8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til lovvedtaket del I (endring i ligningsloven)

Endringen i ligningsloven § 3-13 nr. 8 åpner for at pensjonsinnretning som har tjenestepensjon etter en av de private tjenestepensjonslovene (foretaks-, innskudds-, eller tjenestepensjonsloven) kan gis elektronisk tilgang til opplysninger om brutto arbeidsinntekt for personer som mottar uførepensjon fra pensjonsinnretningen, uten hinder av taushetsplikt for ligningsmyndighetene. Taushetsplikten følger opplysningene.

Til lovvedtaket del II (endringer i foretakspensjonsloven)

Foretakspensjonsloven §§ 6-1 til 6-5 (om uførepensjon) oppheves. Regler om uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger er foreslått inntatt i tjenestepensjonsloven kapittel 8, jf. omtale nedenfor, og avløser foretakspensjonslovens bestemmelser om uførepensjon. Det er lagt til grunn at nærmere regler om overgang fra eksisterende til ny ordning kan fastsettes med hjemmel i lovvedtaket del VI som åpner for at departementet kan fastsette nærmere overgangsregler.

Endringene i foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd tilpasser regelen om premie- og innskuddsfritak og innebærer at fritaket skal sikre opptjening av alderspensjon i samsvar med faktisk uførhet til enhver tid og den avkortning av uførepensjon som skjer som følge av arbeidsinntekt. En videreføring av opptjening i henhold til premie- og innskuddsfritak basert på fastsatt uføregrad ville kunne føre til en for høy opptjening av rett til alderspensjon. Videre er det tatt inn en aldersgrense på 67 år, som er opphørstidspunktet for årlig uførepensjon, som innebærer at plikten til å ha premiefritak gjelder frem til medlemmet har fylt 67 år. I tredje punktum er det fastsatt en grense for samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og premiefritak. Denne kan ikke overstige opptjening som svarer til 100 prosent av full stilling.

Til lovvedtaket del III (endringer i innskuddspensjonsloven)

I innskuddspensjonsloven § 2-4 første ledd er henvisningen til foretakspensjonsloven erstattet med en henvisning til tjenestepensjonsloven.

Endringen i § 2-4 annet ledd svarer til de endringene som er inntatt i foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd og omtalen over. Foretak som har innskuddspensjonsordning skal tegne forsikring som gir rett til innskuddsfritak i samsvar med uførheten. Forsikring for innskuddsfritak skal tilsvare innskuddsfritak etter tjenestepensjonsloven § 2-1 annet ledd. «Uføregraden» er erstattet med «den faktiske graden av uførhet» for å sikre at innskuddsfritaket gir opptjening av alderspensjon i samsvar med faktisk uførhet, jf. omtale av endringen i foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd ovenfor. I tredje punktum er det fastsatt en grense for samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og premiefritak. Denne kan ikke overstige opptjening som svarer til 100 prosent av full stilling.

Endringen i § 2-4 tredje ledd er en følge av at det nå må henvises til første og annet ledd, og ikke til foretakspensjonsloven § 6-1.

Til lovvedtaket del IV (endringer i OTP-loven)

Det er tatt inn en henvisning i annet punktum til tjenestepensjonsloven § 8-4 om fastsettelse av uføregrad, som erstatter tidligere henvisning til foretakspensjonslovens bestemmelse om det samme.

I fjerde punktum er det fastsatt en grense for samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og innskuddsfritak. Denne kan ikke overstige opptjening som svarer til 100 prosent av full stilling.

Til lovvedtaket del V (endringer i tjenestepensjonsloven)

Til § 2-1 annet ledd

Endringen i første punktum svarer til det som er inntatt i foretakspensjonsloven § 6-6 første ledd og innskuddspensjonsloven § 2-4 annet ledd, og innebærer at innskuddsfritaket skal fastsettes i samsvar med faktisk uførhet (og ikke uføregrad) i tråd med at både uføretrygd og uførepensjon reduseres som følge av arbeidsinntekt uten at uføregraden påvirkes. Endringen i fjerde punktum innebærer at innskuddsfritaket skal reduseres forholdsmessig etter uførheten. Videre fastsettes det et tak på samlet opptjening av rett til alderspensjon på grunnlag av arbeidsinntekt og innskuddsfritak på opptjening svarende til 100 prosent av full stilling.

Til § 8-1 Krav til regelverket

Bestemmelsen angir hvilke krav som stilles til regelverket for pensjonsordning som omfatter uførepensjon, og svarer til § 9-1 i Banklovkommisjonens utkast. Det følger av bestemmelsens første ledd at et arbeidsgiverforetak kan opprette en tjenestepensjonsordning for å sikre de ansatte (medlemmene) uførepensjon. Det er opp til arbeidsgiverforetaket å avgjøre om ordningen skal omfatte uførepensjon. Uførepensjon er ikke en pliktig dekning. Uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen kommer i tilfelle i tillegg til arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd som ytes fra folketrygden.

Av annet ledd fremgår det at det kan ytes uførepensjon til medlemmer som er blitt uføre, dvs. som har fått nedsatt sin inntektsevne på grunn av skade, sykdom eller lyte i en slik grad at han eller hun ikke kan fortsette i sin vanlige stilling og heller ikke kan skaffe seg annet høvelig arbeid. Bestemmelsen slår fast at det er medlemmer som blir uføre «i medlemstiden» som kan få uførepensjon fra pensjonsordningen, dvs. at det i utgangspunktet ikke ytes uførepensjon fra ordningen for uføretilfeller som inntrer etter at arbeidstakeren avslutter arbeidsforholdet og dermed opphører å være medlem i foretakets pensjonsordning. Det vises for øvrig til omtale av bestemmelsens fjerde ledd nedenfor, hvor det åpnes for opptjening av rett til uførepensjon i tillegg.

Uføreytelsene fra pensjonsordningen skal være garantert av pensjonsinnretningen, jf. tredje ledd. Regelverket for pensjonsordningen må oppfylle kravene til opprettelse av pensjonsordninger og medlemskap i tjenestepensjonsloven kapittel 2 og 3.

Etter fjerde ledd kan arbeidsgiverforetaket velge at arbeidstakere som fratrer sin stilling i foretaket skal ha opptjent rett til uførepensjon ved uførhet som følge av skade, sykdom eller lyte som oppstår etter at arbeidstakeren opphørte å være medlem av pensjonsordningen. Dette må fastsettes i regelverket for pensjonsordningen. Det er et vilkår at arbeidstakeren har minst tre års tjenestetid i foretaket. Opptjening av slik rett til uførepensjon følger reglene i § 8-11, jf. omtale av denne bestemmelsen nedenfor.

Til § 8-2 Vilkår for rett til uførepensjon

Bestemmelsen angir vilkårene for rett til uførepensjon, og svarer i hovedsak til § 9-3 i Banklovkommisjonens utkast. Vilkårene bygger på folketrygdlovens vilkår for rett til uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 3.2.4.

Formålet med uførepensjon er å erstatte bortfall av arbeidsinntekt som følge av manglende evne til å skaffe seg inntekt gjennom arbeid. Det følger av første ledd at det er et vilkår for rett til uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen at medlemmets inntektsevne er varig nedsatt. I tillegg må minstekravet til nedsatt inntektsevne som regelverket fastsetter, være oppfylt. I tilfeller hvor det ikke er avklart om inntektsevnen er nedsatt varig, kan det ytes midlertidig uførepensjon fra ordningen.

Annet ledd åpner for at det i regelverket kan fastsettes minstekrav til nedsatt inntektsevne ned til 20 prosent. Den øvre grensen for minstekravet er 50 prosent, men for medlem som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uførepensjon fremsettes, kan minstekravet ikke settes høyere enn 40 prosent. Dersom medlemmets inntektsevne er nedsatt som følge av yrkesskade eller yrkessykdom, kan minstekravet ikke settes høyere enn 30 prosent.

Det er for øvrig et vilkår at medlemmet har gjennomgått eller forsøkt å gjennomgå hensiktsmessig behandling og hensiktsmessige tiltak for å bedre arbeidsevnen sin, jf. tredje ledd. Reglene for slik behandling og tiltak følger av folketrygdloven § 12-5, som det også er vist til i bestemmelsen.

Uførepensjon ytes frem til fylte 67 år, eventuelt til en lavere særlig aldersgrense fastsatt i eller i medhold av lov, jf. fjerde ledd.

Til § 8-3 Nedsatt inntektsevne

Bestemmelsen har nærmere regler for vurderingen av nedsatt inntektsevne, og bygger på tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven. Bestemmelsen svarer i hovedsak til § 9-4 i Banklovkommisjonens utkast, og er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 3.2.4.

Det følger av første ledd at vurderingen av hvor mye medlemmets inntektsevne er blitt nedsatt, skal bygge på en sammenligning av inntekten før og etter uførhet. Inntekt før og etter uførhet er definert i bestemmelsens tredje ledd. Vurderingen innebærer at inntektsmulighetene vedkommende hadde før uføretidspunktet, skal sammenlignes med de inntektsmulighetene denne personen har etter uføretidspunktet. Uføretidspunktet defineres i annet ledd som det tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt til minst det nivå som pensjonsordningens regelverk krever. For det tilfelle at inntektsevnen er gradvis redusert over flere år, fastsetter bestemmelsen at det kan tas utgangspunkt i inntektsevenen før skade, sykdom eller lyte oppstod.

Medlemmets normale årslønn i foretaket før uføretidspunktet skal legges til grunn som medlemmets inntekt før uførhet, jf. tredje ledd. Ved fastsettelsen av inntekt etter uførhet må det nødvendigvis gjøres noen forutsetninger. Inntekt etter uførhet skal fastsettes til den inntekten medlemmet forutsettes å kunne seg ved å utnytte den restinntektsevnen vedkommende har. Ethvert arbeid som medlemmet kan utføre er relevant, og det skal legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på hjemstedet, eventuelt andre steder hvor det er rimelig at medlemmet tar arbeid. Dette er i samsvar med folketrygdlovens bestemmelser.

Fjerde ledd fastsetter at inntekt før og etter uførhet skal justeres i samsvar med senere regulering av grunnbeløpet i folketrygden (G).

Til § 8-4 Fastsettelse og endring av uføregrad

Bestemmelsen angir de nærmere regler for hvordan uføregraden skal fastsettes og ev. senere endres. Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 3.2.4.

Det følger av første ledd at uføregraden fastsatt etter folketrygdloven som hovedregel skal legges til grunn når pensjonsinnretningen fastsetter den uføregraden som skal benyttes ved beregning av uførepensjonen. Uføregraden skal tilsvare den delen av inntektsevnen som anses tapt ved en sammenligning av inntekt før og etter uførhet, jf. omtale av § 8-3 ovenfor. Uføregraden skal fastsettes gradert i trinn på fem prosent. Etter tredje ledd åpnes det for at det kan det ytes midlertidig uførepensjon inntil det er fastsatt uføregrad, for eksempel dersom det ikke er endelig avklart om inntektsevnen er varig nedsatt.

I tråd med den nye uføretrygden i folketrygden følger det av annet ledd at uføregraden ikke skal endres selv om uførepensjonen reduseres på grunn av arbeidsinntekt etter § 8-9 første ledd. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen om forholdsmessig fradrag ved arbeidsinntekt i tillegg til uførepensjon i § 8-9 nedenfor.

Fjerde ledd gir medlemmet adgang til å kreve at det blir fastsatt ny uføregrad dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt etter at uføregraden er fastsatt. Pensjonsinnretningen må foreta omberegning av premiereserven ved endring av uføregraden jf. femte ledd. Forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd skal legges til grunn, og endringen skal inngå ved beregningen av årets risikoresultat.

Til § 8-5 Lønnsgrunnlag

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor i avsnitt 4.1.

Av første ledd første punktum følger at lønnsgrunnlaget ved beregningen av uførepensjon fra pensjonsordningen er medlemmets normale årslønn i foretaket, beregnet før uføretidspunktet etter reglene i tjenestepensjonsloven § 4-3. Lønnsgrunnlaget for beregning av uførepensjonen er ikke nødvendigvis sammenfallende med lønnsmulighetene før og etter uførhet som anvendes for å beregne graden av nedsatt inntektsevne, sml. § 8-4. I første ledd annet punktum er det slått fast at lønn som overstiger 12 G ikke skal medregnes.

I annet ledd er det lagt til grunn at dersom skade, sykdom eller lyte oppstått i medlemstiden gradvis har redusert et medlems inntektsevne over flere år, skal det ved beregningen av uførepensjon i stedet kunne tas utgangspunkt i medlemmets lønnsgrunnlag før uføretilfellet oppstod. For å forenkle prosessen rundt innrapportering av tidligere års lønnsgrunnlag, er det stilt som forutsetning at foretaket før uføretidspunktet har underrettet pensjonsinnretningen om det høyere lønnsgrunnlag som i tilfelle skal legges til grunn ved beregningen av uførepensjon til medlemmet.

Til § 8-6 Grenser for uførepensjon i tillegg til uføretrygd

Bestemmelsen fastsetter grenser for nivået på uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen som tillegg til uføretrygd og er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 4.2.

Ifølge første ledd skal uførepensjonen utgjøre en prosentsats av de enkelte medlemmenes lønn inntil 12 G, jf. § 8-5 om lønnsgrunnlag, et fastsatt kronebeløp eller en kombinasjon av disse. Den øvre grensen for uførepensjon er summen av 3 prosent av lønnsgrunnlaget og et kronebeløp på 0,25 G, men der kronebeløpet er begrenset oppad til 6 prosent av lønnsgrunnlaget. Grensen vil gjelde også for midlertidig uførepensjon som utbetales i tillegg til arbeidsavklaringspenger etter § 8-4 tredje ledd, men det vil også i slike tilfeller gjelde en maksimalgrense for hva arbeidsavklaringspengene og midlertidig uførepensjon til sammen kan utgjøre i det enkelte tilfelle, jf. § 8-8 annet ledd.

I annet ledd åpnes det for at det kan fastsettes at de arbeidstakere som har en lønn fra foretaket i området 6 til 12 G skal få et tillegg på inntil 66 prosent av den del av lønnen mellom 6 til 12 G som inngår i lønnsgrunnlaget. Departementet viser til at det bare vil være i tråd med forholdsmessighetsprinsippet om et slikt tillegg for lønn mellom 6 og 12 G ytes dersom pensjonsplanen sikrer alle arbeidstakere et generelt tillegg til uføretrygden som ikke framtrer som uforholdsmessig lavt sammenlignet med den uførepensjon medlemmer med lønn mellom 6 og 12 G vil motta fra pensjonsordningen, jf. annet ledd annet punktum.

Tredje ledd omhandler barnetillegg og fastsetter at uførepensjonen som utbetales til et medlem, kan gis et tillegg for hvert barn som medlemmet forsørger eller plikter å forsørge. Aldersgrensen for når barnetillegget opphører er satt til 21 år. Barnetillegget kan utgjøre inntil en tidel av G per år per barn. Det er videre satt en grense for samtlige barn på inntil to tideler av G per år.

I fjerde ledd er det tatt hensyn til de tilfelle hvor det i regelverket er fastsatt minstekrav til uføregrad som er lavere enn minstekravene etter folketrygdloven. I de tilfelle hvor folketrygdens minstekrav til uføregrad ikke er oppfylt, kan uførepensjonen omfatte et tillegg for å dekke manglende rett til uføretrygd fra folketrygden. Slik kompensasjon for manglende folketrygd kan derimot ikke ytes hvor uføretrygden avkortes eller ikke ytes som følge av manglende trygdetid eller manglende oppfyllelse av vilkårene for rett til uføretrygd for øvrig.

Til § 8-7 Beregning av uførepensjon

Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 4.3 og fastsetter bl.a. hvordan uførepensjon og barnetillegg skal beregnes og hvilket tak som gjelder for samlet utbetaling av uførepensjon fra flere pensjonsordninger.

Første ledd fastsetter at uførepensjonen skal beregnes ut fra lønnsgrunnlaget på den måten som er fastsatt i ordningens pensjonsplan. Barnetillegget skal beregnes på den måten som er fastsatt i pensjonsplanen. Uførepensjon og barnetillegg kan ikke gå utover de maksimale rammene som følger av § 8-6, jf. nærmere omtale av denne bestemmelsen ovenfor. Dersom uføregraden er lavere enn 100 prosent, skal uførepensjonen fastsettes til en forholdsmessig andel av beregnet uførepensjon, jf. fjerde ledd.

Annet ledd angir et tak for samlet utbetaling av uførepensjon, der det utbetales uførepensjon fra flere tjenestepensjonsordninger (både offentlige og private). Bestemmelsen fastsetter at uførepensjon fra foretakets pensjonsordning skal reduseres (settes ned) slik at samlet uførepensjon (fra foretakets pensjonsordning og ev. andre pensjonsordninger) utgjør det høyeste av den uførepensjonen som er fastsatt i pensjonsplanen, eller summen av uførepensjon fra fripoliser (fra foretakspensjonsordninger), pensjonsbevis (fra tjenestepensjonsordninger) og oppsatte rettigheter (fra offentlige tjenestepensjonsordninger), dersom disse utgjør mer enn den uførepensjonen som er fastsatt i pensjonsplanen.

Ved beregningen av maksimal samlet utbetaling av uførepensjon fra flere ordninger (etter annet ledd første punktum), følger det av annet puntkum at ytelser fra fripoliser, pensjonsbevis eller oppsatte rettigheter som dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes av uføretrygden eller uførepensjon fra foretakets pensjonsordning ikke skal hensyntas. Det er hjemlet en adgang til å foreta etteroppgjør, dersom medlemmet har fått utbetalt for lite eller for mye uførepensjon.

For å sikre at pensjonsinnretningene har tilstrekkelig informasjon til å beregne uførepensjonen fra ordningen, er det i tredje ledd fastsatt at medlemmet på forespørsel skal opplyse pensjonsinnretningen om sin rett til uførepensjon fra tidligere ordninger.

Femte ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere regler i forskrift til utfylling og gjennomføring av bestemmelsen.

Til § 8-8 Utbetaling av uførepensjon

Bestemmelsen regulerer utbetaling og opphør av midlertidig og varig uførepensjon fra pensjonsordningen, og er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 4.4.

Første ledd fastsetter at uførepensjon tidligst utbetales til medlemmet ett år etter det tidspunktet inntektsevnen til vedkommende ble nedsatt minst til det nivå som kreves etter regelverket. Videre følger det at retten til uførepensjon opphører når medlemmet ikke lenger oppfyller dette minstekravet til uføregrad.

Annet ledd fastsetter nærmere regler om utbetaling og opphør av midlertidig uførepensjon, også i kombinasjon med arbeidsavklaringspenger. Midlertidig uførepensjon kan etter bestemmelsen utbetales tidligst når medlemmet har fremsatt krav om arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden. For å kunne utbetale midlertidig uførepensjon må det antas at kravet som er fremsatt (om arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd) blir innvilget. Det er fastsatt et samlet tak for utbetaling av midlertidig uførepensjon og arbeidsavklaringspenger. Pensjonsinnretningen kan ikke utbetale midlertidig uførepensjon til medlem som samtidig mottar arbeidsavklaringspenger som innebærer at summen av arbeidsavklaringspenger og midlertidig uførepensjon til medlemmet vil overstige 70 prosent av lønnsgrunnlaget etter § 8-5. Grensen på 70 prosent skal beregnes forholdsmessig dersom det antas at bare en del av medlemmets inntektsevne er tapt.

Til § 8-9 Fradrag for arbeidsinntekt

Bestemmelsen har regler om forholdsmessig fradrag for pensjonsgivende arbeidsinntekt i tillegg til uførepensjon (inntektsfradrag). Bestemmelsen er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 4.5.

Etter første ledd skal det foretas et forholdsmessig inntektsfradrag i uførepensjonen til medlemmer som har pensjonsgivende arbeidsinntekt i et kalenderår som overstiger den inntekten etter uførhet som er fastsatt i henhold til § 8-3 tredje ledd. Dersom medlemmet i tillegg mottar uføretrygd fra folketrygden, er det først inntekt utover 0,4 G som skal legges til grunn ved beregningen av inntektsfradrag. Det forholdsmessige inntektsfradraget fastsettes etter de samme prinsipper som i folketrygden. Fradraget skal tilsvare overskytende inntekt multiplisert med en brøk der uførepensjon ved 100 prosent uføregrad er teller, og inntekten før uførhet er nevner. Beløpet man da kommer frem til, skal gå til fradrag i uførepensjonen. Inntekt før og etter uførhet skal justeres i tråd med senere regulering av folketrygdens grunnbeløp. Det følger av fjerde ledd at barnetillegget skal reduseres i samme forhold som uførepensjonen er redusert.

Det fradraget som gjøres i uførepensjonen (inntektsfradraget) skal tilføres foretakets premiefond.

Det følger av annet ledd at medlemmet skal informere pensjonsinnretningen om sin forventede inntekt og om endringer i denne. Dersom medlemmet har fått utbetalt for lite eller for mye pensjon som følge av at det er lagt til grunn uriktige opplysninger om inntekt, skal det foretas et etteroppgjør. Ved for lite utbetalt pensjon, skal differansen dekkes ved utbetaling av et engangsbeløp. Ved for mye utbetalt pensjon, kan denne inndrives uten hensyn til skyld og avregnes ved å trekke i framtidige utbetalinger av uførepensjon og alderspensjon fra pensjonsinnretningen. Krav om tilbakekreving av for mye utbetalt uførepensjon er tvangsgrunnlag for utlegg. Det er adgang for departementet til å fastsette nærmere regler i forskrift om etteroppgjør.

Dersom medlemmets pensjonsgivende arbeidsinntekt i et kalenderår utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet (oppjustert i samsvar med senere endringer i grunnbeløpet), skal det ikke utbetales uførepensjon, jf. tredje ledd.

Til § 8-10 Oppregulering av uførepensjon under utbetaling

Paragrafen omhandler oppregulering av uførepensjon som er under utbetaling.

Det følger av første ledd første punktum at uførepensjon under utbetaling årlig skal oppreguleres i samsvar med avkastningsprosenten for midlene i pensjonsinnretningens kollektivportefølje, eventuelt for en delportefølje knyttet til uførepensjon. Avkastningen utover beregningsrente og ev. etter avsetning til tilleggsavsetning, på midlene i beholdningene for de medlemmer som mottar uførepensjon skal benyttes til oppreguleringen. Oppregulering i et år skal likevel ikke overstige en prosentvis regulering i samsvar med endringen i grunnbeløpet i folketrygden, jf. annet punktum. Taket for oppregulering er satt tilsvarende endringen i grunnbeløpet, ettersom dette svarer til reguleringen av uføretrygden i folketrygden, se særlig folketrygdloven § 12-11. Også et eventuelt overskudd på risikoresultatet i pensjonsinnretningen vil inngå i midler til oppregulering.

Annet ledd fastlegger regler for disponering av årlig avkastning ut over oppreguleringsrammen etter første ledd. Etter første punktum skal slik overskytende avkastning tilføres pensjonsordningens reguleringsfond for uførepensjon. Midlene i fondet skal brukes til å dekke oppregulering opp til grensen i første ledd i år hvor årets avkastning ikke er tilstrekkelig, jf. annet punktum. Loven er ikke til hinder for at foretak som oppretter både alderspensjon- og uførepensjonsordning etter tjenestepensjonsloven, kan benytte samme fond for regulering av alderspensjon etter tjenestepensjonsloven § 4-14 og som reguleringsfond for uførepensjon under utbetaling etter § 8-10 annet ledd forutsatt at alle pensjoner under utbetaling får samme prosentvise tillegg fra midlene i dette reguleringsfondet.

Mens første og annet ledd gjelder oppregulering med avkastning og overføring fra reguleringsfondet, er det i tredje ledd inntatt en mulighet for foretaket å påta seg et ansvar for årlig oppregulering av uførepensjon som ikke kan dekkes av årets avkastning eller ved overføring av midler i reguleringsfondet. Alt etter hva som fastsettes i regelverket, kan foretaket her kunne velge mellom å skyte inn det gjenstående innenfor G-rammen eller deler av dette.

I fjerde ledd er det hjemmel for departementet til å fastsette en øvre grense for størrelsen på pensjonsreguleringsfondet. Det er presisert at overskytende midler over en slik grense skal tilføres premiefondet.

Til § 8-11 Opptjent rett til uførepensjon

Bestemmelsen har regler for opptjent rett til uførepensjon sikret i pensjonbevis, og er nærmere omtalt ovenfor under avsnitt 3.1.

Første ledd gir §§ 8-2 til 8-10 tilsvarende anvendelse, med mindre noe annet følger av annet og tredje ledd, når det i regelverket er fastsatt at arbeidstakere som fratrer sin stilling i foretaket skal ha opptjent rett til uførepensjon ved uførhet som inntreffer etter at arbeidstakeren opphørte å være medlem av pensjonsordningen og før vedkommende har fylt 67 år.

I annet ledd er det fastsatt at det ved beregning av nedsatt inntektsevne etter § 8-3 på vanlig måte skal fastsettes inntekt før og etter uførhet. Inntekt før uførhet fastsettes ut fra arbeidstakerens normale årslønn på uføretidspunktet, mens inntekt etter uførhet fastsettes til den inntekten som medlemmet forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne ved ethvert arbeid som medlemmet nå kan utføre.

Bestemmelsen i annet ledd angir hvordan den nedsatte inntektsevnen skal fastsettes. I tredje ledd er det nærmere regler for hvordan selve uførepensjonen skal beregnes. Uførepensjonen skal beregnes på den måten som er fastsatt i pensjonsplanen. Det er arbeidstakerens lønnsgrunnlag ved fratreden (da medlemmet opphørte å være medlem i pensjonsordningen) som skal legges til grunn, i tillegg til avkastning tilført pensjonsbeviset fram til uføretidspunktet. Uførepensjonen skal deretter avkortes etter forholdet mellom arbeidstakerens tjenestetid i foretaket og 40 år. En arbeidstaker som ved fratreden har 10 års tjenestetid vil i tilfelle kunne få 10/40 av full uførepensjon fra pensjonsbeviset dersom vedkommende senere blir ufør.

Fjerde ledd har regler om utstedelse av pensjonsbevis for opptjent rett til uførepensjon ved fratreden. Pensjonsinnretningen skal utstede pensjonsbevis til arbeidstakeren, når arbeidstakeren fratrer sin stilling i foretaket. Pensjonsbeviset skal sikre rett til uførepensjon, og angi arbeidstakerens tjenestetid og normale årslønn ved fratreden. Det skal knyttes premiereserve som sikrer opptjent rett til uførepensjon og administrasjonsreserve til pensjonsbeviset. Reglene i § 6-3 (regler for pensjonskassers utstedelse av pensjonsbevis), § 6-4 første og annet ledd (om forsikringsforholdet mellom pensjonsinnretningen og pensjonsbevisinnehaveren etter at det er utstedt pensjonsbevis og om fortsettelsesforsikring) og §§ 6-5 til 6-8 (om henholdsvis sammenslåing av pensjonsbevis, utenlandske statsborgeres rett til pensjonsbevis, registrering av pensjonsbevis og om forvaltning pensjonsbeholdningen knyttet til pensjonsbevis) gjelder tilsvarende for pensjonsbevis utstedt etter bestemmelsen her.

Til nytt kapittel 9 Sluttbestemmelser

Eksisterende kapittel 8, som omfatter § 8-1 om ikrafttredelse og overgangsregler, blir nytt kapittel 9 Sluttbestemmelser, som følge av at reglene om uførepensjon foreslås tatt inn som kapittel 8 i tjenestepensjonsloven.

Til lovvedtakets del VI

I nr. 1 legges kompetansen til å vedta ikrafttredelse til Kongen. Det åpnes også for at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

I nr. 2 er det inntatt en hjemmel for departementet til å fastsette nærmere overgangsregler.