12 Hovedlinjer i ungdomstrinnets utvikling

12.1 Kort tilbakeblikk

12.1.1 Folkeskolelovene og utviklingen av 9-årig skole

Folkeskolelovene av 1936 hadde den obligatoriske 7-årige folkeskolen som en av sine hovedforutsetninger. Tenkningen om skole var sterkt preget av vekt på like muligheter og ensartethet i folkeskolen. Engelskundervisning ble utviklet som et frivillig tilbud, men for øvrig var det få valgmuligheter og lite differensiering; klasseundervisning og bindende minstekrav rådde grunnen. Gutter og jenter hadde delvis ulike fag, for eksempel håndarbeid og sløyd.

Etter 7-årig folkeskole ble elevflokken spredd; noen fortsatte i videre opplæringsløp og noen avsluttet sin skolegang og gikk direkte over i arbeid. I etterkrigstiden gikk om lag 25 – 30 prosent av elevkullet videre i realskolen, som skulle gi de teoretisk flinke elevene undervisning som åpnet veien videre til gymnaset og en akademisk utdanning. Om lag halvparten av kullet gikk videre fra folkeskolen til framhaldsskolen, som var et kommunalt utviklet tilbud på noen uker eller mer for elever med praktiske talenter.

Utviklingen etter krigen førte til et press på dette systemet. Utdanning ble sett på som nøkkelen til velstand og utvikling, og videre utdanning etter folkeskolen ble viktig for flere. Andelen elever som søkte realskole, økte, også blant arbeiderklassens barn. Mange kommuner var for små til å videreutvikle både framhaldsskole og realskole, og det utviklet seg et økende behov for nye skolebygg. Men veien til en felles ungdomsskole for alle elevene ble lang. Tidlig i 1950-årene var Stortinget og departementet enige om at man ønsket en linjedelt ungdomsskole, men at det var behov for en periode med utredning og forsøksvirksomhet. Våren 1954 kom en egen lov om forsøk i skolen, der det ble åpnet for forsøk som var «underbygde og av interesse for skolene». Forsøksrådet for skoleverket ble opprettet, og skoleutvikling og skolepolitikk skjedde i stor grad i Forsøksrådets regi i årene som fulgte.

De første forsøkene med felles ungdomsskoler startet i tre kommuner i 1955, og flere kommuner fulgte. Disse såkalte interimsforsøkene gikk i hovedsak ut på å flytte framhaldsskole og realskole under samme tak og felles administrasjon, der de besto som to ulike linjer; allmenn- og gymnasforberedende linje (g-linjen) og allmenn- og yrkesforberedende linje (y-linjen). Departementet ga føringer for sortering av elever ut fra evner og anlegg, slik at om lag en tredel av elevmassen skulle ledes inn på g-linjen. Fire år etter at de første forsøkene med ungdomsskoler startet, var det bare 3200 elever som gikk i 8. og 9. klasse. I 1962 var fremdeles andelen 15-åringer «under utdanning» bare 64 prosent.

I 1959 vedtok Stortinget at kommunene kunne utvide skoleplikten til ni år. Samtidig ble det flertall for at en felles 9-årig enhetsskole med muligheter for differensiering skulle være det målet man arbeidet mot. Opposisjonen ville vente på resultatene fra alle forsøkene før et slikt prinsipp ble nedfelt, men ideen om enhetsskolen som det sosiale limet vant fram. Etter dette vedtaket publiserte Forsøksrådet i 1960 Læreplan for forsøk med 9-årig skole. Planen innførte alternative kursplaner der kursplan 1 hadde lavest vanskegrad og kursplan 3 hadde høyest vanskegrad. Kursplanene gjaldt for alle tre årene i norsk, matematikk og engelsk. I de to siste årene på ungdomsskolen var det også to kursplaner i tysk og naturfag. Ungdomsskolen var fremdeles linjedelt etter Forsøksrådets læreplan. Fra 8. trinn valgte elevene mellom allmennpraktisk og allmennteoretisk linje.

Stortinget fulgte utviklingen av ungdomstrinnet nøye, og i juni 1961 gikk de i rette med Forsøksrådets føringer for tidlig differensiering og valg av kursplan. Stortinget mente at tidlig differensiering ville kunne forsterke sosiale forskjeller og ikke var i tråd med idealet om fellesskolen. Kursplaninndelingen ble tatt bort i norsk og matematikk på 7. trinn, og helt avskaffet i naturfag.

Vurdering av elevene ble en stor diskusjon i utviklingen av felles ungdomsskole. Kursplan 3 i norsk, engelsk og matematikk og kursplan 2 i tysk var nødvendig for videre overgang til gymnaset. Det førte til at elevene på allmennpraktisk linje i realiteten var forhindret fra å gå videre på gymnaset, og dermed mistet denne linjen status, og det ble oversøkning til allmennteoretisk linje.

I 1963 tok Stortinget et oppgjør med linjedelingen. Det var enighet om at den svekket statusen til de praktiske fagene, og at det var uheldig at elevene måtte gjøre viktige valg så tidlig. Stortinget la vekt på at skolen i større grad måtte ha samme mål for alle elever, og at de i større grad skulle ha felles mål, men at målene kunne nås i noe ulikt tempo. Et forsøk med et valgfritt 10. skoleår skulle bidra til at flere elever nådde målene.

Utover i 1960-årene mistet Forsøksrådet troen på kursplansystemet, og det ble gjort forsøk med sammenholdte klasser gjennom større deler av ungdomsskolen. I Forsøksrådets oppsummeringer av forsøkene ble det hevdet at prestasjonsnivået ble hevet med sammenholdte klasser, og at det særlig var elevene som tidligere var på de laveste kursplanene, som bidro til å trekke opp nivået. Sammenholdte klasser så også ut til å redusere disiplinproblemene. Forsøksrådet viste videre til forskning som dokumenterte at sammenholdte klasser ikke førte til lavere prestasjoner. Det konkluderte heller med at undervisningens effektivitet ikke avhang av organiseringen av elevene, men av andre faktorer.

12.1.2 Ny grunnskolelov i 1969 og Mønsterplan for grunnskolen av 1974

Etter nesten 15 år med forsøksvirksomhet kom loven i 1969 som påla alle norske barn og unge obligatorisk grunnskoleopplæring i ni år, og ungdomsskole ble innført over hele landet. For å sikre bygging av alle de nye skolene det var behov for, bevilget Stortinget en årlig sum til kommunene. Så startet arbeidet med en ny Mønsterplan for grunnskolen, der forsøksvirksomhet fremdeles ble viet stor plass. Blant annet ble muligheten for valgfag styrket. Samarbeidsorganene på skolen skulle godkjenne planen for valgfagene, og det var ganske fritt fram for å la elevene delta i arbeidsliv og samfunnsliv innenfor skolens ramme. Elevene hadde rett til å få opplæring i samsvar med sine evner og anlegg, og det var lagt til rette for alternative opplæringsarenaer i ungdomsskolen.

Forsøksmønsteret med en desentralisert 6-årig barneskole og et mer sentralisert 3-årig ungdomstrinn ble ført videre i grunnskoleloven fra 1969. Lovbestemmelsen om at ungdomstrinn med få elever til vanlig burde knyttes til barnetrinnet, førte til at 1 – 9-skoler vokste fram i økende grad. Departementet presiserte at svært små skoler var ressurskrevende og sto i fare for å få et lite miljø som ikke stimulerte til pedagogisk og faglig utvikling, men på den andre siden kom det protester mot lang skoleskyss og innlosjering av elever. I 1969 – 70 bodde 4373 grunnskoleelever hjemmefra; i 1982 var tallet redusert til 533 elever.

Resultatene fra avgangsprøven i 1970 viste at elever fra de små ungdomsskolene presterte godt sammenliknet med landsgjennomsnittet. De fikk dessuten omtrent like godt tilbud om valgfag som andre elever; i tillegg ble nærmiljøfaktoren og samarbeid med hjemmet understreket. I tillegg til at elevtallet vokste i disse årene, førte alt dette til en mer positiv holdning til små skoler. Desentralisering var et hovedtrekk i Mønsterplanen og skolepolitikken. Mønsterplanen (1971 og 1974) var en rammeplan der skolene måtte velge lærestoff og arbeidsmåter. I behandlingen i Stortinget av Mønsterplanen presiserte daværende statsråd Bjartmar Gjerde at «Mønsterplanen er et ledd i bestrebelsene på å bryte med den sterke sentraliseringen som har preget norsk skole».

Da Mønsterplanen kom, var forutsetningen at kursplaninndelingen etter hvert skulle falle helt bort. Det ble likevel mulig for skolestyrene i en overgangsperiode å tillate en undervisning med to nivåer i norsk, matematikk og engelsk. Forutsetningen var en felles evaluering til slutt, uavhengig av hvilket nivå elevene hadde valgt. Mønsterplanen av 1974 ga – sterkere enn noen tidligere læreplan – beskjed om at selve undervisningen skulle differensieres. Skolen skulle hjelpe hver enkelt elev til å realisere sine muligheter, og det var «uten betydning om evnene går i den ene eller andre retningen, eller om de er små eller store». Men det gikk ikke lang tid før departementet slo fast at elevene likevel så ut til å få felles undervisning og felles hjemmeoppgaver, og at det ble differensiert langt mindre enn Mønsterplanen forutsatte, med et lite unntak for matematikk. Etter behandlingen av St.meld. nr. 34 (1978 – 79) Om forsøksvirksomheten i skoleverket var forutsetningen at nivådelingen skulle falle bort og at det ikke skulle settes opp nivådelte grupper med tanke på langtidsorganisering.

Oppfølging av intensjonene i Mønsterplan av 1974 ble organisert som et eget prosjekt – OMI-prosjektet. OMI-prosjektet fant at ungdomstrinnet hadde delingstimer i mange fag, og at ressurstilgangen var god. Valgfagene hadde flest delingstimer, så kom norsk, matematikk og engelsk. Spesialpedagogiske ressurser økte utover på barnetrinnet, men avtok i ungdomsskolen. Både antall elever som fikk spesialundervisning, og antall lærertimer som ble brukt til slik undervisning, var lavere på ungdomstrinnet enn på slutten av barneskolen.

Gjennomsnittlig klassestørrelse på ungdomstrinnet var i 1978 på 23,4 elever. Gjennomsnittlig elevtall per lærer i grunnskolen sank fra 16,3 i 1974 til 13,4 i 1981. OMI-prosjektet slo fast at økningen i antall lærere hadde vært større enn økningen i antall elever, og lærertettheten ble beskrevet som langt høyere på ungdomstrinnet enn på barnetrinnet.

På ungdomstrinnet ble ordningen med rammetimetall ordinært tatt i bruk fra 1973. Ungdomstrinnet fikk et rammetimetall på 47 ½ uketime, som ga plass til gruppedeling og andre styrkingstiltak i løpet av de 30 uketimene som elevenes skoleuke besto av.

OMI-prosjektet viste til en sterk utvikling av valgfagstilbudet. Mønsterplanen nevnte 22 mulige valgfag, men skolene hadde utviklet mange flere. En kartlegging våren 1982 viste godt over 200 valgfag. På 8. og 9. trinn var fremmedspråk det mest søkte valgfaget, men også formingspregede og yrkespregede valgfag hadde mange deltakere. 90 prosent av de elevene som valgte fremmedspråk, valgte tysk.

OMI-prosjektet drøftet nøye påstander om et «faglig forfall» i skolen. Mindretallet i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen hadde anført at de var bekymret for nivåsenkning og mente det hadde vært for stor reformiver i 1970-årene. Ved gjennomgang av normerte prøver og avgangsprøva fant prosjektet tilbakegang i norsk på 9. trinn og i matematikk. Men Grunnskolerådet konkluderte med at undersøkelsen viste framgang på noen områder og tilbakegang på noen, og at utslagene var små. Grunnskolerådet konkluderte dermed med følgende: «Samlet sett viser resultatene stor stabilitet i elevenes prestasjoner på de områdene som undersøkelsen omfatter.»

12.1.3 Mønsterplanen av 1987

Kirke- og undervisningsdepartementet la i 1982 fram en omfattende melding for Stortinget om hele grunnskolen, St.meld. nr. 62 (1982 – 83) Om Grunnskolen.

Læreplanen var bygd på prinsippet om at det «i en skole som gir obligatorisk opplæring, hvor det ikke foretas noen utvelging for å få elever som passer til skolen, der er det skolen som skal tilpasses til elevene. Strengt tatt kan det da ikke på forhånd angis bestemte faglige mål som elevene forutsettes å nå. Det er etter elevenes egne individuelle forutsetninger kravene skal avstemmes.» Mønsterplanene fra 1970-årene hadde føringer om at elevenes interesser og forutsetninger skulle ligge til grunn for valgfagene, og at valgfagene skulle «hjelpe til med å styrkje og utvikle allmenn og yrkesførebuande kunnskap og dugleik og stimulere til meiningsfylt sysselsetjing i fritida».

Grunnskolerådet hadde kartlagt erfaringer med valgfagene, og det viste seg at opp mot 90 prosent av kommunene hadde lagt til rette for yrkespraksis som en del av valgfagtilbudet. Både Grunnskolerådet og departementet uttrykte en viss bekymring for at en stor andel yrkespraksis innenfor rammen av den ordinære skoleuka både kunne svekke elevenes samlede kompetanse og virke som en gjeninnføring av linjedelt ungdomsskole. Departementet presiserte derfor at valgfagene måtte forankres i skolens formålsparagraf. Men hensynet til elevenes interesser veide tungt, samtidig som samarbeidet med arbeidslivet ble beskrevet som gledelig.

Mønsterplanen ble revidert på bakgrunn av denne meldingen. Timerammen til valgfag og den grunnleggende ideen om å stimulere elevenes interesser ble beholdt. Minimumsrammen for valgfag ble 12 av 90 uketimer i løpet av tre år på ungdomstrinnet; denne kunne skolestyret lokalt utvide til 21 uketimer.

Som en følge av de samfunnsutfordringer departementet så, ble det også lagt flere tematiske føringer på revisjon av Mønsterplanen. Økt vekt på datateknologi, mediekunnskap, likestilling mellom kjønnene, undervisning om alkohol, narkotika og tobakk, samt menneskerettigheter og internasjonal forståelse fikk bred omtale.

Elevvurdering ble løftet fram som et viktig område, et område der det både var mange meninger, og der det var forsket lite på effekten. Grunnskolerådet sa følgende om ungdomstrinnet:

«For ungdomstrinnet bør det arbeides med utvikling og utprøving av alternative vurderingsformer. Her kan det i første rekke komme på tale å få i gang et systematisk utviklingsarbeid som skal klargjøre prinsipper, metoder og bruk av uformell vurdering.»

Departementet var enig i dette, men ville beholde formell vurdering på ungdomstrinnet i tillegg til den uformelle. Den formelle vurderingen ble knyttet til de obligatoriske fagene og orden og oppførsel. Karakterene var særs godt, meget godt, godt, nokså godt og lite godt. De ville også videreføre de normerte prøvene for at lærerne skulle kunne sammenlikne sin egen vurdering med landsstandarden.

12.1.4 Reform -97

I 1993 vedtok departementet, med støtte fra Stortinget, ny Generell del, som skulle bli innledningen til de nye læreplanverkene som var under planlegging for grunnopplæringen. Den ble gjort gjeldende for videregående opplæring gjennom Reform -94, og lå også til grunn for utviklingen av ny læreplan for grunnskolen. Våren 1994 vedtok Stortinget at den obligatoriske grunnskolen skulle utvides til ti år, og at elevene skulle begynne på skolen det året de fylte seks år. I St.meld. nr. 29 (1994 – 95) Om prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole – ny læreplan pekte departementet på alle samfunnsendringene som tvang fram en revisjon av grunnskolen, tidligere skolestart og skolefritidstilbud, men sa samtidig:

«Like viktig er det å se på ungdomstrinnet. For etter at den 9-årige skole ble innført, har ungdomstrinnet på mange måter vært for lite påaktet. Samtidig er dette et alderstrinn der mange unge mister festet. Og mange blir skoletrette på dette trinn – ikke først og fremst fordi de har gått lenge på skolen, men fordi dagens opplegg i skolen passer dårlig til den bevegelse og retning de er inne i. Også her gir grunnskolereformen en foranledning til å tenke nytt, og bygge en bedre bro mellom grunnskole og videregående opplæring, slik at flere egenskaper kan prøves og ferdigheter utvikles.»

Stortinget fulgte opp med å hevde at ungdomstrinnet hadde fått liten politisk og forskningsmessig oppmerksomhet i de siste 25 årene, og at det derfor var all mulig grunn til å gjøre dette trinnet til gjenstand for debatt i årene framover.

Reform -94 innførte en rett for alle elever til plass i videregående opplæring. Det var derfor naturlig at ungdomstrinnet i sterkere grad orienterte seg mot videre utdanning, og det het videre i meldingen fra departementet:

I læreplan for grunnskolen legger departementet følgende prinsipper og retningslinjer til grunn:

• Opplæringen skal være tilpasset ungdommens forutsetninger og behov og gi kyndighet i å møte krav som stilles til ungdom og i det videre livsløpet

• Opplæringen må ivareta behovet for praktiske innslag, faglig fordypning og sammenheng i lærestoffet og åpne for å øve en analytisk og kritisk tilnærming til lærestoffet.

Ved utvikling av det nye læreplanverket som ble gjort gjeldende fra 1997, var ble det for første gang utviklet et eget læreplanverk for samisk grunnskoleopplæring. Grunnskolen ble delt inn i tre hovedtrinn, hvorav det 3-årige ungdomstrinnet ble det ene. Trinnene skulle ha ulike særtrekk, og ungdomstrinnet ble beskrevet som det steget der det skulle stilles større faglige krav, og der det skulle legges til rette for gode overganger til videregående opplæring. Elevene skulle stimuleres til selvstendighet, konsentrasjon og samarbeid. Prosjektarbeid ble innført som arbeidsmåte, og skulle brukes i en viss del av tiden.

En konsekvens av den nyinnførte retten til videregående opplæring var at tenkningen omkring valgfag ble endret i læreplanen fra 1997. Etter ulike synspunkter på hvorvidt et andre fremmedspråk skulle være obligatorisk på ungdomstrinnet, endte en med at til sammen seks uketimer over tre år fikk betegnelsen tilvalgsfag, der fremmedspråk var hovedalternativet. Elevene kunne også velge språklig fordypning eller praktisk prosjektarbeid.

Læreplanen på ungdomstrinnet ble delt inn i tilnærmet samme fagområder som i videregående opplæring. Læreplanen ble svært omfattende og detaljert, og er i evalueringene beskrevet som overlesset og uten klare mål for elevenes læring.

12.1.5 Kunnskapsløftet og Kunnskapsløftet – Samisk

I 2001 ble det såkalte Kvalitetsutvalget satt ned for å se på helhet, sammenheng og kvalitet i grunnopplæringen. Da hadde man også fått de første resultatene fra den internasjonale PISA-undersøkelsen, og det var både faglig og politisk nødvendig å ta tak i norske ungdomsskoleelevers prestasjoner. I sin rapport NOU 2003: 16 I første rekke la utvalget fram omfattende forslag til endringer av grunnskolen. Om ungdomstrinnet sa utvalget blant annet:

«Utvalget ser ungdomstrinnet både som en del av grunnskolen, men like mye som et overgangstrinn og bindeledd i en samlet grunnopplæring. Det kan muligens anføres at fornyelsen av ungdomstrinnet er kommet noe i skyggen av 6-åringenes inntog i skolen, og at ungdomstrinnet fortjener en gjennomgang av både innhold og arbeidsformer.»

Utvalget ville legge til rette for at ungdomstrinnet ble knyttet enda sterkere til videregående opplæring, blant annet ved at elever på ungdomstrinnet fikk muligheten for å ta fag fra dette nivået, og ved et nytt fag som skulle gi dem sjansen til å prøve ut elementer fra programområdene i videregående opplæring.

På bakgrunn av kvalitetsutvalgets innstilling ble St.meld. nr. 30 (2003 – 2004) Kultur for læring fremmet for Stortinget. Det var bred enighet i Stortinget om de grunnleggende føringene fra departementet, og arbeidet med en ny reform var i gang. Om ungdomstrinnet sa meldingen blant annet:

«Det er betydelig uro blant elevene, og omfanget av uro og problematferd synes å være høyere på ungdomstrinnet enn den er både tidligere og senere i opplæringsløpet. Opplæringen på ungdomstrinnet er generelt mindre variert enn på barnetrinnet og lite knyttet til elevenes erfaringer og livssituasjon. En betydelig andel av lærerne på ungdomstrinnet har mangelfull faglig og fagdidaktisk kompetanse i fagene de underviser i, noe som har betydning for kvaliteten på opplæringen.»

For å gjøre opplæringen mer engasjerende og gjøre elevene på ungdomstrinnet mer motivert for videregående opplæring foreslo departementet i meldingen flere tiltak, som senere ble fulgt opp i Læreplanverkene forKunnskapsløftet og Kunnskapsløftet-Samisk. Elevene på ungdomstrinnet skulle få mulighet for å ta fag eller deler av fag fra videregående opplæring. Dessuten skulle det nye faget programfag til valg innføres for å gi elevene bedre kjennskap til mulighetene på neste nivå i utdanningsløpet.

Kunnskapsløftet ble den første reformen som gjaldt hele grunnopplæringen. Generell del fra R-94 og R-97 ble videreført, men det ble utviklet nye Prinsipper for opplæringen og nye læreplaner for fag for både grunnskole og videregående opplæring. Læreplanene for fag fikk en annen innretning enn de tidligere hadde hatt i grunnskolen, de fikk mål for elevenes kompetanse, samtidig som aktivitets- og innholdsbeskrivelser ble tatt bort.

Det andre fremmedspråket ble videreført som valgfritt alternativ, mens fordypning i norsk eller engelsk ble de andre alternativene. Det praktiske alternativet ble ikke videreført. Det ble ryddet plass i fag- og timefordelingen til det nye faget programfag til valg. Dette ble gjort frivillig for skolene de to første årene av reformen, men ble obligatorisk fra 2008 under navnet utdanningsvalg. Hensikten med faget er å gi elevene bedre kjennskap til mulighetene i videregående opplæring, og dermed gjøre dem bedre i stand til å gjøre riktige valg.

12.2 Utvikling i antall elever

I 1959 (4 år etter at de første forsøkene med ungdomsskole startet) gikk til sammen 3200 elever i 8. og 9. klasse. I 1965 var tilsvarende tall 28 000, i 1974 var tallet på elever i ungdomsskolen økt til 122 000. Samtidig økte andelen av 15-åringene som var under utdanning, fra 64 prosent i 1962 til nesten 100 prosent i 1974.

I perioden 1969 – 78 økte det totale antall elever i grunnskolen med ca. 14 prosent, men i løpet av 1970-årene sank fødselstallene fra 67 750 (1969) til 50 600 (1981). Fra 1981 til 1983 sank elevtallet med 14 000, og prognoser i 1982 antydet en videre nedgang i elevtallet fram mot slutten av 1990-årene.

Antall elever økte mest i perioden 1998 til 2004. Økningen i denne perioden skyldes dels svingninger i årskullene og dels innvandring. Gjennomsnittlig økning i denne perioden var 2200 elever.

Før Reform 97 gikk elevene i 7, 8 og 9. trinn. Disse er i figuren flyttet opp ett trinn.

Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2011

Netto innvandring til Norge i 2009 var på 38 600 personer. Sammenliknet med befolkningen som helhet er det relativt mange barn og unge voksne blant innvandrere. Ved inngangen til 2010 var 9 prosent av innvandrerne yngre enn 15 år (NOU 2010: 7).

12.3 Ungdomstrinnet i dag

Statistikken viser 192 547 elever på ungdomstrinnet i skoleåret 2010 – 2011, og disse er relativt jevnt fordelt på de enkelte trinnene.

Spredningen er stor i størrelse og innretning på de skolene disse elevene går på. Statistikken oppgir at vi har 476 rene ungdomsskoler og 716 kombinerte skoler med elever fra 1. til 10. trinn. Ca. 138 000 elever går på en ren ungdomsskole; det utgjør neste 72 prosent av elevmassen på ungdomstrinnet. 20 skoler har over 500 elever på ungdomstrinnet. Drøyt 6000 elever går på private ungdomsskoler.

Kilde: Grunnskolenes informasjonssystem 2011

Det er altså bare litt over en av fire elever som går på en kombinert skole, selv om disse skolene er i flertall. De kombinerte skolene kan også være skoler som i hovedsak er barneskoler, men der det enten er en gruppe elever med spesialundervisning som tilhører ungdomstrinnet, eller der skolen har beholdt det laveste trinnet av ungdomsskolen. Svært mange av de kombinerte skolene har lavt elevtall på ungdomstrinnet. 89 kombinerte skoler har fem eller færre elever på ungdomstrinnet. Av disse er det 31 skoler som har flere enn 100 elever på barnetrinnet. Dette er i hovedsak skoler med egne grupper for spesialpedagogiske tiltak, der noen av de elevene som har enkeltvedtak om spesialundervisning, fortsetter hele grunnskolen.

Flere enn 3 000 elever på hvert trinn mottar særskilt norskopplæring; til sammen får ca. 5 prosent av elevene slik opplæring på ungdomstrinnet. Litt over 500 elever på ungdomstrinnet er registrert som asylsøkere.

I overkant av 21 000 elever mottar spesialundervisning på ungdomstrinnet. Andelen elever på de trinnene som mottar spesialundervisning, stiger hele veien fra barnetrinnet og oppover, og det fortsetter å stige også på ungdomstrinnet. Andelen på 8. trinn som mottar spesialundervisning, er 10,7 prosent, mens den på 10. trinn har økt til 11,5 prosent.

De to norske målformene er likestilte i skolen, og samisk er også likestilt med norsk som opplæringsspråk etter visse regler. En stor overvekt av elevene har bokmål som målform, til sammen ca. 87 prosent, mot snaut 13 prosent som har nynorsk. Ca. 260 elever har samisk som opplæringsspråk. Elever med samisk bakgrunn kan velge opplæring i samisk som første- eller andrespråk, og på ungdomstrinnet benytter om lag 600 elever seg av denne retten. Antallet er jevnt fordelt mellom samisk som førstespråk og samisk som andrespråk. Nordsamisk står sterkest av de samiske språkene, lulesamisk og sørsamisk velges av et mindre antall elever.

Det utføres om lag 18 000 årsverk av pedagogisk personale på ungdomstrinnet. Ved siste rapportering høsten 2010 ble i underkant av 4 prosent av disse årsverkene utført av personale uten godkjent utdanning for de trinn de underviser på.