1 Innledning
1.1 Sjølovkomiteens mandat og komiteens arbeid
Justisdepartementet ga 23 mars 1994 komiteen i oppdrag å vurdere om Norge bør ratifisere Bergingskonvensjonen 1989, og å foreslå de lovendringer som er nødvendige for å gjennomføre konvensjonens bestemmelser. Bakgrunnen var blant annet at det på en internasjonal konferanse i London 17 til 28 april 1989 var blitt vedtatt en ny konvensjon om berging. I departementets brev til komiteen het det blant annet:
«1. En internasjonal konferanse i regi av IMO (International Maritime Organization) vedtok 28 april 1989 et utkast til ny konvensjon om berging. Konvensjonen er ment å avløse Overenskomst om istandbringelse av visse ensartede regler angående bistand og bergning til sjøs, som ble utferdiget i Brüssel 23 september 1910. Konvensjonen ble åpnet for undertegning i London 1 juni 1989. Norge undertegnet konvensjonen 26 mars 1990.
2. Bakgrunnen for utarbeidelsen av 1989-konvensjonen er ønsket om å belønne bergere som har forhindret miljøskader, selv om ikke skip eller last blir berget. Konvensjonen av 1910 bygger nemlig på det grunnprinsipp at bergelønn bare utbetales dersom berging av skip eller last helt eller delvis har lykkes (det såkalte no cure, no pay-prinsippet). I praksis har det vist seg at hvis utsiktene til å berge skip eller last er små, kan det være vanskelig å få noen til å utføre bergingsoppdrag uten særskilt avtale som sikrer erstatning.
Konvensjonen av 1989 modifiserer prinsippet om at bergelønn bare utbetales når berging av skip eller last helt eller delvis har lykkes. Det innføres en ordning som innebærer at bergeren får rett til særskilt erstatning dersom han ikke oppnår bergelønn, eller bergelønnen er lavere enn den særskilte erstatning, såfremt ulykken som foranlediget bergingsoperasjonen truet med å medføre miljøskade på grunn av skipet eller skipets last. Slik erstatning skal utbetales av skipets eier, uavhengig av om bergingen har lykkes.
1989-konvensjonen inneholder også enkelte andre nyskapninger i forhold til 1910-konvensjonen. Reglene om berging i sjøfartsloven 20 juli 1893 nr 1 kapittel 9 bygger i dag på 1910-konvensjonen.
3. Justisdepartementet gir Sjølovkomiteen i oppdrag å vurdere om Norge bør ratifisere 1989-konvensjonen, og å foreslå de lovendringer som er nødvendige for å gjennomføre konvensjonens bestemmelser. Det skal utredes økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget.
4. Sjølovkomiteene i de andre nordiske land skal inviteres til å drøfte utkastet fra den norske komiteen før utredningen avgis.
5. Komiteen skal avgi sin utredning så snart som mulig, og senest innen 1 juni 1995.»
Ved utførelsen av dette oppdraget har Sjølovkomiteen hatt følgende sammensetning:
Professor dr juris Erling Selvig (leder)
Lovrådgiver (senere dommerfullmektig) Hilde Indreberg
Direktør Ivar Kleiven
Advokat Jan-Fredrik Rafen
Høyesterettsadvokat Arne Rikheim
Lagdommer Gunnar Vefling
Fungerende lovrådgiver Stig Berge har vært komiteens sekretær.
Arbeidet med revisjon av sjølovens regler om berging har foregått på vanlig måte som ledd i det nordiske lovsamarbeid. Det har vært to nordiske møter om berging. Resultatet er blitt at de nordiske utkastene til berging i hovedsak er likelydende.