Meld. St. 20 (2016–2017)

Pliktsystemet for torsketrålere

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Pliktsystemet omfatter tre plikter: en plikt for enkelte eiere av fartøy med torsketråltillatelse til å tilby fangst for salg (tilbudsplikt1), en bearbeidingsplikt for industribedrifter ved kjøp av fangst under tilbudsplikten, og en plikt til å opprettholde aktivitet ved enkelte fiskeindustrianlegg (aktivitetsplikt).

Hensikten med systemet er å sikre aktivitet ved fiskeindustrianlegg på land. Det synes å være bred enighet om at systemet ikke virker optimalt, men også stor uenighet om hva som eventuelt bør gjøres med det. Problemstillingen har blitt utredet og drøftet flere ganger før. Senest i rekken er rapporten Vurdering av leveringsplikten, bearbeidingsplikten og aktivitetsplikten fra en ekspertgruppe ledet av professor emeritus Lars Mathiesen, som også slår fast at pliktene ikke fungerer etter hensikten. Denne meldingen tar sikte på å presentere en løsning basert på ekspertgruppens forslag.

1.1 Sammendrag

Pliktsystemet omfatter om lag halvparten av den norske torsketrålflåten. Pliktsystemet består av de tre pliktene tilbuds-, bearbeidings- og aktivitetsplikt, og har hatt som formål å bidra til en lønnsom sjømatindustri som sikrer bosetting og sysselsetting i kystdistriktene. Erfaringen er imidlertid at pliktene ikke fremmer lønnsomhet.

En ekspertgruppe ble våren 2016 oppnevnt for å vurdere pliktsystemet. Ekspertgruppens mandat omfattet å vurdere de økonomiske, samfunnsmessige og juridiske sidene ved ulike endringer av pliktene ut fra deres intensjon.

Ekspertgruppen vurderer pliktene som et lite egnet virkemiddel for å oppnå intensjonen om lønnsom, helårig drift av foredlingsanlegg basert på trålråstoff. Ekspertgruppen mener at en pliktstyrt næring er lite fleksibel og tilpasningsdyktig ved omskiftelige forhold på ressurssiden og ved intens global konkurranse på markedssiden, og at den ikke vil være i stand til å gi størst mulig verdiskaping av fiskeressursene til enhver tid. Ekspertgruppen påpeker at en oppheving av pliktene, i særdeleshet aktivitetsplikten, vil kunne realisere betydelige verdier for næringsaktørene, og forutsetter at disse kommer kystsamfunnene til gode. Ekspertgruppen anbefaler å oppheve pliktsystemet mot en omfordeling av ressurser, og mener at dette vil tjene kystsamfunnene bedre enn en fortsettelse eller justering av dagens ordning.

Regjeringen er enig med ekspertgruppen i at pliktene er et utdatert næringspolitisk virkemiddel. For å styrke konkurransekraften og omstillingsevnen til næringen, er det nødvendig med rammevilkår som legger til rette for fleksibilitet og innovasjon. Samfunnets kostnader ved pliktene er betydelige, særlig sett over tid. Pliktene medfører betydelige administrative kostnader. De medfører at ressurser anvendes på områder hvor de ikke skaper størst mulig verdi, noe som særlig er tilfelle for aktivitetsplikten. Særlig viktig er anvendelsen av arbeidskraften. Gjentatte diskusjoner om pliktsystemet skaper usikkerhet om fremtidens rammebetingelser og utfordringer for å få til ønsket omstilling og innovasjon og verdiskaping. Samlet sett bidrar pliktene til en mindre gunstig ressursbruk og redusert samlet verdiskaping. Samfunnets nytte ved pliktene synes svært begrenset. Regjeringen ønsker derfor å oppheve pliktsystemet.

Regjeringen mener at næringen må kompensere for fordelen som oppnås for næringen ved en avvikling av pliktene. Regjeringen mener dette best gjøres ved å åpne for at tilbudsplikten avvikles mot et økonomisk vederlag, og at aktivitetsplikten avvikles ved en avkortning av relevante kvotefaktorer. Regjeringen mener frigjort kvantum bør avsettes til kystflåtens lukkede grupper under 15 meter i Nordland, Troms og Finnmark.

En oppheving av pliktsystemet kan medføre at industrianlegg legges ned, noe som vil ha konsekvenser for de angjeldende lokalsamfunn. Samtidig vil en oppheving skape større fleksibilitet og bidra til økt lønnsomhet for næringen, og vil lette administrative byrder for både næringen og forvaltningen.

Fotnoter

1.

Den tradisjonelle betegnelsen på tilbudsplikten er «leveringsplikten». Begrepet «leveringsplikt» benyttes for eksempel i forskrift 12. september 2003 nr. 1131 om leveringsplikt for fartøy med torsketråltillatelse (leveringspliktforskriften) og i enkeltvedtak om tildeling av torsketråltillatelse til enkeltrederier hvor det stilles vilkår om tilbudsplikt. Det rettslige innholdet av tilbudsplikten har på tross av begrepsbruken vært begrenset til en plikt for fartøyeier til å tilby fangst, ikke en plikt til å levere. Ekspertgruppen har derfor valgt å omtalte leveringsplikten konsekvent som en «tilbudsplikt» i sin rapport. Denne begrepsbruken er fulgt opp i denne stortingsmeldingen unntatt der det ut fra sammenhengen er naturlig å bruke «leveringsplikt».

Til dokumentets forside