Tilsyn med investeringsrådgivere mv.

Sakens bakgrunn

Finansdepartementet ga i brev 29. januar 2008 Kredittilsynet i oppdrag å vurdere det norske sparemarkedet, med særlig vekt på verdipapirfond. Kredittilsynet ble blant annet bedt om å vurdere hvilke produkter verdipapirfond må antas å konkurrere med, utarbeide en oversikt over kostnader i norske verdipapirfond og sammenligne denne med kostnader i andre verdipapirfondsmarkeder, vurdere om det er stordriftsfordeler i verdipapirfondsmarkedet, og vurdere om det er behov for tiltak som kan bedre konkurransen i det norske verdipapirfondsmarkedet.

Rapporten «Konkurransen og effektiviteten i markedet for verdipapirfond og andre spareprodukter» fra Kredittilsynet ble oversendt departementet 4. november 2008. Kredittilsynet skriver blant annet i rapporten at tilsløringen av forholdet mellom avkastning og risiko er den vesentligste årsaken til fremveksten av kompliserte spareprodukter. Kredittilsynet viser også i rapporten til at det er påvist tilfeller hvor foretak som driver investeringsrådgivning, har ivaretatt hensynet til egen inntjening ved å anbefale spareprodukter som gir foretaket høy fortjeneste på bekostning av kundenes interesse. Rapporten ble sendt på høring 12. desember 2008. Departementet viser til at det i den nevnte rapporten om sparemarkedet står:

       Praksis i rådgivningssegmentet har hittil vært at rådgivers avlønning er direkte
       avhengig av de provisjonsinntektene hans rådgivning genererer. Dermed er
       den enkelte rådgivers interesser sammenfallende med både foretakets og
       produktprodusentens, men svært ofte ikke med kundens.

I det følgende gis det en redegjørelse for departementets foreløpige vurdering av den gjeldende rettstilstanden. Departementet imøteser Finanstilsynets merknader til disse vurderingene.

Departementets foreløpige vurderinger

Av hensyn til forbrukerne er det viktig å sørge for at problemer knyttet til asymmetrisk informasjon i sparemarkedet – og mulige interessekonflikter som springer ut av dette – reduseres til et minimum.

1.
Departementet vurderer at det er tvilsomt om en innretning av virksomheten slik at «rådgivers avlønning er direkte avhengig av de provisjonsinntektene hans rådgivning genererer» kan sies å være i tråd med lovens bestemmelser om at verdipapirforetak skal innrette virksomheten slik at foretaket «er oppbygd og organisert på en slik måte at risikoen for interessekonflikter mellom foretaket og dets kunder eller foretakets kunder seg imellom begrenses til et minimum», jf. verdipapirhandelloven § 9-11 første ledd.

Dersom en investeringsrådgiver (fysisk person som er ansatt i foretaket) gis avlønning som er direkte avhengig av kundens investeringer (heretter: salgsbasert avlønning), gir dette økonomiske insentiver til å anbefale investering framfor ikke-investering (eksempelvis banksparing eller nedbetaling av lån), selv i tilfeller hvor dette ikke er i kundens interesse. Dersom rådgiverens avlønning avhenger av om kunden investerer i bestemte finansielle instrumenter vil det kunne gi rådgiveren insentiv til å anbefale kunden å foreta investering i disse finansielle instrumentene, selv om det ikke er i kundens interesse. Etter departementets vurdering kan salgsbasert avlønning av investeringsrådgivere bidra til interessekonflikter mellom investeringsrådgivere og deres kunder.

2.
Verdipapirforetak som driver investeringsrådgivning kan bare motta vederlag fra andre enn kunden dersom kravene om at vederlaget skal være «egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden» og ikke skal «svekke foretakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte», i verdipapirforskriften § 10-8 er oppfylt. I tillegg skal kunden gis skriftlig informasjon om vederlagets art og verdi før tjenesten ytes. Departementet er av den oppfatning at disse kravene kun i svært få tilfeller vil være oppfylt, og dermed at verdipapirforetak som hovedregel ikke kan motta vederlag fra andre enn kunden. Departementet har også merket seg Kredittilsynets vurdering i forbindelse med tilbakekall av Glitnir Privatøkonomi AS’ tillatelser til å yte investerings¬tjenester. I brev 10. april 2008 fra Kredittilsynet til Glitnir Privatøkonomi AS heter det i omtalen av kravene i verdipapirforskriften § 10-8 at

       I dette ligger en formodning om at vederlag fra andre enn kunde, typisk provisjoner
       fra produktleverandører og utstedere, svekker foretakets forutsetninger for å ivareta
       kundens interesser på best mulig måte. Bestemmelsen er en de av kravene til god
       forretningsskikk.
 
       Verdipapirforetak må kunne dokumentere at vederlag som mottas fra andre enn
       kunden oppfyller de tre vilkårene ovenfor.

Departementet vurderer at en praksis som innebærer at verdipapirforetak må kunne dokumentere at vederlag som mottas fra andre enn kunden oppfyller kravene i forskriften bør videreføres.

Konklusjon

Departementet ber om Finanstilsynets merknader til departementets foreløpige vurderinger (ovenfor) som innebærer (1) at salgsbasert avlønning av en investeringsrådgiver ikke er forenlig med at et verdipapirforetak skal innrette sin virksomhet slik at risikoen for interessekonflikter mellom verdipapirforetaket og dets kunder begrenses til et minimum, og (2) at verdipapirforetak som mottar vederlag fra andre enn kunden i tråd med verdipapirforskriften § 10-8 må kunne dokumentere overfor Finanstilsynet at vederlaget oppfyller kravene som stilles i forskriften.

Tilsynet bes også om eventuelle forslag til regulering og/eller oppfølging av gjeldende regelverk, for å sikre verdipapirforetakenes etterlevelse av bestemmelsene i verdipapirhandelloven. Departementet ber om Finanstilsynets merknader og eventuelle forslag innen 7. juni 2010.
 

Med hilsen

Jan Bjørland  e.f.
ekspedisjonssjef

                                                                                      Per Øystein Eikrem
                                                                                      avdelingsdirektør