1. Innledning

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) har forvaltningsansvaret for utlendingsloven kapittel 13 og forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften - utf.) kapittel 19, som inneholder regler om innreise og opphold for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, jf. kongelig resolusjon 18. desember 2009 nr. 1582. De nevnte kapitlene gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 (direktivet om fri personbevegelighet), som regulerer retten til innreise og opphold for EØS-borgere og deres familiemedlemmer.

I utf. § 19-5b er det inntatt en ny bestemmelse som gir utlendingsforvaltningen myndighet til å fatte vedtak om opphold etter europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 492/2011 av 5. april 2011 om fri rørsle for arbeidstakarar innanfor Unionen (EØS-arbeidstaker­forordningen) artikkel 10, samt utstede oppholdskort.

EØS-arbeidstakerforordningen omhandler krav til likebehandling av arbeidstakere som benytter sin rett til fri bevegelighet i EØS-området. Forordningen er gjennomført i norsk rett ved lov 14. desember 2012 nr. 81 om fri rørsle av arbeidstakarar innanfor EØS mv. (EØS-arbeidstakarlova), se § 1.

EFTA-domstolen har i sak E-16/20 Q and others slått fast at EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 kan gi en selvstendig rett til opphold på nærmere bestemte vilkår. I tillegg kan den primære omsorgspersonen til personer med oppholdsrett etter forordningen ha krav på avledet oppholdsrett. Saken gjaldt rett til opphold i Norge etter EØS-retten for et mindreårig stebarn av en EØS-arbeidstaker og barnets mor, etter at EØS-arbeidstakeren hadde separert seg fra barnets mor og flyttet fra Norge.

Kort oppsummert gir EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 oppholdsrett til barn som har bosatt seg i Norge mens minst én av barnets foreldre/steforeldre oppholdt seg i Norge som EØS-arbeidstaker. Oppholdsretten varer så lenge barnet tar utdannelse i landet, og opphører ikke som følge av at EØS-arbeidstakerforelderen mister sin status som EØS-arbeidstaker i Norge.

Bestemmelsen i utf. § 19-5b gir utlendingsforvaltningen delegert myndighet til å fatte avgjørelser om opphold etter EØS-arbeidstakerforordningen, samt utstede oppholdskort.

I dette rundskrivet klargjøres hvem som etter departementets syn kan ha rett til opphold i medhold av utf. § 19-5b. 

2. Tolkning og anvendelse av utlendingsforskriften § 19-5b

2.1 Innledning – Q and others

Som nevnt over, er det i første rekke direktivet om fri personbevegelighet som regulerer EØS-borgere og deres familiemedlemmers rett til innreise og opphold i riket. I sak E-16/20 Q and others har imidlertid EFTA-domstolen fastslått at personer som ikke har rett til opphold etter direktivet etter omstendighetene kan ha selvstendig eller avledet oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen.

Q and others dreide seg om oppholdsretten til et mindreårig barn (A) og barnets mor (Q). Q er peruansk, og dermed tredjelandsborger. Q var tidligere gift med en gresk statsborger (C), som hadde flyttet til Norge for å arbeide. Q og A bodde med C i Norge. Ektefellen Q hadde opprinnelig oppholdsrett i medhold av tredjelandsborgeres rett til å følge med EØS-borgere som familiemedlem, jf. utl. § 114 første ledd. Stebarnet A, som er gresk statsborger og dermed også EØS-borger, hadde oppholdsrett etter utl. § 113 første ledd.

I 2017 søkte C om separasjon og skilsmisse fra Q i Hellas. Samme år søkte Q om separasjon fra C i Norge. C flyttet også tilbake til Hellas i løpet av 2017.

Qs etterfølgende søknader om oppholdskort som familiemedlem med A som referanse­person ble avslått av UDI og UNE i 2019, som konkluderte med at Q og A ikke hadde rett til opphold etter reglene i utl. kapittel 13. Q brakte saken inn for norske domstoler, som forela saken for EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen mente at saken kunne løses etter EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1, hvoretter barn av EØS-borgere som arbeider eller har arbeidet i en annen EØS-stat har rett til tilgang til vertsstatens allmennutdanning. Retten til utdanningstilgang må nødvendigvis ledsages av en oppholdsrett. Det hadde ikke betydning for resultatet at A verken var biologisk barn eller adoptert av sin greske stefar. I tillegg måtte barnets forsørger, i dette tilfellet Q, gis avledet rett til opphold.

2.2 EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1

EØS-arbeidstakerforordningen er gjennomført i norsk rett ved henvisning i EØS-arbeidstakarlova § 1. Artikkel 10 nr. 1 i EØS-arbeidstakerforordningen lyder: 

Når ein statsborgar i ein medlemsstat arbeider eller har arbeidd på territoriet til ein annan medlemsstat, skal borna hans/hennar ha tilgang til allmennutdanning og lærling- og yrkesfagleg opplæring på dei same vilkåra som statsborgarar i denne staten, dersom borna er busette på territoriet til denne staten. 

Ved tolkningen av EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 vil det være relevant å se hen til rettspraksis tilknyttet den identisk formulerte artikkel 12 i den tidligere forordningen 1612/68, se C-181/19 Jobcenter Krefeld avsnitt 34.

Oppholdsretten som utledes av EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 er selvstendig, og gjelder uavhengig av vilkårene som fremgår av direktivet om fri person­bevegelighet gjennomført i utl. kapittel 13 og utf. kapittel 19, se Q and others avsnitt 49.

At oppholdsretten etter forordningen er selvstendig innebærer også at den ikke bortfaller som følge av at forelderen som aktualiserte EØS-arbeidstakerforordningen ikke lenger arbeider i Norge (tvert om vil dette kunne aktualisere oppholdsrett etter forordningen, se under).  

2.3 Anvendelsesområde utover utl. §§ 113, 114 – typescenarioer

Direktivet om fri personbevegelighet regulerer allerede familiemedlemmers eventuelle rett til fortsatt opphold i tilfeller hvor referansepersonen dør, skiller seg fra sin ektefelle/partner og/eller flytter fra Norge. Se direktivets artikkel 12 og 13 samt utl. §§ 113 og 114, begge bestemmelsers tredje og fjerde ledd.

Som omtalt i AI – 5/2021 punkt 3 skal det legges til grunn at retten til fortsatt opphold som fremgår av § 113 tredje ledd annet punktum og § 114 tredje ledd annet punktum (bevaring av oppholdsrett når EØS-borgerens barn er opptatt ved godkjent utdanningsinstitusjon) også omfatter særkullsbarn av ektefellen/samboeren til referansepersonen.

Ettersom oppholdsrett med hjemmel i utl. §§ 113 og 114 gir flere rettigheter enn oppholdsrett med bakgrunn i EØS-arbeidstakerforordningen, skal UDI alltid vurdere om det stadig foreligger rett til videre opphold med utgangspunkt i §§ 113 eller 114. Dersom det ikke er grunnlag for fortsatt opphold etter disse bestemmelsene, jf. utf. § 19-15b, må det vurderes om det foreligger rett til videre opphold etter EØS-arbeidstakerforordningen.

Departementet antar at opphold alene etter EØS-arbeidstakerforordningen vil gjelde nokså få tilfeller. Under pekes det på to scenarioer som kan være aktuelle, uten at dette er ment å være en uttømmende opplisting.

Dersom barnet er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon kan barnet og personen med foreldreansvaret bevare sin oppholdsrett, jf. § 113 tredje ledd annet punktum og § 114 tredje ledd annet punktum. Dette gjelder imidlertid kun ved referansepersonens død eller utreise fra riket. Ved skilsmisse/separasjon gjelder ingen tilsvarende rett til fortsatt opphold etter direktivet om fri personbevegelighet. Saker som involverer skilsmisse/separasjon og barn i skolegang, som i Q and others, kan derfor aktualisere oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen.

Oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen kan også finne praktisk relevans i tilfeller hvor referansepersonen har hatt selvstendig oppholdsrett som arbeidstaker etter utlendingsloven § 112 første ledd bokstav a, men hvor denne oppholdsretten er endelig bortfalt, jf. § 112 annet og tredje ledd. Hvis vedkommende heller ikke oppfyller noen av de øvrige grunnlagene i utl. § 112 første ledd, slik som opphold som student eller på egne midler, vil opphold etter EØS-arbeidstakerforordningen kunne være aktuelt.

2.4 Sentrale tolkningsspørsmål

2.4.1 EØS-arbeidstaker

En forutsetning for at EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 skal gi grunnlag for oppholdsrett i Norge, er for det første at en borger av en annen EØS-stat arbeider eller har arbeidet i landet. Dersom EØS-arbeidstakeren stadig arbeider i Norge, vil oppholdsretten for familiemedlemmene ha grunnlag i utl. § 113 første ledd og § 114 første ledd. Oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen kommer derfor først på spissen dersom EØS-arbeidstakeren har arbeidet i landet. 

Det er personer med rettigheter etter EØS-avtalens artikkel 28 om fri bevegelighet for arbeidstakere som omfattes av forordningen. Både deltids- og heltidsansatte er dermed omfattet, likeledes sesongarbeidere og grensearbeidere.

Det følger av EU-domstolens praksis at en arbeidstaker er en person som i en viss periode utfører arbeid mot vederlag for og under ledelsen av en annen person, jf. 66/85 Lawrie-Blum avsnitt 17. Aktivitetene må være reelle og faktiske, og kan ikke være i et så lite omfang at aktiviteten er helt marginal eller underordnet, jf. 53/81 Levin avsnitt 17.

EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 omfatter ikke selvstendig næringsdrivende, jf. C-147/11 og C-148/11 Czop and Punakova avsnitt 33. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å fastslå at EØS-borgeren har hatt oppholdsrett etter utl. § 112 første ledd bokstav a, som omfatter både arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Det vil heller ikke være aktuelt med oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen dersom referansepersonen oppholdt seg i Norge som tjenesteyter, student eller selvforsørget. 

2.4.2 Barna hans/hennes

Den neste forutsetningen for oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 er at det finnes et barn i EØS-arbeidstakerens familie, og at barnet bor i Norge. Det er dette barnet som kan få selvstendig oppholdsrett etter forordningens artikkel 10 nr. 1.

Både EØS-arbeidstakerens egne (biologiske og adopterte) barn og EØS-arbeidstakerens stebarn (ektefellen/samboerens særkullsbarn) omfattes av artikkel 10 nr. 1, se E-16/20 Q and others avsnitt 47.

Både barn som har oppholdt seg i Norge siden fødselen og barn som på et senere tidspunkt har bosatt seg i Norge omfattes av artikkel 10 nr. 1, se C-480/08 Teixeira avsnitt 45. At barnet må være bosatt i Norge, innebærer at det ikke er tilstrekkelig dersom barnets opphold i Norge kun har hatt karakter av besøk, eller dersom barnet er kommet til landet rett før referansepersonen mistet sin oppholdsrett. EU-domstolens praksis forutsetter at barnet faktisk har slått seg ned (installed) i landet, se f.eks. C-310/08 Ibrahim avsnitt 34.

Det er tilstrekkelig at barnet har bosatt seg i Norge mens minst én av foreldrene utøvde rettigheter som EØS-arbeidstaker her, se C-480/08 Teixeira avsnitt 52.

Det spiller ingen rolle om barnets foreldrene har skilt seg, om kun én av foreldrene har vært EØS-arbeidstaker, om EØS-arbeidstakeren ikke lenger er økonomisk aktiv/har flyttet ut av landet, eller om barnet ikke selv er EØS-borger, se C-413/99 Baumbast avsnitt 63.

Barnet taper heller ikke sin oppholdsrett etter forordningen som følge av et begrenset opphold i et annet land, herunder EØS-arbeidstakerens hjemstat, se forente saker 389/87 og 390/87 Echternach og Moritz avsnitt 22.

2.4.3 Allmennutdanning eller lærling og yrkesfaglig opplæring i Norge

Oppholdsretten etter EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 forutsetter videre etter ordlyden at barnet er under allmennutdanning eller lærling- og yrkesfaglig opplæring i Norge.

Departementet legger til grunn at vilkåret tids- og innholdsmessig skal forstås på samme måte som i utlendingsloven § 113 tredje ledd annet punktum og § 114 tredje ledd annet punktum. Se E-16/20 Q and others, avsnitt 48, hvor EFTA-domstolen skriver at barn som er opptatt i det allmenne utdanningssystemet utleder oppholdsrett etter EØS-arbeidstaker­forordningens artikkel 10. Formålet bak oppholdsretten, som er å realisere EØS-arbeidstakerens bevegelsesfrihet og å gi barnet anledning til å fullføre sin skolegang, tilsier heller ikke at oppholdsretten tilkommer barn som enda ikke er i skolepliktig alder. Barnet må med andre ord være «opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon» på tidspunktet barnets oppholdsrett etter § 113 første ledd eller § 114 første ledd bortfalt. Dette betyr ikke at undervisningen faktisk må ha påbegynt. 

Et barn som kun går i barnehagen på tidspunktet øvrig oppholdsrett bortfaller, vil falle utenfor anvendelsesområdet til forordningens artikkel 10 nr. 1. Dersom barnet har fylt eller fyller 6 år i løpet av det aktuelle kalenderåret, jf. opplæringslova § 2-1 første ledd, vil barnet likevel kunne få oppholdsrett etter artikkelen, også dersom barnet ikke går i barnehage.

For å ha oppholdsrett etter forordningens artikkel 10 nr. 1, må barnet faktisk delta i den obligatoriske undervisningen. Unntak fra dette gjelder dersom undervisningen enda ikke har påbegynt.

Det følger av rettspraksis fra EU-domstolen at bestemmelsen skal tolkes slik at den omfatter enhver form for utdanning. Artikkelen omfatter følgelig grunnskole og videregående utdanning, samt høyere utdanning, inkludert universitetsstudier og avansert yrkesopplæring ved tekniske høyskoler, se forente saker C-389/97 og C-390/87 Echternach og Moritz avsnitt 30. Bestemmelsen omfatter også doktorgradsstudier, se C-529/11 Alarape og Tijani.

Oppholdsretten vil fortsette så lenge barnet viderefører sin utdannelse, og opphører med andre ord ikke nødvendigvis ved fullføringen av inneværende utdanningsnivå. Det er i utgangspunktet ikke adgang til å ta friår eller færre studiepoeng enn det som tilsvarer et fulltidsstudium.

Det er ikke til hinder for barnets oppholdsrett at barnet har en reell og alternativ mulighet til å fortsette utdanningen sin i hjemstaten eller en annen stat, se C-413/99 Baumbast avsnitt 54.

Det er ikke en forutsetning at EØS-arbeidstakeren var i arbeid akkurat den dagen barnet påbegynte sin utdannelse i Norge, se Teixeira avsnitt 75.

2.4.4 Avledet oppholdsrett for barnets primære omsorgsperson

Dersom et barn har oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1, vil også den som er barnets primære omsorgsperson ha oppholdsrett. Denne oppholdsretten avledes fra barnets rett.

Retten til avledet opphold tilkommer den som er barnets primære omsorgsperson («primary carer»). Begrepet er noe uklart, og vil ikke nødvendigvis gjelde den samme personen som etter utl. § 113 tredje ledd annet punktum og § 114 tredje ledd annet punktum ville hatt oppholdsrett som «den personen som har foreldreansvaret».

Den primære omsorgspersonen vil normalt være en forelder, men alternative relasjoner kan ikke utelukkes.

Departementet forstår begrepet slik at det først og fremst relaterer seg til faktisk og daglig omsorg, slik at sentrale momenter vil være hvem barnet (for det meste) bor hos/med, hvem av foreldrene som for øvrig er mest tilstedeværende i barnets liv, og hvem av foreldrene barnet har utviklet de sterkeste emosjonelle båndene til. Hvilken av foreldrene det vil være til barnets beste å fortsette samværet med i Norge, inngår i vurderingen. Finansiering av omsorgen kan også være relevant, men kan ikke alene gjøre en person til primær omsorgsperson.

Begrepsbruken og deler av EU-domstolens praksis kan i utgangspunktet indikere at kun én person kan være barnets primære omsorgsperson. I C-310/08 Ibrahim avsnitt 30 synes imidlertid EU-domstolen å legge til grunn at begge barnets foreldre kan være nødvendige omsorgspersoner for barnet. Dersom det ikke lar seg avgjøre hvilken av foreldrene som er barnets primære omsorgsperson, bør begge foreldre etter departementets syn anses som dette. Det samme gjelder dersom barnet er foreldrenes felles (biologiske eller juridiske) barn, og begge foreldrene lever i et faktisk familieliv i samme husstand som barnet. 

At man er barnets primære omsorgsperson er, som hovedregel inntil barnet har fylt 18 år (se punkt 2.4.7), det eneste vilkåret for avledet oppholdsrett. Vedkommende trenger ikke å være den samme forelderen som er eller var EØS-arbeidstaker i Norge, se f.eks. E-16/20 Q and others. Hvorvidt den primære omsorgspersonen er EØS-borger eller tredjelandsborger, er ikke av betydning. Det er heller ikke nødvendig at vedkommende selv har et selvstendig oppholdsgrunnlag, eller er i stand til å forsørge seg selv (og/eller barnet) med egne midler.

2.4.5 Søsken av barnet

Dersom barnet med oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen har søsken som ikke selv har selvstendig oppholdsrett etter direktivet om fri personbevegelighet og/eller EØS-arbeidstaker­forordningen artikkel 10 nr. 1, oppstår spørsmålet om søskenet har avledet rett til eller for øvrig skal gis oppholdsrett. Spørsmålet er ikke avklart i praksis fra EU- eller EFTA-domstolen.

For å sikre at barnets oppholdsrett blir effektiv, bør mindreårige søsken eller halvsøsken av barnet, som har samme primære omsorgsperson som barnet, etter departementets syn gis avledet oppholdsrett fra barnet (sitt eldre søsken). Den avledede oppholdsretten til søskenet varer så lenge referansepersonen (barnets) oppholdsrett i medhold av EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 opprettholdes, men ikke lenger enn til søskenet er blitt myndig.

At søskenet må ha samme primære omsorgsperson som barnet, innebærer at det normalt ikke vil være grunnlag for oppholdsrett til søsken som er bosatt i utlandet. At forelderen som har oppholdsrett i Norge eventuelt vil bli søskenets primære omsorgsperson som en konsekvens av at søskenet bosetter seg i Norge, er heller ikke tilstrekkelig. Dersom det av andre grunner kan dokumenteres at forelderen med oppholdsrett i Norge er søskenets primære omsorgsperson, bør det utenlandsbosatte søskenet likevel gis oppholdsrett i Norge. Dette kan for eksempel være tilfellet dersom søskenets primære omsorgsperson dør.  

2.4.6 Økonomiske midler

EU-domstolen har slått fast at artikkel 10 i arbeidstakerforordningen skal anvendes uavhengig av andre bestemmelser i EØS-retten, slik som direktivet om fri person­bevegelighet, se bl.a. C‑310/08 Ibrahim avsnitt 42, C‑480/08 Teixeira avsnitt 53 til 61 og C-181/19 Jobcenter Krefeld avsnitt 38. Det kan derfor ikke stilles krav til tilstrekkelige midler og sykeforsikring i vertsstaten ved opphold etter artikkel 10, se C-310/08 Ibrahim avsnitt 59.

2.4.7 Oppholdsrettens varighet

Oppholdsretten etter EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 kan etter omstendighetene ha ulik varighet for barnet og de som avleder rett fra barnet.

Når det gjelder barnet, har myndighetsalder ingen direkte innvirkning på oppholdsretten etter artikkel 10 nr. 1, se C-480/08 Teixeira avsnitt 78. Retten til tilgang til utdanning og barnets tilknyttede oppholdsrett gjelder frem til barnet har fullført sin utdanning, se avsnitt 79. Ettersom det i rettspraksis er slått fast at virkeområdet til artikkel 10 også omfatter høyere utdanning, kan tidspunktet for når et barn fullfører sin utdanning inntreffe lenge etter at barnet har nådd myndighetsalderen, se avsnitt 80. Barnet trenger heller ikke å være forsørget for å ha rett til opphold etter artikkel 10 nr. 1, se avsnitt 83.

For den primære omsorgspersonen med avledet oppholdsrett, opphører oppholdsretten derimot i utgangspunktet når barnet blir myndig, se C-480/08 Teixeira avsnitt 87. Dersom (det myndige) barnet fortsatt trenger tilstedeværelsen og omsorgen fra forelderen for å kunne fullføre sin utdanning, vil forelderen likevel ha fortsatt oppholdsrett. Det må vurderes konkret fra sak til sak om et barn som har blitt myndig, fortsatt har behov for forelderens omsorg og tilstedeværelse, se C-529/11 Alarape and Tijani avsnitt 28. Det følger videre av avsnitt 30 at medlems­statene i denne vurderingen kan se hen til barnets alder, om barnet bor sammen med forelderen og om barnet trenger finansiell og emosjonell støtte fra forelderen for å kunne fullføre utdanningen.

Når det gjelder søsken, vises det til omtalen over.

2.4.8 Rett til varig opphold eller permanent oppholdstillatelse

Oppholdsrett etter EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 danner ikke grunnlag for rett til varig opphold, jf. utl. §§ 115 og 116, eller for permanent oppholdstillatelse, jf. utl. § 62, verken for barnet eller forelderen med avledet rett, se C-529/11 Alarape and Tijani avsnitt 35 og 48.

3. Sammenfatning

AID tolker EØS-arbeidstakerforordningen artikkel 10 nr. 1 slik at:

  • Artikkelen kan gi grunnlag for selvstendig og avledet oppholdsrett.
  • Med «arbeider eller har arbeidd» skal forstås både deltids- og heltidsarbeid, likeledes sesongarbeidere og grensearbeidere.
  • EØS-arbeidstakerens biologiske barn, adopterte barn og stebarn kan ha selvstendig oppholdsrett i medhold av artikkelen.
  • Verken barnet eller de som avleder oppholdsrett fra barnet trenger å være EØS-borgere.
  • Det kan ikke stilles krav om at barnet eller de som avleder oppholdsrett fra barnet har tilstrekkelige midler til selvforsørgelse eller sykeforsikring.
  • Oppholdsrett forutsetter at barnet er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon på tidspunktet hvor øvrige oppholdsgrunnlag bortfalt, eller fyller minst 6 år det samme kalenderåret.
  • Barnets oppholdsrett varer så lenge barnet aktivt deltar i undervisningen og til barnet avslutter sin utdannelse. Virkeområdet til bestemmelsen omfatter også høyere utdanning, og barnet kan være selvforsørget.
  • Barnets primære omsorgsperson skal gis avledet oppholdsrett. Dette kan etter omstendighetene omfatte begge foreldrene. Den avledede oppholdsretten varer til barnet er 18 år, eller lenger dersom barnet fortsatt har behov for forelderens omsorg.
  • Barnets mindreårige søsken med samme primære omsorgsperson gis oppholdsrett. Det er en forutsetning at søskenet er opptatt ved en godkjent utdanningsinstitusjon innen den primære omsorgspersonens avledede oppholdsrett bortfaller, eller fyller 6 år det samme kalenderåret. Dersom søskenet har påbegynt skolegangen, er det en forutsetning at søskenet faktisk deltar i den obligatoriske undervisningen.
  • Oppholdsrett etter forordningen ikke danner grunnlag for varig oppholdsrett eller permanent oppholdstillatelse.

Det presiseres at dersom bare en av foreldrene skal bo i Norge, og foreldreansvaret er delt, skal det innhentes samtykke fra den andre forelderen til at felles barn kan bo sammen med den andre forelderen i Norge. Norske myndigheter må forholde seg til internasjonale forpliktelser i henhold til Haagkonvensjonen 1996 om foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn som styrker samarbeidet med andre land blant annet i barnebortførings­saker, samt FNs barnekonvensjon artikkel 9 om barnets rett til å ha kontakt med begge foreldre.

4. Ikrafttredelse

Rundskrivet trer i kraft umiddelbart.

Med hilsen

Einar Skancke (e.f.)

ekspedisjonssjef

Cathrine Opstad Sunde

avdelingsdirektør