Forslag til endringer i utlendingsforskriften

Gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 17 (1998-99) og Innst. O. nr. 42 (1998-99) har Stortinget vedtatt en rekke endringer i utlendingsloven, jf. lov 30. april 1999 nr. 22 om endringer i utlendingsloven og i enkelte andre lover (klagenemnd for utlendingssaker m.v.). Som følge av endringsloven må forskriften endres og suppleres på en rekke punkter.

Dette høringsbrevet gjelder hovedsakelig forslag til endringer i forskriften som følge av at lovens §§ 7, 11, 12, 14, 17, 19, 27, 29, 31, 37, 46, 50, 51 og 58 er endret. Lovendringene fremgår av vedlegg 1. Med unntak av endringene i §§ 17, 19 og 50 er de ikke trådt i kraft. Når det gjelder andre forslag vises det særlig til forslaget om å endre forskriftens § 23 første ledd bokstav i.

Nedenfor er det gitt en redegjørelse for bakgrunnen for de enkelte forslagene. Deretter er administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene omtalt. Til slutt er forslagene satt opp i kronologisk rekkefølge.

Liste over høringsinstanser ligger ved, jf. vedlegg 2. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges for eventuelle underordnete organer.

Eventuell uttalelse til forslagene bes sendt Justisdepartementet, Utlendingsavdelingen, Postboks 8005 Dep., 0030 Oslo, innen 1. oktober 1999.

Endringsloven inneholder også bestemmelser om opprettelse av klagenemnd - Utlendingsnemnda - for alle klager etter utlendingsloven som i dag behandles og avgjøres av departementet. I den forbindelse er §§ 5, 38 og 41 endret, og loven har fått to nye paragrafer, §§ 38a og 38b. Forslag til forskriftsbestemmelser i tilknytning til opprettelse av nemnd vil bli sendt på høring på et senere tidspunkt.

Det er dessuten vedtatt å opprette en institusjon for anbringelse av utlendinger som pågripes og fengsles i medhold av utlendingsloven. Institusjonen er kalt utlendingsinternat og fremgår av lovens § 37d. Også forslag til forskriftsbestemmelser om anbringelse i utlendingsinternat vil bli sendt på høring på et senere tidspunkt.

BAKGRUNNEN FOR FORSLAGENE

1. Endringen av lovens § 7 første ledd og § 11 annet ledd - forskriftens §§ 15 og 38

Det er vedtatt å endre § 7 første ledd slik at første gangs tillatelse i alminnelighet gis for ett, to eller tre år. § 11 annet ledd er vedtatt endret slik at fornyet tillatelse i alminnelighet gis for ett eller to år. Både første gangs tillatelse og fornyet tillatelse kan gis for et annet tidsrom dersom formålet med arbeidet eller oppholdet eller andre grunner tilsier det. Det er i begge paragrafer lagt opp til at det gis nærmere regler ved forskrift. Endringene er ikke satt i kraft.

Etter gjeldende lovbestemmelser gis både første gangs tillatelse og fornyet tillatelse i alminnelighet for ett år.

Lovendringene gjør det nødvendig å endre forskriftens § 15, der det er gitt bestemmelser om varigheten av første gangs tillatelse, og § 38, der det er gitt bestemmelser om varigheten av fornyet tillatelse.

Det foreslås at første ledd i begge paragrafer gjengir lovens hovedregel, jf. forslagene til ordlyd.

Vi har vurdert hvilke av bestemmelsene i forskriftens §§ 3, 4 og 4a som bør gi grunnlag for tillatelser av lengre varighet enn ett år, idet det foreslås en bestemmelse om at med mindre noe annet er bestemt, gis tillatelser for ett år, jf. forslaget til § 15 femte ledd og

§ 38 tredje ledd.

Tillatelser etter § 3 danner grunnlag for bosettingstillatelse, og det anses nødvendig med en viss kontroll av om innehaverne av tillatelsene faktisk oppholder seg i Norge. Det er et begrenset antall personer som søker arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse etter første ledd. Flest søker i medhold av bokstav a, men disse ønsker ofte opphold for en begrenset periode. Et lite antall årlig søker tillatelse etter bokstav b. Vi er kommet til at første gangs tillatelser på begge grunnlag bør gis for ett år. En søknad om fornyelse bør imidlertid kunne innvilges for to år, jf. forslaget til § 38 annet ledd.

Når det gjelder søknader om arbeidstillatelse etter annet ledd, tilsier behovet for kontroll av at arbeidsforholdet eller ervervsvirksomheten består at tillatelsene gis for ett år av gangen.

§ 4 gjelder oppholdstillatelser som kan gis for et ubestemt antall år (første ledd), for inntil fire år (annet ledd) eller for inntil to år (tredje ledd). Første ledd gjelder utdanningssøkende, og det er et vilkår for fornyet tillatelse at utlendingen har tilfredsstillende fremgang i utdanningen og følger den oppgitte studieplanen, jf. § 35 annet ledd. Dette bør kontrolleres årlig, og det foreslås at både første gangs tillatelse og fornyet tillatelse gis for ett år.

Annet ledd gjelder utlending om er formidlet av Norges forskningsråd. Erfaringen er at vilkårene for opphold ikke er oppfylt for mer enn inntil ett år, og ihvertfall ikke for mer enn ett år av gangen. På denne bakgrunn foreslås det at både første gangs tillatelse og fornyet tillatelse omfattes av ettårsregelen.

Tredje ledd gjelder ulike grupper utlendinger som kan få oppholdstillatelse i inntil to år. Det foreslås at tillatelsene kan gis for to år med en gang, jf. forslaget til § 15 annet ledd. Når en tillatelse er gitt for to år, er det ikke aktuelt å fornye den.

§ 4a gjelder arbeidstillatelser for inntil fire år (første ledd) eller inntil to år (annet ledd). Det foreslås at første gangs tillatelse etter første ledd kan gis for to år, jf. forslaget til § 15 annet ledd, og at også fornyet tillatelse kan gis for to år, jf. forslaget til § 38 annet ledd. Det er et vilkår for fornyet tillatelse at det dokumenteres et behov for arbeidstakeren ut over to år.

Annet ledd gjelder to grupper: praktikant (bokstav a) og au pair (bokstav b). Ofte søkes det tillatelse etter bokstav a for kortere tid enn ett år, og som regel ikke for lengre tid, og det foreslås at denne gruppen omfattes av ettårsregelen. Hensynet til behovet for kontroll med arbeidsforholdet til en au pair tilsier at slike tillatelser gis for ett år.

Det understrekes i forslaget til § 15 annet ledd at tillatelsen ikke gis en varighet ut over det tidsrommet det er søkt om tillatelse for. I bestemmelsen vises det også til § 15 åttende ledd om begrensningen som kan ligge i reisedokumentets gyldighetstid.

Adgangen til å gi tillatelser en varighet på tre år er bare aktuell å benytte for tillatelser som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse. Det foreslås at adgangen tas i bruk for tillatelser som er gitt på grunnlag av søknad om asyl, jf. forskriftens § 21 første og annet ledd og § 63 første ledd. Det vises til forslaget til § 15 tredje ledd.

1 Av § 15 tredje ledd fremgår det også at dersom det er tvil om riktigheten av de opplysningene søkeren har gitt, gis tillatelsen for ett år. I nåværende § 15 tredje ledd står det at tillatelsen i slike tilfeller bør gis for kortere tid enn ett år. I § 38 annet ledd er det gitt hjemmel til å gi fornyet tillatelse for to år til utlending som fikk første gangs tillatelse for ett år på grunn av tvil om riktigheten av de gitte opplysningene, forutsatt at det ikke lenger foreligger slik tvil. Er det fortsatt tvil, gis også fornyet tillatelse for ett år.

Tillatelser etter § 21 tredje ledd er ikke nevnt i § 15 tredje ledd. Dette innebærer at første gangs tillatelser etter denne bestemmelsen gis en varighet på ett år. Grunnen til dette er at slike tillatelser gis til en uensartet gruppe. Noen får en tidsbegrenset tillatelse, andre en tillatelse som kan fornyes, men ikke danne grunnlag for bosettingstillatelse. Det er ønskelig med mulighet til kontroll med denne gruppen etter ett år, men i den grad vilkårene for fornyet tillatelse da er oppfylt, foreslås det at fornyet tillatelse kan gis for to år, jf. forslaget til § 38 annet ledd.

Heller ikke tillatelser etter § 21a er nevnt i § 15 tredje ledd. Slike tillatelser gis til personer som har fått beskyttelse på grunnlag av en gruppevurdering (kollektiv beskyttelse). Tillatelsen danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse de første tre årene, men kan fornyes eller forlenges i dette tidsrommet dersom adgangen til å gi kollektiv beskyttelse ikke er bortfalt. Det følger av dette opplegget at slike tillatelser ikke bør gis for mer enn ett år av gangen.

Når utlending med tillatelse for tre år fyller vilkårene for bosettingstillatelse ved tillatelsens utløp, jf. forskriftens § 43 første ledd, innvilges bosettingstillatelse. I motsatt fall gis det fornyet tillatelse for ett år dersom vilkårene for fornyelse er oppfylt.

I § 15 fjerde ledd og § 38 annet ledd er det foreslått at tillatelser til de nærmeste familiemedlemmene til utlending som får første gangs tillatelse for to eller tre år eller fornyet tillatelse for to år, kan gis tillatelse av tilsvarende varighet. Det synes mest hensiktsmessig at tillatelser innen samme familie utløper på det samme tidspunktet.

Tillatelser som ikke uttrykkelig er nevnt i § 15 annet til fjerde ledd og § 38 annet ledd, gis for ett år, jf. forslaget til § 15 femte ledd og § 38 tredje ledd. Dette innebærer bl.a. at tillatelser for familiegjenforening som ikke omfattes av de nevnte bestemmelsene, gis for ett år, jf. imidlertid § 15 sjuende ledd. Det er i denne forbindelse lagt avgjørende vekt på behovet for regelmessig kontroll av at ekteskap eller samboerforhold består, og at barn som har oppholdstillatelse i Norge, også oppholder seg her i landet.

Bestemmelsene i § 15 sjette til åttende ledd gjelder tilsvarende for fornyet tillatelse, jf. § 38 fjerde ledd.

§ 15 sjette ledd gir regler om når en tillatelse kan gis en annen varighet enn hele antall år og tilsvarer nåværende § 15 annet og tredje ledd.

Av § 15 sjuende ledd, som er identisk med nåværende § 15 fjerde ledd, fremgår at en tillatelse til familiemedlemmer aldri kan overstige hovedpersonens tillatelse. Denne bestemmelsen har betydning når familiemedlemmet søker etter at hovedpersonen er gitt tillatelse.

§ 15 åttende ledd tilsvarer nåværende § 15 femte ledd, som må endres på bakgrunn av at det åpnes for å gi tillatelser av inntil tre års varighet. De fleste som vil få tillatelser av så lang varighet i egenskap av hovedpersoner, vil enten få reisebevis for flyktning eller utlendingspass. Disse dokumentene har en lengste gyldighetstid på to år, jf. forskriftens § 66 annet ledd (reisebevis) og § 70 annet ledd (utlendingspass). Også personer med bosettingstillatelse får reisedokument med to års gyldighetstid, og det foreslås ingen endringer i disse bestemmelsene. Tillatelser bør imidlertid kunne gis en varighet på to år eller mer uavhengig av disse dokumentenes gyldighetstid, og bestemmelsen foreslås endret i overensstemmelse med dette.

I de to siste leddene i forskriftens § 12 er det gitt bestemmelser om anmerking av tillatelser. Tillatelsen anmerkes naturlig nok ikke i reisedokumentet ut over dette dokumentets gyldighetstid. Når utlendingen har skaffet seg nytt reisedokument til erstatning for det som er utløpt, anmerkes tillatelsen i dette.

De to siste leddene i nåværende §§ 15 og 38 skal fortsette å gjelde.

Foranstående gjør det ikke nødvendig å endre § 13 om vedtaksmyndighet ved første gangs søknad eller § 41 om vedtaksmyndighet ved søknad om fornyet tillatelse.

2. Forskriftens § 23 første ledd bokstav i

Dette forslaget har ingen tilknytning til de vedtatte lovendringene.

Forskriftens § 23 første ledd bokstav i gir rett til opphold i Norge for søker som er
«mor eller far til norsk barn, jfr. annet ledd, når søkeren har foreldreansvar og daglig omsorg for barnet. Det er et vilkår at søkeren ikke har utenlandsk ektefelle eller samboer på tidspunktet for innreise i riket».

Enkelte utlendinger som er bosatt i Norge, har inngått lovlig ekteskap med flere. I flere bestemmelser er det lagt opp til at bare ett ekteskap skal ha rettsvirkninger her i landet etter utlendingsregelverket. Det vises for det første til § 23 første ledd bokstav a, som gjelder ektefelles rett til familiegjenforening med herboende. Her står det følgende om flergifte:

«Utlending som får opphold i riket og som i utlandet har inngått lovlig ekteskap med flere, kan bare regne én som ektefelle. Utlending som inngår lovlig ekteskap i utlandet med mer enn én etter å ha fått innvilget opphold i riket, kan bare regne den først ektede som ektefelle.»

Det vises også til § 23 første ledd bokstav e om barns rett til familiegjenforening med herboende, der det sies:

«Dersom herboende har mer enn én ektefelle, kan oppholdstillatelse bare gis til mer enn ett barn når de er helsøsken».

Når det gjelder statsborgerrettsloven, derimot, antas det at alle barn som har norsk far og er født i ekteskap, automatisk erverver norsk statsborgerskap ved fødselen selv om faren er gift med flere, jf. statsborgerrettsloven § 1 bokstav b, som lyder:

«Barn får norsk borgarrett når det kjem til …

b) dersom faren er norsk borgar og foreldra er gifte».

Dersom herboende, etter at han er blitt norsk borger, får barn med en ektefelle han har i tillegg til ektefellen her i landet, blir barnet altså norsk ved fødselen, og gjennom bestemmelsen i § 23 første ledd bokstav i vil mor og barn kunne bosette seg i Norge.

Det har ikke vært meningen at utlendingsregelverket skal gjøre det mulig å bo sammen med flere ektefeller her i landet. På denne bakgrunn foreslås det at «utenlandsk» tas ut av § 23 første ledd bokstav i, med den følge at en søker som har norsk ektefelle, ikke omfattes av bestemmelsen lenger. Dette vil være et bidrag til å motvirke at familieforhold som nevnt kan etableres i Norge.

Søker som har utenlandsk ektefelle eller samboer i utlandet, har verken i dag eller etter at bestemmelsen er blitt endret, rett til opphold i Norge sammen med sitt norske barn i medhold av bokstav i. Ektefellen eller samboeren og eventuelle barn i dette forholdet ville i så fall ha rett til familiegjenforening med det norske barnets mor, og det anses ikke rimelig å gi en utenlandsk familie rett til å etablere seg her i landet gjennom et norsk barn som er medlem av en slik familie. Bor den utenlandske ektefellen eller samboeren her i landet, må det søkes familiegjenforening med denne personen og ikke med det norske barnet.

Søker som har norsk ektefelle eller samboer, har i dag rett til å ta opphold i Norge sammen med sitt norske barn i medhold av bokstav i. Tankegangen var at norsk ektefelle/samboer uansett har rett til å bo i Norge, uten at en tenkte på virkningen av bestemmelsen i forhold til polygame ekteskap. Etter endringen vil ikke søker med norsk ektefelle/samboer omfattes av bestemmelsen lenger, men vedkommende har rett til familiegjenforening med ektefellen eller samboeren når vilkårene i § 23 første ledd bokstav a eller b er oppfylt.

Ektefellen til norsk borger som allerede har ektefelle her i landet, fyller ikke vilkårene for tillatelse etter § 23 første ledd bokstav a og vil få avslag.

3. Endringen av lovens § 12 fjerde ledd - forskriftens §§ 48 og 49

Det er vedtatt å endre § 12 fjerde ledd på to måter: For det første gjøres det klart at faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år er likestilt med bopel utenfor riket sammenhengende i mer enn to år, jf. første punktum. Av nytt annet punktum fremgår at det skal treffes vedtak om bortfall av en bosettingstillatelse. Endringene er ikke satt i kraft.

Også i dag er faktisk opphold utenfor riket i et tidsrom som nevnt, likestilt med bopel utenfor riket i et tilsvarende tidsrom uten at dette uttrykkelig fremgår av loven, jf. forskriftens § 49 første ledd. Det skal derimot ikke treffes vedtak om bortfall, idet det er tilstrekkelig å konstatere at en bosettingstillatelse er bortfalt. En slik konstatering kan ikke påklages. Lovendringene gjør det nødvendig å endre forskriftens §§ 48 og 49 om henholdsvis vedtaksmyndighet og bortfall av bosettingstillatelse.

§ 48 siste ledd inneholder allerede en regel om vedtaksmyndighet etter § 49, og det foreslås at vedtak om bortfall av bosettingstillatelse tas med i denne bestemmelsen.

I gjeldende § 49 første ledd er bopel omhandlet i første punktum og faktisk opphold i annet punktum. Bestemmelsene kan nå slås sammen, jf. forslaget til første ledd.

Nåværende annet ledd sier at bopelen utenfor riket anses å være sammenhengende selv om utlendingen har hatt ett eller flere opphold av kortere varighet i riket. Dette har støtte i lovens motiver, som fastslår at toårsfristen ikke kan omgås ved at utlendingen tar en tur til Norge i ny og ne, mens han eller hun i realiteten bor i utlandet. Bestemmelsen foreslås videreført som annet ledd første punktum.

Nåværende tredje ledd lyder:

«For at ny frist etter første ledd skal begynne å løpe, må utlendingen oppholde seg i riket minst like lenge som varigheten av det forutgående oppholdet utenfor riket.»

Denne bestemmelsen berøres ikke av lovendringene, men foreslås likevel endret fordi praktiseringen av den har budt på problemer. Tatt på ordet innebærer den f.eks. at dersom innehaveren av en bosettingstillatelse oppholder seg i utlandet i ni måneder og deretter i Norge i åtte måneder før han eller hun igjen reiser ut av landet, begynner det ikke å løpe noen ny toårsfrist fra dette tidspunktet. Følgen av det blir at de tidligere ni månedene i utlandet skal tas med i beregningen av hvor lenge utlendingen kan være i utlandet denne gangen før bosettingstillatelsen faller bort.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at bosettingstillatelser er til for utlendinger som ønsker å bo i Norge, og ikke for utlendinger som ønsker retttil å bo her samtidig som de i realiteten bor i utlandet. En utlending som f.eks. bor i utlandet i ett år og 11 måneder, her i landet i ni måneder (som ikke kan sies å være et opphold av kortere varighet, jf. forslaget til annet ledd første punktum), i utlandet igjen i ett år og 11 måneder osv., kan ikke anses for å ha bopel i Norge. Det anses uaktuelt ikke å ha regler som fanger opp slike og lignende tilfeller, men vi foreslår at den nåværende bestemmelsen erstattes av en bestemmelse som ser oppholdene i og utenfor riket over en fireårsperiode. Dersom innehaveren av en bosettingstillatelse oppholder seg i utlandet i mer enn halvparten av denne tiden, vil bosettingstillatelsen falle bort, jf. forslaget til annet ledd nytt annet punktum. En slik bestemmelse stiller utlendingen friere enn den som gjelder i dag og er atskillig enklere å praktisere.

Vi minner om at utlending etter søknad kan gis adgang til å oppholde seg utenfor riket i mer enn to år i sammenheng uten at bosettingstillatelsen faller bort, jf. § 49 nåværende femte ledd.

Nåværende fjerde til sjuende ledd blir tredje til sjette ledd. Nåværende fjerde ledd er for øvrig foreslått opphevet, jf. vårt høringsbrev av 8. april 1999.

4. Endringen av lovens § 14 annet ledd - forskriftens § 53

Det er vedtatt å oppheve § 14 annet ledd første punktum om at utlending som har arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse, skal gi melding til politiet ved skifte av bopel. Endringen er ikke satt i kraft.

Endringen innebærer at forskriftens § 53 første ledd må oppheves.

5. Endringen av lovens § 17 tredje ledd - forskriftens §§ 63 og 81

I § 17 tredje ledd er beskrivelsen av hvilke familiemedlemmer som har rett til avledet asyl, endret. Endringen, som ikke innebærer noen realitetsendring, er satt i kraft.

Forskriftens § 63 annet ledd, som viser til lovens § 17 tredje ledd, bør endres til å beskrive familiemedlemmene på samme måte som i lovbestemmelsen, jf. forslaget til endring. Tilsvarende endring foreslås i § 81 siste ledd.

6. Endringen av lovens § 19 - forskriftens §§ 68, 69 og 74

§ 19 har fått et nytt annet ledd om utlendingspass. Endringen, som ikke innebærer noen realitetsendring, er satt i kraft.

Endringen innebærer at forskriftens bestemmelser om utlendingspass kan gis med hjemmel i § 19 i stedet for den generelle forskriftshjemmelen i § 59. På denne bakgrunn foreslår vi at «mellomoverskriften» før § 65 endres til «Reisebevis for flyktning og utlendingspass, jfr. lovens § 19», og at overskriftene før §§ 69 og 74 utgår.

I § 68 første ledd bokstav c må henvisningen til lovens § 19 annet ledd endres til tredje ledd.

I § 69 første ledd første punktum er det vist til lovens § 17 fjerde ledd, som pålegger asylsøkere plikt til å levere inn pass eller annet reisedokument sammen med asylsøknaden. Denne plikten fremgår nå av lovens § 19 tredje ledd også når det gjelder søknad om utlendingspass, og henvisningen til § 17 fjerde ledd kan derfor utgå. Det foreslås at § 69 første ledd første punktum får samme ordlyd som lovens § 19 annet ledd første punktum, jf. forslaget til ny ordlyd.

I § 74 tredje ledd må henvisningen til lovens § 19 annet ledd endres til tredje ledd.

7. Endringen av lovens § 27 første ledd og § 31 første ledd - forskriftens §§ 68 og 118

Det er vedtatt å ta inn to nye bortvisningsgrunnlag i § 27 første ledd, jf. bokstav g og h, som gir hjemmel til å bortvise utlending som åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser (bokstav g) og som ikke har dekket utgifter som er blitt påført det offentlige i forbindelse med at utlendingen tidligere er ført ut av riket (bokstav h).Tidligere bokstav g er blitt ny bokstav i. Dette gjorde det nødvendig å endre henvisningen til bortvisningsgrunnlagene i § 31 første ledd, idet også vedtaksmyndigheten etter de nye bestemmelsene skal ligge til politimesteren eller den politimesteren bemyndiger. Endringene er ikke satt i kraft.

På denne bakgrunn må henvisningen i forskriftens § 68 første ledd bokstav a til § 27 første ledd bokstav g endres til bokstav i, og det foreslås at det i stedet for jfr. lovens § 30 annet ledd bokstav a settes eller. Også i § 118 fjerde ledd må henvisningen til bortvisningsgrunnlagene i § 27 første ledd endres.

I § 118 femte ledd annet punktum er det gitt bestemmelser om i hvilke tilfeller politimesteren eller den politimesteren bemyndiger, kan treffe vedtak om bortvisning i medhold av lovens § 28. Det foreslås at de to nye bortvisningsgrunnlagene ikke nevnes her, med den følge at vedtaksmyndigheten ligger til Utlendingsdirektoratet, jf. femte ledd første punktum.

8. Endringen av lovens § 29 første og tredje ledd - forskriftens §§ 68 og 122

I § 29 første ledd er tidligere bokstav b vedtatt delt opp i bokstav b og c, med den følge at det som var bokstav c ble bokstav d. Endringen er ikke satt i kraft.

Som følge av dette må henvisningen i § 68 første ledd bokstav b til § 29 første ledd bokstav c endres til bokstav d. Dessuten bør § 30 annet ledd bokstav a nevnes, idet innehaveren også kan bli utvist etter denne bestemmelsen.

Det er vedtatt å endre § 29 tredje ledd slik at et innreiseforbud som hovedregel ikke kan gis kortere varighet enn to år. Endringen er ikke satt i kraft. I dag er det ikke mulig å gå under to år.

Det må fremgå også av forskriftens § 122 annet ledd at bestemmelsen er en hovedregel.

Vi har vurdert om det bør gjøres noen endringer i forskriftens § 124 på bakgrunn av at toårsfristen endres fra en absolutt regel til en hovedregel, men er kommet til at paragrafen bør stå uendret, bortsett fra at toårsfristen bør skrives i ett ord. Selv om det blir mulig med kortere innreiseforbud enn to år, er det likevel en toårsfrist i loven, og det er ikke gjort noen endring i toårsregelen i lovens § 29 tredje ledd siste punktum.

9. Endringen av lovens § 37 - forskriftens §§ 128, ny 128a, 129 og 129b

9.1 Det er vedtatt flere endringer i § 37. Endringene er ikke satt i kraft.

Paragrafen har fått et nytt første ledd om plikt for utlending til å medvirke til å avklare sin identitet. Hvor langt medvirkningsplikten strekker seg, og hva utlendinger kan pålegges for å oppfylle den, skal det gis regler om ved forskrift, jf. § 37 første ledd tredje punktum. Vi foreslår at reglene gis i forskriftens § 128, og at bestemmelsene i nåværende § 128 flyttes til ny § 128a, jf. pkt. 9.2.

Etter § 37 første ledd første punktum har utlending ved innreise og frem til antatt korrekt identitet er registrert, plikt til å medvirke til å avklare sin identitet. I henhold til annet punktum kan utlending også senere bli pålagt slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige.

I brev av 25. februar 1999 ba departementet Utlendingsdirektoratet, Kriminalpolitisentralen, avhørspolitidistriktene og Romerike politidistrikt om forslag til pålegg som burde tas inn i forskriften, og vi har mottatt mange gode innspill.

Vi ber høringsinstansene både om synspunkter på de bestemmelsene som er foreslått og om forslag til andre pålegg som måtte anses tjenlige. Vi nevner at et pålegg om å underkaste seg DNA-test etter vår oppfatning ikke vil kunne gis med hjemmel i § 37 første ledd.

Av forslaget til § 128 første ledd fremgår hva utlending kan bli pålagt for å avklare sin identitet ved innreise og frem til antatt korrekt identitet er registrert. Tredje ledd gir regler om medvirkning til avklaring av identiteten dersom det på et senere tidspunkt er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige. I begge situasjoner må det gjøres begrensninger i bestemmelsene når det gjelder asylsøkere, jf. annet ledd. I fjerde ledd er det gitt regler om opplysningsplikt overfor utlendingen.

Dersom en utlending ikke etterkommer pålegg som nevnt i § 128, kan det bli aktuelt å iverksette tiltak som nevnt i lovens § 37 tredje ledd. For øvrig vil overtredelse av § 128 kunne være straffbart etter lovens § 47 første ledd bokstav a.

I første ledd er det regnet opp ni grupper av pålegg, jf. bokstav a til i, som til dels overlapper hverandre. Det har imidlertid vært et poeng å skille ut forskjellige typer av dokumenter og annet for å få frem at det ikke bare er rene identitetsdokumenter som er av betydning. Hvilken betydning det enkelte pålegg kan ha for å avklare identiteten i et konkret tilfelle, er det opp til den instans som gir pålegget å vurdere, og vedkommende utlending kan ikke nekte å etterkomme det under henvisning til at det ikke vil bidra til å avklare identiteten.

I henhold til bokstav a kan en utlending pålegges å gi en rekke opplysninger med sikte på å få klarlagt identiteten. Bestemmelsen overlapper til dels lovens § 44 annet ledd om at den utlending en sak gjelder, kan pålegges å møte personlig og gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket i saken. De opplysninger en utlending gir om sin identitet m.v. er imidlertid viktige bidrag til å få avklart identiteten, og en bestemmelse om dette hører naturlig hjemme i forskriften til lovens § 37.

De nevnte opplysningene er aktuelle å gi både i forbindelse med registrering av asylsøkere og senere avhør av dem. Både i asylsaker og andre utlendingssaker bør søknadsskjemaer og andre saksdokumenter som skal undertegnes av utlendingen utformes slik at underskriften samtidig er en erklæring om at de gitte opplysningene er korrekte, og at vedkommende er klar over at det kan være straffbart å gi uriktige opplysninger, jf. lovens § 47 første ledd.

Bokstav b, c, d og g gjelder pålegg om å legge frem nærmere bestemte dokumenter m.v. Når det gjelder bokstav b, bemerkes:

Reisedokument eller lignende dokument er i utgangspunktet det mest pålitelige dokumentet til avklaring av en utlendings identitet. Mange asylsøkere har kvittet seg med sine reisedokumenter under reisen til Norge. I noen tilfeller er de ødelagt, i andre tilfeller overgitt/returnert til en menneskesmugler eller andre. Uansett skal utlending som ikke er i besittelse av slikt dokument, kunne pålegges å innhente det og/eller å medvirke til at det fremskaffes. Det kan være aktuelt å pålegge utlendingen å la seg fremstille for aktuelle lands utenriksstasjon og gi de opplysninger som er nødvendig for å få utstedt reisedokument.

«Aktuelle lands utenriksstasjon» er samme formulering som i lovens § 41 femte ledd slik paragrafen lyder etter endringene vedtatt ved lov av 30. april 1999 nr. 22, men som ikke er satt i kraft ennå. Både etter § 41 og forslaget til bokstav b er det først og fremst hjemlandets utenriksstasjon det er tale om. Vi siterer fra motivene til § 41, idet det samme vil gjelde etter bokstav b:

«Det anses ikke tilstrekkelig å ha hjemmel bare til å fremstille utlendingen for hjemlandets utenriksstasjon, fordi enkelte utlendinger legger opp til å så tvil om hvilket land dette er. Noen nekter helt å oppgi nasjonalitet. Andre utgir seg for å være fra et annet land enn det riktige, med den følge at dersom de fremstilles for dette landets utenriksstasjon, er ikke dette hjemlandets. Det kan også være aktuelt å fremstille en utlending for en utenriksstasjon som myndighetene mener er hjemlandets, men som utlendingen hevder ikke er det.»

Asylsøkere som ikke har fått sin søknad avgjort, og dermed ikke hvorvidt de har behov for beskyttelse eller ikke, kan naturligvis ikke pålegges en slik medvirkning, jf. forslaget til § 128 annet ledd.

I praksis vil det dreie seg om utenriksstasjoner i Norge eller annet nordisk land. Da utlendingen ikke har gyldig reisedokument, kan reiser utenfor landets grenser bare foretas i samråd med utlendingsmyndighetene i vedkommende land, og det er først og fremst de nordiske land en har et så nært samarbeid med at nødvendige tillatelser til innreise vil bli gitt. Slike reiser vil bli gjennomført med medfølgende polititjenestemenn.

Bokstav e og f gjelder pålegg om å innhente, eller medvirke til å innhente, nærmere angitte opplysninger. I utgangspunktet dreier det seg ikke om å fremskaffe bestemte dokumenter, men det antas at opplysningene mest praktisk vil bli gitt i dokument som utstedes i sakens anledning. Antakelig vil det være mindre belastende for utlendingen selv å innhente opplysninger som nevnt, men det kan også bli aktuelt å pålegge utlendingen å medvirke til at norske utlendingsmyndigheter kan foreta henvendelser til aktuelle kilder.

I henhold til bokstav h kan utlendingen pålegges å delta i språktest. Dette kan f.eks. skje ved opptak av utlendingens stemme på bånd, som avspilles for eksperter på språk/dialekter fra antatt landområde/region. Ekspertene avgir deretter en uttalelse med hensyn til om utlendingen kan antas å være fra det området vedkommende hevder å være fra.

Det kan også være aktuelt å pålegge utlendingen å avlegge skriftprøve, jf. bokstav i. Dette kan først og fremst være aktuelt når det er av betydning å få avklart om et brev, notat eller annet dokument kan være skrevet av utlendingen selv.

Når en utlending ikke kan dokumentere sin identitet ved dokument utferdiget av offentlig myndighet, vil det avgjørende for om identiteten anses fastslått eller ikke være en helhetsvurdering av opplysninger, dokumenter og annet som fremlegges i saken. F.eks. vil en språktest eller skriftprøve ikke alene danne grunnlag for en konklusjon om at utlendingen antas å gi uriktige opplysninger om sin identitet.

Det er nødvendig å gi en særskilt bestemmelse om asylsøkere, jf. annet ledd. Så lenge søknaden er til behandling, skal ikke en asylsøker kunne pålegges å ta kontakt med sitt hjemlands myndigheter eller å medvirke til å avklare sin identitet på annen måte som kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse, jf. første punktum. Samtlige pålegg som er nevnt i første ledd kan derimot anvendes overfor asylsøker som har fått avslag på sin søknad om asyl med plikt til å forlate landet, eller er innvilget arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse på annet grunnlag enn et behov for beskyttelse, jf. annet punktum. Hovedregelen er at asylsøkere ikke har plikt til å forlate landet før vedtaket er endelig, jf. lovens § 40 første ledd. Dersom vedtaket f.eks. blir begjært omgjort eller brakt inn for domstolene, kan iverksettingen bli utsatt.

Når en utlending er blitt registrert med antatt korrekt identitet, opphører medvirkningsplikten etter lovens § 37 første ledd første punktum, jf. forskriftens § 128 første ledd. Den oppstår imidlertid igjen dersom det på et senere tidspunkt er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er den riktige, jf. § 37 første ledd annet punktum. De samme bestemmelsene som gjelder ved innreise og frem til antatt korrekt identitet er registrert, skal kunne anvendes i denne situasjonen, jf. § 128 tredje ledd første og annet punktum.

Når myndighetene pålegger en utlending å medvirke til en avklaring av identiteten på et tidspunkt som kan ligge flere år etter at antatt korrekt identitet ble registrert, vil utlendingen bli kjent med at det stilles spørsmål ved den registrerte identiteten, men vedkommende kan være ukjent med grunnlaget for dette. Det foreslås at hovedregelen skal være at utlendingen skal gjøres kjent med grunnlaget og gis anledning til å uttale seg om dette, før han eller hun pålegges å medvirke til en avklaring. Det skal imidlertid kunne gjøres unntak fra denne opplysningsplikten dersom det er grunn til å anta at hensynet til å få avklart identiteten taler mot det. Dette vil f.eks. være tilfellet dersom det er fare for at utlendingen i så fall vil ødelegge dokumenter vedkommende er i besittelse av og som kan bekrefte en annen identitet enn den som er registrert hos norske myndigheter. Dersom unntaksregelen benyttes, skal utlendingen i ettertid opplyses om grunnlaget for antakelsen om uriktig identitet, og senest når saken avsluttes.

I fjerde ledd foreslås det at utlending skal gjøres kjent med hjemmelen for de pålegg som måtte bli anvendt overfor vedkommende, og med at å unnlate å etterkomme dem kan være straffbart. Dersom en utlending ikke vil medvirke, bør den instans som har gitt pålegget, nedtegne dette ikke bare av hensyn til utlendingssaken, men også av hensyn til en mulig straffesak mot utlendingen.

9.2 Som nevnt under pkt. 9.1 foreslås bestemmelsene i nåværende § 128 flyttet til ny § 128a. Bortsett fra at en rekke henvisninger til lovens § 37 tredje ledd er endret til fjerde ledd, er det foretatt endringer bare i én bestemmelse, nemlig annet ledd bokstav a. Her er «holdepunkter for å anta at den oppgitte identitet ikke er den riktige» foreslått endret til «grunn til å anta at utlendingen oppgir falsk identitet». Forslaget er i overensstemmelse med en tilsvarende endring i lovens § 37 fjerde ledd bokstav a (tidligere tredje ledd bokstav a).

9 I § 129 første ledd blir det nødvendig å vise til § 128a i stedet for § 128, og i annet ledd til lovens § 37 femte ledd i stedet for fjerde ledd.

I § 129b tredje ledd må det også vises til § 128a i stedet for § 128. Dessuten foreslås det at «10» i siste punktum endres til «ti».

10. Endringen av lovens § 46 - forskriftens § 144

Det er vedtatt flere endringer i § 46. Endringene er ikke satt i kraft.

Forskriftens § 144 er gitt til lovens § 46. Også her må lovens § 57 nevnes i tillegg til §§ 27 og 28, og det må to steder vises til § 46 tredje ledd i stedet for annet ledd, jf. forslaget til endring.

Også i overskriften umiddelbart før § 144 må § 46 annet ledd endres til tredje ledd.

11. Endringen av lovens § 50 første ledd - forskriftens § 158

I § 50 første ledd er 3 og 6 endret til tre og seks. Endringene er satt i kraft.

Det foreslås at de samme endringene gjøres i forskriftens § 158 første ledd.

12. Endringen av lovens § 51 første ledd - forskriftens §§ 162 og 163

Det er vedtatt å endre § 51 første ledd bokstav b og c. Endringene er ikke satt i kraft.

12.1 Bokstav b gjelder søker som «skal drive ervervsvirksomhet eller skal være yter eller mottaker av tjenester i riket». Etter gjeldende bestemmelse er det et vilkår for tillatelse at underholdet er sikret. Bakgrunnen for at dette vilkåret er tatt bort, er at bestemmelsen bygger på rådsdirektiv 73/148/EØF, som ikke inneholder noe krav om sikret underhold, og at departementet kom til at det heller ikke finnes noen annen hjemmel til å stille krav om dette.

Forskriftens § 162 er gitt til bokstav b. Annet ledd gjelder vilkåret om sikret underhold. På bakgrunn av lovendringen foreslås det at annet ledd utgår.

12.2 Bokstav c gjelder søker som «oppebærer faste periodiske ytelser som minst svarer til folketrygdens minstepensjon». Dette er nå endret til at søkeren oppebærer «tilstrekkelige faste periodiske ytelser eller har tilstrekkelige egne midler». Begge alternativer anses omfattet også av gjeldende bestemmelse, som likevel ble endret for å gjøre dette tydelig.

Forskriftens § 163 er gitt til bokstav c. Paragrafen må endres så den blir i samsvar med loven, jf. forslaget til ny ordlyd.

13. Endringen av lovens § 58 - forskriftens §§ 176, 182 og 183

Det er vedtatt å endre § 58. Endringene er ikke formelt satt i kraft, men ingen utlending blir bortvist eller utvist av hensyn til folkehelsen, som er fjernet som utvisningsgrunnlag og dermed også som bortvisningsgrunnlag. For en nærmere orientering om endringene i § 58 vises det til Ot.prp. nr. 17 (1998-99) side 77 og 90.

Forskriftens § 182 gjelder bortvisning og utvisning av hensyn til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelsen og skal heretter bare gjelde hensynet til offentlig orden eller sikkerhet. Fjerde og femte ledd omhandler hensynet til folkehelsen og utgår som følge av lovendringen. For øvrig må noen henvisninger til bestemmelser i § 58 endres.

I § 183, som gjelder vedtaksmyndighet, må et par henvisninger til bestemmelser i loven endres, og ett sted foreslås «7» endret til «sju».

§§ 167 til 176 omhandler adgangen til fortsatt opphold etter avsluttet yrkesaktivitet i Norge. Hensynet til folkehelsen skal ikke kunne gjøres gjeldende i slike tilfeller heller, jf. § 176. Departementet er imidlertid kommet til at § 176 er overflødig ved siden av § 182 og foreslår derfor at § 176 oppheves.

ADMINISTRATIVE OG ØKONOMISKE KONSEKVENSER

I Ot.prp. nr. 17 (1998-99) ble det opplyst at de fleste lovendringene som det er foreslått forskriftsendringer til foran, verken medfører administrative eller økonomiske konsekvenser. Det ble imidlertid redegjort for slike konsekvenser hva angår lovens §§ 7, 11 og 46, jf. proposisjonen side 79. Det er ikke foreslått forskriftsendringer som har administrative eller økonomiske konsekvenser i tilknytning til § 46. Derimot er det på bakgrunn av endringene i lovens §§ 7 og 11 foreslått endringer i forskriftens §§ 15 og 38 som innebærer at det som står i proposisjonen om §§ 7 og 11, jf. sitatet nedenfor, også gjelder §§ 15 og 38:

«Forslagene til endring av §§ 7 og 11 gir adgang til å gi både første gangs tillatelser og fornyete tillatelser lengre varighet enn i dag. Dette er en realitetsendring som vil innebære redusert ressursbruk ved behandling av søknader om fornyet tillatelse. Mange tillatelser vil imidlertid fortsatt bli gitt samme varighet som i dag, og det må regnes med økt behov for tilbakekall av tillatelser som er gitt for lengre tid enn etter dagens praksis, fordi innehaveren ikke fyller vilkårene for å inneha tillatelsen lenger. Vi antar at ressursbruken totalt sett vil bli redusert, men at reduksjonen ikke vil være nevneverdig.»

FORSLAG TIL ENDRINGER I FORSKRIFT AV 21. DESEMBER 1990 NR. 1017 OM UTLENDINGERS ADGANG TIL RIKET OG DERES OPPHOLD HER (UTLENDINGSFORSKRIFTEN)

§ 15 skal lyde:

§ 15. Tillatelsens varighet

Første gangs tillatelse til arbeid eller opphold gis i alminnelighet for ett , to eller tre år, jfr. lovens § 7 første ledd.

Første gangs oppholdstillatelse etter § 4 tredje ledd og arbeidstillatelse etter § 4a første ledd kan gis for to år, men ikke ut over det tidsrommet det er søkt om tillatelse for, jfr. også åttende ledd.

Første gangs tillatelse til arbeid eller opphold etter § 21 første og annet ledd og § 63 første ledd kan gis for tre år. Er det tvil om riktigheten av de opplysninger som er gitt i søknaden, herunder om identitet/nasjonalitet, gis tillatelsen for ett år.

Første gangs tillatelse til de nærmeste familiemedlemmene, jfr. § 23, til utlending som får tillatelse for to eller tre år, jfr. annet og tredje ledd, kan gis tilsvarende varighet.

For øvrig gis første gangs tillatelse for ett år.

Tillatelsen kan gis for et annet tidsrom enn hele antall år dersom formålet med arbeidet eller oppholdet er begrenset til dette tidsrommet, eller dersom andre grunner tilsier det. Når behovet er midlertidig, kan tillatelse etter § 21 gis for kortere tid enn ett år.

Varigheten av en tillatelse gitt etter §§ 22 eller 24 skal ikke overstige utløpet av tillatelsen til hovedpersonen (den som har eller gis tillatelse på selvstendig grunnlag).

Med unntak av reisedokument utstedt av norsk myndighet må utlendingens reisedokument i alminnelighet være gyldig i minst to måneder ut over den tid tillatelsen blir gitt for.

I tillatelsen fastsettes dato for siste innreisedag i forhold til grunnlaget for tillatelsen. Dato for siste innreisedag skal ikke fastsettes senere enn seks måneder fra vedtak fattes, med mindre særlige grunner tilsier unntak.

Dato for melding til politiet, jfr. § 51, gir utgangspunkt for beregning av varigheten av første gangs tillatelse. For utlending som søker fra riket, jfr. § 10, gir vedtaksdato utgangspunkt for beregning av tillatelsens varighet.

- Det vises til pkt. 1. § 23 første ledd bokstav i skal lyde:

Som nærmeste familiemedlemmer, jfr. § 22, regnes: …

i) mor eller far til norsk barn, jfr. annet ledd, når søkeren har foreldreansvar og daglig omsorg for barnet. Det er et vilkår at søkeren ikke har ektefelle eller samboer på tidspunktet for innreise i riket,

- Det vises til pkt. 2.

§ 38 skal lyde:
§ 38. Varighet og innhold av fornyet tillatelse

Fornyet tillatelse gis i alminnelighet for ett eller to år, jfr. lovens § 11 annet ledd.

Fornyet tillatelse etter § 3 første ledd, § 4a første ledd og § 21 tredje ledd kan gis for to år. Det samme gjelder tillatelse som nevnt i § 15 tredje ledd gitt for ett år, dersom det ikke lenger foreligger tvil som nevnt. Fornyet tillatelse til de nærmeste familiemedlemmene, jfr. § 23, til utlending som får tillatelse for to år, kan gis for to år.

For øvrig gis fornyet tillatelse for ett år.

Bestemmelsene i § 15 sjette til åttende ledd gjelder tilsvarende.

Utløpet av den tidligere tillatelsen gir utgangspunkt for beregning av varigheten av fornyet tillatelse. Søkes fornyet tillatelse etter utløpet av den tidligere tillatelsen, gir likevel vedtaksdato utgangspunkt for beregningen.

For øvrig gjelder bestemmelsene i § 16 om innholdet av tillatelsen tilsvarende.

- Det vises til pkt. 1.
§ 48 siste ledd skal lyde:

Vedtak om bortfall av bosettingstillatelse og om adgang til å oppholde seg utenfor riket, jfr. § 49, treffes av Utlendingsdirektoratet.

- Det vises til pkt. 3.

I § 49 gjøres følgende endringer:

Første og annet ledd skal lyde:

Bosettingstillatelse faller bort når innehaveren har hatt bopel eller faktisk opphold utenfor riket sammenhengende i mer enn to år, jfr. lovens § 12 fjerde ledd.

Bopelen eller det faktiske oppholdet utenfor riket anses å være sammenhengende selv om utlendingen har hatt ett eller flere opphold av kortere varighet i riket. Bopelen eller det faktiske oppholdet utenfor riket anses også å være sammenhengende dersom utlendingen i løpet av en fireårsperiode har hatt flere opphold i utlandet som til sammen har en varighet på mer enn to år.

. Nåværende fjerde til sjuende ledd blir tredje til sjette ledd.

- Det vises til pkt. 3.

§ 53 første ledd utgår.

- Det vises til pkt. 4.

§ 63 annet ledd skal lyde:

Flyktningens ektefelle eller samboer og barn, jfr. § 23 annet ledd, har etter søknad i medhold av lovens §§ 9 og 17 tredje ledd, jfr. §§ 22 og 23 første ledd bokstav a, b, c og e, rett til asyl dersom ikke særlige grunner taler mot det.

- Det vises til pkt. 5.

Overskriften før § 65 skal lyde:

Reisebevis for flyktning og utlendingspass, jfr. lovens § 19

- Det vises til pkt. 6.

§ 68 første ledd bokstav a til c skal lyde:

Reisebevis skal inndras når

a) innehaveren bortvises etter lovens § 27 første ledd bokstav i eller lovens § 30 annet ledd bokstav a,

b) innehaveren utvises etter lovens § 29 første ledd bokstav d eller lovens § 30 annet ledd bokstav a,

c) innehaveren anskaffer hjemlandets reisedokument, jfr. lovens § 19 tredje ledd,

- Det vises til pkt. 6, 7 og 8.

Overskriftene før §§ 69 og 74 utgår.

- Det vises til pkt. 6.

§ 69 første ledd første punktum skal lyde:

Utlending somhar eller gis arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse i riketpå grunnlag av søknad om asyl, men uten å ha fått innvilget asyl, skal gis utlendingspass for reise utenfor Norge dersom utlendingens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det.

- Det vises til pkt. 6.

§ 74 tredje ledd tredje punktum skal lyde:

Pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, må innleveres sammen med søknaden, jfr. lovens § 19 tredje ledd.

- Det vises til pkt. 6.

§ 81 siste ledd skal lyde:

Når overføringsflyktning innvilges flyktningestatus, har vedkommende rett til asyl og reisebevis for flyktning, jfr. lovens § 22 fjerde ledd. Flyktningens ektefelle eller samboer og barn, jfr. § 23 annet ledd, har etter søknad i medhold av lovens §§ 9 og 17 tredje ledd, jfr. §§ 22 og 23 første ledd bokstav a, b, c og e, rett til asyl dersom ikke særlige grunner taler mot det.

- Det vises til pkt. 5.

§ 118 fjerde ledd skal lyde:

Vedtak om bortvisning etter lovens § 27 første ledd bokstav a til h treffes av politimesteren eller den politimesteren bemyndiger, jfr. lovens § 31 første ledd. Vedtak om bortvisning etter lovens § 27 første ledd bokstav i treffes av Utlendingsdirektoratet, jfr. lovens § 31 første ledd.

- Det vises til pkt. 7.

§ 122 annet ledd første punktum skal lyde:

Når forholdet som ligger til grunn for utvisningen ikke er så alvorlig at adgang til riket bør nektes for alltid, kan innreiseforbudet gjøres tidsbegrenset, men som hovedregel ikke for kortere tidsrom enn to år.

- Det vises til pkt. 8.

§ 124 overskriften og første ledd skal lyde:

§ 124. Adgang til riket før utløpet av toårsfristen

Søknad om adgang til riket for utløpet av toårsfristen i lovens § 29 tredje ledd kan bare innvilges når det foreligger sterke rimelighetsgrunner, og som regel bare for kortvarig besøk.

- Det vises til pkt. 8.

§ 128 skal lyde:

§ 128. Identifisering av utlending

Ved innreise, og frem til antatt korrekt identitet er registrert, har utlending plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, jfr. lovens § 37 første ledd første punktum. Myndighet som nevnt i § 5 tredje ledd kan pålegge utlending å

a) gi opplysninger om forhold som har tilknytning til utlendingens identitet, bl.a. navn, nasjonalitet, fødselsdato, fødested, bosted/oppholdssted i hjemlandet, sivilstatus, familiemedlemmer, identitetsdokumenter og reiserute til Norge,

b) legge frem reisedokument eller lignende dokument utferdiget av offentlig myndighet i inn- eller utland som bekreftelse på utlendingens identitet. Utlending som ikke har slikt dokument i sin besittelse, kan pålegges å innhente det. Utlendingen kan også pålegges å medvirke til at slikt dokument innhentes eller utstedes, herunder ved å lasegfremstillefor aktuelle lands utenriksstasjon og gi de opplysninger som er nødvendig for å få utstedt reisedokument,

c) legge frem dokumenter utferdiget av utlendingen selv, offentlige myndigheter eller andre i inn- eller utland, der opplysninger om utlendingens identitet fremgår helt eller delvis. Utlending som ikke har slike dokumenter i sin besittelse, kan pålegges å innhente dem eller medvirke til at de innhentes,

d) legge frem brev, notater, elektronisk lagrede opplysninger m.v. utferdiget av utlendingen selv eller andre, der opplysninger om utlendingens identitet fremgår helt eller delvis,

e) innhente eller medvirke til å innhente opplysninger hos offentlige myndigheter i inn- eller utland om registreringer som kan bidra til å avklare utlendingens identitet,

f) innhente eller medvirke til å innhente opplysninger om skolegang, arbeidsforhold, boligforhold, bank- og forsikringsforhold m.v. i inn- eller utland som kan bidra til å avklare utlendingens identitet,

g) legge frem billetter, bagasjekvitteringer og lignende,

h) delta i språktest eller lignende,

i) avlegge skriftprøve for at sammenlignende skriftundersøkelse kan foretas.

Asylsøker kan ikke pålegges å ta kontakt med sitt hjemlands myndigheter eller å medvirke til å avklare sin identitet på annen måte som kan komme i konflikt med et behov for beskyttelse. Dette gjelder ikke asylsøker som har fått avslag på sin søknad om asyl med plikt til å forlate riket, eller er innvilget arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse på annet grunnlag enn et behov for beskyttelse.

Dersom det er grunn til å anta at den identiteten en utlending er registrert med likevel ikke er den riktige, har utlendingen plikt til å medvirke til en avklaring, jfr. lovens § 37 første ledd annet punktum. Første og annet ledd gjelder tilsvarende for slik utlending. Før det gis pålegg, skal utlendingen gjøres kjent med, og gis anledning til å uttale seg om, grunnlaget for antakelsen om at den registrerte identiteten ikke er den riktige, med mindre det er grunn til å anta at hensynet til å få avklart identiteten taler mot det. I så fall skal grunnlaget gjøres kjent for utlendingen på et senere tidspunkt, og senest når saken avsluttes.

Utlending som pålegges å medvirke til å avklare sin identitet i medhold av første eller tredje ledd, skal gjøres kjent med de aktuelle bestemmelsene og med at det kan være straffbart å unnlate å etterkomme slikt pålegg, jfr. lovens § 47 første ledd bokstav a.

- Det vises til pkt. 9.1.

Ny § 128a skal lyde:

§ 128a. Fotografi og fingeravtrykk av utlending

Søknad om oppholdstillatelse, arbeidstillatelse og visum skal inneholde fotografi, jfr. §§ 11 første ledd og 108 første ledd. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere bestemmelser om når søknaden skal inneholde fingeravtrykk, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav b.

Det skal tas fotografi og fingeravtrykk av

a) utlending som ikke kan dokumentere sin identitet eller det er grunn til å anta at utlendingen oppgir falsk identitet, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav a,

b) utlending som søker asyl, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav b,

c) utlending over 18 år som søker familiegjenforening med en asylsøker, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav b,

d) utlending som nevnt under bokstav b eller c som har fått avslag på sin søknad, når fingeravtrykk ikke er tatt tidligere, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav c,

e) utlending som blir utvist, jfr. påtaleinstruksens § 11-2 bokstav d og lovens § 37 fjerde ledd bokstav d,

f) utlending som blir bortvist etter å ha blitt ilagt straff eller gitt påtaleunnlatelse, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav d,

g) utlending som har oppholdt seg ulovlig i riket, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav d.

For øvrig kan det tas fotografi og fingeravtrykk av

a) utlending som har fått avslag på søknad om en tillatelse etter loven, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav c,

b) utlending som blir bortvist etter lovens §§ 27 eller 28, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav d,

c) utlending som antas å oppholde seg ulovlig i riket, jfr. lovens § 37 fjerde ledd bokstav d.

Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere bestemmelser om når fotografi og fingeravtrykk skal tas etter tredje ledd.

- Det vises til pkt. 9.2.

§ 129 første og annet ledd skal lyde:

Fotografi og fingeravtrykk tatt med hjemmel i § 128a skal oppbevares i den enkelte utlendingssak.

Fingeravtrykk som nevnt i første ledd skal registreres i et EDB-basert fingeravtrykkregister, jfr. lovens § 37 femte ledd. Avtrykkene skal lagres i en egen fil (utlendingsregisteret) i Kriminalpolitisentralens alminnelige fingeravtrykkregister.

- Det vises til pkt. 9.2.

§ 129b tredje ledd skal lyde:

Utlendingsdirektoratet skal underrette Kriminalpolitisentralen når et avtrykk skal slettes i medhold av første ledd og om utgangspunktet for beregningen av fristen i annet ledd. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere bestemmelser om når fingeravtrykk tatt i medhold av § 128a første og tredje ledd skal slettes. Avtrykk som ikke er slettet tidligere, skal slettes ti år etter siste registrering.

- Det vises til pkt. 9.2.

Overskriften før § 144 skal lyde:

Transportselskapers ansvar for utgifter m.v., jfr. lovens §§ 46 tredje ledd og 59

- Det vises til pkt. 10.

§ 144 første ledd og annet ledd første punktum skal lyde:

Når utlending som er kommet med skip eller luftfartøy blir bortvist etter lovens §§ 27, 28 eller 57, plikter fartøyets eier eller leier, og på dennes vegne dets fører eller agent i riket, enten å ta utlendingen om bord igjen, på annen måte bringe utlendingen ut av riket, eller å dekke utgifter som måtte bli påført det offentlige ved at utlendingen føres ut, jfr. lovens § 46 tredje ledd.

På samme måte foreligger plikt til å ta ombord og dekke utgifter til eskorte av utlendingen ut av riket når politiet finner dette nødvendig, jfr. lovens § 46 tredje ledd.

- Det vises til pkt. 10.

§ 158 første ledd skal lyde:

Utlending som omfattes av EØS-avtalen, kan uten tillatelse reise inn i riket og ta opphold eller arbeid her i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder dersom utlendingen er arbeidssøkende, jfr. lovens § 50 første ledd.

- Det vises til pkt. 11.

§ 162 annet ledd utgår.

- Det vises til pkt. 12.1.

§ 163 skal lyde:

§ 163. Oppholdstillatelse til utlending som oppebærer faste periodiske ytelser eller har egne midler

Det er et vilkår for oppholdstillatelse etter lovens § 51 første ledd bokstav c at søkeren er sikret underhold gjennom tilstrekkelige faste periodiske ytelser eller har tilstrekkelige egne midler, og at søkeren er omfattet av en sykeforsikring som dekker alle risikoer som omfattes av norsk lovgivning.

Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer om hva som anses som tilstrekkelige faste periodiske ytelser og tilstrekkelige egne midler, og om kravet til dokumentasjon av underhold og sykeforsikring.

- Det vises til pkt. 12.2.

§ 176 oppheves.

- Det vises til pkt. 13.

I § 182 gjøres følgende endringer:

Overskriften og første ledd skal lyde:

Bortvisning og utvisning av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet

Utlending som omfattes av EØS-avtalen, kan bortvises eller utvises når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet gjør det nødvendig, jfr. lovens § 57 første ledd bokstav c og § 58 første ledd

Fjerde og femte ledd utgår.

Sjette ledd blir fjerde ledd. Første punktum skal lyde:

Når utlending som har søkt første gangs tillatelse vurderes bortvist eller utvist etter denne paragraf eller lovens § 58 første ledd, jfr. lovens § 57 første ledd bokstav c, skal søknaden avgjøres snarest mulig og senest innen seks måneder etter fremsettelsen av søknaden.

- Det vises til pkt. 13.

I § 183 gjøres følgende endringer:

Annet ledd annet punktum skal lyde:

Når det ikke er tvil om at det foreligger forhold som nevnt i lovens § 58 første ledd eller forskriftens § 182, treffes vedtak om bortvisning likevel av politimesteren eller den politimesteren bemyndiger.

Tredje ledd første punktum skal lyde:

Dersom sak om bortvisning etter lovens § 57 første ledd ikke er reist innen sju dager, kan utlending som ikke har oppholdstillatelse, bortvises etter vedtak av Utlendingsdirektoratet etter reglene i lovens § 57 første ledd bokstav b, c og d, jfr. lovens § 57 tredje ledd.

Fjerde ledd skal lyde:

Vedtak om utvisning etter lovens § 58 treffes av Utlendingsdirektoratet, jfr. lovens § 58 sjette ledd.

- Det vises til pkt. 13.

Med hilsen

Eli Fisknes e.f.

fung. ekspedisjonssjef

Ketil Larsen

fung. avdelingsdirektør

Vedlegg