Klage på avslag på søknaden til Norsk kulturminnefond om tilskudd til å sette i stand Nordraaks gate 10, Oslo kommune

Klima- og miljødepartementet viser til klagen datert 2. mai 2016 på Norsk kulturminnefonds vedtak datert 18. mars 2016 om å avslå søknaden om tilskudd til Nordraaks gate 10.

Klima- og miljødepartementet har vurdert alle sidene ved saken og har, etter en samlet vurdering, kommet til at det ikke foreligger feil ved lovanvendelsen eller ved saksbehandlingen, feil som kan ha hatt innvirkning på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven paragraf 41. Departementet har heller ingen merknader til Kulturminnefondets skjønnsutøvelse i saken. Klima- og miljødepartementet har derfor ikke funnet grunn til å omgjøre Kulturminnefondets vedtak av 18. mars 2016.

Klagen tas ikke til følge.

Bakgrunn

Saken gjelder en to-etasjes trevilla fra 1894, oppført i sveitserstil beliggende i Nordraaks gate på Frogner i Oslo. I det sydlige hjørnet ut mot Nordraaks gate, har bygningen har et karakteristisk tårn, med rekkverk av smijern. Søkerne søkte om støtte til å legge nytt tak på tårnet, med skråkuttet rutetekking av kopper slik det var opprinnelig (noe som er dokumentert ved hjelp av foto fra tidlig på 1970-tallet). Eierne ønsket å få montert takrenne og nedløp i kopper, restaurere vinduene i tårnet eller sette inn fire nye vinduer, lagd som en kopi av de opprinnelige. De ønsket også å få demontert rekkverket, pusset, renset og malt det for så å få det satt opp igjen.

I følge søknaden er taket over tretti år gammelt. Vann lekker inn flere steder når det regner. De mente at vinduene i tårnet også må skiftes eller restaureres da det også lekker inn vann ved dem. Eierne mener at vinduene sannsynligvis ikke er renovert på mange tiår. Videre viser de til at smijernsrekkverket rundt tårnet er slitt. De søkte om et tilskudd på 213 000 kroner, noe som utgjorde ca. femti prosent av totalkostnadene på 426 326 kroner. Resten skulle dekkes privat.

Huset har en spesiell form, med utstikkende karnapper og arker, og det har et dominerende hjørnetårn. Det er et sveitserhus med antydninger av fransk nyrenessanse. Søkerne opplyste at de ønsket å bringe tårnet tilbake til sin opprinnelige stand. De viste til at vinduene og smijernet er originale, og ønsket å bevare dem og sette dem i stand. Videre opplyste de at boligen er regulert til spesialområde bevaring.

Etter at søkerne sendte inn søknaden til Kulturminnefondet, søkte de også Byantikvaren i Oslo om støtte til de samme tiltakene. Fondet la avgjørende vekt på at søkerne samtidig hadde søkt to ulike instanser om støtte. Fondet viser i sitt avslagsbrev også til at det er positivt at eieren ønsker å ta vare på bygningen, som har høy verneverdi, men at behovet for å skifte alle de fire vinduene i tårnet ikke er tilstrekkelig dokumentert. De viser også til at en privat finansieringsdel på femti prosent er for lav når det gjelder støtte til egen bolig, men at dette i visse tilfelle kan aksepteres hvis store deler av tiltaket medfører antikvariske merkostnader. Fondet understreker likevel at det i denne saken ikke er blitt lagt vekt på den vurderingen. Den avgjørende grunnen til avslaget er at fondet ikke finner grunnlag til å prioritere søknaden siden søkerne også har søkt Byantikvaren i Oslo om støtte. I ettertid er de kjent med at Byantikvaren avslo søknaden 16. mars 2016.

Klagernes anførsler, datert 2. mai 2016

Klagerne viser til at den avgjørende begrunnelsen for avslaget er at de samtidig har søkt om støtte til de samme tiltakene gjennom Byantikvaren i Oslo uten at dette framgår av søknaden til Norsk kulturminnefond.

Klagerne viser til at søknaden til Kulturminnefondet ble sendt før de søkte støtte fra Byantikvaren. På den andre siden oppgav de i søknaden til Byantikvaren at de hadde søkt støtte gjennom Kulturminnefondet. De mener derfor at de ikke har prøvd å skjule at de har søkt flere steder, og mener at fondets saksbehandler enkelt kunne ha funnet ut at de i søknaden til Byantikvaren hadde opplyst at de også hadde søkt fondet om støtte.

De viser også til at de ikke har funnet noe sted i utlysningsteksten til fondet at søkeren i ettertid skal opplyse om det dersom hun eller han også sender søknad om støtte til andre instanser. De viser også til at de fikk avslag på søknaden til Byantikvaren før søknaden ble avslått av Kulturminnefondets styre. De hevder da at siden saksbehandleren hadde sjekket at de hadde søkt støtte gjennom Byantikvaren, kunne vedkommende også ha funnet ut at Byantikvaren avslo søknaden.

Klagerne oppgir at grunnen til at de søkte støtte både gjennom fondet og gjennom Byantikvaren var fordi det var rådet de fikk fra Byantikvaren.

Videre viser klagerne til at de i løpet av vinteren ble oppringt av en saksbehandler hos fondet med beskjed om at det var en feil på ca. 120 kroner i budsjettet de hadde lagt ved. (Det dreide seg om en sum som ikke var avrundet.) Søkerne spurte da samtidig om det var noe annet i søknaden som var uklart, men fikk beskjed om at det var det ikke. De mener at saksbehandleren burde gitt dem beskjed om informasjonen som førte til avslag, og mener at fondet bruker tid på bagateller og at de blir sittende igjen med et avslag de mener skyldes dårlig kommunikasjon mellom to etater.

Videre mener klagerne at avslagsbrevet er både utydelig og vanskelig å forstå. De mener at enten har Kulturminnefondet begått en saksbehandlingsfeil eller så er utlysningsteksten uklar når det gjelder det de har nevnt over. Til slutt viser de til at fondet i avslaget skriver at bygningen har høy verneverdig og at tiltaket er viktig for å kunne ta vare bygget og det spesielle tårnet.

Kulturminnefondets merknader, jf. oversendelsen datert 8. desember 2016

Norsk kulturminnefond viser til at den avgjørende begrunnelsen for at søknaden ble avslått, er at søkerne også hadde søkt om støtte fra Byantikvaren i Oslo, uten at de hadde oppgitt dette i søknaden til fondet. Eierne søkte Byantikvaren om den samme summen til de samme tiltakene som de søkte Kulturminnefondet om støtte til.

Fondet viser videre til at det forekommer at noen søker om støtte til det samme tiltaket samtidig fra flere instanser. Dersom det skjer, ønsker Kulturminnefondet at søkerne skal opplyse om det i søknaden. Fondet mener søkerne selv må vurdere om det er aktuelt å søke støtte hos flere, og hvilke beløp det de i så fall søker om. Hvis søkeren søker og får støtte fra andre instanser, blir søknaden ikke prioritert av Kulturminnefondet.

Noen uker før søknadsbehandlingen ble avsluttet, hadde fondet en gjennomgang med Byantikvaren i Oslo om alle søknadene fra Oslo. Kulturminnefondet baserte sin avgjørelse i denne saken på at prosjektet muligens ville få støtte fra Byantikvaren.

Kulturminnefondet viser videre til at styret i sitt møte 16.-18. mars 2016 fikk seg forelagt 607 saker, samt en liste over sakene der det ble søkt om støtte på under 100 000 kroner, saker som er behandlet etter delegasjon. Vedtakene i sakene var sendt ut 2. mars 2016. Fondet skriver at det er en stor mengde saker som styret skal gjennomgå og at det er vanskelig å oppdatere informasjonen, for eksempel når det gjelder bidrag fra andre, i løpet av møtet.

Videre mener fondet at de ikke kan bebreides for at de ikke innhentet informasjon om Byantikvarens vedtak 16. mars 2016, slik at dette ikke kan regnes som en saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven paragraf 41. Men fondet understreker at opplysningen om at søkerne også hadde søkt støtte fra Byantikvaren var viktig for hvordan fondet vurderte saken, og avgjørende for avslaget.

Fondet viser så til at de, når de behandler klagen, må vurdere eventuelle nye anførsler. De viser til at de i begrunnelsen for avslaget skriver at bygningen har høy verneverdi, men at dets kulturminneverdi ikke blir drøftet nærmere. Videre viser fondet til at søkerne beskriver tiltakene i søknaden og viser til at vinduene og smijernet er originale, og at de ønsker å ta vare på dem og sette dem i stand – et arbeid som vil kreve en spesiell håndverkerkompetanse på flere fagfelt.

Til slutt skriver Kulturminnefondet at de har gjennomgått saken på nytt uten å se at det er grunnlag for å endre vedtaket. Fondet opprettholder avslaget.

Klagernes merknader til Kulturminnefondets oversendelsesbrev

I et brev datert 28. desember 2016 viser klagerne til Norsk kulturminnefonds oversendelsesbrev datert 14. desember 2016 og ønsker å komme med noen kommentarer til brevet og avslaget.

Klagerne skriver at de opplever at fondets tilsvar ikke svarer på det essensielle i deres klage. Her viser de til at Kulturminnefondet skriver at den "avgjørende begrunnelsen for avslaget er at det samtidig ble om støtte fra Byantikvaren i Oslo, uten at dette fremgikk av søknaden til Kulturminnefondet."

Klagerne mener at dette er feil. De søkte ikke samtidig om støtte fra Byantikvaren i Oslo. Den søknaden ble sendt rundt en måned etter at søknaden var sendt til Kulturminnefondet. Klagerne tok det for gitt at de to instansene ville konferere med hverandre, noe de også gjorde. Men Kulturminnefondet sjekket ikke hvordan søknaden ble behandlet av Byantikvaren.

Klagerne viser også til at de, da de søkte om støtte fra fondet, ikke hadde mulighet til å legge inn i skjemaet opplysninger om andre offentlige tilskudd de hadde fått, fordi de ennå ikke hadde søkt andre offentlige instanser om tilskudd. De framholder at dersom de seinere skulle ha fått innvilget støtte fra annet hold, ville de ha informert fondet om det. De understreker også at de ikke har klart å finne noe sted i utlysningsteksten hvor det står at de skulle ha ettersendt opplysninger dersom de seinere skulle ønske å søke om støtte fra andre instanser.

Til slutt framholder klagerne at de mener Kulturminnefondet begrunner avslaget med at de skal ha holdt tilbake informasjon. Det reagerer de på, og de mener også at fondet skulle ha drøftet det i behandlingen av klagen.

Klima- og miljødepartementets merknader

I henhold til gjeldende forskrift for Norsk kulturminnefond paragraf 41, kan vedtak i saker om tildeling av tilskudd påklages til Klima- og miljødepartementet. I vurderingen av klagen kan departementet prøve alle sidene av saken og ta hensyn til nye omstendigheter, jf. forvaltningsloven paragraf 34, andre ledd. Departementet skal i klagesaksbehandlingen vurdere synspunktene klageren fremmer.

I denne saken konfererte Kulturminnefondet med Byantikvaren i Oslo og fikk forståelse for at Byantikvaren muligens ville støtte søkerne. Dette var hovedbegrunnelsen for avslaget. I ettertid viste det seg at søkerne også fikk avslag fra Byantikvaren, og de påklaget vedtaket på grunnlag av det.

I sin saksbehandling skal fondet legge vekt på variasjon i hvilke objekter som får støtte, og hvilken betydning bygningen har i bygningsmiljøet, herunder om den er tilgjengelig for allmenheten eller om den er spesielt sårbar fordi den representerer en bruk som ikke lenger er aktuell. Klima- og miljødepartementet oppfatter Norsk kulturminnefonds avslag slik at det i denne søknadsrunden var andre søknader som fikk tilsagn fordi de ble prioritert høyere på grunn av disse utvalgskriteriene.

Departementet har forståelse for at klagerne kan ha oppfattet at den eneste grunnen til avslaget var at de også hadde søkt om tilskudd fra Byantikvaren i Oslo. Etter departementets oppfatning må søkere kunne ha anledning til å søke tilskudd fra de instansene som har midler å søke på, uten at dette i seg selv skal være grunn til avslag. Det avgjørende spørsmålet som Kulturminnefondet må kunne legge vekt på i sin vurdering, er om klagerne også har fått tilskudd til prosjektet fra andre. I denne saken er det ikke tilfelle.

Klima- og miljødepartementet oppfatter imidlertid Kulturminnefondets avgjørelse i klagesaken dithen at de har vurdert prosjektets verneverdi opp mot andre, konkurrerende prosjekter, men at dette prosjektet ikke når opp i den konkurransen. Departementet mener at fondet kunne ha utrykt dette i noe klarere i avslaget i og oversendelsesbrevet.

Med en svært stor søknadsmengde og begrensete tilskuddsmidler, må Kulturminnefondet prioritere strengt. Det innebærer å prioritere ned noen søknader, selv om disse også representerer kulturminneverdier det er verdt å ta vare på. På denne bakgrunnen har departementet ingen merknader til fondets skjønnsutøvelse i denne saken og kan for øvrig ikke se at det er feil ved lovanvendelsen eller ved saksbehandlingen, feil som kan ha vært avgjørende for innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven paragraf 41.

 

Klagen tas derfor ikke til følge.

 

Med hilsen

 

Elisabeth Platou (e.f.)
avdelingsdirektør

Marianne Moltke-Hansen
seniorrådgiver

Kopi til Norsk kulturminnefond