2 Rollen som sakkyndig i saker som omhandler barn: Rammebetingelser og innhold
2.1 INNLEDNING
Rollen som sakkyndig er å forstå som utøvelsen av en profesjonell ekspertise innenfor en bestemt sammenheng. Rammen er forvaltningen og rettsapparatet i forhold til sivilrettslige og strafferettslige tvistesaker som omhandler barn. Rollen hviler på to hovedpilarer:
en formell og lovmessig regulering av virksomheten og et konkretisert mandat i den enkelte sak.
en konkret utforming av rollen basert på fagetikk og anvendelse av fagkunnskap.
Ved forvaltningsmessig behandling etter bvtl. er fagpersonen engasjert av forvaltningsorganet som utreder med et nærmere konkretisert oppdrag. Ved rettslig behandling er vedkommende oppnevnt som partsuavhengig utreder med et konkretisert mandat. Forskjeller i begrepsbruk skyldes forskjeller i den formelle rolleregulering og dette har konsekvenser for utøvelsen av virksomheten. I den videre fremstilling vil utvalget bruke betegnelsen ekspert om rollen som sakkyndig for forvaltningen og reservere betegnelsen sakkyndig om den rollen som kan utledes etter tvistemålsloven og domstolsloven ved rettslig behandling.
I barnefaglig sakkyndighetsarbeid kan barnet være gjenstand for samfunnsmessig beskyttelse og/eller gjenstand for en konflikt mellom voksne. Avgjørelsene som fattes av beslutningsorganet skal være til barnets beste, og den sakkyndige skal også ivareta dette hensynet ved sin opplysing av saken.
2.2 DEN FORMELLE ROLLEREGULERING
Både forvaltningen og rettsapparatet gjør utstrakt bruk av ulike former for fagkyndig bistand. Fagkyndigheten kan formelt kanaliseres i ulike roller, hvorav sakkyndighetsrollen utgjør en konkret utforming. Andre tilgrensende fagkyndige roller er sakkyndige vitner og privat fremførte vitner. Rollene som sakkyndig medlem i fylkesnemnda for sosiale saker og som fagkyndig meddommer i rettsapparatet er andre måter å gjøre bruk av fagkyndig bistand i beslutningsprosessen, men da i roller som beslutningstaker. Barneverntjenesten gjør i tillegg bruk av ekstern fagkyndighet i form av konsultasjon.
Som engasjert ekspert eller rettsoppnevnt sakkyndig påtar den fagkyndige seg å stille sitt fag og kunnskaper til disposisjon for utrednings- eller beslutningsorganet. Den formelle posisjon varierer i forhold til hvilken lovhjemling vedkommende har for sitt arbeid. Som rettsoppnevnt sakkyndig reguleres den sakkyndiges formelle posisjon hovedsakelig av tvistemålsloven og domstolsloven. Retten er den sakkyndiges oppdragsgiver. Fagpersonen er formelt definert som en nøytral og objektiv aktør og rådgiver, uavhengig av partene i saken. Som ekspertengasjert av forvaltningen reguleres virksomheten hovedsakelig av forvaltningsloven. Den fagkyndige har her en formell posisjon som utreder for forvaltningsorganet og har således ikke formelt den samme frie, uavhengige og nøytrale posisjon som rettens egne oppnevnte sakkyndige. Som del av forvaltningsorganet forventes eksperten imidlertid selvsagt å opptre uhildet i saksforholdet.
Sakkyndighetsrollen utøves innenfor et lovregulert beslutningssystem. De sentrale aktørene er partene og deres prosessfullmektig, barnet, beslutningstaker og sakkyndige. Forvaltningens engasjerte ekspert eller rettens oppnevnte sakkyndige skal, gjennom skjønnsmessig bruk av sitt fag og sin erfaring, synliggjøre faglige problemstillinger i saken slik at beslutningstaker kan treffe en avgjørelse i tråd med barnets beste. Den faglige bistanden forventes å bidra til å klargjøre grunnlaget for beslutningstakeren.
Lovverket setter ingen krav til hvem som kan opptre i rollen som sakkyndig. Forvaltningen og rettsapparatet står fritt til selv å hente inn ekstern fagekspertise. I saker som omhandler barn etterspørres i hovedsak en barne- og familierelatert kompetanse. Denne forvaltes av ulike profesjoner og yrkesgrupper.
2.3 ULIKE PERSPEKTIVER PÅ EKSPERT - OG SAKKYNDIGHETSROLLEN
Den formelle reguleringen av rollen angir sentrale rammebetingelser for eksperten og den sakkyndiges plass og posisjon i beslutningsprosessen, men innenfor disse rammene står fagpersonene relativt fritt til å gjøre skjønnsmessig bruk av sitt fag, teoretisk, metodisk og praktisk, og derigjennom gi rollen et selvstendig preg, dog med de begrensninger som profesjonslovgivningen og fagetikken setter for virksomheten.
Fra forvaltningen og rettsapparatets ståsted er det behov for å få tilført tilstrekkelig og god nok fagkyndighetskompetanse i saker der dette anses å være nødvendig og til en overkommelig pris.
Økende etterspørsel etter faglig bistand uten tilsvarende økning på tilbudssiden har resultert i knapphet på tilgangen av sakkyndige. Både forvaltningen og rettsapparatet har pr. i dag problemer med å få fremført tilstrekkelig faglig bistand. Dette fører til at saksprosessene forsinkes og at de blir utilstrekkelig opplyst. Det finnes ingen samlet oversikt eller offentlig registrering av fagpersoner som er villig til å påta seg oppdrag. Resultatet er at oppdragsgivere bruker unødig mye tid på å få tak i faglig bistand.
Kvalitetssikring og kvalitetskontroll i den enkelte sak og av den enkelte yrkesutøver er uoversiktlig, mangelfull og lite regulert. I mangel på offentlig registrering eller andre godkjenningsordninger, har oppdragsgivere få muligheter til å kontrollere den sakkyndiges faktiske realkompetanse.
Utilstrekkelig standardisering av prosessene gjør det vanskelig for oppdragsgivere og partene å foreta en kritisk etterprøving og evaluering av sakkyndiges arbeid. Dette gjelder den praktiske gjennomføringen av arbeidet, fagmetodikken og det teoretiske/empiriske grunnlaget vurderingene hviler på.
Den formelle styring og regulering av rollen når man først har oppnevnt sakkyndige, synes imidlertid å være tilfredsstillende utviklet når det gjelder rettsapparatet. Tilsvarende regulering og styring av forvaltningens bruk av eksterne utredningseksperter er mer uoversiktlig. Resultatet blir ofte konflikter og spenninger knyttet til ekspertens posisjon i forhold til oppdragsgiver og de andre aktørene i saken.
Fra de berørte familiers ståsted kan ovennevnte kritikk av dagens situasjon også gjøres gjeldende. Engasjering av faglig ekspertise og oppnevning av sakkyndige skjer ofte etter anmodning fra de private parter. På samme måte som det offentlige, har de heller ikke god nok anledning til å kvalitetskontrollere kunnskapen og kompetansen de etterspør. Også de er prisgitt tilfeldigheter som råder i markedet. De private parters tillit til og respekt for beslutninger som fattes er også basert på tillit til den sakkyndiges uavhengighet, nøytralitet og habilitet i forhold til motpart og beslutningssystemet i tillegg til den sakkyndiges faglige skikkethet. Selv om sakkyndige ikke har den formelle beslutningsmyndighet tillegges deres vurderinger betydelig vekt. Den sakkyndige kan således ha stor uformell makt. Fra de private parters ståsted er det derfor av avgjørende betydning for tilliten til beslutningssystemet at den sakkyndige innehar en så høy faglig og fagetisk integritet og skikkethet som mulig. Foreldre som blir gjenstand for sakkyndig gransking har krav på å bli gitt tid til å bli forstått og mulighet til å få formidlet sin virkelighetsforståelse. Denne må skriftlig og muntlig fremføres på respektfull måte som ivaretar hensyn til personlig integritet, selv om den sakkyndiges vurderinger går på tvers av foreldres oppfatninger av saksforholdet. Fra familiens ståsted er det også viktig at resultatet av det sakkyndige arbeidet, både premisser og konklusjoner, kan gjøres til gjenstand for kritisk etterprøving og kontroll.
Barnet/ungdommen er som oftest ikke en direkte part i sakene, men det sentrale fokus i tvisten både mellom foreldre og foreldre og samfunnet. I noen saker har barnet/ungdommen partsrettigheter, men det er unn taket og ikke regelen. Avgjørelsene som treffes skal imidlertid være til barnets beste. Ett av de faglige bidragene vil ofte være at den sakkyndige målbærer og fortolker barnets røst. Det er imidlertid også andre som gjør krav på å presentere en virkelighetsforståelse av hva som er barnets beste. Den profesjonelle versjon er således bare en av flere konkurrerende perspektiver. Barnet spiller vanligvis statistens rolle i sitt eget livsdrama. Avgjørelsene som fattes kan ha livslange konsekvenser for barnet og familien. Barnet kan ikke forventes å inneha forståelse av konsekvensene av de ulike beslutningene. Derfor må barnets utsagn gjøres til gjenstand for fortolkning og innordnes som en del av beslutningsgrunnlaget i saken. Da står man imidlertid i fare for å krenke barnets og ungdommens integritet ved å tilrå en annen løsning enn hva det kanskje selv har ønsket og formidlet. Forståelse av barnets posisjon blir derfor det mest sentrale faglige område som den sakkyndige må forholde seg til i arbeidet.
Barn og ungdommer ytrer sjelden behov for sakkyndighet i sakene som angår dem selv. For dem kan de rettslige og forvaltningsmessige prosessene til tider fortone seg som uforutsigbare, ukontrollerbare og skremmende. Når prosessene først er et faktum vil barnet ha behov for å bli skjermet, beskyttet og behandlet på en slik måte at dets integritet og behov blir ivaretatt og respektert. Den videre avgjørelse som fattes må likeledes baseres på grundig og sensitiv forståelse av dets ytringer, preferanser, lojalitet til sine nærmeste og livssituasjon forøvrig. I disse konfliktdrivende prosessene har barnet trolig større behov for emosjonell og omsorgsmessig ivaretakelse enn å bli ivaretatt som formell part i saken. Barnet har ikke minst et krav på utviklingsmessig tilpasset informasjon om sak - og beslutningstemaene, og at den sakkyndige utviser skjønnsmessig aktsomhet i sin tilnærming og kontakt fordi barnet selv vanligvis ikke er i stand til å beskytte seg selv og ha forståelse av konsekvensen av sine utsagn og ytringer. Barnet og ungdommen trenger voksne, herunder sakkyndige, som kan ta deres opplevelsesperspektiv. Alt dette stiller krav til fagetisk aktsomhet hos den sakkyndige. I tillegg er det nødvendig med inngående kunnskap om barn og ungdom og gode ferdigheter i samtaler med dem.
Fra den sakkyndiges perspektiv byr rollen både på store utfordringer og problemer. Mange fagpersoner med relevant barnefaglig kunnskap og erfaring vegrer seg for å påta seg oppdrag som sakkyndige. Dette forklares og begrunnes ofte med utgangspunkt i arbeidets egenart og sentrale trekk ved sakkyndighetsrollen.
Arbeidet som sakkyndig skjer i forhold til prosesser med sterke spenninger, konflikter og i forhold til ulike aktører med ulike interesser i forhold til sakens utfall. Som sakkyndig har man liten styring og kontroll over prosessene. Spillereglene er definert av andre. Virksomheten utfolder seg i et landskap hvor en kontinuerlig må finne seg i å bli utsatt for kritisk søkelys og andres evaluering av arbeidet. Den sakkyndige må for en stor del opplyse saken ved oppsøkende arbeid ved hjemmebesøk, dvs. på et territorium han/hun er i rollen som gjest og inntrenger. Følgelig har den sakkyndige i mindre grad styring og kontroll enn hva som vanligvis er tilfellet når undersøkelsene skjer på ens eget territorium. Det samme er tilfellet når sakene kommer til fylkesnemnds - eller rettslig behandling. Man må ha en fortløpende oppmerksomhet på hvordan ens uttalelser kan bli brukt eller misbrukt.
Sakkyndige oppnevnes vanligvis som frittstående fagpersoner i enten selvstendig fulltids- eller deltidspraksis, dvs. utenfor vanlige kollegiale arbeidsfellesskap, selv om det i løpet av de siste årene har blitt organisert interkommunale - og fylkeskommunale utredningsteam i offentlig regi. Etter nylig endring i tvistemålsloven skal det som hovedregel oppnevnes en sakkyndig i hver sak. Vedkommende har et selvstendig og individuelt ansvar for arbeidet han eller hun påtar seg. Dette gjør selve arbeidsprosessen til en ensom jobb. Kvaliteten på arbeidet står og faller med den enkelte yrkesutøvers faglige dyktighet og trygghet i rollen. Siden sakkyndighetsrollen er relativt ny, savnes dessuten beskrevne og tilgjengelige rollemodeller og veiledningsopplegg.
Den sakkyndige oppnevnes i kraft av sin ekspertise. Ved å påta seg jobben forutsettes det at den sakkyndige har foretatt en selvstendig vurdering av sin kompetanse i forhold til de problemstillingene han eller hun er bedt om å uttale seg om. I tvistesaker som omhandler barn er vurderingstemaene kompliserte og av høy vanskelighetsgrad. Det er et dilemma og problem at den barnefaglige kunnskapsbase er gjenstand for ulike faglige syn og fortolkninger, både i forhold til empiri, teori og metoder. Relevant barnefaglig forskning er i noen grad preget av motstridende resultater og ulike verdisyn. Det hersker stor uenighet om hvilke metoder som kan og bør tas i bruk i arbeidet og hvorledes den praktiske gjennomføringen av sakkyndighetsprosessen konkret bør utformes. Den sakkyndige må kunne redegjøre for oppdragsgiver om kunnskapen er basert på relevant og holdbar teori og empiri eller annen erfaringsbasert viten. Dette stiller krav til stadig oppdatering av kunnskap.
De fleste fagpersoner som påtar seg arbeid som sakkyndige gjør dette ved siden av annen faglig virksomhet, som oftest terapeutisk behandlings- og utredningsarbeid. Problemet for sakkyndige med forankring i behandlingsrollen er at tilegnete kunnskaper og erfaringer ikke uten videre lar seg overføre og anvende når man opptrer som sakkyndig. Følgelig står man i fare for å strekke sin faglige kompetanse lenger enn det faktisk er grunnlag for. Selv om erfaring i å behandle mennesker i vanskelige situasjoner er nyttig også i rollen som sakkyndig, dreier det seg om ulike roller som setter ulike faglige krav.
Rent praktisk må mye av sakkyndighetsarbeidet foregå på ubekvem arbeidstid, på ettermiddag/kveldstid og i helger når foreldre og barn er sammen. Mange sakkyndige i offentlig hovedstilling må utrede sakene i sin fritid. Denne form for overtidsarbeid har en tendens til å resultere i utbrenthet eller føre til at man takker nei til å la seg engasjere eller oppnevne i den grad som måtte være ønskelig. For mange sakkyndige er det dessuten en kilde til frustrasjon at det praktiseres ulike satser for avlønning av arbeidet og at det ikke er utviklet ensartete arbeidsavtaler som regulerer forholdet mellom oppdragsgivere og den sakkyndige.
2.4 ETTERSPØRSELEN ETTER SAKKYNDIGHETSKOMPETANSE
Den økende etterspørselen og bruk av sakkyndighetskompetanse i saker som omhandler barn kan forstås i lys av fire ulike forhold:
Sakenes kompleksitet, vanskelige vurderingstemaer og økte krav til kvalitet i saksbehandling.
At det tilbys sakkyndighetskompetanse som oppfattes å kunne gi avgjørelsen barnefaglig legitimitet og rasjonalitet.
At adgangen til forvaltningsmessig behandling, rettslig prøving og adgangen til anke- og klagebehandling er utvidet gjennom etableringen av nye beslutningsorgan.
Økt antall saker.
Omfanget av sakkyndig virksomhet i saker som omhandler barn er til nå ikke blitt systematisk kartlagt, men det synes både å være en nasjonal og internasjonal erfaring at etterspørselen er stor og økende. Økt bruk av sakkyndige er igjen en funksjon av sterk økning i totalt antall saker som det arbeides med innen forvaltningen eller som bringes inn for rettsapparatet. Dette er blitt forklart dels som utslag av et ideologisk skifte der barns rettigheter og legale status er løftet frem på bekostning av foreldres tidligere suverene eiendomsrett til avkommet, med den konsekvens at terskelen for offentlige inngrep i privatsfæren gradvis er senket. Dette synes særlig å være tilfellet i saker hvor samfunnet har partsinteresser på vegne av barnet (barnevernsaker og straffesaker som involverer barn), men gjenkjennes også ved en økning i sivilrettslige tvistesaker mellom private parter (barnelovsaker). Til en viss grad reflekterer det økte antall saker for rettsapparatet en generell økning i forekomst av samlivsbrudd og skilsmisse i samfunnet, men også andre faktorer som profesjonalisering av beslutningsprosesser synes å være medvirkende. Det kan f.eks. ikke utelukkes at økt tilgang på sakkyndighetstjenester og fagkompetanse på barnefaglige vurderingstema kan påvirke etterspørselen.
2.5 TILBUDET PÅ SAKKYNDIGHETSKOMPETANSE
Ønsket om profesjonell legitimitet som grunnlag for beslutningene i rettsapparatet og forvaltningen, er historisk sett koblet til fremveksten av yrkesgrupper og profesjoner med antatt faglig kompetanse i forhold til de vurderingstemaer beslutningssystemene skal ta stilling til, nærmere bestemt som etterspørselen etter barne- og familiefaglig kompetanse. I barnesaker har forvaltningen og rettsapparatet i det alt vesentlige søkt denne fagkompetanse ved bruk av psykologer og leger med psykiatrisk og/eller barnepsykiatrisk spesialistkompetanse.
Det er til nå ikke gjort beskrivende undersøkelser av hvem som tilbyr sin fagkompetanse som sakkyndig og i hvilket omfang. Følgelig vet man lite om deres skolering, arbeidserfaring, videreutdanning, teoretiske, empiriske og metodiske orientering utover grunnutdanningen. Det eneste man har i Norge er en spørreskjemaundersøkelse fra 1994 blant medlemmene i en interessegruppe innen Norsk Psykologforening som i større eller mindre omfang påtar seg oppgaver som sakkyndige. Resultatene viser gjennomgående at gruppens medlemmer er psykologer med lang praksis og videreutdanning i form av godkjent spesialistkompetanse. 82 % hadde f.eks. mer enn 10 års praksis etter grunnutdanning og 78 % hadde spesialistkompetanse. Resultatene viste også at svært få av medlemmene utelukkende arbeidet som sakkyndige.
Forholdet mellom etterspørsel og tilbud på sakkyndighetskompetanse er heller ikke gjort til gjenstand for nærmere undersøkelser. Det synes imidlertid å være en allmenn erfaring både i rettsapparatet, forvaltningen og blant sakkyndige selv at etterspørselen for tiden overstiger tilbudet av kompetent bistand i den forstand at det er et udekket behov for sakkyndighetskompetanse, ihvertfall hvis man beveger seg utenfor det sentrale østlandsområdet.