4 Utenriksstasjoner

4.1 Gjeldende rett

Gjeldende lov § 2 regulerer hva som regnes som utenriksstasjon og navngir disse.

Diplomatiske forbindelser opprettes ved avtale mellom suverene stater og blir ofte fulgt opp med utveksling av ambassadører og opprettelse av ambassader. En ambassade representerer avsenderstaten og beskytter dens og dens borgeres interesser, men formidler også informasjon og fremmer forbindelser mellom begge land. Konsulære stasjoner opprettes også etter gjensidig avtale, og konsulære stasjoner kan etableres uten diplomatiske forbindelser mellom statene. Mens hovedtyngden av det diplomatiske arbeidet utføres med eller gjennom vertslandets sentralmyndigheter, kanaliseres det konsulære arbeidet i hovedsak via lokale eller regionale myndigheter. En ambassade utfører derfor også konsulært arbeid og har ofte en egen konsulatavdeling, mens et konsulat langt sjeldnere befatter seg med diplomatisk arbeid. Et konsulat kan være bemannet med utsendt, norsk personell eller med en oppnevnt lokal person, en honorær representant. Mens diplomatisk personell har full immunitet i mottagerlandet, har konsulært personell kun immunitet under utførelse av konsulære embetshandlinger.

4.2 Forslaget i høringsnotatet

Justeringene som er foreslått er hovedsakelig av språklig art og følger av endrede definisjoner i andre bestemmelser.

Departementet foreslo å erstatte «utenriksorgan» med «utenriksrepresentasjon» fordi begrepet «organ» ikke vanligvis benyttes i tilknytning til utenrikstjenesten, mens «representasjon» fremstår mer passende og dekkende.

Begrepet «fagtjenestemann» bortfaller og erstattes med «utsendt utenrikstjenestemann», som følge av at dette blir den nye samlebetegnelsen på utsendte UD-ansatte.

Begrepet «valgkonsulat» erstattes med «honorær utenriksstasjon», som følge av bortfall av «valg» til fordel for betegnelsen «honorær».

Utenrikstjenesten må være i stand til å reagere raskt for å ivareta lovpålagte oppgaver, og loven § 2 nevner hvilke typer utenriksstasjoner Norge kan opprette. Nye behov og muligheter kan resultere i krav om ny type tilstedeværelse, og departementet vurderte om gjeldende lov § 2 gir tilstrekkelig fleksibilitet i så måte. Loven ramser i § 2 opp de ordinære utenriksstasjonene (ambassade, konsulær stasjon og fast delegasjon), men har også tillegget «eller annet utenriksorgan». Departementet mente at det gir tilstrekkelig hjemmel for å opprette ambassadekontorer og -seksjoner og representasjonskontorer med begrensede ressurser og uten permanent kontor. Departementet la til grunn at også slik stasjon, eventuelt kombinert med sideakkreditering, forutsettes i prinsippet å kunne håndtere ulike typer henvendelser fra vertslandet eller anmodning om bistand fra nordmenn. Det operative sentret i Utenriksdepartementet vil kunne bistå ved konsulære henvendelser som slike stasjoner får. Videre kom departementet frem til at loven gir tilstrekkelig fleksibilitet også for andre fremtidige behov, eksempelvis opprettelse av felles nordiske representasjonskontorer. Departementet foreslo derfor ingen endring på dette punkt. I henhold til Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem artikkel 2, jf. art. 12 (og Wien-konvensjonen om konsulært samkvem artikkel 4) ligger det for øvrig til vertslandet å godkjenne opprettelse av faste stasjoner og evt. annet utenriksorgan.

For øvrig foreslås ingen materielle endringer.

4.3 Merknader fra høringsinstansene

Det var ingen merknader til forslaget. Det videreføres derfor som foreslått.