3 Lønnsutviklingen i senere år.

• Gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle fra 1993 til 1994 er anslått til 2 3/4 prosent.

  For arbeidergrupper er årslønnsveksten anslått til noe i underkant av 3 prosent for industriarbeidere, 1 1/4 prosent for arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet, 2 1/4 prosent i landtransport og 3 prosent i hotell og restaurantvirksomhet.

  For funksjonærgrupper er årslønnsveksten beregnet til 3,5 prosent for funksjonærer i NHO-bedrifter. I forretnings- og sparebanker og forretningsmessig tjenesteyting er anslaget henholdsvis 3,8 og 2,8 prosent. I forsikringsvirksomhet er årslønnsveksten beregnet til 5,0 prosent og i varehandelen til 3 prosent.

  I det offentlige er lønnsveksten fra 1993 til 1994 foreløpig anslått til 2,1 prosent i staten og 2 1/3 prosent i kommunene.

  Lønnsveksten for enkelte grupper er påvirket av endringer i aldersstrukturen.

  Overhenget til 1995 for alle grupper sett under ett, er anslått til om lag 1 prosent. Dette er noe lavere enn samlet overheng til 1994. I staten er overhenget til 1994 anslått til 0,9 prosent og i kommunene til 3/4 prosent. For funksjonærer i NHO-bedrifter er anslaget 1,4 prosent, for forretningsmessig tjenesteyting 0,8 prosent og for forretnings- og sparebanker 1,2 prosent. For industriarbeidere er anslaget 1 prosent.

3.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

I likhet med tidligere legger Beregningsutvalget i dette kapitlet fram en del statistikk og beregninger som er ment å gi et hovedinntrykk av lønnsutviklingen fra 1993 til 1994 og dessuten anslag på lønnsoverhenget til 1995 for ulike grupper.

Beregningene bygger i hovedsak på prinsipper og forutsetninger som utvalget har lagt til grunn i tidligere rapporter. Utvalget understreker at en med dette ikke har tatt standpunkt til eventuelle andre prinsipper som partene måtte ønske å legge til grunn under forhandlinger.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid.

Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1994 og gjengis i tabell 3a. De bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. I tabell 3a presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

Tabell 3a er videre basert på oppgaver for time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Dette innebærer at lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje – eksempelvis skifttillegg og ulempetillegg – er med i tallene.

For de lønnstakergrupper hvor det ikke fore­ligger lønnsstatistikk for 1994, er lønnsveksten fra 1993 til 1994 anslått på grunnlag av overhenget til 1994, oppgaver over tarifftillegg i 1994 og anslag på lønnsglidningen i 1994. For bank og forsikring har en i tillegg til lønnsstatistikk for 1994, opplysninger om lokale tillegg til bestemte datoer i 1994. For funksjonærene i NHO-bedrifter foreligger det foruten lønnsstatistikk for 1994 opplysninger om tidspunkter for lønnsreguleringer i løpet av 1994.

Tabell 3a viser at lønnsutviklingen de siste årene har variert endel mellom de ulike gruppene. Ansatte i varehandelen, funksjonærer i forretningsmessig tjenesteyting, forretnings- og sparebanker og i NHO-bedrifter, har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. For ansatte i varehandel må den forholdsvis sterke prosentvise lønnsveksten ses i sammenheng med at det ofte har vært gitt like kronetillegg i oppgjørene. I varehandelen og i forretningsmessig tjenesteyting har også ledende funksjonærer hatt en lønnsutvikling i overkant av gjennomsnittet i perioden 1984-93.

Den laveste gjennomsnittlige lønnsveksten har en hatt blant enkelte arbeidergrupper i privat sektor og for offentlige ansatte. Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved betraktning av utviklingen i ett enkelt år.

Et veiet gjennomsnitt av anslagene i tabell 3a, gir en samlet årslønnsvekst på om lag 2 3/4 prosent fra 1993 til 1994. Gruppene i tabell 3a mottar knapt 90 prosent av samlet utbetalt lønn i alle sektorer.

Tabell 3a viser også gjennomsnittlig lønns­nivå for alle innen hver gruppe og for noen grupper også for lønnstakere i ledende stillinger. Gjennomsnittlig årslønnsnivå for alle grupper under ett i tabell 3a, kan beregnes til om lag kr 214 000 i 1993. I følge nasjonalregnskapet utgjorde gjennomsnittlig lønn pr. normalårsverk 1 om lag kr 206 000 i 1993.

I tabell 3b har en samlet gruppene i tabell 3a i tre grupperinger. Tabellen viser gjennomsnittlig lønnsutvikling for:

• arbeidere og funksjonærer i industrien

• arbeidere og funksjonærer i annen næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Næringene/gruppene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Tabell 3b viser at funksjonærer under ett i næringsvirksomhet utenom industrien har hatt noe sterkere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i perioden 1985-94, mens ansatte og arbeidere i annen næringsvirksomhet og offentlig forvaltning har hatt den svakeste lønnsutvikling i denne perioden.

Fra 1993 til 1994 tyder de foreløpige anslagene på at det er funksjonærene i industrien som har hatt den høyeste lønnsutviklingen. Arbeidere i annen næringsvirksomhet synes å ha hatt den laveste. Dette kommer av forholdsvis lav lønnsvekst blant arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet. Dette skyldes bl.a strukturendringer i anleggsbransjen, jf avsnitt 3.2.

Anslag på lønnsutviklingen basert på innbetalt arbeidsgiveravgift

Innbetalingstallene for arbeidsgiveravgiften til folketrygden gir en indikasjon på utviklingen i lønnssummen samlet for privat sektor og kommuneforvaltningen. Innbetalingstallene er da sortert etter hvilket år de gjelder for og korrigert for endringer i sonesatser og andre endringer i grunnlaget for arbeidsgiveravgiften. Sammenholdt med tall for sysselsettingsutviklingen kan dette videre gi en indikasjon på utviklingen i lønnssatsene.

Det foreligger nå statistikk over innbetalt arbeidsgiveravgift fram til og med november i fjor. Innbetalingene gjelder lønnsutbetalinger i perioden januar-oktober. Oppgavene indikerer en vekst i samlet lønnssum fra januar-oktober 1993 til januar-oktober 1994 på om lag 5 3/4 prosent i privat sektor og kommunene. Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) for de tre første kvartalene i 1994 viser en økning i personsysselsettingen for alle sektorer på om lag 1 1/2 prosent fra samme periode året før. Om en legger til grunn om lag samme gjennomsnittlige arbeidstid i 1993 og 1994, og med en timeverksutvikling for lønnstakere i staten på linje med utviklingen for lønnstakerne i de øvrige sektorene, indikerer oppgavene over innbetalt arbeidsgiveravgift en lønnsvekst pr. timeverk som er vel 4 prosent fra januar-oktober 1993 til tilsvarende i 1994 i privat sektor og kommunene.

Det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen i innbetalt arbeidsgiveravgift som indikator på utviklingen i lønnssummen. De siste årene har utviklingen i arbeidsgiveravgiften indikert atskillig sterkere vekst i lønnssummen enn de tallene som er blitt publisert i nasjonalregnskapet fra Statistisk sentralbyrå. Fra 1990 indikerer tallene for påløpt arbeidsgiveravgift om lag 1 prosentpoeng høyere årlig vekst i lønnssummen enn det som framgår av nasjonalregnskapstallene. Det kreves nærmere undersøkelser av statistikkgrunnlaget for å forklare disse avvikene.

Endringer i aldersstrukturen

Lønnsutviklingen for en gruppe kan være påvirket av flere forhold som f eks endrede kvalifikasjoner blant arbeidstakerne, forskyvninger i timeverkene mellom bransjer/bedrifter med ulikt lønnsnivå, endret omfang av skiftarbeid etc. For mange grupper gir lønnsstatistikken begrenset informasjon om slike endringer. For grupper der alder har stor betydning for lønnen til en arbeidstaker, vil endringer i alderssammensetningen kunne påvirke lønnsutviklingen.

I den følgende oppstillingen illustreres dette med tall for hvordan endringer i aldersstrukturen har påvirket lønnsutviklingen fra tellingstidspunktet i 1993 til tellingstidspunktet i 1994 for de områder der dette på nåværende tidspunkt kan tallfestes. (Alle tall i prosentpoeng).

3.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariff­områder

Lønnsutviklingen for arbeidere i LO/NHO-området. (Grupper som inngår i NHOs kvartalsstatistikk)

Utvalget har i denne rapporten valgt å legge om noe av beskrivelsen av lønnsutviklingen for arbeidergruppene i LO/NHO-området. Det er lagt større vekt på omtale av enkeltgruppene. Beskrivelsen for industriarbeidere er derfor betydelig utvidet.

Fra 1993 til 1994 er lønnsveksten i anleggs­virksomhet og oljevirksomhet, offshore sterkt preget av strukturelle sysselsettingsvirkninger. Dette preger til en viss grad totaltallet for voksne arbeidere. Lønnsutviklingen innenfor industri fra 1993 til 1994 er mer i tråd med den gjennomsnittlige lønnsveksten til den enkelte innenfor industri og er i liten grad preget av strukturelle sysselsettingsendringer.

• For INDUSTRIARBEIDERE eksklusiv offshorevirksomhet anslås veksten i årslønn fra 1993 til 1994 til noe i underkant av 3 prosent, mens veksten året før var 2,4 prosent.

Anslaget for 1994 er basert på NHOs kvartalsstatistikk for arbeidere de 3 første kvartaler og at økningen fra 3. til 4. kvartal 1994 blir den samme som for året før. De registrerte tallene for 2. og 3.kvartal i 1994 er påvirket av etterbetalinger i 3.kvartal 1994 som gjelder timer i 2.kvartal 1994. Utviklingstallene og anslagene er korrigert for dette. Timefortjenestene er for øvrig eksklusive overtidstillegg og omregnet 2 til 37,5 t/uke.

De gjennomsnittlige generelle tilleggene inklusive den direkte effekten på skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

Den prosentvise årslønnsveksten de siste årene kan dekomponeres slik:

Den kvartalsvise lønnsutviklingen og fordeling på tariffmessige tillegg og lønnsglidning

Tabell 3c viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien(menn + kvinner).

Som tabell 3c viser, økte lønnsveksten etter lønnsreguleringslovens opphør 1.april 1990 til 6,7 prosent fra 1.kvartal 1990 til 1.kvartal 1991, hvoretter den falt til 2,3 prosent i siste halvår av 1993 i forhold til tilsvarende kvartaler året før. I 1994 har det vært en svak stigning i lønns­veksten, noe som har klar sammenheng med høyere gjennomsnittlige tarifftillegg i 1994 enn i 1993. Lønnsglidningen for industriarbeidere har vært forholdsvis stabil de siste to årene, men tok seg noe opp i overgangen fra 4.kvartal 1993 til 1.kvartal 1994, for deretter å falle ned på et lavere nivå i 2.kvartal 1994.

Tall for 3.kvartal 1994 viser en vekst på 3,0 prosent for industriarbeidere fra tilsvarende kvartal året før etter justering for etterbetalinger i 3.kvartal.

Diversetillegg omfatter skifttillegg og andre lønnselementer som er knyttet til arbeidets art og er en del av årslønnen. Lønnsveksten er de siste årene påvirket av at økningen i diversetilleggene har steget sterkere enn andre lønns­komponenter og bidro isolert i 1993 til å heve gjennomsnittlig årslønnsvekst for voksne industriarbeidere med 0,2 prosentpoeng. Etter at diversetilleggene i første halvår 1994 økte langt sterkere, var diversetilleggenes vekst i 3.kvartal klart mindre enn lønnsveksten for øvrig, i forhold til tilsvarende perioder i 1993.

Med samme lønnsvekst fra 3. til 4.kvartal 1994 som mellom de tilsvarende kvartaler året før, vil bidraget til årslønnsveksten fra 1993 til 1994 fra lønnsglidningen, bli 1,1 prosent.

• I BYGGEVIRKSOMHET anslås veksten i årslønn fra 1993 til 1994 til 2 1/4 prosent, mot 1,3 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeid innenfor sten-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestre, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestre, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagmestre o.l. Lønnsveksten i byggevirksomhet har steget endel utover i 1993, og veksten var i 3.kvartal 1994, justert for etterbetalinger, 2,9 prosent i forhold til tilsvarende kvartal året før. Dette er mer enn en fordobling i forhold til i 1993 og 1.kvartal 1994.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl.tunnelarbeider) o.s.v. I 1993 og 1994 har det vært store variasjoner i omfanget av anleggsprosjekter og i typer av prosjekter og arbeidsoperasjoner med tildels betydelige lønnsforskjeller. Blant annet har antall timer i oljerelaterte oppdrag variert sterkt og er nærmest halvert i løpet av 1994, i forhold til slutten av 1993.Dette har sammenheng med gjennomføring av enkeltprosjekter med egne akkordavtaler og bonussystemer etc. og har ført til betydelige variasjoner i timefortjenester og antall arbeidede timer kvartaler imellom.

Gjennomføringen av tariffoppgjøret i anleggsvirksomhet, har blant annet ført til et fall i lønnsnivået for 3.kvartal 1994. Fra 1.april 1994 ble det i anleggsvirksomhet som i de fleste bransjer, gitt et generelt tillegg på 1 kr/time. Forhandlinger den 17. juni 1994 førte imidlertid til at noe av tillegget pr. 1 april i tillegg til ytterligere 1 kr/time, ble gjort om til indirekte lønnskostnader som brakketillegg, hjemreisetillegg, klesgodtgjørelse o.s.v. Slike tillegg er ikke med i den registrerte lønnsveksten.

Basert på de faktiske innrapporterte timer og lønnsutbetaling i de 3 første kvartaler av 1994 og anslag for 4.kvartal 1994, vil registrert lønn gå ned fra 1993 til 1994. Korrigert for nedgang i antall arbeidede timer fra oljerelaterte oppdrag, vil anslått årslønnsvekst for anleggssektoren bli 2 1/2 prosent fra 1993 til 1994 under forutsetning av samme økning i timefortjenestene fra 3.kvartal til 4.kvartal 1994 som året før, korrigert for endring i antall timer.

Anleggsvirksomhet utgjør ca. 20 prosent av bygge- og anleggsvirksomhet under ett.

• Med de samme korrigeringer som for anleggs­virksomhet isolert, vil årslønnsveksten for bygge- og anleggsvirksomhet fra 1993 til 1994 bli ca. 2 1/2 prosent, mot ca. 1 1/4 prosent ukorrigert for forholdene nevnt ovenfor.

Endringer av timefortjenestene fra kvartal til kvartal og fra et år til et annet kan også skyldes timer arbeidet i f.eks. veiprosjekter, inkl. tidsbestemte tunnelarbeider med høyere lønnsnivå og annet anleggsarbeid. Totaleffekten av disse endringene på gjennomsnittsfortjenestene er imidlertid av langt mindre omfang og lar seg ikke skille ut av lønnsstatistikken.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. anslås en økning i årslønn fra 1993 til 1994 på 2 1/4 prosent, mot 1,9 prosent året før.

Stor stabilitet preger lønnsutviklingen i bransjen og tarifftilleggene utgjør nesten hele lønns­veksten. I store deler av rutebilsektoren er det fra iår innført nye lønnssystemer, slik at prognosene fremover kan være noe usikre.

• I OLJEVIRKSOMHETEN, OFFSHORE ialt, som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, oljeservicebedrifter samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggsvirksomhet, er det store strukturelle endringer i arbeidsstokken mellom typer av arbeidsoperasjoner med tildels betydelige lønnsforskjeller.

Gjennomsnittstallene for lønnsveksten innenfor oljesektoren, offshore gjenspeiler ofte i liten grad tarifftilleggene og lønnstilleggene som er blitt gitt fra et år til et annet, men reflekterer i langt større grad endringer i sysselsettingen. De generelle tilleggene gis vanligvis fra 1.juli. På grunn av at lønnsoppgjøret i 1994 i store deler av oljesektoren ble behandlet av Riks­lønnsnemnda, er det større usikkerhet omkring når tilleggene er gitt og etterbetalinger som vil kunne komme i 4.kvartal 1994. Kollektivt ansiennitetsopprykk bidrar imidlertid til at lønningene innenfor denne sektoren øker noe 1. januar hvert år.

Oppgjørsformer med stadig endrede reguleringstidspunkter og lønnseffekter som følge av store endringer i antall arbeidstakere, fører til at lønnsveksten for enkelte år ikke er helt sammenlignbar med lønnsvekst for andre områder. Vi har i det foreliggende forsøkt å beskrive strukturelle endringer og hva som i særlig grad har påvirket lønnsveksten fra 1993 til 1994.

Registrert lønnsvekst for de 3 første kvartaler av 1994 er 4,7 prosent høyere enn for de 3 første kvartaler av 1993. Diversetilleggene som også omfatter offshoretillegg, utgjør mer enn 1/3 av lønnen. Diversetilleggene har variert betydelig. Registrert lønnsvekst uten diversetillegg i de 3 første kvartaler i 1994 i forhold til de 3 første kvartaler året før, var 2,7 prosent.

Den store lønnsforskjellen med og uten diversetillegg, gjenspeiler også i stor grad sysselsettingsvirkninger.Fra 1993 til 1994 er antall offshoretimer innenfor industri og bygge- og anleggsvirksomhet betydelig redusert. Gjenn­om­snittlig lønnsnivå for denne gruppen offshorearbeidere ligger ca 50 kr/t lavere enn for øvrige offshorearbeidere, hvorav ca. 30 kr/t av forskjellen skyldes lavere diversetillegg (inkl. offshoretillegg) eller tillegg som følger av arbeidets art. Korrigert for nedgangen i antall offshoretimer innenfor industri og bygge- og anleggsvirksomhet ville årslønnsveksten fra 1993 til 1994 blitt ca. 3 prosent.

Catering kom inn i lønnsstatistikken fra 1.kvartal 1994, og representerer ca. 7-8 prosent av statistikkmassen. Catering har et lavere lønns­nivå enn gjennomsnittlig lønnsnivå for offshorearbeidere i oljebedriftene, men ligger ­høyere enn offshorearbeidere innenfor industri og bygge- og anleggsvirksomhet. For offshoregruppen under ett bidrar catering til at lønnsnivået blir ca. 0,5 prosentpoeng lavere.

Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For FUNKSJONÆRENE i NHO-bedrifter (industri, bergverk, transportvirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, oljevirksomhet og hotell- og restaurantvirksomhet) økte årslønnen fra 1993 til 1994 med 3,5 prosent, mot 3,7 prosent året før.

Beregningene over årslønnsveksten baserer seg på statistikk pr. 1.september, opplysninger fra bedriftene om normale lønnsreguleringstidspunkter og beregning av eventuelle alderseffekter. Den registrerte gjennomsnittlige månedslønnen økte med 3,4 prosent fra 1.september 1993 til 1.september 1994, basert på statistikk for bedrifter som er med i statistikken i begge årene, mot 3,7 prosent året før. Det er stort sett svært lik lønnsvekst for alle vesentlige funksjonærgrupper.

Noe av lønnsveksten skyldes at aldersgrupper med noe høyere lønnsnivå utgjør en relativ større del av funksjonærmassen i 1994, basert på beregninger for de bedrifter som er med på begge tellingstidspunktene. Lønnsvekst som følge av endringer i aldersstrukturen eller andre tillegg som er påløpt i tellingsperiodene, er antatt kommet som følge av omorganiseringer i bedriftene og har dermed pågått jevnt i hele tellingsperioden. Med samme aldersfordeling pr. 1. september 1994 som pr. 1 september 1993, ville lønnsveksten isolert sett blitt 0,4 prosentpoeng lavere.

Lønnsoverhenget inn i 1995 er beregnet til 1,4 prosent.

For funksjonærene i industri var lønnsveksten fra 1.september 1993 til 1.september 1994 3,5 prosent. Årslønnsveksten er også beregnet til 3,5 prosent fra 1993 til 1994, det samme som året før. Lønnsoverhenget inn i 1995 er beregnet til 1,4 prosent.

For ledende funksjonærer (i alle bransjer)var lønnsøkningen fra 1.september 1993 til 1.september 1994 3,6 prosent. Årslønnsveksten for denne gruppen er beregnet til 3,4 prosent fra 1993 til 1994. Lønnsoverhenget inn i 1995 er beregnet til 1,5 prosent.

Lønnskostnader i NHO-bedrifter.

Tabell 3d viser utviklingen fra 1988 til 1994 for de obligatoriske indirekte personalkostnadene. Lønn under sykdom bygger blant annet på NHOs kvartalsvise fraværsstatistikk for arbeidere, fravær betalt av bedriftene. Disse kostnadene har bidratt til en betydelig reduksjon av lønnskostnadene for industriarbeidere fra 1988. Anslaget for 1994 er basert på fraværsstatistikk for 1.halvår 1994.

Endringer i regelverket for yrkesskadeforsikring er ikke tatt med i beregningene i tabell 3d. Fra 1991 ble kostnader som var relatert til yrkesskadeforsikring obligatorisk. Norges forsikringsforbund har tidligere overfor utvalget antydet en økning i premiebetalingene på i overkant av 800 mill. kroner fra 1990 til 1991. Dette gir 0,27 prosent høyere lønnskost­nads­vekst for alle grupper under ett, unntatt i statssektoren. En bransjevis vurdering i NHO-området i 1990/91 av veiledende premiesatser som ble brukt i de fem største forsikringsselskaper, kombinert med opplysninger omkring avtaler med forsikringsselskapene som klart var avvikende fra veiledende priser, viste at prosentsatsene sannsynlig ville ligget på i alle fall det doble i forhold til næringslivet for øvrig og langt høyere for industriarbeidere. Det er ikke gjennomført undersøkelser i bedriftene. Tall for 1992 og 1993 tyder på at det har vært en liten økning i premiesatsene fra 1991. Det er usikkerhet omkring utviklingen i 1994.

I tillegg til de indirekte personalkostnader som er med i tabell 3d, vil bedriftene ha kostnader ved bedriftsvise ordninger. Det kan drøftes i hvor stor grad slike ordninger skal tas med i de indirekte personalkostnadene eller bør betraktes som driftskostnader for øvrig. I tabell 3d har vi fulgt internasjonale standarder for de obligatoriske personalkostnader i Norge. De bedriftsvise og mere frivillige ordningene er ikke med i oppstillingene.

Regjeringens næringslivspakke som ble vedtatt høsten 1992, førte blant annet til en nedgang i arbeidsgiveravgiftene med 2,4 prosentpoeng av avgiftsgrunnlaget fra 1.januar 1993. Dette førte til at de gjennomsnittlige obligatoriske indirekte personalkostnader i prosent av lønn for arbeidet tid gikk ned, og lønnskostnadene pr. arbeidet time økte langt svakere enn den direkte timefortjenesten fra 1992 til 1993. I tillegg var det færre bevegelige helligdager som falt på ukens 5 første dager i 1993 og i 1994, enn i årene før. Fra 1993 gikk derfor de indirekte personalkostnadene ned med ca. 3 prosentpoeng.

Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

I tillegg til lønnsstatistikk for funksjonærer og arbeidere i NHO-bedrifter, foreligger det på nåværende tidspunkt lønnsstatistikk for 1994 for:

• ansatte i forretnings- og sparebanker

• ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet (april 1994)

• ansatte i forretningsmessig tjenesteyting

• ansatte i forsikring

I hoteller og restauranter steg den gjennomsnittlige timefortjenesten for fastlønte (heltid og deltid) etter NHOs lønnsstatistikk med 2,6 prosent for menn og kvinner under ett fra april 1993 til april 1994. Det foreligger ikke lønnsstatistikk for oktober 1994.

For heltidsansatt prosentlønnet serveringspersonale steg den gjennomsnittlige timefortjenesten med 5,2 prosent for voksne menn og kvinner under ett fra perioden 1. november 1992 – 30. april 1993 til 1. november 1993 – 30. april 1994, mens dagsfortjenesten i den samme perioden økte med 6,4 prosent. For deltidsansatte steg gjennomsnittlig timefortjeneste med 1,6 prosent i den samme perioden.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst pr. årsverk (heltid og deltid) for prosentlønte er anslått til 4 prosent fra 1993 til 1994. Både lønnsnivå og arbeidstimer har steget langt svakere for deltidsansatte prosentlønte enn for heltidsansatte. Dette forholdet trekker årslønnsveksten ned med ca 1 3/4 prosentpoeng for prosentlønte under ett og årslønnsveksten for hele bransjen ned med ca 1/2 prosentpoeng fra 1993 til 1994.

For alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale ble det fra 1. april 1994 gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr. time. Søndagstillegene ble økt med 10 prosent som tilsvarer 16 øre i gjennomsnitt. Økingen i kvelds- og natttilleggene bidro også med noen tiendeler i oppgjøret. Videre blir det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1994 på kr 0,58 pr. time.

For alle fastlønte som utgjør ca 80 prosent av timene, anslås årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til 2 3/4 prosent.

For fastlønte og prosentlønte under ett (heltid og deltid) anslår utvalget årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til om lag 3 prosent.

I forretnings- og sparebanker steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 3,6 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1993 til 1. september 1994.

I oppgjøret våren 1994 ble det gitt et sentralt lønnstillegg fra 1. mai på kr 2 100 opptil lønns­trinn 23 (ca kr 216 000) og 1 pst på de øvrige lønnstrinn. Ifølge opplysninger fra Bankenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,6 prosent 1. januar og 1,0 prosent 1.juli 1994.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1994, beregnet til 1,4 prosent, lønnstilleggene fra 1. januar, 1. mai og 1. juli 1994 og lønnsøking som skyldes endringer i aldersstrukturen, vil gi en årslønnsvekst på 3,8 prosent fra 1993 til 1994. Herav utgjør lønnsglidningen (inklusive strukturendringer) 1,7 prosentpoeng.

I forsikringsvirksomhet steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 5,5 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1993 til 1. september 1994.

I oppgjøret våren 1994, ble det gitt et generelt tillegg på 1,25 prosent fra 1. mai. I følge opplysninger fra Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,0 prosent 1. januar 1994. I tillegg ble det i 1994 gitt engangsutbetalinger i form av bonus og aksjeopsjoner til ansatte i noen forsikringsselskaper.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1994, beregnet til 0,8 prosent og lønnstilleggene (inklusive bonusutbetalingene) i 1994, gir en årslønnsvekst på 5,0 prosent fra 1993 til 1994. Herav utgjør lønnsglidningen (inklusive strukturendringer og bonusutbetalingene) 3,4 prosentpoeng.

I varehandel steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte med 3,1 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1992 til 1. september 1993. Lønnsstatistikk for 1994 foreligger ikke ennå.

I avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble det i oppgjøret våren 1994 enighet om et generelt tillegg fra 1. april på kr 230 pr. måned eller kr 1,42 pr. time.

For varehandelen under ett anslår utvalget årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til om lag 3 prosent.Under forutsetning om det samme gjennomsnittlige generelle tillegget i hele varehandelen som i avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, innebærer anslaget en lønnsglidningen på knapt 1 prosentpoeng fra 1993 til 1994.Imidlertid er det en del usikkerhet knyttet til dette anslaget.

For noen grupper er lønnsspredningen stor både mellom menn og kvinner og mellom ulike stillingsgrupper. Det gjennomsnittlige lønns­nivå som er gjengitt i tabell 3a, kan derfor være lite representativt for store grupper innen vedkommende næring. Varehandelen er den største gruppen innen privat virksomhet, målt ved sysselsettingen, av de gruppene som er med i tabell 3a. I utvalgets rapport 2/1994 (NOU 1994:14), tabell 3e, vises lønnsutvikling og lønns­nivå for noen stillingsgrupper innen varehandelen for å vise spredningen rundt det gjennomsnittlige lønnsnivået som er brukt i tabell 3a. Det vises til denne rapporten. Tabellen vil bli oppdatert med 1994-tall i rapport 2/1995.

Forretningsmessig tjenesteyting omfatter ansatte i virksomheter som driver med regnskapsføring, revisjon, databehandling, arkitektvirksomhet og byggeteknisk konsulentvirksomhet. Dessuten er også ansatte innen teknisk virksomhet og annonse- og reklamevirksomhet med. Felles for de fleste bedriftene i denne statistikken er at de ansatte ikke får sine lønninger regulert gjennom landsomfattende tariffavtaler. Fra 1. september 1993 til 1. september 1994 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 1,9 prosent for menn og kvinner under ett. Utvalget har beregnet årslønnsveksten fra 1993 til 1994 til 2,8 prosent.

I innenriks sjøfart gikk den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for voksne sjømenn ned med 7,9 prosent fra november 1992 til november 1993. Nedgangen skyldtes hovedsakelig redusert overtidsbetaling på hverdager. Den gjennomsnittlige hyren steg med 1,7 prosent i det samme tidsrommet. Lønnsstatistikk for 1994 foreligger ikke ennå.

I oppgjøret våren 1994 ble det fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 1,- pr. time. Videre ble det i gjennomsnitt gitt ca. 50 øre pr. time i andre tillegg.

Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I lønnsforhandlingene for 1. avtaleår våren 1994 ble Staten, hovedsammenslutningene og Norsk Lærerlag enige om følgende:

• med virkning fra 1. mai 1994 gis det et generelt tillegg på 2 100 kr pr. år på samtlige trinn på hovedlønnstabellen. Dette utgjør 1,0 prosent gjennomsnittlig lønnsvekst.

• med virkning fra 1. juli 1994 ble det avsatt 0,2 prosent til sentrale justeringsforhandlinger.

• med virkning fra 1. september 1994 ble det avsatt 0,3 prosent til lokale forhandlinger. Tidligere tildelte midler (resirkulerte midler) er definert til å utgjøre 0,05 prosent.

• For å stimulere til planmessig arbeid med oppbygging av kompetanse, ble det avsatt 30 millioner kroner.

Med virkning fra 1. mai 1994 ble det laget en ny hovedlønnstabell A med 75 lønnstrinn. Tabell B ble omformet til å inneholde 90 lønns­trinn.

Avsetningen på 25 millioner kroner som stimuleringstiltak til økt antall lærlinger i staten fra oppgjøret i 1993, overføres til tariffperioden 1994-96. Lærlingene etter Reform '94 skal få lønn for den del av opplæringstiden som innebærer verdiskapning.

For arbeidstakere i statsforvaltningen viser en prognose at gjennomsnittlig månedsfortjeneste økte med 2 1/4 prosent fra 1. oktober 1993 til 1. oktober 1994. Resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. september 1994 er ikke med i tallene. Derimot er resultatet av det lokale oppgjøret i 1993 tatt med fullt ut.

På grunnlag av prognosen er den samlede lønnsøkning for statstilsatte fra 1993 til 1994 anslått til 2,1 prosent. Dette tallet inkluderer avsetningene til lokale forhandlinger 1. september 1994 på 0,35 prosent.

Ettersom virkningen av de lokale forhandlingene pr. 1. september 1994 (med adgang for forhandlingsstedene til å skyte inn egne budsjettmidler) ikke er med i statistikken pr. 1. oktober 1994, er det på det nåværende tidspunkt endel usikkerhet knyttet til lønnsglidningsanslaget.

Skoleverket 3

Fra 1. oktober 1992 til 1. oktober 1993 viste lønnsstatistikken at gjennomsnittlig månedsfortjeneste økte med 2,5 prosent. Årslønnsveksten i skoleverket fra 1992 til 1993 er beregnet til 2,1 prosent. Det foreligger ikke prognose for lønnsstatistikken for 1994 ennå.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Kommunenes Sentralforbund steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 3,5 prosent fra 1. oktober 1992 til 1. oktober 1993. Den gjennomsnittlige regulativlønnen steg med 3,3 prosent i det samme tidsrommet. Ansatte i Oslo og Bærum er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønns­utviklingen inkluderer resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. mai 1992 på 0,45 prosent fordi disse forhandlingene først ble gjennomført rundt årskiftet 1992/93. Årslønnsveksten for 1993-94 i tabell 3a er korrigert for dette. Lønnsstatistikk for 1994 fore­ligger ikke ennå.

I oppgjøret våren 1994 ble det med virkning fra 1. mai 1994 enighet om et kronetillegg på lønnsregulativet på kr 2 100 pr. år. Dette utgjorde 1,14 prosent pr. 1. mai eller 0,76 prosent på årsbasis. I tillegg ble det avsatt en pott på 0,5 prosent av lønnsmassen pr. 1. oktober eller 0,12 prosent på årsbasis til lokale forhandlinger.

Ved uravstemmingen 10. juni ble avtalen forkastet av de 5 AF-forbundene Norsk Sykepleierforbund, Norske Fysioterapeuters Forbund, Norsk Ergoterapeutforbund, Norsk Radiografforbund og Norsk Bioingeniørforbund. Oppgjøret for disse gikk til tvungen lønns­nemnd. Kjennelsen ble avgitt 25. oktober 1994.

De nevnte gruppene fikk med virkning fra 1. juli 1994 det samme generelle tillegget som de andre kommuneansatte fikk fra 1. mai. Se vedlegg III for nærmere omtale av oppgjøret/kjennelsen.

Årslønnsveksten fra 1993 til 1994 kan fore­løpig anslås til om lag 2 1/3 prosent. Herav utgjør anslått lønnsglidning 0,2 prosentpoeng.

3.3 Lønnsoverhenget

I oppstillingen nedenfor vises anslått overheng til 1994 og 1995 for en del områder.

For de fleste grupper ser overhenget til 1995 ut til å bli av samme størrelsesorden eller noe lavere enn til 1994. Størst nedgang i overhenget er det i forretningsmessig tjenesteyting.

Samlet overheng til 1995 for gruppene i oppstillingen, kan beregnes til om lag 1 prosent. Samlet overheng til 1994 for de samme guppene var 1,2 prosent og til 1993 1,0 prosent.

3.4 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

• I de fleste sektorer/bransjer har det vært lønnsutjevning mellom kvinner og menn i det siste ti-året. Utjevningen fortsatte også inn i 1994.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg.

Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg IV. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Vi har ikke noe godt mål for den relative lønnsforskjellen mellom alle menn og kvinner under ett. Levekårsundersøkelsen 1991 viser imidlertid at gjennomsnittlig timelønn for kvinner utgjorde 81,5 prosent av gjennomsnittlig time­lønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1980 viste en andel på 77 prosent. Lønnsbegrepet som brukes i disse undersøkelsene er inklusiv overtidsbetaling.

I figur 3.1 og tabell 3e går en nærmere inn på lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn i henholdsvis periodene 1984-94 og 1980-94. Imidlertid foreligger det ikke 1994-tall for alle lønnstakergrupper.

Figuren og tabellen viser at det generelt sett har vært en bedring i kvinners relative lønns­nivå innen alle de sektorer vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært innenfor de sektorene hvor forskjellene i utgangspunktet var størst, bl.a for ansatte innen forsikringsvirksomhet og blant funksjonærene i NHO-bedrifter.

1. 1984-93

2. Med i NHOs kvartalsstatistikk

Tabell 3e viser at det er relativt store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i de ulike gruppene. Imidlertid er gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forsikring f eks er alle ansatte i hierarkiet med, mens bare timelønte er med i industrien, dvs en mer homogen gruppe av arbeidstakere. Av tabell 3e går det videre fram at de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er uendret fra 1993 til 1994 blant arbeidere i industrien. For de andre gruppene som det så langt foreligger lønnsstatistikk for i 1994, har de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blitt ytterligere redusert fra 1993 til 1994.

Tilnærmingen i lønnsnivå innen de ulike sektorer/næringer var sterk tidlig på 1980-tallet, for så å stagnere, og for enkelte sektorer gå noe tilbake på midten av ti-året. De senere år (1988-94) har kvinner hatt en høyere lønns­vekst enn menn og tilbakegangen på midten av 80-tallet er mer enn innhentet. Det har vært en tilnærming i lønnsnivå innen alle sektorer utvalget gir tall for i denne perioden.

Vi vet forholdsvis lite om årsakene til stagnasjonen og tilbakegangen i tilnærmingen mellom manns- og kvinnelønninger i en del sektorer og industribransjer på midten av 1980-tallet. Imidlertid faller tilbakegangen sammen med forholdsvis høy lønnsglidning og lave sentrale tillegg. Bedringen i kvinners relative lønnsnivå innen hver enkelt sektor fra 1987 til 1989 antas imidlertid å ha sammenheng med bl.a de faste kronetilleggene, som ble gitt både i 1988 og 1989 og med inntektsreguleringslovene i disse to årene. I årene 1990 til 1992 hadde en også en klar lavlønnsprofil ved det sentrale oppgjøret (bl. a i LO/NHO-oppgjøret), ved at de med lavest inntekt fikk høyest kronetillegg.

For de siste årene har utvalget for noen grupper beregnet at endel av den registrerte lønnsveksten har kommet ved endringer i aldersstrukturen, jf. avsnitt 3.1. De lønnsmessige virkninger av endringer i aldersstrukturen har vanligvis vært høyere for kvinner enn for menn. Dette betyr at endel av lønnstilnærmingen mellom kvinner og menn i de siste årene skyldes slike strukturendringer. Utvalget har ikke fore­tatt slike beregninger for de årene det var vekst i sysselsettingen. I enkelte sektorer/bransjer kan en ikke se bort fra at noe av den stagnasjonen (tibakegangen) i tilnærmingen mellom kvinne- og mannslønninger en så rundt midten av 1980-tallet, kom av veksten i den kvinnelige sysselsettingen. I perioder med rask vekst i sysselsettingen vil forholdsvis mange av de ansatte være nyansatte. Disse får (vanligvis) lavere lønn enn gjennomsnittet for de som allerede er ansatt.

Tabell 3f viser utviklingen innen en del bransjer i industrien og i landtransport. I store trekk finner vi den samme utviklingen som for sektorene/næringene i tabell 3e. Størst reduksjon i de relative lønnsforskjeller i perioden 1980-94 har en hatt i treindustrien og i elektrokjemisk industri som er mannsdominerte bransjer, mens reduksjonen har vært minst i bakerier og konditorier.

Flere undersøkelser (bl.a Hva betyr andelen kvinner i et yrke for lønn, M.N.Hansen, ISF) har vist at det er en sammenheng mellom andelen kvinner i et yrke og lønn. Lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner.Av kolonnene 2 og 3 i tabell 3f ser vi at det ikke er en slik entydig sammenheng, men at det er en sterk tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer som f. eks konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi at det gjennomsnittlige lønnsnivået er langt høyere i sterkt mannsdominerte bransjer som elektrokjemisk industri og i mekaniske verksteder. Sjokolade og sukkervareindustrien har også nokså lik andel kvinner og menn. Lønnsnivået her er på linje med gjennomsnittet i industrien.

Nærmere om noen av faktorene bak de relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner

Deler av de lønnsforskjeller som er vist foran kan tilskrives ulike former for diskriminering. I Levekår i Norge, NOU 1993:17, sies det at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan framkomme ved flere forskjellige mekanismer som kan inneholde elementer av diskriminering, selv om formen for diskriminering vil være forskjellig. En situasjon kan være at kvinner og menn er ulikt fordelt på stillinger og foretak som har forskjellige lønnsnivå. Dette kan innebære et element av diskriminering som dels skyldes at menn og kvinner har ulik adgang til stillinger og virksomheter, og dels ulike muligheter ved senere forfremmelser. Dette er en form for stillingsdiskriminering. En annen situasjon som det pekes på i utredningen kan være at kvinner mottar lavere lønn enn menn med den samme stillingen og innen den samme virksomheten. Denne formen kalles direkte diskriminering. Et tredje forhold som trekkes fram kan være at kvinnedominerte stillinger tenderer mot å være dårligere betalt enn mannsdominerte stillinger, og det til tross for at kompetansekrav og andre lønnsrelevante faktorer ellers er like, altså en form for verdsettingsdiskriminering.

For å belyse omfanget av stillings- og lønnsdiskriminering er det gjennomført en analyse av individuelle lønnsdata (Petersen, Becken og Snartland, 1993). Analysen er basert på individuelle lønnsoppgaver for 1990 for vel 440 000 arbeidstakere fordelt på de viktigste grupper av privat ansatte i norsk økonomi: Arbeidere i NHO-bedrifter, funksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i varehandel, ansatte i banker, ansatte i forsikring og ansatte i forretningsmessig tjenesteyting. Analysen er gjennomført ved å beregne kvinners gjennomsnittlige lønn som prosent av menns gjennomsnittlige lønn for hver av de 6 gruppene. Resultatene av analysen er oppsummert i vedlegg V, tabell 3c.

Det framgår at det er flere forhold som har betydning for at kvinner har lavere lønn enn menn i gjennomsnitt. De relativt store lønnsforskjellene i gjennomsnittstall for hovedgrupper av næringer reduseres når tallene brytes ned. Lønnsforskjellene mellom gruppene som er med i vedleggstabell 3c, varierer fra 2-6 prosent når vi sammenlikner kvinner og menn som arbeider i samme stilling og bedrift. Dersom det korrigeres for ansiennitet, vil trolig forskjellene reduseres ytterligere.

Av vedleggstabell 3c ser vi videre at for kvinner og menn i samme stilling i ulike bedrifter blir lønnsforskjellene langt mindre enn når vi sammenlikner kvinners og menns lønn i samme bedrift. Dette betyr at det er stillingskategori som virkelig betyr noe for lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Som nevnt kan dette skyldes at kvinnedominerte stillinger tenderer mot å være dårigere betalt enn mannsdominerte stillinger selv om kompetansekrav og enkelte andre lønnsrelevante faktorer er like. Men resultatet kan også indikere at kvinner og menn har ulik adgang til stillinger og forfremmelser. Dette kan bl.a skyldes at menn i gjennomsnitt fortsatt har noe høyere utdannelsesnivå enn kvinner, men det kan også skyldes en tendens til at arbeidsgivere satser mer på menn enn kvinner ved forfremmelser o.l. Dette kan være bevisst eller ubevisst ved at kvinner og menn blir tilbudt ulike arbeidsoppgaver gjennom hele karrieren.

Vedleggstabellen viser ellers at innenfor hver av de seks gruppene som er undersøkt, betyr segregering på bransjer og bedrifter mindre for lønnsforskjellene. Mest synes det å bety for ansatte i varehandelen og for arbeidere i NHO-bedrifter. Dette innebærer at lønnsgapet bare i mindre grad skyldes at kvinner og menn er ulikt fordelt på høyt- og lavtlønnsbransjer og bedrifter.