels folkerettsbrudd i Gaza.

Vi har i klare ordelag formidlet at den amerikanske intervensjonen i Venezuela og angrepene på Iran ikke var i tråd med folkeretten.

I Grønlandssaken kunne vi registrere at mange land ble tydelige i sin kritikk av folkerettsbrudd. Det er naturlig å reagere når dette skjer i våre nærområder.

Men det er ikke tilstrekkelig. For hvis en regel skal respekteres av alle, må den gjelde overalt, hele tiden.

Nettopp det at vi har vært konsekvente i vår kritikk av folkerettsbrudd andre steder, gjør at budskapet vårt står sterkere, også i Grønlandssaken.

Hvis man derimot praktiserer dobbeltstandarder, mister argumentene sin verdi.

Et prinsippfast forsvar for folkeretten er utenrikspolitisk kapital for Norge. Det er et strategisk valg som står seg over tid. Og det gjør at vår stemme har større troverdighet.

President,

Denne helgen våknet vi til nyhetene om en ny, omfattende krig i Midøsten. Jeg tror dessverre vi må ta inn over oss at denne krigen kan bli større og mer alvorlig enn det vi har opplevd de siste årene. Denne krigen kan også få store konsekvenser for verdensøkonomien.

Krigen startet lørdag morgen med israelsk-amerikanske angrep på Irans øverste ledelse, kommandostruktur og militære kapasiteter. Kort tid etter startet Iran en serie motangrep. Disse har også rammet en rekke land som ikke selv hadde noe med angrepet på Iran å gjøre. Minst 14 land er nå direkte involvert.

Angrepet på Iran har ikke hjemmel i folkeretten. Det finnes ingen folkerettslig rett til regimeendringskrig, og angrepet oppfyller heller ikke de strenge kravene til såkalt forkjøpsangrep.

Irans angrep på byer og sivil infrastruktur i andre land i regionen går langt utover retten til selvforsvar, og representerer derfor også klare brudd på folkeretten. Disse angrepene er fullstendig uakseptable.

Det er viktig være tydelig på begge deler.

Det iranske regimet er et brutalt, undertrykkende regime, som har brukt omfattende vold mot egen befolkning og støttet terrorgrupper i andre land. Deres missil- og droneproduksjon har skapt stor uro i regionen.

Det er avgjørende viktig å hindre at Iran får anledning til å utvikle atomvåpen. Det er derfor svært beklagelig at forhandlingene mellom USA og Iran om en ny atomavtale ikke førte til en diplomatisk løsning.

Mange iranere både i Iran og her hjemme skulle svært gjerne sett en ny framtid for det iranske folk. Det forstår jeg svært godt.

Samtidig viser historien at luftangrep sjelden fører til regimeendring. Jeg er bekymret for at dette kan bli både langvarig og blodig krig i hele regionen.

President,

Norge skal ikke delta i denne krigen.

Det betyr ikke at norske interesser ikke berøres.

Flere tusen nordmenn befinner seg i land som er påvirket av denne konflikten. Utenriksdepartementet har satt krisestab for å bistå nordmenn i regionen som trenger hjelp.

Krigen får også følger for norsk næringsliv, og ikke minst skipsfarten. Vi har tett kontakt med norsk næringsliv om dette.

Hvordan krigen utvikler seg videre, og hva som nå skjer med Iran, vil ha store konsekvenser for landene i regionen.

I Syria er det nå 15 måneder siden Assad-regimet falt. Nær 14 år med borgerkrig er over. Assads fall betød også at Irans innflytelse i Syria ble kraftig svekket. Situasjonen i Syria er skjør, og viser hvor krevende overgangen fra borgerkrig til en ny samling for landet er. Vi bidrar der vi kan, både humanitært, med gjenoppbygging og politisk.

President,

Nok en gang ser vi at Palestina kommer i skyggen.

Akkurat nå er jeg særlig bekymret for situasjonen på Vestbredden. Vi ser at Israel ensidig endrer statusen til okkuperte områder, i strid med både folkeretten og tidligere avtaler som Israel har inngått. Palestinere blir drevet vekk fra hjemmene sine gjennom bosettervold og militæraksjoner.

Norge har anerkjent Palestina. Palestinsk eierskap og deltakelse er helt nødvendig for å komme videre. Derfor er det som skjer på Vestbredden i disse dager ekstra alvorlig.

I Gaza råder en skjør fred. Den humanitære situasjonen er fortsatt prekær.

President Trump har etablert sitt «Board of Peace». Dette instrumentet utfordrer både en rekke folkerettslige prinsipper og utfordrer FNs rolle. Norge kan derfor ikke tilslutte seg Board of Peace. De aller fleste europeiske land har lagt seg på en tilsvarende linje.

Dette til tross, er vi i dialog med amerikanerne om hvordan vi kan bidra til gjennomføringen av 20-punktsplanen for Gaza. Denne planen har skapt ny dynamikk.

Vi må utforme vår innsats på en måte som gjør både gjenoppbyggingen av Gaza og en samlet, selvstendig palestinsk stat mulig.

President,

Verdens verste humanitære krise pågår nå i Sudan. Dette er likevel også en konflikt som ofte blir oversett.

Krigen har rast i nærmere tre år. Landet står i fare for å gå i oppløsning. De menneskelige lidelsene er enorme og vanskelig å fatte. Overgrepene i al-Fashir, hovedstaden i Darfur-regionen, kan sammenlignes med folkemordet i Rwanda. 

Norge fortsetter vårt aktive fredsdiplomati i Sudan. Vi arbeider langs tre spor: For stans på krigshandlingene, for en inkluderende politisk prosess og for humanitær tilgang i hele landet.

Vårt aktive fredsdiplomati forsterker vårt humanitære diplomati, og omvendt. 

President,

Litt lenger øst ser vi hvordan Asia vokser frem som en av verdens mest dynamiske områder.

Både EU og andre vestlige land ser i økende grad til Asia. Det gjør også Norge. 60 prosent av verdens befolkning bor i Asia. India og Kina har hver for seg en større befolkning enn alle vestlige land til sammen.

Hvordan vi håndterer Kina er et av de viktigste spørsmålene vi står overfor i vår tid.

Mange globale spørsmål kan rett og slett ikke løses uten at Kina er med.

Kina er den største globale aktøren innen blant annet varehandel, klima, grønne investeringer og forskning. Kina er et ledende land i utviklingen av morgendagens teknologier – som kvanteteknologi, 6G og bioteknologi.

Vi samarbeider med Kina der det er i vår interesse. Samtidig utgjør Kina en økende sikkerhetsutfordring. På flere viktige felt skal vi derfor utvise økt forsiktighet overfor Kina og kinesiske aktører, av hensyn til nasjonal sikkerhet.

På viktige områder er vi også uenig med Kina, for eksempel om menneskerettighetsspørsmål og om viktigheten av demokrati og minoritetsvern for nasjonal velferd.

I vår dialog med Kina understreker vi at deres støtte til Russland, både politisk og gjennom omfattende tilførsel av materiell og teknologi, bidrar til å holde krigen i Ukraina i gang. Å styrke russisk stridsevne står i tydelig motstrid til Europas sikkerhetsinteresser.

Dette illustrerer igjen at vi lever i en mer fragmentert verden. Land lar seg ikke definere i enkle kategorier. Frihandel, folkerett og menneskerettigheter kommer ikke nødvendigvis lenger som én pakke.

Skillelinjene går på tvers av geografi.

President,

India, Sørøst-Asia og Øst-Asia er dynamiske og innovasjonsdrevne regioner, med økonomisk vekst og muligheter for norske aktører.

I fjor inngikk Norge frihandelsavtaler med India, Malaysia og Thailand gjennom EFTA. I år jobbes det for å ferdigstille en frihandelsavtale med Vietnam. ASEAN er Norges femte største handelspartner.

Avtalen med India representerer et vannskille. Det er et enormt marked med store muligheter. Norge har teknologi og kapital, og India gir norske bedrifter muligheter til å skalere opp.

I januar i år inngikk også EU en handelsavtale med India. Den ble omtalt som «alle handelsavtalers mor» av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.

Tallenes tale er tydelig om hva dette betyr: Avtalen mellom EU og India skaper et frihandelsmarked for to milliarder mennesker, og omfatter en firedel av verdensøkonomien.

Vi har også et stadig tettere samarbeid med ASEAN, som er Norges femte største handelspartner etter EU, Storbritannia, Kina og USA.  ASEAN-landene har rask økonomisk vekst, muligheter innen grønn omstilling og de har økende strategisk betydning. 

Europeisk og asiatisk sikkerhet henger sammen. Samarbeidet mellom NATO og Stillehavspartnerne Japan, Sør-Korea, New Zealand og Australia er derfor også viktig for oss.

Vi har et strategisk partnerskap med Japan fra 2023, og en felles ambisjon om et lignende partnerskap med Sør-Korea.

I en verden av stormakter må det store flertallet av mellomstore land stå sammen. Dette er eksempler på at vi gjør akkurat det.

President,

For Norge som en liten, åpen økonomi er et velfungerende globalt handelssystem viktigere enn på lenge. 

Verdens Handelsorganisasjon, WTO, er fortsatt grunnmuren som store deler av verdenshandelen baserer seg på. Men organisasjonen er ikke godt nok tilpasset dagens virkelighet.

WTO må kunne løse uenigheter mellom land, og sikre rettferdige konkurransevilkår. Organisasjonen har rigide krav om enstemmighet i alle beslutninger. Vi trenger mer fleksible løsninger.

Reform av WTO er derfor en viktig prioritering for Norge.

Senere denne måneden reiser jeg til Kamerun for å delta på WTOs 14. ministerkonferanse.

Norge er tungt inne i arbeidet med forhandlingene.

Målet vårt er å danne grunnlaget for at WTO igjen kan bli en stabiliserende kraft i handelspolitikken.  

I fjorårets redegjørelse sa jeg at FN opplever sin verste krise noensinne.

FNs generalsekretær har svart på den den finansielle og politiske krisen organisasjonen står i ved å lansere FN80-initiativet.

Det handler om en ambisiøs reform av FN.

FN må bli mer fokusert. Vi må tilbake til utgangspunktet og de tre grunnprinsippene FN ble bygget rundt: Forbud mot å angripe andre land, menneskerettighetene skal respekteres i alle land, og enighet om å samarbeide for å løse felles utfordringer.

Disse prinsippene er like viktige i dag.

Det er organisasjonsstrukturen i FN som trenger å endres.

For å lykkes med reform må vi ha bred oppslutning blant medlemslandene.

Norge arbeider nå med en stor gruppe land fra hele verden for å finne nødvendige kompromisser. Mitt inntrykk er at alle regioner ser seg tjent med et fungerende FN, selv om – eller kanskje særlig når – systemet knaker i sammenføyningene. 

Vi kan spørre oss selv: I den turbulente tiden vi lever i, kan Norge og verden klare seg uten en global møteplass som FN?

Mitt svar er nei. Og nettopp fordi vi er glade i FN, må vi ruste organisasjonen for den tiden vi lever i. 

President,

Stormaktsrivaliseringen vi er vitne til innebærer også et teknologisk kappløp.

Teknologi er ikke lenger bare et grunnlag for verdiskaping, men har direkte betydning for sikkerhetspolitikk, handelspolitikk, verdipolitikk og suverenitet.

Dette er ikke bare et kappløp om å komme først. Det er et kappløp om kontroll over verdikjeden, fra kritiske mineraler til KI-modeller. Råvarer og teknologi er en integrert del av den geopolitiske konkurransen.

Nye allianser formes, knyttet til teknologi og råvarer. Logikken er at avhengighet kan medføre sårbarhet.

I Europa er vi langt framme på regulering av teknologi, men vi mangler samtidig de store aktørene innen teknologisk innovasjon. Vi trenger begge deler. Regjeringen ønsker at Norge skal ta aktivt del i dette.

Digital suverenitet kan ikke bygges gjennom norsk alenegang. Derfor vil vi samarbeide tett med nordeuropeiske land, EU og andre partnere for å sikre handlingsrom, felles standarder og bedre alternativer. 

For å vinne KI-racet, vil man trenge kloke hoder, mikrobrikker og ikke minst mye energi. Kloke hoder finnes overalt, men det er Kina som ligger lengst fremme på fornybar energi.

Kina investerer massivt i fornybar energi, faktisk mer enn alle andre land til sammen. Når investeringene først er gjort i store sol- og vindparker, vil fornybar energi raskt utkonkurrere andre energiformer på pris. Dette kan plassere Kina inn i en lederrolle.

Hvis USA fortsetter å insistere på en mest mulig fossil fremtid risikerer de samtidig å skyte seg selv i foten i KI-konkurransen.

Disse aspektene må vi ha med oss inn i både europeisk og norsk tenkning om teknologisk utvikling.

Kunstig intelligens gir oss store muligheter, men den skaper også nye sårbarheter.

Demokratiet vårt, basert på rettstaten og menneskerettighetene, er en sentral del av vårt forsvarsverk mot angrep fra autoritære krefter.

Eksterne trusler som hybrid krigføring og desinformasjonskampanjer bygger ned tilliten i samfunnet og forsterker polarisering. Målet fra aktørene som står bak, er å destabilisere og skape kaos.

Europa står også overfor betydelige interne utfordringer; demokratisk tilbakegang, angrep på rettsstaten og fallende tillit til institusjoner. Det foregår en omkamp om viktige likestillingspolitiske gjennombrudd.

Påvirkningskampanjer utenfra – med gjentatte retoriske angrep på Europa, det være seg fra øst eller vest - har som mål å styrke disse tendensene. Nasjonalistiske og autoritære bevegelser undergraver demokratiet og spillereglene.

Dersom vi skal forsvare våre verdier mot disse truslene, må vi samarbeide tett og bygge demokratisk motstandskraft. EU har fremmet en rekke initiativ for å forsvare demokratiet i Europa.

Europarådet samarbeider nå om en ny demokratisk pakt, som skal gjøre demokratiene våre mer robuste mot angrep utenfra.

Og vi jobber med nye innovative metoder for å involvere yngre generasjoner i å fornye demokratiet – og til å tro på demokratiske institusjoner.

Gjennom EØS-midlene blir Norge i årene fremover den viktigste giveren til å styrke sivilsamfunnet i 15 av EUs medlemsland. Vi bidrar også aktivt i arbeidet mot desinformasjon. Dette er betydelige bidrag til en av de mest utfordrende og kritiske oppgavene vi står overfor i forsvaret av demokratiet i Europa.

President,

Avslutningsvis vil jeg minne om at den største utfordringen samtlige 8 milliarder mennesker på kloden står overfor, er klima- og naturkrisen.

I årene vi har foran oss vil vi se dette utspille seg i sammenheng: Klimaendringer, tap av natur og biologisk mangfold, forurensning og havnivåstigning. Disse krisene vil forsterke hverandre gjensidig, og true velferd, matsikkerhet og økonomisk stabilitet.

Derfor sto dette temaet lenge på toppen av den internasjonale politiske agendaen.

Jeg skulle ønske det fortsatt gjorde det. I stedet må vi nå bruke enorme mengder tid og ressurser på å håndtere konflikter mellom land, konflikter som kunne vært unngått.

Norge vil fortsette å prioritere internasjonal innsats for klima og natur – men vi må bare konstatere at også dette har blitt mer krevende.

Det gjør det ikke mindre viktig. Derfor skal vi fortsette å prioritere arbeidet mot klima- og naturkrisen.

President,

Det utenrikspolitiske bildet jeg har tegnet opp i dag er dystert.

«Den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født; nå er monstrenes tid».

Dette skrev den italienske tenkeren Antonio Gramsci for snart 100 år siden, fra en av Mussolinis fengselsceller.

Han beskriver opplevelsen av å leve på 1930-tallet, i en tid preget av overgang, usikkerhet og undergangen av gamle hegemonier. «Monstrene» refererer til politiske, sosiale og ideologiske farer, som ekstremistiske krefter. Disse kreftene styrkes når samfunnsstrukturene kollapser.

Det er flere ting i beskrivelsen fra 1930-tallet vi kan kjenne oss igjen i. Men en viktig forskjell på 1930-tallet og vår tid, er at vi faktisk har fasiten på hvordan det gikk den gangen.

Dit vil vi ikke komme igjen. 

Men vi må ta innover oss at vi lever i en ny tid.

Ikke i den forstand at alle prinsippene vi har bygget vår verdensorden på ikke er her lenger.

Men i den forstand at det er opp til oss – det store flertallet i verden – å stå opp for disse prinsippene. Vi må finne vår tids svar på hvordan man forsvarer dem.

Det krever modighet og ærlighet, og det krever nok en verdibasert realisme – som Finlands president Alexander Stubb har kalt det.

Realisme i den forstand at vi forstår verden slik den faktisk er. Og verdibasert i den forstand at vi må ha et sett med styrende prinsipper som vi konsekvent står opp for.

I denne redegjørelsen har jeg pekt på en rekke områder hvor Norge kan bidra og påvirke verden i en litt bedre retning.

Det har ofte blitt sagt at norsk utenrikspolitikk ligger fast. Det er et begrep jeg har vært forsiktig med å bruke – for der ute suser verden av gårde.

Jo, prinsippene vi baserer oss på, demokrati, rettsstat, folkeretten – ligger fast.

Men hva vi i praksis gjør i utenrikspolitikken, må hele tiden oppdateres til å svare på de utfordringene vi står overfor.

Og nå må vi gjøre tydelige prioriteringer.

Regjeringen er på jobb hver dag for å skape trygghet for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Dette forutsetter et velfungerende samarbeid med Europa, deltakelse i det indre marked, og en regelbasert verdenshandel.

Og vi er på jobb for trygghet for landet.  Utenrikspolitikken skal gjøre innenrikspolitikken mulig. All annen velstand er avhengig av at Norge er trygt.

I 2026 må vi gjøre følgende:

• Vi må gi vår fulle og uforbeholdne støtte til Ukraina for at de skal vinne krigen mot Russland.
• Vi må bidra til å sikre NATOs fortsatte troverdighet og relevans.
• Vi må bidra til samhold i et europeisk verdi- og interessefellesskap og samarbeide tettere med Europa og EU, på de områdene som er i vår interesse. Og vi må rydde unna hindringene for et tettere samarbeid med EU. Vi må etterleve våre forpliktelser i EØS-avtalen.
• Vi må være konsekvente i vårt forsvar av demokrati, rettsstat og folkeretten. Vi skal bidra til en regelbasert verdenshandel. Og vi må være med å skape brede allianser. Det tjener våre interesser.

Alene er Norge et lite land.

Men når vi samarbeider med likesinnede land – både i Europa og resten av verden, er den samlede styrken betydelig.

Kanskje står vi ved veis ende av den “frihetens gullalder” vi vokste opp med.

Men «verden av i morgen» er i støpeskjeen.

Hvordan den blir seende ut, er opp til oss.