5 Gjeldende rett

5.1 Oversikt.

Videresending av kringkasting i kabelnett er i dag primært regulert i to regelsett. Med grunnlag i telegrafloven av 29.april 1899 er det gitt regler om utbygging og drift av kabelnett. Telelovgivningen regulerer i første rekke spørsmål om tillatelse til etablering og drift av kabelnett, tekniske krav til installasjon og utstyr for slik signalformidling m.v.

Kringkastingsloven av 4. desember 1992 nr. 127 erstattet fire tidligere lover angående kringkasting, herunder lov om kabelsendingar av 10. juni 1988 nr. 46. De fleste bestemmelser i lov om kabelsendingar ble videreført i den nye kringkastingsloven, jfr. Ot.prp. nr. 78 (1991-92) s. 3. Kringkastingsloven kap. 4 inneholder bestemmelser om videresending i kabelnett, herunder om formidlingsplikt for særskilte kringkastingssendinger, valgrett for abonnentene med hensyn til hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i det enkelte nett m.v.

Både telegraflovgivningen og kringkastingslovgivningen er blitt endret flere ganger i de senere år. Dette illustrerer bl.a. presset mot denne lovgivningen som følge av teknologisk utvikling, tilbud og etterspørsel etter kringkasting, internasjonale endringer innenfor kringkastingssektoren m.v.

I tillegg til disse to regelsett inneholder bl.a. også åndsverkloven av 12. mai 1961 nr. 2 bestemmelser om rett til samtidig og uendret videresending av åndsverk som inngår i kringkastingssending og bestemmelser om forholdet til utøvende kunstnere og kringkastingsforetak ved videresending i kabelnett. I denne forbindelse nevnes også beskyttelse av fotografier iht. fotografiloven av 17. juni 1960 nr. 1, jfr. nærmere avsnitt 3.8 foran.

Forholdet mellom kabeloperatør og abonnent reguleres dels også av alminnelig kontraktsrettslig lovgivning. Folkerettslige forpliktelser setter enkelte skranker for lovgivningen når det gjelder videresending av kringkasting i kabelnett.

Det er i første rekke bestemmelsene i kringkastingsloven kap. 4, primært § 4-4 om abonnentvalg, som er av betydning i relasjon til de spørsmål som utvalget er gitt i oppdrag å vurdere. Av hensyn til sammenhengen vil utvalget i det følgende imidlertid også gi en kort oversikt over enkelte andre bestemmelser av betydning for videresending av kringkasting i kabelnett.

5.2 Telelovgivningen

Telegrafloven av 29. april 1899 § 1 oppstiller krav om tillatelse for å anlegge eller drive linjenett for signalformidling. Etter § 1 nr. 1 bokstav a annet ledd kan Kongen gi tillatelse til linjenett for formidling av kringkasting. Krav om tillatelse gjelder likevel ikke for linjenett for formidling av kringkasting som en beboersammenslutning, velforening, institusjon e.l. anskaffer til eget bruk, jfr. § 1 nr. 2 bokstav c. Bestemmelsen om linjenett for kringkasting innebærer unntak fra eneretten for Televerket (nå Telenor AS) til å drive linjenett for signalformidling.

Telegrafloven er nå under revisjon. Etter høringsnotat om utkast til lov om telekommunikasjon, skal loven ikke gjelde for videresending av kringkasting i kabelfjernsynsnett, jfr. utkastets § 1-1.

Teknisk forskrift for kabelnett/fellesantenneanlegg av 25. juni 1984 inneholder tekniske krav til utstyr og nett. Forskriften fastsetter bl.a. at kabelnettene skal dimensjoneres for minimum 24 fjernsynskanaler jfr. pkt. 5.2.4. Dette krav vil fra 1. januar 1995 også få anvendelse for eksisterende kabelnett som ombygges eller utvides, jfr. pkt. 10 annet ledd.

Tidligere var det konsesjonsplikt for kabelnett over en viss størrelse. Etter forskrift av 7. desember 1993 om overføringsnett for kringkasting foreligger nå bare plikt til å innhente tillatelse for å anlegge eller drive overføringsnett som omfatter flere enn 4 frittstående bygninger eller flere enn 10 mottakerkoplinger. Tillatelse blir gitt dersom de tekniske minimumskrav er oppfylt. Tillatelse er ikke nødvendig for overføringsnett for kringkasting som en beboersammenslutning, velforening, institusjon e.l. anskaffer til eget bruk og som er avgrenset til et mindre geografisk område. For slike nett gjelder imidlertid meldeplikt. Eier av overføringsnett for kringkasting plikter å betale et årlig gebyr til dekning av Statens Teleforvaltnings (STF)'s kostnader knyttet til etatens virksomhet på området.

I henhold til særskilt forskrift av 7. desember 1993 gjelder videre et forbud mot å drive installatørvirksomhet, service og vedlikehold m.v. på overføringsnett for kringkasting uten autorisasjon fra STF.

5.3 Generelt om kringkastingsloven kap. 4

Kringkastingsloven kap. 4 innebærer i alt vesentlig en videreføring av bestemmelsene i lov om kabelsendingar. Kringkastingsloven kap. 4 gjelder ikke for kabelnett avgrenset til 25 bygninger og/eller 100 husstander. De minste kabelnettene faller dermed utenfor loven.

Etter kringkastingsloven § 4-2 kan samtidig og uendret videresending av lovlig kringkasting i kabelnett skje uten konsesjon. Kravet om samtidig og uendret videresending innebærer at kabeloperatøren f.eks. ikke kan ta opp program og sende dem på et annet tidspunkt. Kabeloperatøren kan heller ikke selv drive kringkasting. Kabeloperatøren kan likevel formidle informasjon om driften av nettet eller programtilbudet, dvs. drive såkalt informasjonskanal.

Etter § 4-2 annet ledd skal avtale om videresending av kringkasting fra satellitt inneholde en klausul om at norske kabelnett kan slutte seg til avtalen på like vilkår. Dette innebærer forbud mot avtaler om enerett til videresending. Bestemmelsen er antatt ikke å være til hinder for at det vederlag som kabeloperatøren, og i siste instans - abonnentene - må betale for programtilbudet, kan variere mellom ulike nett, f.eks. som følge av introduksjonstilbud til kabelnett som inngår avtale innen et visst tidspunkt, jfr. Ot.prp. nr. 53 s. 25. Tilsvarende må gjelde ved faktiske forskjeller som forretningsmessig kan begrunne ulikt vederlag, f.eks. rabatt pga. stort antall abonnenter.

Et hovedprinsipp i kringkastingsloven kap. 4 er at kabelnett har plikt til å videresende visse kringkastingssendinger. I dag er det fastsatt formidlingsplikt for fjernsynssendingene fra NRK og TV 2 samt sendinger fra dem som har konsesjon til lokalfjernsyn i kabelnettet innenfor konsesjonsområdet, kringkl. § 4-3, jfr. forskrift om kabelsendinger av 7. oktober 1988 § 2-1. Formidlingspliktige sendinger skal videresendes i de lettest tilgjengelige kanalene, dvs. slik at flest mulig av abonnentene i nettet kan motta sendingene uten tilleggsutstyr. Abonnentene plikter likevel å betale kostnadene for den tekniske fremføringen.

Bestemmelsene om formidlingsplikt er begrunnet bl.a. i at det er viktig at norske sendinger skal være tilgjengelige i norske kabelnett, ikke minst norsk riksdekkende allmennkringkasting, jfr. Ot.prp. nr. 53 s. 7 flg.

Etter kringkastingsloven § 4-4 er det abonnentene som skal fastsette hvilke sendinger som skal videresendes i kabelnettene - i tillegg til de formidlingspliktige sendingene, jfr. nærmere om abonnentvalg i avsnitt 5.4 nedenfor.

Statens medieforvaltning kan forby videresending av fjernsynskanaler som har lovstridig innhold, f.eks. lovstridige programinnslag av reklame, pornografi eller vold, eller som sender program som kan være skadelig for barn eller ungdom, jfr. kringkl. § 4-5. Bestemmelsen har paralleller i internasjonalt regelverk. Dette gjelder bl.a. Europarådskonvensjonen av 5. mai 1989 om fjernsyn over landegrensene, og EØF-direktiv av 3. oktober 1989 om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene. Det internasjonale regelverk angir visse regler om samordning av nasjonal lovgivning angående krav til programinnhold m.v. samt hvilket land som kan gripe inn overfor overtredelser m.v., jfr. avsnitt 5.6 nedenfor. Det har i praksis bl.a. vært spørsmål om å forby videresending av fjernsynssendinger med pornografisk innhold.

Både abonnenter, kabeleier eller den som disponerer kabelnettet kan påklage vedtak som gjelder videresending av kringkasting, jfr. kringkl. § 4-6. Klage kan være begrunnet i at en interessegruppe som er kommet i mindretall ved abonnentvalg, mener seg urimelig behandlet ved at de f.eks. ikke har fått gjennomslag for videresending av fjernsynssending de har et sterkt ønske om å se. En kabeloperatør kan påklage resultatet av et programvalg fordi vedtaket (valget) ikke er representativt for abonnentene. Få henvendelser har resultert i vedtak i klageorganet. De aller fleste saker er blitt løst ved at Statens medieforvaltning har sørget for nødvendig informasjon, og eventuelt gitt anvisninger mht. de krav som stilles etter gjeldende rett.

Henvendelser til Statens medieforvaltning har bl.a. hatt grunnlag i at abonnenter har ment at vederlaget for videresending av enkelte kringkastingssendinger var urimelig høyt, eller ikke tilstrekkelig dokumentert. Det var videre f.eks. klager knyttet til gjennomføringen av formidlingsplikt for TV2.

Klage skal rettes til Statens medieforvaltning (tidligere Nærkringkastingsnemnda). Partene plikter å rette seg etter pålegg og vedtak fra dette klageorganet. Forskriften om kabelsendinger av 7. oktober 1988 inneholder enkelte bestemmelser om klage.

Overtredelse av bestemmelsene i kringkastingsloven kap. 4 eller forskrift gitt med hjemmel i dette kapittel kan medføre straffansvar, jfr. kringkl. § 10-1 første ledd bokstav a slik denne lyder etter lovendring av 16. juni 1994 nr. 18. Lovendringen forventes å tre i kraft med det første.

5.4 Nærmere om abonnentvalg

Kringkastingsloven § 4-4 fastslår at abonnentene kan fastsette hvilke kringkastingssendinger som skal videresendes i tillegg til de formidlingspliktige sendingene. Bakgrunnen for regelen var bl.a. at kapasiteten i de fleste kabelnett var begrenset, og at kabeloperatøren var i en monopolstilling. Lovgiver fant at abonnentene var nærmest til å fastsette programtilbudet, jfr. nærmere Ot.prp. nr. 53 s. 3 og s. 15 og St. meld. nr. 32 s. 142. Forskrift om kabelsendinger inneholder enkelte supplerende bestemmelser om abonnentvalg.

Abonnentvalgordningen bygger på at abonnentene enten organiserer seg på en slik måte at de kan gjøre vedtak om valg, eller at de kan fremsette et representantivt ønske på annen måte. Dersom det ikke fremkommer noe representativt ønske fra abonnentene innen to måneder etter at kabeloperatøren har informert om de tilgjengelige kringkastingssendinger, kan kabeloperatøren beslutte hva som skal videresendes, jfr. Ot.prp. nr. 53 s. 16.

Kringkastingsloven og tilhørende forskrifter gir få bestemmelser om fremgangsmåten ved abonnentvalg, når det skal anses å foreligge et representativt ønske fra abonnentene i et nett m.v. Tvilsspørsmål er forutsatt å bli lagt frem for Statens medieforvaltning til avgjørelse, jfr. Ot.prp. nr. 53 s. 16. Bakgrunnen er at forholdene kan variere betydelig mellom nettene som følge av ulik størrelse, kapasitet m.v.

Etter § 4-4 annet ledd skal kabeloperatøren opplyse abonnentene om tilgjengelige sendinger og vilkår for mottak og formidling. Ordlyden tilsier at plikten gjelder informasjon om samtlige tilgjengelige sendinger. Valgordningen omfatter i utgangspunktet derfor også lisensbelagte sendinger, men i praksis blir de mest kostbare, f.eks. filmkanalene, holdt utenfor.

Grunnprinsippet er at abonnentenes valg omfatter hele kanalkapasiteten i nettet, jfr. Ot.prp. nr. 53 s. 16. I praksis vil kabelnett i dag ha betydelig større frekvenskapasitet enn det som var tilfellet da loven ble vedtatt. Det vil derfor normalt være tilgjengelig kanalkapasitet som f.eks. kan reserveres til fremtidige tilbud, benyttes til å videresende kringkastingssendinger til en begrenset krets av abonnenter mot særskilt betaling m.v. Retten til å nyttiggjøre seg ledig kapasitet for videresending av et tilleggstilbud til abonnentene er betinget av samtykke fra abonnentene, eller at kabeleier sørger for nødvendig avskjerming, jfr. kabelforskriften § 4-1 tredje ledd.

I forarbeidene til abonnentvalg-bestemmelsen er det forutsatt at det ikke skal stilles strenge krav til vedtaksform og representativitet. Det heter i denne forbindelse bl.a. (Ot.prp. nr. 53 s. 25-26):

Abonnentane i eit nett kan vera best tente med å danna abonnentlag som får fullmakt til å velja, eventuelt førebu val. I burettslageigde nett kan generalforsamling eller styre gjera vedtak på vegner av sine medlemmer; det kan óg vera tilfelle i nett der fleire burettslag er tilknytte. I andre nett kan kabeleigar senda ut spørjeskjema til abonnentane og fastsetja programtilbod på grunnlag av svara. Det kan tenkjast at abonnentane i delar av eit kabelnett gjer vedtak om programval, medan andre ikkje gjer det. Fleire burettslag kan til dømes vera knytte til same kabelnett, men berre somme av dei gjer vedtak. Dersom det er mogleg å styra ulike signal inn i ulike delar av nettet, bør det gjerast i slike tilfelle, da får kvar del oppfylt sine ønskemål. Dersom det skaper problem, må kabeleigar kunna setja saman eit programtilbod ut frå det som er fleirtalsønske, alle vedtak sett under eitt. Dersom det berre er mindre grupper av abonnentar som har gjort vedtak, bør vala vera retningsgjevande, men ikkje avgjerande.

Valgkretsen kan dermed være mindre enn hele kabelnettet dersom det er teknisk mulig å differensiere sendingene i ulike deler av kabelnettet.

Loven oppstiller ikke særskilte krav til hyppigheten av abonnentvalg. Det er imidlertid forutsatt at abonnentene på et hvert tidspunkt vil kunne beslutte endring ved flertallsvedtak. Dersom slik endring medfører at en fjernsynssending ikke lenger skal videresendes i nettet, må abonnentene eventuelt betale kostnadene knyttet til oppsigelse av avtalen med kringkastingsselskapet.

Abonnentenes valg av sendinger kan være gjenstand for tolkning. Det kan ikke oppstilles krav om en bestemt oppslutning, f.eks. 50%, for at en fjernsynssending skal anses valgt. I utgangspunktet må det være avgjørende hvilke kanaler som har fått høyest prosentvis andel av stemmene.

Kabeloperatøren plikter imidlertid å tolke abonnentvalget på bakgrunn av de hensyn som ligger til grunn for ordningen.

I lovforarbeidene ble det vist til at ordningen også skulle gi en viss mindretallsbeskyttelse, jfr. Ot.prp. nr. 53 s. 16. Det ble forutsatt at dersom et mindretall systematisk ikke hadde fått gjennomslag for sine ønsker, og dette ga urimelige utslag, kunne Nærkringkastingsnemnda gjøre unntak fra valgresultatet. Det er videre mulig at en kabeloperatør kan gjøre visse unntak fra valgresultatet dersom dette på enkelte punkter bærer preg av tilfeldige utslag som følge av at stemmene er blitt fordelt mellom flere likeartede fjernsynssendinger e.l. På tilsvarende måte må kabeloperatøren trolig etter omstendighetene kunne underkjenne valg av lisensbelagt sending hvor vederlaget er høyt, f.eks. dersom det ikke er mulighet for koding i nettet.

Verken lov, forskrift eller forarbeider angir om kabeloperatøren har rett til å øke vederlaget med den begrunnelse at abonnentene har valgt inn lisensbelagte sendinger som medfører et høyere samlet vederlag enn tidligere. En endring av vederlaget kan ha hjemmel i avtale, samtykke fra abonnentene eller annet særskilt rettsgrunnlag. Kulturdepartementet har tidligere i brev gitt uttrykk for at kabeloperatøren ikke uten videre kan øke vederlaget fra abonnentene utelukkende under henvisning til abonnentvalget. Spørsmålet er ikke særskilt behandlet i St. meld nr. 32.

Praksis har utviklet seg slik at vederlaget i en rekke nett er økt noe utelukkende under henvisning til resultatet av abonnentvalg. Denne praksis er i dag akseptert av Statens medieforvaltning; under forutsetning av at abonnentene har fått tilfredsstillende informasjon på forhånd. Statens medieforvaltning har lagt vekt på at abonnentene gjennom valg har besluttet å øke fjernsynstilbudet. Forutsetningen har vært at økningen i vederlaget er begrenset, og at den har klar forankring i abonnentvalget. Statens medieforvaltning har derimot ikke akseptert krav om at abonnentene skal dekke kostnader til teknisk oppgradering av nettet begrunnet i resultatet av abonnentvalg. Utvalget er ikke kjent med rettsavgjørelser angående spørsmål om økning av vederlaget som følge av abonnentvalg. Rettstilstanden er på denne bakgrunn usikker.

5.5 Bestemmelser som regulerer kontraktsforholdet mellom kabeloperatør og abonnent

I medhold av telegrafloven § 1 og tidligere forskrift for etablering, utbygging og teknisk drift av kabelnett for formidling av kringkasting av 11. desember 1987 § 7 nr. 6 har Samferdselsdepartementet 21. januar 1988 fastsatt forskrift om abonnementskontrakt for kabelnett for formidling av kringkasting, jfr. vedlegg 1. Abonnementskontrakten angir minimumsvilkår som ikke kan fravikes til skade for abonnenten. Forskriften gjelder for avtaler inngått etter 1. januar 1988. Hjemmelsforskriften av 11. desember 1987 er imidlertid opphevet med virkning fra 1. januar 1994.

Standardkontrakten har i dag utelukkende hjemmel i telegrafloven. Denne loven inneholder bestemmelser om tillatelse til å anlegge og drive linjenett for formidling av kringkasting m.v. På denne bakgrunn er det etter utvalgets oppfatning usikkert om det i dag foreligger tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for alle bestemmelsene i forskriften. Forskriften regulerer dels rent privatrettslige sider av forholdet mellom kabeloperatør og abonnent, f.eks. regulering av vederlaget m.v., jfr. om dette spørsmål også før opphevelsen av forskriften av 11. desember 1987 Lars Borchgrevink Grindal: Abonnementskontrakter for kabelfjernsyn (Complex 5/92) s. 14 flg.

Da mange av de eksisterende avtaler er utformet i overensstemmelse med forskriften om abonnementskontrakt, har utvalget redegjort nærmere for enkelte sider av forskriften i avsnitt 3..9 ovenfor.

Også annen alminnelig rammelovgivning kan være av betydning for avtaleforholdet mellom kabeloperatør og abonnent. Som eksempler vises til markedsføringsloven av 16. juni 1972 nr. 47 § 9 a som gir grunnlag for å forby avtalevilkår som finnes urimelig overfor forbrukerne dersom allmenne hensyn tilsier slikt forbud. Markedsføringslovens § 1 og avtaleloven av 31. mai 1918 nr. 4 §§ 36 og 37 kan gi grunnlag for å sette til side eller endre avtalevilkår som vil virke urimelig i forhold til forbrukere m.v.

Markedsføringsloven håndheves av Markedsrådet og Forbrukerombudet. Krav om endring eller tilsidesettelse av urimelig avtalevilkår i medhold av avtalelovens §§ 36 og 37 kan gjøres gjeldende ved domstolene.

Lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 § 2 setter forbud mot å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige, eller avtale eller opprettholde forretningsvilkår som vil virke urimelig. Pristiltaksloven håndheves av Konkurransetilsynet.

Når det gjelder internasjonalt regelverk, vises til avsnitt 7.5 og avsnitt 7.6 nedenfor.