Politiloven § 20a - høring

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Adressater ifølge vedlagte liste
99/2634 PJ-P SWO/amr
Dato:12.02.1999

Politiloven § 20a - høring

  1. Justisdepartementet sender med dette på høring utkast til ny § 20a i lov av 4 august 1995 nr. 53 om politiet.
  2. Etter Schengenkonvensjonens Art. 40 og 41 kan utenlandske polititjenestemenn på nærmere angitte vilkår fortsette observasjon og forfølgelse av en person som mistenkes for å ha begått straffbart forhold, inn på norsk territorium.
  3. Det er departementets oppfatning at denne form for myndighetsutøvelse, ikke minst av hensyn til legalitetsprinsippet, må forankres i en klar lovhjemmel.
  4. Lovforslaget og bakgrunnen for det fremgår av vedlegg 1.
  5. Lovforslaget skal fremmes i departementets Ot.prp sammen med øvrige forslag til lovendringer som knytter seg til norsk deltakelse i Schengensamarbeidet. Av hensyn til den tidsfrist som er lagt til grunn for fremleggelsen av denne proposisjonen i vårsesjonen er det i henhold til utredningsinstruksen punkt 1.4 besluttet å sette høringsfristen til 10 mars 1999.
  6. Flere eksemplarer av høringsbrevet med vedlegg kan fås ved henvendelse til Justisdepartementet, Politiavdelingen, Postboks 8005 Dep., 0030 Oslo,
  7. telefon 22 24 52 19.
  8. Liste over høringsinstansene ligger ved.
  9. Høringsfristen er satt til 10 mars 1999.

Etter fullmakt
Tom Brunsell avdelingsdirektør
Svein Wiiger Olsen underdirektør

Vedlegg 1 - Lovforslaget i bakgrunn

Etter Schengen-konvensjonens Art. 40 og 41 kan polititjenestemenn fra andre Schengenland på visse, nærmere angitte vilkår fortsette observasjon og forfølgelse av en person som mistenkes for å ha begått straffbart forhold, inn på norsk territorium.

Schengenkonvensjonen Art. 40 fastslår at det skal være adgang til grenseoverskridende observasjon mellom Schengenlandene. Dersom en tjenestemann fra et Schengenland, som ledd i etterforskingen av en straffesak, holder under oppsikt en person som er mistenkt for en straffbar handling som kan føre til utlevering, kan de fortsette observasjonen på et annet lands territorium. Det er en forutsetning at det på forhånd er fremmet en anmodning om bistand til rette vedkommende myndighet i dette land. I særlige hastetilfeller, hvor det på forhånd ikke er mulig å sende en anmodning i rett tid via de ordinære kanaler, kan polititjenestemannen fortsette observasjonen inne på det andre Schengenlandets territorium på betingelser som er nærmere angitt i Art. 40.

Schengenkonvensjonens Art. 41 regulerer de tilfellene hvor en person som er mistenkt for straffbart forhold forfølges på ferske spor. Dersom politiet i et Schengenland har tatt opp forfølgelsen av en person som er oppdaget på fersk gjerning i å begå eller medvirke til en straffbar handling som nevnt i nr. 4 i artikkelen, kan politiet fortsette forfølgelsen over landgrense uten å innhente forhåndstillatelse når det ikke har vært tid til å innhente dette, eller når myndighetene i mottakerlandet ikke i tide har nådd frem for å overta forfølgelsen. Ut fra Norges geografiske beliggenhet vil det i praksis bare være svensk og finsk politi som vil kunne nyttiggjøre seg forfølgelsesretten.

I henhold til nr. 9 i Art. 41 skal landene ved undertegnelsen av konvensjonen avgi en erklæring hvor de på grunnlag av bestemmelsene i nr. 2, nr. 3 og nr. 4 fastsetter nærmere vilkår for hvordan andre Schengenland, som de grenser mot, kan utøve sin rett til å fortsette en forfølgelse. I erklæringen i henhold til artikkel 41 nr. 9 skal hvert Schengenland fastsette om det skal gjelde noen tidsmessige eller geografiske begrensinger for det forfølgende politi når det gjelder utøvelsen av forfølgelsesretten. Fra norsk side er det avgitt erklæring der det ikke legges tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten, og det fastsettes at det forfølgende politi skal ha adgang til til å pågripe den forfulgte og at forfølgelsen kan skje for alle overtredelser som kan medføre utlevering.

Det vises forøvrig til mer fyldig omtale i St.prp. 42 (1996-97) om samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtale av 19 desember 1996 mellom partene i Schengenavtalen og Schengenkonvensjonen, og Island og Norge om avskaffelse av personkontroll på de felles grenser.

II Gjeldende rett og praksis

Utgangspunktet i gjeldende norsk rett er at det eksklusivt tilligger norsk politi, eventuelt andre norske myndigheter å utøve myndighet i forhold til norske eller fremmede statsborgere på norsk territorium.

Lovgivningen inneholder imidlertid enkelte bestemmelser om at også privatpersoner ut fra nødrettslige betraktninger kan gripe inn overfor andre privatpersoner. Dette gjelder bl.a. straffeprosesslovens § 176 første ledd annet punktum som hjemler pågripelse av mistenkt person som treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor.

I dag praktiseres i begrenset grad observasjon og forfølgelse på ferske spor over landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland. Av avgjørende betydning for utviklingen av denne praksis har det selvsagt vært at de geografiske avstander i grensetraktene er store, samtidig som politidekningen har vært begrenset på grunn av de praktisk talt åpne grensene mellomde nordiske land.

Man har forøvrig idag en parallell til reglene om observasjon og forfølgelse på ferske spor over landegrensene i de eksisterende grensetollsamarbeidsavtaler med Sverige og Finland (jf. tolloven §§ 4, 75-81).

III Generelle kommentarer

Behovet for egen lovhjemmel

I St.prp. nr. 42 (1996-97) om samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtale av 19 desember 1996 mellom partene i Schengenavtalen og Schengenkonvensjonen, og Island og Norge om avskaffelse av personkontroll på de felles grenser side 31 ble det lagt til grunn at svenske og finske polititjenestemenns adgang til å pågripe en person som forfølges kunne forankres i den adgang enhver har til å pågripe en mistenkt på fersk gjerning og ferske spor i henhold til straffeprosessloven § 176 første ledd annet punktum.

Som et ledd i de vurderinger som senere har funnet sted omkring denne saken, herunder bl.a. fra referansegruppen av jurister med særlig innsikt i statsrettslige spørsmål som bisto regjeringen under forhandlingene med EU om Schengensamarbeidet er det imidlertid foreslått å velge en annen løsning. Etter referansegruppens syn bør norske myndigheter sørge for en ny og klar lovhjemmel bl.a. av hensyn til legalitetsprinsippet. Justisdepartementet er enig i det foretas en klargjøring på dette punkt og fremmer nå forslag til en lovbestemmelse i lov av 4 august 1985 om politiet (politiloven) som vil gi en slik hjemmel.

Lovforslagets utforming

Lovforslaget er gitt en generell form ved at man fastsetter at utenlandske polititjenestemenn kan fortsette observasjon og forfølgelse så langt dette følger av overenskomst med annen stat.

Selv om det er Schengenkonvensjonen som er den direkte foranledning til lovforslaget, antar man at det er mest hensiktsmessig å gi en generell hjemmel.

Når det i lovforslaget er brukt formuleringen «overenskomst med annen stat» mener man også internasjonale sammenslutninger, slik som EU.

Redaksjonelle merknader

Politiets myndighetsutøvelse er i stor grad regulert i politiloven. På denne bakgrunn bør en lovhjemmel for utenlandske polititjenestemenns observasjon og forfølgelse av mistenkt person på norsk territorium innarbeides i politiloven.

Den foreslåtte bestemmelse skiller seg innholdsmessig fra politilovens øvrige bestemmelser og bør derfor inntas som en egen paragraf.

IV Spesielle kommentarer

Da Schengenkonvensjonen pr. idag er den eneste overenskomst av den type som lovforslaget viser til, er det naturlig å ta denne som utgangspunkt hva angår grensene for utenlandske polititjenestemenns myndighetsutøvelse og prosedyrene i forhold til norske myndigheter.

Grunnvilkår

Norge har avgitt erklæring i hht. Schengenkonvensjonens Art. 41 nr. 9, jf. nr. 4 pkt. b om at grunnvilkåret for forfølgelsesretten er at den forfulgte person mistenkes for straffbar handling som kan medføre utlevering. De nærmere vilkår for at utlevering skal kunne finne sted er regulert i lov av 13 juni 1975 nr. 39 om utlevering (utleveringsloven).

Forfølgelsesretten gjelder også i forhold til personer som har rømt fra varetekt eller fra soning av frihetsstraff.

Etter utleveringsloven kan utlevering bare skje når handlingen etter norsk lov kan medføre en straff av fengsel i mer enn 1 år. En straffedømt person kan utleveres når dommen går ut på frihetsstraff eller anbringelse i anstalt i et tidsrom av minst 4 måneder, eller når det med hjemmel i dommen er truffet eller kan treffes bestemmelse om slik anbringelse.

Myndighetshandlingene

«Politimyndighet» brukes som betegnelse på den samlede myndighet til å gi påbud og foreta inngrep overfor publikum, om nødvendig med makt, som er særegen for politiet.

Utenlandske polititjenestemenn vil ikke kunne utøve politimyndighet på linje med norske polititjenestemenn. Deres myndighetsutøvelse er saklig begrenset til at de kan fortsette allerede pågående observasjon og forfølgelse av en person mistenkt for å ha forøvet eller medvirket til forøvelse av lovovertredelse, som kan medføre utlevering.

Dersom det fra norsk side ikke blir fremsatt krav om at forfølgelsen skal avbrytes og vedkommende lokale politimyndighet ikke kan gripe inn raskt nok, kan de utenlandske polititjenestemennene dessuten anholde den forfulgte inntil norske polititjenestemenn kan kontrollere den forfulgtes identitet eller pågripe ham.

Myndighetsutøvelsen

Utgangspunktet i norsk rett er at det er norsk politi som skal utøve polisiær myndighet på norsk territorium og at utenlandske polititjenestemenns myndighetsbeføyelser kun er av sekundær karakter.

Ut fra geografiske avstander, åpne grenser og lav politidekning, vil man ikke kunne påregne at norsk politi alltid vil kunne overta den fysiske gjennomføringen av politioperasjonen. Det er imidlertid viktig at utenlandske polititjenestemenns gjennomføring av observasjon og forfølgelse ikke avviker vesentlig fra hvordan slike operasjoner ville blitt gjennomført av norsk politi.

Under observasjon eller forfølgelse av mistenkt person på norsk territorium vil den utenlandske polititjenestemannen være bundet av norsk lovgivning samt av Schengenkonvensjonens Art. 40 nr. 3 og 41 nr. 5.

Etter de nevnte bestemmelser i Schengenkonvensjonen skal den utenlandske polititjenestemannen

  • rette seg etter de pålegg som gis av vedkommende norske myndighet
  • ikke ta seg inn i boliger eller på andre steder der det ikke er adgang for uvedkommende
  • bære synlige kjennetegn i form av uniform, armbind eller tilbehør plassert på kjøretøy (gjelder kun ved forfølgelse)
  • til enhver tid dokumentere at han opptrer i embets medfør
  • kunne bære tjenestevåpen, men bruk er forbudt unntatt i nødverge
  • av sikkerhetsmessige grunner underkaste den anholte visitasjon, benytte håndjern under transport og beslaglegge gjenstander i vedkommendes besittelse
  • avlegge rapport til vedkommende lokale myndigheter om sitt oppdrag og om nødvendig stå til disses disposisjon inntil oppdraget er tilstrekkelig belyst

Den utenlandske polititjenestemannens adgang til myndighetsutøvelse på norsk territorium opphører når norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen eller forfølgelsen eller krevd denne stanset.

V Administrative og økonomiske konsekvenser

Lovforslaget antas ikke i særlig grad å medføre administrative eller økonomiske konsekvenser.

VI Utkastet

§ 20a

Utenlandsk polititjenestemann kan fortsette observasjon og forfølgelse av og om nødvendig anholde en person som mistenkes for en straffbar handling som ellers kan begrunne utlevering inn på norsk territorium. Dette gjelder inntil norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen eller forfølgelsen eller krevd denne stanset, og bare så langt det følger av overenskomst med fremmed stat.

Vedlegg 2 - Høringsliste

Utenriksdeptet
Riksadvokaten
Statsadvokatene
Politimestrene i Oslo, Halden, Fredrikstad, Kongsvinger, Østerdal, Uttrøndelag, Inntrøndelag, Rana, Bodø, Narvik, Troms, Vadsø, Sør-Varanger
Politiets Overvåkingstjeneste
Utrykningspolitiet
Toll- og avgiftsdirektoratet
Den Norske Advokatforening
Forsvarergruppen av 1977
Den norske Dommerforening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets Fellesforbund
Norges Lensmannslag
Nei til EU
Europabevegelsen
KROM
Rettspolitisk forening

Lagt inn 16. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen