8 Unntak fra kravet om personlig møte

8.1 Saker hvor ingen enkeltperson er skadelidt (offerløse lovbrudd)

8.1.1 Gjeldende rett

Ved mekling i konfliktrådet må partene møte personlig, jf. konfliktrådsloven § 7. Kravet om personlig møte er et av grunnprinsippene bak ordningen. Ved at partene møtes ansikt til ansikt og sammen finner ut av hvordan konsekvensene av hendelsen skal håndteres, legges det til rette for en samhandling som gir mulighet til bedre forståelse og løsning av konflikten. Lovens krav om personlig møte har vært tolket strengt, slik at saker der ingen enkeltperson er skadelidt, såkalte «offerløse lovbrudd», har vært utelukket fra mekling.

Den nye ungdomsstraffen forutsetter verken fornærmedes samtykke eller dennes deltakelse, jf. Prop. 135 L (2010–2011) punkt 10.7.3. Det ble i NOU 2008: 15 Barn og straff foreslått å innføre en generell regel i konfliktrådsloven § 11 om at alle straffesaker som overføres til konfliktrådet skal kunne mekles uten fornærmedes deltakelse. Forslaget ble ikke fulgt opp i nevnte proposisjon men overlatt til arbeidsgruppen som skulle gjennomgå hele konfliktrådsloven.

8.1.2 Arbeidsgruppens forslag

Selv om loven stiller krav om personlig deltakelse, viser arbeidsgruppens undersøkelse at de fleste konfliktråd har meklet i saker hvor ingen enkeltperson er fornærmet i straffeprosessuell forstand. Eksempler på slike saker er trafikksaker, narkotikasaker, heleri, uforsvarlig omgang med ild, manglende innlevering av selvangivelse, dokumentforfalskning og falsk nødmelding. Nesten samtlige konfliktråd er positive til at det skal kunne mekles i disse sakene. Arbeidsgruppen åpner derfor for at også slike saker skal kunne behandles i konfliktrådet dersom de er egnet for det. Etter arbeidsgruppens syn beror egnethetsvurderingen på forhold knyttet til lovbruddet, gjerningspersonen, og om det er noen som er berørt av hendelsen og som kan møte til mekling.

Det er uklart om arbeidsgruppen mener muligheten til å mekle i disse sakene skal begrenses til unge lovbrytere. I arbeidsgruppens forslag til lovtekst begrenses regelen til saker hvor gjerningspersonen på handlingstidspunktet var under 18 år. Under punkt 10.6.1 i rapporten uttales det imidlertid at arbeidsgruppen ikke ønsker å begrense regelen til bare å omfatte umyndige lovbrytere, men legger til grunn at gjerningspersonens alder vil være et moment ved egnethetsvurderingen.

Arbeidsgruppen mener at det i slike saker ikke bør være adgang til å avtale erstatning i form av penger. Erstatning i form av arbeid bør det imidlertid være adgang til, for eksempel ved at ungdommer som har begått skadeverk inngår avtale om at de skal rydde opp.

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget om mekling der det ikke er noen direkte fornærmet, men med varierende begrunnelse. Dette gjelder Sekretariatet for konfliktrådene, Politihøgskolen, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt, Sunnmøre politidistrikt, Oslo statsadvokatembeter, Norges Politilederlag, Stine Sofies Stiftelse, Redd Barna, Østfold politidistrikt, Kriminalomsorgen region sørvest, Trøndelag statsadvokatembeter, Konfliktrådet – region nord, Konfliktrådet i Sør-Trøndelag, Konfliktrådet i Vestfold, Konfliktrådet i Sogn og Fjordane, Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Konfliktrådet i Rogaland, Konfliktrådet i Oppland og Universitetet i Tromsø.

Sekretariatet for konfliktrådene påpeker at disse sakene ofte kun er offerløse i juridisk forstand. Berørte parter må involveres, slik at ikke møtene bærer preg av formaningssamtaler. Konfliktrådsbehandling av saker hvor ingen enkeltperson er skadelidt medfører fare for uthuling av grunnprinsippene i gjenopprettende prosesser og at konfliktrådet blir et oppsamlingssted for saker man ikke helt får til å passe inn i det øvrige systemet. Unntak bør derfor kun gjøres der grunnprinsippene holdes i hevd, og der det legges til rette for møter mellom parter som er berørt av hendelsen.

Universitetet i Tromsø presiserer at gjenopprettende prosess ikke bare er mekling mellom gjerningsperson og offer, men også andre former for tilrettelagte diskusjoner der nærsamfunnet deltar.

Asker og Bærum politidistrikt mener det vil være naturlig at politiet opptrer som representant ved offerløse lovbrudd. Sunnmøre politidistrikt peker på at de har god erfaring med mekling i slike saker og at det ofte er en erfaren politiansatt som møter. Norges Politilederlag har flere rapporter fra sine medlemmer om at man de siste årene i stadig større grad har valgt konfliktråd som reaksjon på offerløse lovbrudd begått av ungdom mellom 15 og 18 år.

Oslo statsadvokatembeter er positive til forslaget om at det for barn under 18 år kan gjennomføres mekling i konfliktråd for enkelte offerløse lovbrudd. En grunnleggende forutsetning er at det til meklingen lar seg innkalle personer som er berørt av lovbruddet. Slike personer må finnes utenfor kretsen av lovbryterens nærmeste pårørende. Straffesaker om for eksempel bruk og besittelse av narkotika, hvor ingen utover pårørende er berørt, antas derfor uegnet for mekling i konfliktråd.

Politidirektoratet stiller seg positiv til at offerløs kriminalitet bør kunne behandles i konfliktrådet. De mener imidlertid at dette bør analyseres nærmere for å avgjøre hvilke saker som er egnet og hvem som bør møte i meklingen.

Østfold politidistrikt understreker at den som møter som motpart må være motivert og at meklingen må være reell.

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag mener at det er i tråd med den alminnelige rettsoppfatningen å gi ungdom under 18 år en mulighet til å gå videre uten anmerkning i strafferegisteret også i trafikksaker og mindre narkotikasaker.

Konfliktrådet region nord mener det vil være best at politiet, gjerne i samhandling med konfliktrådet utpeker den personen som skal møte som motpart. Konfliktrådsbehandling av offerløse lovbrudd bør ikke begrenses til saker hvor gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet.

Konfliktrådet i Vestfold mener forslaget gjør at påklagede kommer så nær som mulig gjenopprettede prosess med de indirekte berørte. Ordningen personliggjør på den måten en abstrakt skadelidende part.

Konfliktrådet i Sogn og Fjordane mener mekling i offerløse saker vil kunne være egnet i mange tilfeller. Dette må imidlertid ses opp mot at det personlige møtet mellom partene har vist seg å være en suksessfaktor. Konfliktrådet reiser spørsmål ved om det bør åpnes for en stor grad av skjønn fra politiets side i slike saker. I disse sakene er ofte alternativet bot. Da kan det være mye bedre at noen som er berørt stiller til mekling.

Konfliktrådet i Oslo og Akershus påpeker at rette berørte må trekkes inn i meklingen. Hvem som skal utpeke disse og håndtering av taushetsplikten må avklares. Forslaget om at det ikke skal kunne inngås økonomiske avtaler gir utfordringer for meklere som da må håndtere ulike regler for avtalens innhold i ulike sakstyper. Dersom begrensningen om kun å avtale erstatning for dokumenterte utgifter gjelder, samt at rimeligheten i avtalen skal vurderes, vil dette være tilstrekkelig.

Redd Barna mener at mekling i konfliktråd ved offerløse lovbrudd ofte vil være et bedre egnet virkemiddel enn bøter. Egnetheten av saken må avgjøres med vekt på barnets beste.

Politihøgskolen støtter forslaget, men foreslår at begrepet «offerløse lovbrudd» ikke brukes, fordi forutsetningen for forslaget må være at noen kan sies å være berørt. Det foreslås at begrepet «offerløse lovbrudd» eksempelvis erstattes med lovbrudd der «ingen enkeltperson er skadelidt».

Andre høringsinstanser er negative til mekling ved offerløse lovbrudd. Dette gjelder Riksadvokaten, Kriminalomsorgens utdanningssenter, Politiets Fellesforbund, Kriminalomsorgen region øst, Oslo politidistrikt og Hordaland politidistrikt.

Riksadvokaten mener forslaget kan undergrave grunntanken i meklingsinstituttet om at gjerningspersonen og skadelidte møtes, og gjennom samtalen får økt bevissthet og innsikt i hverandres situasjon. Mekling må i så fall skje i en annen form og med en annen metodisk tilnærming enn ved den egentligekonfliktrådsmeklingen. Det er også et spørsmål om det er behov for et slikt unntak. Påtalemyndigheten kan i enkelte av sakstypene som nevnes velge å gi påtaleunnlatelse. Kombinert med muntlig underretning etter påtaleinstruksen § 18-3 siste ledd, vil en trolig oppnå den samme sosialpedagogiske effekten som ved offerløs mekling. Dersom forslaget likevel følges opp, bør det i første omgang skje i form av et godt planlagt prøveprosjekt med grundig etterfølgende evaluering.

Kriminalomsorgens utdanningssenter mener forslaget vil kunne føre til en uheldig profesjonalisering på offersiden. Dersom ubalanse i styrkeforholdet gjør at prosessen ikke oppleves rettferdig, er det lite sannsynlig at gjerningspersonen vil være samarbeidsvillig og motivert til å gjøre positive endringer.

Kriminalomsorgen region øst og Oslo politidistrikt mener forslagetstrider mot grunnprinsippet i ordningen om at konflikten skal løses av de som eier den.

Politiets Fellesforbund mener at i tilfeller der samfunnet er offeret, vil det være naturlig at man har noen generelle nasjonale enhetlige reaksjoner. Hvis ikke, vil man kunne oppleve at reaksjonene vil variere svært mye, ut fra hvilke holdninger den enkelte mekler har til det aktuelle lovbruddet. Videre påpekes det at offerløs kriminalitet er et dårlig begrep, da det indirekte sier at vi som samlet samfunn ikke er en part.

Hordaland politidistrikt peker på at konfliktrådsmekling uten en reell motpart vil uthule prinsippet om personlig fremmøte. Mekling ved offerløse lovbrudd bør derfor begrenses til tilfeller hvor gjerningspersonen både har begått et lovbrudd hvor samfunnet som sådan er offer og et lovbrudd hvor det finnes en strafferettslig fornærmet.

8.1.4 Departementets vurdering

En av styrkene til konfliktrådet er å skape en arena hvor parter kan møtes, og sammen finne løsninger for hvordan konflikten skal håndteres. Departementet mener derfor at hovedregelen fortsatt bør være at partene må møte personlig i konfliktrådet, slik det fremgår av lovforslagets § 12 første ledd.

Gjenopprettende prosess er imidlertid ikke bare det personlige møtet mellom de direkte berørte. I motsetning til det tradisjonelle straffesystemet legger gjenopprettende prosess stor vekt på at konflikter skal ses i en større sammenheng. Ved å involvere indirekte berørte og gi dem mulighet til å ta del i håndteringen av hendelsen, styrkes fellesskapets evne til ikke bare å håndtere denne konflikten, men også å forebygge og håndtere fremtidige konflikter. Konfliktrådets samlende funksjon kan også bidra til at samfunnet inkluderer lovbryteren, noe som kan forhindre videre kriminell virksomhet. Å legge til rette for et møte mellom gjerningsperson og indirekte berørte går derfor ikke på akkord med prinsippene bak ordningen. Praksis har dessuten vist at et møte med personer som er berørt av lovbruddet kan ha samme positive effekt som et møte mellom dem som tradisjonelt er definert som parter.

Departementet åpner på bakgrunn av dette for unntak fra kravet om personlig møte i straffesaker hvor ingen enkeltperson er påført en skade, et tap eller en annen krenkelse, såkalte offerløse lovbrudd.

Forutsetningen for unntaket er imidlertid at personlig berørte deltar i meklingen for å synliggjøre de konkrete konsekvensene av lovbruddet. De berørte bør fortrinnsvis være privatpersoner som på en eller annen måte er påvirket av hendelsen, eksempelvis bekymrede foreldre ved uvettig kjøring i nabolaget. Å benytte seg av mer eller mindre profesjonelle fornærmede, herunder representanter fra ulike organisasjoner og offentlige etater, kan derimot ikke tillates da dette kan passivisere lovbryteren eller skape inntrykk av en formaningssamtale.

I motsetning til Oslo statsadvokatembeter mener departementet at nære pårørende som er berørt av lovbruddet kan delta i meklingen, da også disse kan bidra til å synliggjøre konsekvensene av lovbruddet. Vurderingen av hvem som kan stille som berørt, vil bero på en konkret vurdering.

Departementet presiserer at målet med unntaket ikke er å øke bruken av konfliktråd, men å fange opp saker hvor konfliktrådsbehandling anses å være den best egnede reaksjonen, til tross for at ingen enkeltperson er skadelidt.

Departementet vil ikke avgrense unntaket til bestemte sakstyper, da dette må vurderes i det enkelte tilfellet. Det avgjørende vil være hvorvidt saken anses egnet for mekling i konfliktråd. Det er heller ingen grunn til å skille mellom ordinære en-til-en meklinger og bruk av stormøte, selv om unntaket kan være mer aktuelt ved stormøter der flere kan tydeliggjøre lovbruddets konsekvenser.

Departementet ønsker heller ikke å begrense unntaket til saker hvor gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet. Også i saker hvor gjerningspersonen var over 18 år vil konfliktrådsbehandling kunne være den best egnede reaksjonen selv om ingen er fornærmet i straffeprosessuell forstand. Gjerningspersonens alder vil imidlertid kunne være et moment i vurderingen av om saken skal anses egnet for konfliktrådsbehandling.

I saker uten personlig berørte er det etter departementets oppfatning mest hensiktsmessig å bruke eksisterende reaksjoner, eksempelvis politiets adgang til vilkårsløs påtaleunnlatelse med muntlig advarsel og formaning.

Dersom ingen enkeltperson er skadelidt, bør både meklingen og avtalen dreie seg om hvordan hendelsen har berørt partene. Etter departementets syn bør det derfor ikke være mulig å avtale erstatning i form av penger i slike saker. Departementet er imidlertid, i likhet med arbeidsgruppen, av den oppfatning at partene bør kunne inngå avtale om erstatning i form av arbeid. Departementet deler ikke bekymringen til konfliktrådet i Oslo og Akershus om at ulike regler for hva som kan avtales vil kunne være vanskelig å håndtere for meklerne.

Riksadvokaten uttaler i sin høringsuttalelse at dersom forslaget fremmes, bør det skje i form av et godt planlagt prøveprosjekt med grundig etterfølgende evaluering. Departementet finner ikke grunn til å gjennomføre et prøveprosjekt. Mekling i saker der ingen enkeltperson er skadelidt skal kun skje unntaksvis, og de fleste konfliktråd har allerede i dag gjennomført mekling i slike saker.

Det følger av lovforslagets § 12 siste ledd at konfliktrådsbehandling i slike saker bare kan tillates når bestemte vilkår er oppfylt.

8.2 Indirekte mekling

8.2.1 Gjeldende rett

Kravet om personlig møte etter konfliktrådsloven § 7 tolkes ikke som et oppmøtekrav og er derfor ikke til hinder for at det mekles indirekte mellom partene via telefon eller videooverføring. Indirekte mekling i form av at mekler opptrer som budbringer mellom partene faller imidlertid utenfor bestemmelsens ordlyd. Det har likevel utviklet seg en praksis i konfliktrådene med indirekte mekling i enkelte saker hvor det av ulike grunner er vanskelig for fornærmede å ha direkte kontakt med gjerningspersonen.

8.2.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen sendte ut en spørreundersøkelse til alle landets konfliktråd hvor det blant annet ble spurt om konfliktrådenes bruk av telefonmekling. Undersøkelsen viste at telefonmekling brukes unntaksvis når de geografiske avstandene er store og meklingen ellers ikke vil kunne finne sted, eller meklingen på grunn av forholdene må utsettes uforholdsmessig lenge. Spørreundersøkelsen viste også at konfliktråd har samarbeidet, slik at det kan gjennomføres telefonmøter med mekler til stede dersom partene bor langt fra hverandre. Arbeidsgruppen mener derfor det også i fremtiden bør være en viss adgang til telefonmekling og videomekling, men at det, som i dag, bør begrenses til de tilfeller der det er absolutt nødvendig.

Muligheten for indirekte mekling ved at mekler opptrer som budbringer er ikke behandlet i arbeidsgruppens rapport.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene som har uttalt seg er positive til indirekte mekling, herunder Oslo politidistrikt, Konfliktrådet i Sør-Trøndelag, Sekretariatet for konfliktrådene, Politidirektoratet, Hordaland politidistrikt og Konfliktrådet – region nord.

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag peker på at bruk av video og skype kan gi nærhet mellom partene og at partenes kroppsspråk vil kunne bidra til en viktig dimensjon i meklingsmøtet.

Politidirektoratet og Hordaland politidistrikt viser til at risikoen for at unntaksregelen sklir ut tilsier at det bør holdes oversikt over bruken av indirekte mekling, både med hensyn til antall og begrunnelse.

Sekretariatet for konfliktrådene mener indirekte mekling, i form av at mekler opptrer som budbringer mellom partene, er et insitament til videre metodeutvikling for å imøtekomme partenes behov.

8.2.4 Departementets vurdering

Det personlige møtet, hvor partene møtes ansikt til ansikt, er viktig for å oppnå best mulig dialog. Departementet mener derfor at et slikt møte bør være den klare hovedregelen ved konfliktrådsbehandling.

Etter departementets syn vil det imidlertid være uheldig dersom en konfliktrådsmekling ikke finner sted fordi praktiske forhold umuliggjør eller vanskeliggjør at partene er fysisk til stede i møtet. Mekling mellom partene via telefon- eller videooverføring vil i slike tilfeller kunne være et godt alternativ og vil være det nærmeste partene kommer et reelt møte. Konfliktrådene har også i dag god erfaring med slik mekling. Uttrykket «personlig» i gjeldende konfliktrådslov § 7 kan tolkes utvidende til også å omfatte samtaler via telefon eller ved videokonferanse, og det er derfor i utgangspunktet ikke nødvendig med en lovendring. Departementet foreslår likevel at bruk av indirekte mekling skilles ut som et eget ledd i § 12. Dette for å tydeliggjøre at forslaget er ment å være et unntak fra hovedregelen om at partene skal møtes ansikt til ansikt.

Etter departementets syn bør det også i en viss utstrekning åpnes for indirekte mekling ved at mekler opptrer som budbringer mellom partene. Denne formen for indirekte mekling er ikke behandlet i arbeidsgruppens rapport, og få høringsinstanser har derfor uttalt seg om dette. Departementet er kjent med at konfliktrådene i enkelte saker har latt mekler opptre som budbringer mellom partene. Fremgangsmåten er eksempelvis blitt brukt i voldssaker der offeret ønsker bruk av gjenopprettende prosess, men hvor vedkommende synes det er vanskelig å møte gjerningspersonen ansikt til ansikt. Partene vil på denne måten kunne kommunisere indirekte med hverandre via en mekler. Erfaringer viser at denne formen for indirekte mekling bidrar til å øke muligheten for at partene på et senere tidspunkt møtes personlig til mekling.

Departementet kan ikke se at bruk av budbringer i vesentlig grad uthuler prinsippet om personlig deltakelse i konfliktrådet. Selv om et direkte møte mellom partene er å foretrekke, kan formålet med gjenopprettende prosess ivaretas også ved at det mekles indirekte mellom partene i helt spesielle saker.

Det følger av lovforslagets § 12 siste ledd at konfliktrådsbehandling i slike saker bare kan tillates når bestemte vilkår er oppfylt.

8.3 Representant for fornærmede

8.3.1 Gjeldende rett

Lovens krav om at partene må møte personlig, jf. konfliktrådsloven § 7, utelukker at en representant kan møte på vegne av fornærmede.

I saker hvor det er flere fornærmede som følge av den straffbare handlingen, må alle fornærmede stille i meklingsmøtet, med mindre skaden gjelder en eiendel som ligger i sameie mellom flere.

Der skadelidte er et foretak, kan en person i foretakets tjeneste møte på vegne av foretaket, jf. konfliktrådsloven § 7 annet ledd.

8.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen mener at der fornærmede ikke ønsker å delta, kan dennes interesser unntaksvis ivaretas av en representant for fornærmede, jf. forslag til ny konfliktrådslov § 6 annet ledd. Unntaket skal bare kunne benyttes i særlige tilfeller. Som eksempler på særlige tilfeller nevner arbeidsgruppen alvorlige lovbrudd, seksuallovbrudd og andre forhold som har karakter av sterk integritetskrenkelse. I slike tilfeller kan det for fornærmede fortone seg som vanskelig eller umulig å møte gjerningspersonen.

Fornærmedes eget ønske om stedfortreder bør etter arbeidsgruppens syn veie tungt. Andre som er berørt av lovbruddet kan også innkalles, for eksempel sentrale vitner til hendelsen. Der fornærmede er mindreårig har foreldrene alltid rett til å delta sammen med barnet.

Arbeidsgruppen mener det fortsatt skal være den som er fornærmet i straffeprosessuell forstand, som har kompetanse til å samtykke i at saken avgjøres ved mekling i konfliktråd. Der flere er fornærmet i samme sak må alle samtykke. Arbeidsgruppen ønsker imidlertid å åpne for at en av de fornærmede møter på vegne av de andre fornærmede i saken.

Hvis den skadelidte er et foretak, mener arbeidsgruppen at foretaket skal kunne utpeke en person som møter på dets vegne. Departementet forstår arbeidsgruppen slik at foretaket også skal kunne utpeke en person som er ansatt i et vaktselskap til å møte på dets vegne.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Omlag like mange høringsinstanser er positive som negative til forslaget om å la en representant for fornærmede delta under meklingsmøtet. De som er positive til forslaget er Kriminalomsorgen region sørvest, Oslo statsadvokatembeter, Konfliktrådet – region nord, Konfliktrådet i Oslo og Akershus, Konfliktrådet i Oppland, Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse, Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum, Politiets Fellesforbund og Østfold politidistrikt.

Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum støtter forslaget, gitt at dette ikke fører til for stor maktulikhet. Stedfortrederen vil kunne være en profesjonell aktør som etter hvert vil ha god trening i å møte i konfliktråd. Dette kan gi enkelte utfordringer med hensyn til styrkeforholdet mellom partene. Butikker og foretak som benytter seg av stedfortreder til mekling i konfliktråd bør dessuten være lovpålagt å møte dersom den andre parten samtykker, og kan ikke tillates å kreve betalt av gjerningspersonen for dette.

Østfold politidistrikt mener det er behov for en meget begrenset mulighet til å gjøre unntak fra prinsippet om personlig deltakelse. Representanten må ha nødvendig kjennskap til saken og handlingens konsekvenser, slik at gjerningspersonen får innsikt i og forståelse av hva han har gjort.

Konfliktrådet – region nord støtter forslaget, men understreker at den fornærmede må gi sitt samtykke til at saken behandles i konfliktrådet og til at det utpekes en representant for fornærmede.

Stine Sofies Stiftelse støtter også forslaget, men viser til at det særlig i saker som omhandler vold og overgrep kan være en stor påkjenning for den fornærmede å stille personlig.

Høringsinstansene som er imot forslaget er: Oslo kommune, Oslo politidistrikt, Universitetet i Tromsø, Sekretariatet for konfliktrådene, Politihøgskolen, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Asker og Bærum politidistrikt, Konfliktrådet i Vestfold og Konfliktrådet i Sør-Rogaland.

Sekretariatet for konfliktrådene mener en i stedet for bruk av representant bør utforske mulighetene som ligger i indirekte mekling i form av at mekler opptrer som budbringer mellom partene. Det samme synspunktet er fremhevet av Konfliktrådet i Vestfold. Ved mindre forseelser som butikknaskeri bør økt bruk av vilkårsløs påtaleunnlatelse vurderes i kombinasjon med et advarselssystem forvaltet av for eksempel politiets forebyggende tjeneste. Sekretariatetfraråder også at foretak kan benytte seg av representanter, da disse ofte stiller med bundet mandat, noe som hindrer reelle gjenopprettende prosesser. Konfliktrådet i Vestfold mener heller ikke vektere skal kunne representere foretak under meklingen, da disse vil kunne oppfattes som regulerende og overvåkende fremfor indirekte skadelidende. Dersom vektere skal kunne delta, bør de stå helt fritt ved inngåelse av avtale, og ikke være bundet opp av butikkjedenes policy.

Riksadvokaten mener at sakstypene som arbeidsgruppen antar er aktuelle for bruk av representant i praksis ikke vil bli overført til mekling i konfliktråd i medhold av straffeprosessloven § 71 a. Dette gjelder blant annet seksuallovbrudd og andre lovbrudd som har karakter av sterke integritetskrenkelser.

Politihøgskolen mener at kun sivile saker skal kunne mekles med andre enn den direkte skadelidte. Etter deres oppfatning er det heller ingen grunn til å fravike lovens § 7 når det gjelder foretak, da de vanskelig kan se grunn til å skyve flere naskerisaker til konfliktrådet.

Universitetet i Tromsø peker på at grunnleggende elementer innenfor gjenopprettende prosess, herunder konfliktløsning, gjenoppretting av ubalanse og det moralske, transformative elementet, svekkes når offeret ikke møter personlig.

Konfliktrådet i Sør-Rogaland mener at forslaget vil undergrave det vesentlige prinsippet ved konfliktrådsmetoden om at partene må møte personlig. En bedre løsning som også funger godt i dag, vil være at fornærmede har med seg en støtteperson han eller hun har tillit til.

Asker og Bærum politidistrikt mener det er avgjørende for å kunne oppnå et vellykket meklingsresultat at fornærmede og lovbryter møtes personlig i konfliktrådet. Dersom sakens art eller konfliktnivå tilsier at personlig kontakt ikke er ønskelig, er saken heller ikke egnet for mekling.

8.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at konfliktrådsbehandling i enkelte tilfeller kan være en egnet reaksjon, selv om fornærmede ikke ønsker å møte lovbryter. Å mekle i saker der fornærmede er representert ved en annen vil kunne være formålstjenlig både for å gi fornærmede mulighet til å bli hørt og for å gi lovbryter forståelse for lovbruddets konsekvenser. Departementet har likevel konkludert med at mekling ikke skal gjennomføres ved bruk av representant, jf. forslag til § 12 første ledd.

For å kunne gi lovbryter tilstrekkelig forståelse for fornærmedes situasjon, vil det være behov for førstehånds kunnskap om både de følelsesmessige og praktiske konsekvenser av hendelsen. Selv om representanten skulle ha god kjennskap til saken, kan meklingsmøtet utvikle seg på en slik måte at representanten ikke lenger kan stå inne for hva som blir sagt eller avtalt. Dette vil vanskeliggjøre prosessen. Selv om det gjøres i beste hensikt, er det betenkelig at noen tillates å rå over saken på fornærmedes vegne. Representanten vil kunne få vite mer om konflikten enn fornærmede, og det vil kunne oppstå situasjoner hvor det blir spørsmål om vedkommende har gått utover sitt mandat. I tillegg vil en kunne risikere at lovbryter legger bånd på seg fordi vedkommende ikke snakker direkte med den det gjelder. Mange av disse sakene vil dessuten kunne løses ved bruk av indirekte mekling, ved at mekler opptrer som budbringer. Det kan også være aktuelt med andre alternative straffereaksjoner hvor fornærmedes behov kan ivaretas på en god måte.

Der fornærmede er mindreårig har foreldrene alltid rett til å delta sammen med barnet. Etter departementets syn bør det imidlertid ikke åpnes for at foreldre representerer mindreårige barn i konfliktrådsmøtet.

Departementet vil ikke åpne for at det i saker med flere fornærmede skal kunne tillates at én av de fornærmede kan møte på vegne av de andre, slik arbeidsgruppen foreslår. I omfattende seriesaker vil det være komplisert å fastsette unntaksregler, og slike saker antas uansett sjelden å egne seg for konfliktrådsbehandling. I en sak der en eller flere av de fornærmede har vanskeligheter med å møte, kan det imidlertid mekles indirekte, jf. § 12 annet ledd dersom konfliktrådet tillater det.

Slik situasjonen er i dag, er det flere foretakseiere eller daglige ledere som velger ikke å samtykke til at saken behandles i konfliktrådet fordi de mener det både er tidkrevende og kostnadskrevende å stille til mekling. Departementet mener at foretak ikke skal stå fritt til å utpeke hvem som skal delta i meklingsmøtet. Forutsetningen må være at personen som møter på vegne av foretaket på en eller annen måte kan sies å være berørt, jf. forslag til § 12 fjerde ledd. Departementet mener derfor at det ikke bør åpnes for at vektere gis en generell adgang til å møte på vegne av foretak de utfører tjenester for. Eier eller daglig leder av foretaket vil alltid anses å være berørt. En butikkansatt, vekter eller andre som ble direkte berørt av forholdet kan også møte. Den som møter må ha fullmakt til å inngå avtale på vegne av foretaket. Det følger av lovforslagets § 12 siste ledd at tillatelse til at en person kan møte på foretakets vegne bare kan gis når bestemte vilkår er oppfylt.