4 Hvorfor dele data?
4.1 Forretningsmessige insentiver og vurderinger
Flere har de siste årene påpekt at det finnes enorme markedsmuligheter for bruk av industridata til å utvikle nye tjenester. I sin første tale til Europaparlamentet i 2020 sa kommisjonspresident Ursula von der Leyen at «[...]Mengden industriell data i verden vil firedobles over de neste fem årene, og det vil også mulighetene som ligger i dem. [ ] Industriell data er verdt sin vekt i gull for utvikling av nye produkter og tjenester. Det er imidlertid rent sløseri at 80% av industriell data blir samlet inn og aldri brukt». Samtidig er det liten grunn til å tro at eksisterende aktører i markedet i utstrakt grad vil dele data fra egen virksomhet i håp om at nye markedsmuligheter skal dukke opp, dersom man risikerer at konkurrenter eller nye aktører kaprer denne verdiskapingen. Et viktig startpunkt for deling av data er derfor å vurdere nærmere hvilke forretningsmekanismer som kan bidra til at selskaper i større grad deler data mellom seg og hvordan deling av data kan gi verdi for dem som deler data så vel som for markedet som helhet.
Som påpekt blant annet i Nasjonal strategi for tilgjengeliggjøring av forskningsdata10, er insentivene for å dele data ofte uklare, samtidig som det er klart at det vil påløpe kostnader i forbindelse med deling. Dersom risikoene og den kortsiktige ressursbruken knyttet til deling ikke oppveies av tydelige eller målbare gevinster, kan dette virke som et disinsentiv til å dele data.
For å tydeliggjøre insentivene til å dele data kan vi tenke oss en insentivpyramide i tre trinn, der det nederste trinnet er forretningsmessig nødvendighet eller forbedring av kjernevirksomhet. I neste trinn kan aktørenes insentiv være å kapitalisere på data, uten at dette nødvendigvis treffer kjernevirksomheten. Det øverste trinnet i pyramiden er deling motivert av idealistiske eller samfunnsmessige forhold.
Gruppen antar at det ligger godt til rette for datadeling dersom deling fører til bedre eller mer effektiv produksjon, eller gir tilgang til andre data eller sammenstillinger av data som gir aktøren markedsinnsikt eller bedre produksjonsforutsetninger. Det kan også være insentiver til å dele data som i mindre grad er kvantifiserbare eller synlige, men som likevel berører kjernevirksomheten. Dette kan for eksempel være omdømmebygging, intern eller ekstern kompetansebygging eller langsiktig markedsstrategisk arbeid.
I et neste trinn har ikke deling av data umiddelbar positiv virkning på aktørens egen produksjon eller virksomhet, men dataene oppfattes som en ressurs som andre aktører kan utvikle tjenester basert på, eller de kan integreres i andre tjenester, slik at dataene blir en del av andre aktørers inntektsgrunnlag. For å insentivere deling av data i denne situasjonen, må det foreligge markedsmessige økonomiske insentiver som er tilstrekkelige til å oppveie kostnader og risiko forbundet med deling. Slike insentiver kan være betaling for data eller tilgang til tjenester eller produkter (motytelser) som kan komme virksomheten til gode.
Flere initiativer de siste årene, som blant annet Open Industrial Data, HUB Ocean og ulike klyngesamarbeid har vist at selskaper også både kan og vil dele data selv om det ikke vil gi direkte økonomiske fordeler for selskapet. Det siste insentivet for deling kan da være at man bidrar til samfunnsmessige gevinster, som økt bærekraft eller forbedret sikkerhet.
4.1.1 Nærmere om markedsmessige insentiver for deling av data
I mellomtrinnet skissert ovenfor, der deling av data motiveres av økonomiske interesser, er det nødvendig å se på om og hvordan dagens regler og markedsmekanismer legger til rette for det. Dersom deling av data ikke er motivert av egne forretningsmessige interesser eller samfunnsinteresser, er det i hovedsak muligheten for å ta del i andre aktørers mulige verdiskapning ved bruk av dataene, som kan insentivere deling. Det er flere forhold som gjør at disse mulighetene er uklare for aktørene og at det er vanskelig å regulere og skape tilstrekkelig forutsigbarhet for alle aktørene i en dataverdikjede. En utbredt forståelse blant aktører i næringslivet er at de må ha oversikt over verdipotensialet i data de besitter for å kunne dele. På den andre siden påpekes det gjerne at verdien ikke er der med mindre den deles, eller at det kan være vanskelig å bevise verdien i data uten å faktisk dele den. Dette kan til tider skape en gordisk knute hvor verdipotensialet ikke kan forståes uten at data deles, og data ikke deles før verdiforståelsen er på plass.
I et samfunnsperspektiv kan en tenke på data som informasjon. Data er i så fall et såkalt «ikke-rivaliserende» gode; det vil si at data har ikke egenskaper som gir en naturlig eksklusiv «rett» til data, slik som det er for fysiske ting. Den som eier en bil, har kontroll med hvem som kjører bilen, og det at man eier og bruker bilen utelukker automatisk andre fra å eie den og bruke den samtidig. Data – og informasjon – kan kopieres ubegrenset uten at dataene taper seg i kvalitet og kan brukes av et ubegrenset antall personer samtidig. I et samfunnsøkonomisk perspektiv, er det bra at informasjon spres i samfunnet slik at ny kunnskap kan brukes til å utvikle enda ny kunnskap, og en kan si at verdien av informasjon øker jo flere som gis tilgang til den. Dette er reflektert i lovverket – det er kun gitt eksklusive rettigheter til informasjon dersom det er særskilt begrunnet.
For den enkelte næringslivsaktør, er verdien av data eller informasjon ofte knyttet til det å ha faktisk kontroll med data på den måten at andre aktører ikke har tilgang til de samme dataene eller den samme informasjonen. Usikkerhet om muligheten for å utnytte denne posisjonen til økonomisk vinning, er et viktig disinsentiv for deling av data der deling ikke er forretningsmessig nødvendig for virksomheten. Denne usikkerheten kommuniseres ofte gjennom diskusjoner om og forventninger om en form for «eierskap» til data.11 Lovverket gir ikke noen rettslig posisjon til data som kan samsvare med en forventning om «eierskap» eller som ligner eiendomsrett til fysiske ting. Disse spørsmålene behandles i kapittel 6.1.
Denne forventningen om en form for fortsatt kontroll med data som deles – kommunisert gjennom forventningen om «eierskap» – er det vanskelig å regulere i lisenser eller kontrakter, fordi det innebærer at det må reguleres nøye hvem som får bruke dataene og til hva, hvordan det skal skje og hva det skal koste. Det siste er det særlig vanskelig å regulere i lisenser eller kontrakter om deling, fordi dataenes verdipotensiale som regel ligger i at de kan kombineres med andre data, utnyttes på nye måter, eller sammen med andre data danne grunnlag for utvikling av nye tjenester og produkter. Det er ofte usikkert hvilke inntektspotensiale som ligger i tjenester basert på disse dataene, og det er usikkert hvordan tilgangen til disse dataene skal verdsettes i den sammenhengen. Når inntektspotensialet ligger i en tjeneste som utvikles basert på mange ulike inputs, hvorav tilgangen til ett bestemt datasett kun er en slik input, er det også vanskelig å finne modeller for vederlagsberegning i kontrakter. Slike vederlagsmodeller må både gi dataopprinner et vederlag som i alle fall oppveier kostnadene forbundet med deling, og samtidig ikke innebærer at den som vil utvikle en ny tjeneste forhindres fra det fordi de samlede vederlagene til de som deler data eller annen input blir for høye.
4.2 Bærekraft som insentiv for datadeling
Rene motytelser er ikke nødvendigvis eneste årsak til at virksomheter deler, eller vil dele data. Datadeling kan også spille en nøkkelrolle for eksempel i arbeid med å gjøre virksomheten mer bærekraftig. Mange virksomheter har i dag arbeid med bærekraft som en integrert del av strategier og virksomhetsstyring, og arbeider aktivt med å integrere sosiale, miljømessige og etiske faktorer i både produksjon og forbruk. Den overordnede målsetningen om bærekraftig produksjon og forbruk omfatter alle de tre pilarene knyttet til konseptet bærekraft, det vil si både økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft. De er alle omfattet og adressert i FNs 17 bærekraftsmål12.
Deling av data bidrar til bærekraftig utvikling fordi det gjør det mulig å få til mer med mindre ressurser. Deling av data vil for eksempel være sentralt for å bygge opp sirkulære verdikjeder, ettersom materialer og ressurser som inngår i kretsløpet må dokumenteres og spores. Deling av data mellom ulike tjenesteleverandører i et økosystem gir også muligheter for å planlegge i retning og mål for bærekraftig produksjon og forbruk. Som et eksempel kan historiske data og sanntidsdata om mobilitet brukes til alt fra beslutningstøtte for nødetater, plassering av bysykler og deres parkeringsplasser, sanntids ruteanbefalinger, dynamisk veiprising og ikke minst forbedret byplanlegging. Slike data vil derfor være relevant for aktører på tvers av bransjer og forretningsmodeller. Ingen aktører disponerer all mobilitetsdata selv, og de må derfor samarbeide eller dele data for å planlegge i sanntid eller framskrive fremtidsscenarioer.
Som et viktig virkemiddel for å fremme en bærekraftig utvikling innføres det også stadig nytt regelverk som pålegger virksomheter å dokumentere sin virksomhet, særlig med hensyn til sosial og miljømessig bærekraft. Eksempler på dette er EU’s Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD)13 og åpenhetsloven (Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold)14 som trer i kraft 1. juli i år. I ulike markeder er det et økende krav om at selskaper dokumenterer miljømessige, sosiale og forretningsetiske forhold, eller ESG (Environmental, Social and Governance) for ESG-rapportering.
ESG handler om hvordan et selskaps produkter og tjenester bidrar til bærekraftig utvikling, så vel som hvordan virksomheten styres for å minimere faktorer som påvirker samfunn og miljø på en negativ måte. ESG vektlegges blant annet i stor grad i finansmarkedet. Åpenhetsloven vil gjelde alle større virksomheter, men dekker ikke dokumentasjon av miljømessig påvirkning.
Den sittende Europakommisjonens politiske plattform «A European Green Deal – Striving to be the first climate-neutral continent»15 har miljøpåvirkning som hovedfokus, og i den sammenheng vil det fastsettes et detaljert lovverk som pålegger alle virksomheter å gjennomføre miljøregnskap i henhold til en standardisert metode som EU-kommisjonen har utviklet med basis i ISO-standarder som beskriver hvordan miljøregnskap basert på prinsippet om livsløpsanalyse (LCA- Life Cycle Assessment), skal gjennomføres. Kommisjonens standardiserte metode har betegnelsen Product Environment Footprint metoden (PEF)16 og gjelder fastsettelse av et produkts miljøfotavtrykk på 16 påvirkningsområder hvorav bare fire inngår i begrepet klimafotavtrykk.
EU-kommisjonen har meddelt at den i løpet av 2022 og 2023 vil fremme lovforslag som pålegger alle som markedsfører produkter i EU å gjennomføre miljøregnskap i samsvar med PEF dersom virksomheten ønsker å bruke miljøpåstander i sin markedsføring. Målsetning for EU-kommisjonen er at krav om standardisert miljødokumentasjon skal forebygge villedende markedsføring knyttet til miljømessig bærekraft, at PEF skal være et verktøy for virksomhetene for å identifisere særlig utfordrende deler av sin virksomhet i forhold til miljøpåvirkning, og at produktenes miljøprofil (PEF-profilen) skal være en del av konkurranseområdet mellom aktører som markedsfører varer innenfor samme produktkategori. Lovverkene vil etter alt å dømme være EØS-relevante, og dermed også bli gjeldende i Norge
PEF-profilen er basert på livsløpsanalyse (LCA), og presisjonen på PEF-beregningene forutsetter gode data fra leverandørkjeden til enhver virksomhet. Kravet er at man ikke kan benytte PEF-profilen til å sammenlikne sine produkter med andres i markedsføringen uten at inngående data oppfyller visse minimumskrav til kvalitet. Dette vil gjøre deling av data mellom virksomheter til en forutsetning dersom man ønsker et konkurransefortrinn i de markedene man opererer når det gjelder miljødokumentasjon.
Det økonomiske potensialet som ligger i dette, vil selvfølgelig variere for ulike varegrupper, men som en illustrasjon på hvilken betydning slikt regelverk kan få anslo at Norges Sjømatråd i 2020 at totalverdien av norsk sjømateksport ville kunne øke med om lag 30 milliarder dersom norsk sjømat kunne dokumenteres å være miljømessig bærekraftig17.